Liv Signe Navarsete:

-Jeg skulle ikke leve, så det var best å ikke knytte seg til jentene

Egen familie var drømmen. Men som nybakt tobarnsmor, kom apatien snikende, og i april 1980 ble Liv Signe akuttinnlagt - med fødselspsykose.

BOKAKTUELL: I boken "Eg veit kva eg snakkar om” forteller Liv Signe både om tapet av sin første ektemann, om å bli dolket i ryggen av sine egne og om den famøse SMSen fra en guttetur. Foto: Charlotte Wiig.
BOKAKTUELL: I boken "Eg veit kva eg snakkar om” forteller Liv Signe både om tapet av sin første ektemann, om å bli dolket i ryggen av sine egne og om den famøse SMSen fra en guttetur. Foto: Charlotte Wiig. Vis mer
Publisert

Å få sin egen familie, var tidlig den største drømmen. Allerede som nittenåring stod hun hvit brud i gamle Stedje kyrkje i Sogndal, med Odd Navarsete - han var 31.

Da hun flyttet inn på gården hans, gikk hun inn i rollen som husmor og gårdskjerring med alt hun hadde. Det var matstell og fjøsstell, hyppig husvask og sying av klær.

To år etter at de giftet seg, kom Margunn til verden, i 1978. Året etter, kom Wenche. Drømmen var komplett.

Det var bare det at yngstejenta sov ikke.

BRYLLUP: Allerede som nittenåring stod Liv Signe Navarsete hvit brud i gamle Stedje kyrkje i Sogndal, med Odd Navarsete - han var 31. FOTO: Privat
BRYLLUP: Allerede som nittenåring stod Liv Signe Navarsete hvit brud i gamle Stedje kyrkje i Sogndal, med Odd Navarsete - han var 31. FOTO: Privat Vis mer

Da den ellers så energiske Liv Signe ble mer og mer apatisk, forstod ingen helt hva som skjedde. Eldstejenta på to år kunne hylskrike foran henne, uten at hun enset det.

Hun flyttet inn igjen hos sine foreldre for å få hjelp fra moren med barna.

I april 1980 ble hun akuttinnlagt på psykiatrisk sykehus for fødselspsykose.

- Da jeg kom på sykehuset, var jeg likehendt med alt.

- Kan du si litt mer om psykosen? Var du helt frakobla?

- Ja, alt gikk i ett. Jeg visste ikke om det var natt eller dag. Frakobla er rette ordet.

- I boken forteller du om at Margunn kunne skrike så mye hun ville uten at du reagerte?

- Ja. Hun stopper litt opp.

- Du får så rare tanker. Jeg skulle uansett ikke leve, så da var det best å ikke knytte seg til dem. Det er ganske tøft å tenke tilbake på den perioden.

«Liv Signe uten filter»

Vi møtes på skjerm, i åpent kontorlandskap skal det vise seg. Nylig startet hun i ny jobb som statsforvalter i Vestland. Der skal skal hun formidle og samordne statens politikk ut til kommunene.

Det er lenge siden vi har sett henne nå, men jammen ser hun uforskammet ungpikeaktig ut der hun sitter, i nymotens lyseblå collegegenser.

Som tidligere samferdselsminister og kommunalminister i den rødgrønne regjeringen i 2005-2013, var hun en hyppig gjenganger i mediene.

Da hun gikk av som leder for Senterpartiet i 2014, holdt hun avskjedstalen kledd i en knallgrønn kjole.

DEN VIKTIGSTE LÆRDOMMEN FRA POLITIKKEN? -At de viktige tingene skjer i møte mellom folk. Til sjuende og sist handler det om møtene mellom enkeltmenneskene, mener Liv Signe Navarsete. Foto: Charlotte Wiig.
DEN VIKTIGSTE LÆRDOMMEN FRA POLITIKKEN? -At de viktige tingene skjer i møte mellom folk. Til sjuende og sist handler det om møtene mellom enkeltmenneskene, mener Liv Signe Navarsete. Foto: Charlotte Wiig. Vis mer

«Nokre få kan rive ned det andre bruker tid på å byggje opp. Eg har temperament og eg er ikkje feilfri» sa hun. Nå kommer Bergens Tidende-journalist Jens Kihl, kulturredaktør Bergens Tidende, med hele historien, i boken «Eg veit kva eg snakkar om». En parafrase over «Du veit ikkje kva du snakkar om», men mer om det senere.

- Det er en frisk og god tittel?

Hun ler.

- Det var forlaget som kom opp med tittelen. Mannen min foreslo den kunne hete «Liv Signe uten filter».

Hun som alltid hadde tid

«Frå inst i ein fjord til Kongens bord» heter et av kapitlene i boken. Hun vokste opp på gård i Sogndalsdalen med foreldre og to storebrødre. De hadde dårlig råd. Da det skulle tas bilde av familien, stilte en av storebrødene hennes seg foran barnevogna Liv Signe lå i, for å skjule hvor gammel og utslitt den var.

Faren Sigurd ville egentlig bli musiker, men odelsplikten stod sterkt den gangen. På kveldene, når kuene var melket, satt han ofte og spilte orgel. Moren Gunvor var den strengeste av de to. Hun hadde en sterk kristentro og var avholdsmenneske.

Liv Signe, som har sin egen tro, har likevel bare godt å si om henne.

- Hun var en hjemmets kvinne. Hun var streng, men hadde en romslighet. Hun var aldri fordømmende overfor andre som levde på en annen måte enn henne. Hun var preget av den kristne nestekjærligheten.

Ble mobbet på skolen

I etasjen over dem bodde bestemoren Oline, hun som alltid hadde tid. Der satt de to med pledd over seg og hørte på Barnetimen for de minste sammen.

- Jeg hadde en veldig klok bestemor. Hun kunne jeg snakke med alt om. Hun hadde ti unger, var sykepleier og hadde hatt et spennende liv. Hun mistet også mannen sin veldig tidlig.

Det var likevel én ting Liv Signe aldri fortalte henne. At hun ble mobbet på skolen.

Spesielt i første og fjerde klasse på den lille grendeskolen, opplevde hun å bli utestengt.

- Det var ganske tøft i perioder. Jeg grudde meg forferdelig til å gå på skolen. Jeg kastet opp på morgenen. Men jeg sa aldri noe.

Hun lar blikket skli til siden et lite øyeblikk.

- Det tror jeg gjelder mange unger. Du tror jo det er deg det er noe galt med. Men det er jo de som erter og mobber som må ristes litt i.

Da de eldre elevene på den todelte grendeskolen skiftet skoledager, tok det slutt. Hun fikk flere gode venner. Men fortsatt kan mobbingens ringvirkninger gjøre seg gjeldende.

- Mitt liv har vært godt, men det gjorde noe med selvbildet. At jeg ikke alltid har følt meg god nok. Det ligger nok litt latent.

Kom tilbake som en litt annen

«Hva var det med Odd?» spør forfatteren henne i boken. Hun kjente seg sterk sammen med ham. Han hadde fin humor og var veldig snill. Aldri sur eller grinete.

Også fødselspsykosen stod de to av. Da hun ble fraktet over fjorden, trodde hun at hun aldri mer skulle komme tilbake. Svaret Odd ga henne den gangen, ringer fortsatt i henne.

«Jo, du skal bli helt frisk og bli med hjem!»

Det gikk som han sa. Etter å ha blitt dopet ned på sykehuset - det er slik hun beskriver det - og så trappet ned på medisinene etter en måneds tid, kom hun seg raskt. Da hun kom tilbake til familien på gården var det likevel som en litt annen.

- Jeg ble veldig takknemlig for det jeg hadde. Det er nesten ikke mulig å beskrive det. Jeg hadde trodd jeg aldri skulle komme hjem igjen.

- Å gå i fjellet for eksempel. Jeg husker vi kom opp på stølen Fagereggi første gang etter at jeg var frisk igjen. Det var helt euforisk.

- Hva tenker du om fødselsdepresjonen i dag?

- Jeg er glad for at legene i dag er mye mer oppmerksomme på temaet. Hadde flere hatt kunnskap om det den gangen, kunne jeg ha unngått at det utviklet seg til en psykose.

- De som kjente meg så på meg som ganske robust. Jeg kan forstå at verken de eller legen skjønte hva det var før det var for sent.

En aha-oppdagelse

Snart var Liv Signe tilbake med samme store energi og arbeidskapasitet som før. Tross stor prestasjonsangst, engasjerte hun seg i både Hagelaget i styret for Avløserlaget.

Da yngstedatteren skulle begynne på skolen, og det ble diskusjon om hvorvidt det skulle være to klasser med 28 elever eller tre med 19 elever, troppet Liv Signe opp i Senterpartiets kommunestyregruppe i Sogndal og la fram sine synspunkter på at sistnevnte så absolutt var å foretrekke.

MEN ER DET IKKE?: Som samferdselsminister ble Liv Signe beskrevet som en vestavind med storm i kastene. “Eg er ikkje sint, eg er berre engasjert” pleide hun å si til dem som lurte. Livet i dag beskriver hun som veldig godt sammen med ektemannen, barn og barnebarn. Foto: Charlotte Wiig.
MEN ER DET IKKE?: Som samferdselsminister ble Liv Signe beskrevet som en vestavind med storm i kastene. “Eg er ikkje sint, eg er berre engasjert” pleide hun å si til dem som lurte. Livet i dag beskriver hun som veldig godt sammen med ektemannen, barn og barnebarn. Foto: Charlotte Wiig. Vis mer

Foreldreaksjonen fikk flertall. Det ble en aha-oppdagelse av at skulle hun få til noe, måtte hun engasjere seg.

Flere i Senterpartiet hadde også lagt merke til henne, og syntes hun snakket godt for seg. Det var slik det gikk til, at Liv Signe meldte seg inn i partiet hun senere skulle bli både leder og statsråd for.

«Du må ringe lensmannen»

Hun var på opptur, men ektemannen begynte å bli i dårlig form. Prøvene hos legen ga ingen svar. En sensommerkveld i 1992, da hun kom sent hjem etter besøk hos en venninne, hadde jentene lagt seg - men hvor var Odd?

Etter å ha ringt rundt etter ham, ble det satt i gang leting.

Det var broren hans som gikk inn på låven og lyste med lommelykt nedover stigen mellom de to store silotankene.

Da han kom ut igjen til Liv Signe ute på tunet, forstod hun at noe var forferdelig galt.

«Du må ringe lensmannen» sa han. Obduksjonen viste et massivt hjerteinfarkt. Liv Signe var bare 33 år gammel da hun ble enke og alene med de to døtrene, 14 og 13 år den gangen.

Eg vart sparka ut i lause lufta. Det var altså så svart. Det var så forferdeleg vondt at det framleis er vanskeleg å setje ord på, sier hun i boken.

Nettet som gjorde at hun ikke falt helt ned

I ettertid har hun sett det som livreddende at hun var mor til to. Hun hadde kyrne i fjøset som skulle stelles - og hun hadde bygda i ryggen.

Etter begravelsen kom mannfolka fra nabogårdene og ringte på. Liv Signe serverte kaffe mens den eldste av dem tok ordet.

Vi kan ta andreslåtten. Vi stiller med traktorar og alt, men det er du som avgjer.

- Eg har mange gonger tenkt på den augneblinken, der dei viste meg respekt på denne måten. Dei ville at det var eg som skulle styre dette.

Dagen etter stod de på tunet. Da kalvingen startet, satt svogeren som ikke tålte blod halve natten i fjøset for å hjelpe henne.

Det var mange slike øyeblikk. I sum utgjorde de nettet som gjorde at hun ikke falt helt ned.

Også døtrene tok mye ansvar. «Team Navarsete» kalte de seg, og er fortsatt en svært sammensveiset familie. I boken gir yngstedatteren Wenche moren æren for det. Der andre familier kan gå i oppløsning, skjedde det motsatte.

Alle utfordringer Liv Signe siden skulle møte i politikken, ble smått i sammenligning. Hun ble tøffere. Følelsen var, at hadde hun overlevd dette, kunne hun overleve alt.

Likte det direkte språket

Sakte men sikkert gjorde den unge enken politisk karriere. Etter en periode i kommunestyret, så i fylkestinget, ble hun spurt om å være hun ville bli fylkesleder for Senterpartiet i 1991.

- Det var der det startet. Jeg har fått mye tillit. At du stiger i gradene avhenger veldig mye av den tilliten du får. Det har vært mange bratte læringskurver. Spesielt som statsråd.

Med Nei mot EU som fanesak, var partiet i sterk vekst, og gjorde sitt beste stortingsvalg høsten 1993. At folkeavstemmingen året etter endte med et nei, var en stor seier for partiet.

En av de som engasjerte seg sterkt i kampen mot EU, var Liv Signe. Flere i partiet hadde lagt merke til henne på talerstolen, noe hun selv syntes var rart, ettersom hun alltid stod der med hjertet øverst i halsen. Men de likte det brennende engasjementet og det direkte språket.

Da Kjell Magne Bondevik dannet sin første regjering i 1999, med KrF, Venstre og Sp, ble Magnhild Meltveit Kleppa sosialminister. Den hun ville ha med seg som politisk rådgiver, var Liv Signe.

Telefonen som forandret mye

Også i kjærligheten skulle det gå henne godt. I 1995 møtte hun Lars Petter Nesse, som hun i dag er gift med.

-Eg kjem aldri til å gløyme korleis Ivar, far til Odd, tok imot Lars Petter da han kom inni livet mitt. Heile den gamle svigerfamilien min gav oss støtte, sier hun i boken.

DEN STØRSTE POLITISKE SEIEREN? - Det er vanskelig å velge én sak, men jeg kan sitere Eva Hildrum som var ekspedisjonsleder i Samferdselsdepartementet. Hun har sagt at det var Liv Signe som løftet samferdsels-saken. At den fikk et løft fra 2005. Det er jeg veldig stolt av. Foto: Charlotte Wiig.
DEN STØRSTE POLITISKE SEIEREN? - Det er vanskelig å velge én sak, men jeg kan sitere Eva Hildrum som var ekspedisjonsleder i Samferdselsdepartementet. Hun har sagt at det var Liv Signe som løftet samferdsels-saken. At den fikk et løft fra 2005. Det er jeg veldig stolt av. Foto: Charlotte Wiig. Vis mer

Det var Lars Petter hun hadde gått en fin tur sammen med i oktobersolen i 2005, da Jens Stoltenberg ringte.

Da hadde hun allerede hatt Sp-leder Åslaug Haga på tråden. Liv Signe var nestleder i partiet den gangen og hadde fått fast plass på Stortinget. Ved valget hadde Ap, SV og Sp fått flertallet.

Nå lurte Stoltenberg på om hun kunne tenke seg å bli samferdselsminister i den rød-grønne regjeringen.

- Hvordan var det å bli kastet ut i rikspolitikken?

- Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var ganske shaky da jeg ble samferdselsminister. Jeg hadde liten erfaring.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Men mannen min sa noe til meg som ble viktig, og som jeg har sagt videre til andre. «Husk en ting - det er folk alt sammen». Når du blir politiker, er du fortsatt samme personen du har vært. Vi er bare mennesker alle sammen.

Da hun gikk inn i regjeringen i 2005, ga hun døtrene et løfte: Dere er viktigst. Alltid. Det var ikke et møte i verden som var viktigere enn å være til stede for døtrene om de trengte henne. Slik er det fortsatt. Nå gjelder det også barnebarn og bonusbarnebarn.

Temperamentsfull

«En vestavind med storm i kastene» skal ekspedisjonssjefen i samferdselsdepartementet, Eva Hildrum, ha beskrevet henne som.

I de mange tøffe regjeringsforhandlingene ble Liv Signe kjent for å være en rå forhandler. Med en sterk vilje og brennende engasjement sikret hun ofte gjennomslag, men kunne også oppfattes som vrang og tverr av de som satt på andre siden.

Kommunikasjonsrådgiverne hadde en jobb å gjøre med å bevare den friske stilen, og samtidig besørge den utstrålingen som sømmer seg å ha, når du er blant de fem, seks mektigste i landet. Rett som det var, kunne det også gå ei kule varmt.

- I boken erkjenner du at flere ble satt ut i lang tid etter sinneutbrudd du hadde?

- Ja. Men det temperamentet henger litt sammen med noen krevende perioder. Det var flere saker vi slet og slet med for å få til i regjeringen. Så kom et dårlig valgresultat. Jeg jobbet også mye mer enn jeg skulle.

- Det henger sammen med en periode i livet mitt der jeg var veldig veldig sliten. Da er det lett for at ting kommer feil ut.

Det bitreste tapet

Er det én episode der det virkelig rant over, så er det sykehusstriden i 2011. Eller Slaget i Eid, som den omtales som i boken, og som også har inspirert til bokens tittel.

Liv Signe hadde blitt leder av Senterpartiet den gangen og satt nå som kommunalminister etter at det rødgrønne regjeringsprosjektet fikk fornyet tillit ved valget i 2009.

Sp med Liv Signe i spissen kjempet for bevaring av fødeavdelingene ved Lærdal og Nordfjord sykehus. Ap ville legge dem ned - og slik ble det.

Det var et av hennes bitreste nederlag som politiker. Liv Signe var åpen i media om at hun følte seg både overkjørt og nedtrampet.

Da en av sykehusaksjonistene kritiserte henne der det svidde som aller mest, og sa at Sp i denne saken hadde stått for en nedbygging av distriktene, brast demningen.

- Du veit ikkje kva du snakkar om, du veit ikkje kva du snakkar om. Det er eg som har vore i forhandlingar i lange dagar og lange netter i fleire timar lange telefonmøte.

Et drøyt tiår senere, konstaterer Liv Signe at kampen for fødeavdelingene ikke var bortkastet. Hun fikk forhandlet fram andre tilbud, og sykehusene er i dag i full drift.

Senest i fjor opererte hun selv en skulder på sykehuset i Lærdal, og kan ikke få rost lokalsykehuset nok.

Hun fikk også enormt med støtte den gangen.

- Folk kom bort til meg og klappet meg på skulderen. «Du må bare stå på». Det er mange som synes det er fint å ikke bare vise en glatt maske.

- Men jeg var ganske utbrent egentlig. Hadde jeg ikke fått det viruset på balansenerven i 2014, hadde jeg nok møtt en murvegg.

Ble dolket i ryggen av sine egne

Noe brast etter at den store hjertesaken gikk tapt. Hun hadde brukt enormt med krefter på den. Hun som aldri hadde sett bakover, men gjøvet løs på neste sak, kjente nå at energien ikke lenger var den samme.

Også innad i partiet hadde hun sitt å stri med. I boken beskrives den politiske avstanden mellom henne og Ola Borten Moe, som var nestleder av Sp den gangen.

To år senere, i 2013, var det rødgrønne regjeringssamarbeidet over. Samme høst eskalerte de interne stridighetene, som stadig ble lekket til pressen.

- Jeg hadde stått i mediestormer før, men det er noe annet å bli dolket i ryggen av dine egne. Hele høsten kom det bare drittsaker. Det er ikke så greit når du ikke vet hva som møter deg. Det er ikke greit for partiet heller, lederen er jo partiet.

Det var etter enda et negativt oppslag, tanken slo ned i henne:

«Dette kommer aldri til å stoppe». Og derfra var veien kort til å trekke seg som leder av Sp.

Hun var sykmeldt med virus på balansenerven den gangen. Men 7. april 2014 kledde hun seg opp i knallgrønn kjole og holdt sin avskjedstale.

«Noen få kan rive ned det mange bruker tid og krefter på å bygge opp» sa hun på det ekstraordinære landsmøtet.

«Å klamre meg fast til makta, er ikke min stil» fortsatte hun, før hun senere samme kveld kjørte den lange bilturen hjem igjen til familien.

Fikk posttraumatisk stresslidelse

Det er bare de nærmeste som har visst om det til nå. At Liv Signe Navarsete fikk diagnosen Posttraumatisk stresslidelse etter alt som skjedde, er en av bokens større håndgranater.

Etter at hun gikk av som Sp-leder, fortsatte hun som stortingsrepresentant fra Sogn og Fjordane. Da hun var tilbake på Stortinget høsten 2015 merket hun at hun ikke lenger klarte å konsentrere seg.

Det var etter grundige undersøkelser og samtaler med leger hun fikk diagnosen. I tre år gikk hun til samtaleterapi, og ble medisinert mot depresjon og søvnvansker.

- Hva mener du det var som førte til at du fikk PTSD?

- 2013 var et veldig bratt år. Det var veldig mange vanskelige saker, og mange i regjeringen begynte å bli slitne. Jeg hadde også en nestleder som kom med utspill som ikke var klarert.

Hun snakker om Ola Borten Moe, som i dag er forsknings- og høyere utdanningsminister.

- Det er politisk motsetning mellom oss, ingen personlig motsetning, understreker hun, før hun fortsetter i noe som nærmest ligner en lovprising av samme kar.

- Ola er er en veldig artig fyr, flink og intelligent. Det har ingenting med han å gjøre. Vi står bare langt fra hverandre politisk, på hver vår side av partiet.

- Er det sant det du sier nå? Handler det virkelig ikke om person? Blir du ikke sint?

- Nja, men jeg kunne ikke stole på han. Det gjør noe med tilliten.

Den famøse smsen

Dramatikken kunne ha stoppet her, hadde det ikke vært for den smsen som tikket inn en sen lørdagskveld i 2016.

Hun hadde såvidt sovnet da det plinget mobilen på nattbordet. Den var sendt fra hennes tidligere statssekretær Morten Søberg sin Messenger konto klokken 00.25.

«Vi har lyst på fitta di» lyste det mot henne fra mobilskjermen.

«Hæ?» tenkte hun først. Så tenkte hun umiddelbart at det ikke var Søberg som hadde sendt den, men at han var på fest med flere. I boken forteller hun om hvor ekkelt hun likevel syntes det var.

-Eg følte meg verkeleg trakka på. (..) Har eg så liten verdi for deg? Du har null respekt for eit menneske du sender ei slik melding til.

Ikke sint, bare skuffet

Det har siden kommet fram at det var flere av Senterpartiets mektigste menn i Trøndelag, deriblant Borten Moe, som hadde vært på hyttetur sammen da smsen ble sendt.

Liv Signe varslet om saken til partiet, men opplevde ikke å bli tatt på alvor. Det er fortsatt uvisst hvem som faktisk sendte smsen.

- Har du vært sinna på den såkalte trønderadelen som sendte den?

- Jeg ble nok aller mest skuffet. Ikke sint. Skuffet over smsen og over partiet som ikke ryddet opp i det. Når jeg vet hvor stor innflytelse Borten Moe har i Trøndelag, så vet jeg han kunne ha ryddet opp i det om han ville.

OPPBYGGENDE: På barneskolen opplevde hun å bli utestengt og mobbet. Å få gode tilbakemeldinger i politikken, har vært viktig for å å bygge selvfølelsen opp igjen. Foto: Charlotte Wiig.
OPPBYGGENDE: På barneskolen opplevde hun å bli utestengt og mobbet. Å få gode tilbakemeldinger i politikken, har vært viktig for å å bygge selvfølelsen opp igjen. Foto: Charlotte Wiig. Vis mer

Hun stopper litt opp.

- Jeg er slik … er det ingenting å få gjort noe med, så legger jeg det bak meg.

Et lett alvor har ligget over henne en stund nå, men plutselig, som når sola titter fram igjen fra skyene, lyser ansiktet opp i et smil.

Hun som så tidlig drømte om å få sin egen familie, og som vet at det heller ikke alltid blir som man drømmer om, har fått en livsanskuelse deretter.

- Livet er så kort. Jeg synes alltid jeg har et godt liv, selv om det går opp og ned. Jeg har fått opplevelser andre bare kan drømme om - og jeg har hatt familien min med meg.

KK har kontaktet Ola Borten Moe via departementet for å gi han mulighet til å gi sin side av saken - men ikke fått respons.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer