En gang i året kom det koreanere til Austevoll for å fiske størje. Denne øya utenfor Bergen der Jan Thomas bodde hele sin barndom. Jan, eller Janemann som moren kalte ham, så på gjestearbeiderne og tenkte: Kan man også se slik ut?

Det var ikke mangfoldets tid. Vestlandet på 70-tallet var svart-hvitt-tv med én kanal, det var bolleklipp, hjemmesydde klær, og betegnelsen «alminnelig» var det største komplimenten en kunne få.

Her løp Jan (den gang Jan Bertin Østervold) rundt og fantaserte. Han ville heller gre håret til jentene enn å spille fotball. Han sang Abba-låter sammen med to venninner med børster som mikrofoner. Og han løp i skogen. Gjerne alene. «Jan er Jan», sa de voksne, men gay eller homo var ord han aldri hadde hørt eller visste betydningen av.

– Jeg kjente at jeg var tiltrukket av gutter, men det trodde jeg alle var. Jeg tenkte ikke noe videre over det.

LES OGSÅ: Jan Thomas om sin sosiale angst: - Dette monsteret kommer med mange ansikter

- Er du gutt eller jente?

Dette var før «Dynastiet» kom på tv, før flyttingen til Skien og første dag på Gulset ungdomsskole, der spørsmålet som møtte Jan Thomas, var: «Er du gutt eller jente?» Det var før han slo gjennom som kvinnemodell i Tyskland, før Hollywood, før hjemkomsten til Norge, der han ble tabloidavisenes yndling. Det var før han fylte ansiktet med Botox, før millionene rant inn og han kunne begynne å forflytte seg fra A til B i en nytrimmet Porsche. Og det var lenge før han sammen med Einar Tørnquist la Norge under seg som ett rike av Jan Thomas-elskende kvinner.

Men allerede nå kunne han kjenne det – han skulle et sted. Og av og til, i litt eldre alder, kunne det komme over ham – en følelse av at det hastet.

Hvilke øyeblikk ser vi tilbake på som avgjørende i livet vårt? For Jan Thomas kan det virke som om de er kommet som perler på en snor. Var det da han som seksåring måtte gjennom en test for å se om han var skolemoden og han etter testen så på psykologen og sa: «Skjørtet ditt og blusen passer ikke sammen.»

Eller var det da han som 13-åring svarte gutta på Gulset ungdomsskole at han var intetkjønn. Eller da han samme ettermiddag så seg i speilet og spurte: «Skal jeg roe ned krølltanga og begynne med fotball?» Og svaret kom momentant: «Ikke faen. Slik er jeg skapt, og jeg er perfekt.» Og han fortsatte å komme på skolen i silkebukser og krøll i luggen.

– Livet mitt har ikke alltid vært en dans på roser, men slik er det for mange. Å være seg selv kommer med en prislapp. Men vi må ikke gi opp, Ingvild.

«Nå er det nok, Jan»

Jan Thomas sitter foran meg på et bakrom til salongen hans i Parkveien i Oslo. Svart ensfarget T-skjorte og svart, comfy bukse og hvite, digre sneakers rammer inn en kropp som ser ut som den kommer rett fra OL i svømming. Et maskulint sølvarmbånd på venstre hånd og en tung klokke på høyre viser at ingenting er tilfeldig. Han serverer fancy flaskevann. Stemmen er varm og nesten meditativ, som hos en hudpleier som vil sørge for at kunden slapper av. Han holder armene ut foran seg nesten som en messende predikant, og sier:

– Så må vi, Ingvild, være modne nok til å tenke at livet er en reise for oss alle. Folk har vanskelig for å akseptere det som er annerledes. Nå er det sjamanen, før var det Sonja, det er mye som er skjedd i livet vårt, er det ikke det, da, Ingvild? Universet, eller verden, eller mennesket går jo gjennom faser. Noen ganger skjer ting når de er meant to be.

– Som med deg?

– Ja, jeg kom meg jo opp og fram, og til slutt ble jeg tv-kjendis. Når det skjer, tror jeg at du enten blir motbydelig og tenker «meg, meg, meg», eller så setter du deg tilbake og tenker: «Nå er det nok, Jan, nå må du tenke på hvem du vil være for andre. Hvem er du, og hvilke kamper har du kjempet?»

Jan Thomas ser ut i rommet med sine store, brune øyne og høye kinnbein og minnes moren som døde brått for seks år siden.

– Da det sto på som verst rundt meg med reality-programmer og tabloidoppslag, sa mamma alltid: «Jeg skulle ønske du kunne vise verden hvem du egentlig er, Jan. Den du viser meg.» «Men gjør jeg ikke det, da? Synes ikke folk jeg er en likandes kar?» svarte jeg.

Vel, det norske folk var vel ikke helt sikre på det da han dundret inn i norsk offentlighet for 15 år siden med amme-kommentarer, lettkledde bilder av en veldreid, solbrun kropp og et ansikt stadig mer preget av Botox. Det var noe grandiost amerikansk over denne Jan Thomas. Og sannelig fikk han seg en kjæreste som knapt var ute av videregående også.

LES OGSÅ: Petter Stordalen: -Jeg ville ikke vært livet på sykehus foruten

- Jeg var et syn for guder

– Jeg tror folk tenkte at gubben er gæren, jeg vet ikke om jeg liker ham, men han er i hvert fall seg selv. Jeg smigret folk og skrøt, jeg snakket høyt og hadde muskler, hvite tenner og var kjekk. Og tok masse plass.

Du kan ta mannen ut av Hollywood, men kan du ta Hollywood ut av mannen? Det var spørsmålet, men først: Hvordan endte han opp der borte i Los Angeles i 1986, en tid da de fleste nordmenn ikke reiste over dammen på ferie engang. Her må vi ganske kort oppsummere, for skal vi male ut alle dramatiske detaljer i denne mannens liv, blir det mye.

På ungdomsskolen fikk Jan Thomas jobb i en frisørsalong i Skien ved siden av, og kundene elsket ham. Han dro så til Oslo for å ta frisørlinjen på Sogn videregående og jobbet på ultratrendy Adam og Eva, der han oppdaget at det fantes gutter som likte gutter («Jeg trodde jeg hadde dødd og kommet til himmelen»), og fartet byen rundt med kusinen («Vi var veldig unge og pene, og guri malla så mye moro vi hadde»).

En dag fikk han beskjed fra en bransjeguru om at han var for pen til å være mannemodell, så da tenkte han: «Jeg får gå som kvinne, da.» Slik endte han som bikinimodell i Tyskland og Østerrike, der han lekte med drag-uttrykket og fikk masse oppdrag. Så møtte han et par amerikanske skuespillere som sa de avgjørende ordene: «De ville elsket deg i Hollywood.»

– Slikt kan man ikke si til en som meg. Jeg var på flyet før møtet var over.

Langt, lyst hår, brune skinnbukser, gjennomsiktig strikkegenser, et stort snurpebelte i livet og skyhøye, røde ridestøvletter. Slik entret Jan Thomas USA.

– Jeg var et syn for guder da jeg ankom, og immigrasjon visste jo ikke hva de skulle gjøre med meg. Jeg synes de mumlet noe om Boy George.

LES OGSÅ: Pia Tjelta: - Ingen har kastet drømmeroller etter meg

Boy George ble George Clooney

Jan Thomas flyttet inn hos en venninne på Long Beach og fikk raskt modellkontrakt.

– Byrået sa: «Hør her, dette er for mye for USA. Du må klippe håret ditt, endre navnet ditt og begynne å trene, og så må vi legge alt dette dragaktige bak oss.» Og det gjorde jeg. Men vet du hva jeg så rundt meg? Jeg så homofile som var menn, maskuline menn. Men hva er dette, tenkte jeg. Kan du være gay og ikke dragqueen? Fordi dette hadde vært min eneste referanse, hadde jeg spilt et skuespill. Det var som å bli født på ny.

15 år i USA som en selfmade man har sin pris. Jan Thomas måtte lyve om legningen sin for å få jobber, kle av seg og hele tiden være på jakt etter nye oppdrag.

– Utseendet mitt var både en blessing og en curse. Jeg fikk masse oppmerksomhet, og jeg som er så seksuell … det var for mange muligheter for en liten gutt. At jeg ikke fikk aids og daua, er jo et mirakel. Bank i bordet! Ikke så mye som ei flatlus har jeg hatt …

To ganger på disse femten årene så han moren, som han var så glad i. Begge gangene kom hun på besøk til ham.

– Den første gangen hun kom, kjente vi ikke hverandre igjen. Hun var blitt en eldre dame, og jeg var blitt en voksen mann med kort hår og muskler. Jeg hadde reist fra Norge som Boy George og endte opp som en ung George Clooney.

Måtte gå på sosialen

Påsken 2001 hoppet Jan Thomas på flyet hjem til gamle Norge. Da hadde moren sagt at neste gang de skulle ses, måtte bli hjemme. USA hadde mistet litt av glansen, og Jan hadde for første gang kjent på noe som lignet hjemlengsel. Han var blakk, ukjent for de fleste i Norge og hadde verken jobb eller bolig.

– Men jeg hadde gjort en badebuksekalender i USA. Og VG laget en sak på den. «Norsk drømmemann kommer hjem» var tittelen, og der lå jeg på forsiden. Så dro jeg til modellbyrået mitt og fikk beskjed: «Vennligst behold klærne på, dette er Norge.» Jeg hadde ingen penger, og mamma hadde ikke mye penger. Det er da styrken din måles. Jeg måtte faktisk gå på sosialen og få dagpenger én gang. Så det er ikke akkurat hundre år siden at jeg sto på bar bakke.

Saksen og rundbørstene ble redningen for den hjemkomne sønnen.

– På den tiden var alle damer snauklipte med pulesveis i bakhodet, snaukort eller ingen lugg. Folk så ikke ut, de så ut som bryggesjauere hele gjengen. Så kommer far med rundbørstene sine …

Her blir vi avbrutt av en frisør i salongen, en kunde ber pent om en selfie. Og «far» stiller. Tilbake på bakrommet fortsetter han å mimre:

– Jeg fikk så lange ventelister at jeg måtte heve prisene. Jeg tok bare to kunder om dagen, kjøpte klær på Kamikaze til dem og hentet sushi. «Har du hørt om denne Jan Thomas», spurte folk.

Jan Thomas-monsteret

Dette var før Botoxen hadde gjort sitt store inntog i Norge, men også her gikk Jan Thomas foran.

– Men, Ingvild, du må huske hvor jeg kom fra. Alle drev med fillers i L.A. Jeg kom hit og så folk med mimikk og tenkte: «Hva er galt med deg, du kan bevege ansiktet ditt?» Jeg ble førstemann ut til å vise offentlig at jeg brukte Botox og Restylane, jeg så jo faen meg ikke ut! Jeg så helt gal ut.

Jan fører de store hendene i sirkler foran ansiktet som for å understreke hva vi snakker om.

– Jeg vet at jeg ikke er stygg. Jeg har tjent masse penger på utseendet mitt, så jeg ville aldri endre utseendet mitt. Men jeg trodde «frozen in time» var pent, som Hollywood-damene som ikke kan bevege ansiktet. Jeg skal ikke ha noen medalje for å ha sluttet med Botox, men jeg ville være sunnere, ikke bare spise eggehviter og alt det der. Det jeg gjør i dag, er at jeg henter eget blod og kjører det inn i ansiktet, det er som en wake up-call for huden. Helt naturlig.

Jan Thomas klapper seg på kinnene, og legger til:

– Så må du huske, Ingvild, at jeg har genetikken min, "jeg røyker ikke og drikker ikke. Jeg sover ni timer hver natt. Jeg har lite stress, og jeg er jo veldig lykkelig. Han slår hendene sammen, og konkluderer på et vis:

– Så der har du meg, i racerfart.

– Hvis du nå ser tilbake på deg selv som ungdom, hva er rådet til deg selv?

– Jeg ville heller gitt et råd til foreldrene mine. Jeg skulle jo ønske at de hadde drukket mindre og brukt mer tid på meg. Det var ikke enkelt, jeg var veldig sinna i mange år.

– Hvorfor var du sinna?

– Fordi begge foreldrene mine drakk, det var norsk drikkekultur. Da jeg skrev biografi, måtte de første utkastene kasseres, for det var bare sinne. Pappa var ikke verre enn mamma, men jeg og mamma fikk ryddet opp. Jeg har for lengst tilgitt min far, jeg bærer ikke nag. Det gjorde jeg en stund.

– Hvilket forhold har du til alkohol i dag?

– Jeg assosierer alkohol med elendighet, utroskap og slåssing, jeg har aldri frivillig gått inn på polet, og drikker helst ikke. Når folk kommer opp i ansiktet mitt på fest, får jeg panikk. Så en liten shoutout fra meg: Bare ta litt hensyn til barna. Det er ikke noe hyggelig på sommerferie når du ønsker mer enn noe annet å være sammen med foreldrene dine, og du er lei deg, for alt de vil, er å drikke. Og ikke drikk på julaften. Hold deg til ett glass.

Lenge ble det spekulert i mediene om at Jan Thomas og hans daværende ektemann Christopher Mørch Husby skulle skaffe seg barn via amerikansk surrogat. Jan Thomas har vært bonuspappa i mange år i USA, men egne barn har han ikke.

– For å få barn må jeg gjennom 10 000 tester og møter og fandens oldemor, jeg blir sjekket herfra til glade jul. Mens for flertallet skjer det av seg selv. Så husk at om du setter barn til verden, skal du ha tid til dem.

– Hva var det i deg som gjorde at du hadde ryggrad til å bære barndommen din?

– Mammas ubetingede kjærlighet, det var den største gaven hun ga meg. Jeg vil være god, slik som hun var. Jeg kunne vært en diva og påført andre masse usikkerhet for å heve meg selv, men det ville aldri falle meg inn. Men noen ganger glemmer jeg meg og blir Jan Thomas-monsteret.

– Når dukker det opp?

– Det kan være når noen kommer og klager på et terningkast på fest. Da kommer fagpersonen ut. Da svarer jeg: «Jeg hører hva du sier, men jeg har min bakgrunn, jeg er ikke slem, det var ikke en fin kjole, jeg ga min begrunnelse, og nå er det fest, jeg orker ikke tull, det var vel fortjent, jeg har stylet verdens største stjerner, jeg kan sende deg faktura, det koster litt …»

– Men har du aksept for at noen mener at utseende ikke har førsteprioritet?

– Absolutt, men da må de ikke klage! Slutt å syte, slutt å si at jeg er streng. Du har ikke hatt en hit på ti år, så har du gratis markedsføring på rød løper og velger ikke å bruke innpakningen, men kommer på «Senkveld» i olabukse og en T-skjorte med flekker på, det holder ikke.

– Blir du undervurdert fordi faget ditt er knyttet til utseende?

– Ja, som når jeg møter journalister som bare vil vite merket på penispumpa mi.

– Men du er veldig åpen om seksualitet i podkasten?

– Ja, hvorfor ikke?

– Det faller kanskje ikke så naturlig for alle …

– For meg er det helt naturlig. Jeg elsker sex, jeg trodde man peaket rundt 25, men det blir verre og verre – jeg tenker ikke på annet. Jeg synes sex er helt vidunderlig, dog kombinert med følelser langt bedre, forsikrer han.

Og legger til:

– Jeg er stolt over å være 52 år og med alle funksjoner intakt.

LES OGSÅ: Megan fikk oppfylle drømmen for Kjartan og Knut

Jeg har levd

Han sier det i stort alvor. Rett fram. For Jan Thomas er det like naturlig å snakke om sin velfungerende penis som om hvor mye han elsker å være alene. Nå er det fredagskveld over Oslo. Jan Thomas skal snart ta Porschen sin og kjøre hjem til sitt nyinnkjøpte hus på Frogner, der han planlegger å være alene med hunden hele helgen. Slik vil han ha det – intense dager, med lange avbrekk alene.

– Hvor mange år har vi igjen? Det vet vi ikke. Så jeg sier bare: «guri malla, the bucketlist!» Jeg må vite at om jeg vandrer i morgen, så er sannheten det som skal stå på min gravstøtte – JEG HAR LEVD. Ikke Minnes i fred eller Halleluja. Jeg har levd. Det må være min sannhet.

– Hvis vi ser tilbake, var drivkraften din å bli berømt, rik eller å finne din plass i verden?

– Ja, til alt det – i den rekkefølgen. Først ville jeg bare være pen, så ville jeg bli berømt, og så ville jeg bli rik. Men så skjønte jeg at det handler ikke om dette, men nettopp å finne sin plass i verden.

Jan Thomas har reist seg. For en mann som foretrekker short appearances, har det vært et langt intervju. Han gir en klem og faller litt sammen i de brede skuldrene. De lange armene henger tungt mot gulvet. Så retter han seg opp, og smiler. Pearly white. Han slår ut med armene.

– Så skjønte jeg at, herregud, det handler ikke om meg. Jeg er bare en fyr i verden. Så må jeg bare le av alt sammen.

(KK gjør oppmerksom på at faren til Jan Thomas er blitt forelagt uttalelsene som angår ham. Han ønsker ikke å gi noen kommentar.)