Rusmisbruker

- Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri hadde begynt med rus

Janne (52) ruset seg for første gang som 13-åring. 40 år senere har hun ikke gitt opp håpet om en gang å bli rusfri.

MISTET MANGE: 52 år gamle Janne har ikke tall på hvor mange venner hun har mistet i rusen. Det er like vondt hver gang. Hun sier at det er ingen av de som har et ønske om å dø, men veien kan være kort. FOTO: Astrid Waller
MISTET MANGE: 52 år gamle Janne har ikke tall på hvor mange venner hun har mistet i rusen. Det er like vondt hver gang. Hun sier at det er ingen av de som har et ønske om å dø, men veien kan være kort. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

«Hvorfor lot dere meg ikke bare dø?». Det var det første hun sa da hun våknet opp etter første overdose. På det tidspunktet ville hun ikke leve.

Det vil hun nå.

- Det mest utfordrende med mitt liv er å klare å komme seg fra dag til dag med det jeg trenger av rus.

Hun snyter seg.

- Så kommer mat. Men rusen kommer alltid først, for uten den får jeg ikke spist likevel.

Janne Bøhmer Killingstad (52) prøvde hasj for første gang da hun var 13. Videre begynte hun å eksperimentere med alkohol. Det var det mange som prøvde i ung alder der hun vokste opp - på Åros, i det som nå tilhører Viken kommune. Eller som hun selv sier: Langt uti der et sted, og peker ut av vinduet mens hun smiler fleipete.

I Åros var det «retten og sletten ikke så mye annet å drive med».

KK møter 52-åringen på =Kaffe i Oslo litt utpå formiddagen, midt i førjulsrushet. Janne var opptatt av å ikke møtes for tidlig, hun er slett ingen morgenfugl og trenger god tid til å gjøre seg klar og for å busse inn til sentrum. Hun er likevel på plass et kvarter før tiden.

Denne kaffebaren er drevet av rusmisbrukere, eller folk som av en annen grunn har havnet på skyggesiden av et ellers rikt og velfungerende samfunn. Janne hilser vennlig på alle. Det er tydelig at de kjenner hverandre godt.

- Velferdsstaten Norge, ja....

Hun ser ned i bordet.

- Jeg ble jo alltid sett på som problembarnet i familien jeg, da. Jeg har sølt bort alle pengene jeg har fått og endt opp som narkoman, sier Janne og flytter blikket sitt langsomt opp mot undertegnede igjen, med sine blå og litt sløve øyne.

En virkelighetsflukt

Hvordan ender man egentlig opp i Oslos gatemiljø? Og hvordan kan det gå så langt at alt annet i livet blir skjøvet til side til fordel for rusens kortvarige, høye topper - og ekstremt dype daler?

- For meg var det den perfekte virkelighetsflukt. Da jeg ruset meg for første gang, var det som at alle skuffene i hodet mitt endelig lukket seg.

Hun streber fortsatt sårt etter den samme følelsen, det tror hun alle rusmisbrukere gjør. Selv om de er fullt innforstått med at den aldri vil komme igjen.

- Hvorfor ruser du deg fortsatt?

- For å holde meg frisk, slik at jeg kan leve «normalt» og føre den samtalen jeg gjør med deg akkurat nå. Det er viktig for meg å få med at jeg aldri har vært en sånn rusmisbruker.

Hun henger med hodet og lukker øynene for å illustrere.

- Det gir meg ingenting å sitte helt neddopa og borte vekk på et offentlig sted. Det var sånt jeg drev med da jeg var ung, det, sier hun.

RUS: I løpet av livet har Janne lært seg at det er ingenting som heter «full kontroll» når det kommer til rus. Det er akkurat kontroll man ikke har. FOTO: Astrid Waller
RUS: I løpet av livet har Janne lært seg at det er ingenting som heter «full kontroll» når det kommer til rus. Det er akkurat kontroll man ikke har. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Fungerer ikke

Janne slår meg som en klok og reflektert dame med mange dype tanker om livet. Bortsett fra en tydelig knekk i stemmen, er det lite annet som avslører at det har gått 39 år siden hun prøvde narkotika for første gang.

Hun har for lengst mistet tellingen på hvor mange ganger hun har vært på avrusning , men tipper hun har lagt bak seg rundt 30 forsøk på ulike institusjoner. Likevel har hun fortsatt ikke lykkes.

Så fort Janne er blitt ferdig med rusbehandlingen, har hun såvidt kommet seg ut døra før hun har «gått på snørra» igjen. Det samme gjelder mannen hennes, som hun har vært gift med i seks år og kjæreste med i 30.

- Men jeg har fortsatt ikke gitt opp håpet. Har du motivasjon nok, kan du flytte fjell. Det har jeg virkelig troen på.

Tidlig voksen

Til daglig jobber Janne som selger av gatemagasinet =Oslo - for å tjene penger til livets opphold, og for å ha et sted å gå til. Nå har hun jobbet der i litt over ett år i strekk, men hun har solgt magasiner tidligere også, før hun tok seg en pause fra jobbingen.

- Jeg pleier å kalle =Oslo for en ryggoppretter. Det er for folk som ikke har mulighet til å gå til en annen jobb - da henger man gjerne med overkroppen. Når man får mestringsfølelse, føler seg velkommen og verdsatt, slik man gjør i =Oslo, da reiser man seg opp.

52-åringen er egentlig utdannet kokk, har jobbet som støttekontakt og i 10 år på Rikshospitalet. Som ung studerte hun masse og jobbet samtidig, tok en rekke kurs og kjente på en iver etter å hele tiden videreutdanne seg.

Travelt opptatt hadde hun store ambisjoner med å gjøre det bra, så hva var det som gjorde at det motsatte skjedde?

- Det at jeg var tvunget til å bli så tidlig voksen er nok litt av grunnen til at livet mitt er blitt som det har blitt. Mamma døde da jeg var 10 år gammel - fra den dagen og til jeg var 14 passet jeg mye på lillesøsteren min. Broren min og jeg lagde mat til henne, la henne på kveldene og tok henne til og fra barnehagen. Hun kalte meg «mamma» - da var jeg 13.

Etter at hun fylte 14 ble husarbeid en større del av livet til Janne. Matlaging, vasking av klær og holde orden i hjemmet.

- Jeg mistet hele ungdomstiden min. Mange ganger har jeg tenkt at rusen ble en slags backlash for å gjøre opp for det. Jeg tror jeg hadde et behov for å utfordre A4-livet litt.

Et kraftig slag

I tillegg til mangel på ungdomstid beskriver Janne oppveksten sin som tidvis vanskelig og problematisk. Moren hennes hadde kreft i hele kroppen og nektet å være på sykehuset før hun døde. På denne tiden fantes det verken transplantasjon eller cellegiftbehandling.

- Så mamma lå jo hjemme i sengen da, høy på morfin dagen lang og var «moffesur». Du har hørt det uttrykket før?, spør hun meg.

Hun smiler og forteller at det er sånn man blir når man går lenge på morfin. Hissig og amper med ukontrollerte humørsvingninger.

- Hvilket forhold hadde du til faren din?

- Jeg husker ikke så mye fra før jeg var 10 år, kun bruddstykker. Jeg har antakeligvis fortrengt det. Han var ikke noe følelsesmenneske akkurat, og jeg husker at jeg hadde veldig respekt for han - nesten litt redd.

Janne ble oppdratt etter «60-tallsstilen» som hun kaller det.

- Men vi hadde det vi trengte, og enkelte ting fra oppveksten har jeg lagt fra meg for å komme meg videre selv. Hvis ikke hadde jeg blitt litt koko i hodet, tror jeg.

Nysgjerrig

Janne fortsetter å snufse og snyte seg jevnt gjennom intervjuet, og forsikrer oss flere ganger om at hun verken er forkjøla eller er blitt smittet av koronaviruset.

- Du skjønner.... Det er gjennom nesa jeg tar dopet mitt, så jeg sliter litt med rennende nese, sier hun og ler av seg selv.

Hun har mye humor og er i godt humør tross alt hun har vært gjennom. Latteren runger gjennom lokalet, og hun overøser oss med komplimenter og sier flere ganger at hun er takknemlig for å kunne dele sin historie.

Janne er den eneste i sin familie som har havnet på ruskjøret. Verken foreldre, besteforeldre eller andre slektninger har slitt med rusproblemer. Også de jevnaldrende søsknene hennes har gått en mer fornuftig vei enn henne.

Janne var en jente som likte å prøve nye ting, er nysgjerrig og med en tendens til å trekkes mot feil miljø.

- Men for meg eskalerte rusmisbruken da jeg flyttet inn til byen. Store Oslo ga meg litt for mange muligheter. Da var jeg 17 år og jobbet på Rikshospitalet. Livet føltes fortsatt ganske tøft etter at mamma døde.

Gikk gærent

Omgangskretsen vokste fort i byen. Janne fikk nye venner og følte på en selvtillit hun hadde savnet gjennom hele livet. Hun hadde alltid hatt liten tro på seg selv - følte seg litt «underdog» uten at hun helt klarte å sette fingeren på hvorfor.

Nå var hun endelig til nytte for noen, og endelig kunne hun gjøre akkurat slik hun ville. Livet i storbyen føltes helt perfekt. Hun prøvde stadig nye stoffer, men klarte å holde det utenfor arbeidstid, og presterte samtidig godt i jobben.

Janne hadde verden for sine føtter - og selvfølgelig «full kontroll». Hun fikk seg kjæreste, ble gravid og senere mor til en liten jente. Under graviditeten holdt hun seg unna alt av narkotika og alkohol, og var nykter i flere år mens datteren var baby.

Forholdet til barnefaren tok slutt et knapt år etter at datteren ble født, men det tok ikke lang tid før hun fikk seg en ny mann - han som hun fortsatt er sammen med i dag.

- Så gikk det gærent igjen, da. I midten av 20-åra ble jeg introdusert for amfetamin. Plutselig fikk døgnet 48 timer i stedet for 24. Jeg kunne si ja til flere og hjelpe alle rundt meg. Jeg pusset opp leiligheter og byttet til upopulære jobbvakter i fleng. Det ble min måte å glemme egne problemer på.

Sluttet å jobbe

Sånn holdt hun på lenge. Hverdagen gikk i ett kjør og søvn var ikke prioritert - ei heller nødvendig, for den saks skyld. Men etter en stund innså Janne at hun ikke hadde mulighet til å ha amfetamin lett tilgjengelig i lomma hver eneste dag.

Da kom ulempene. Uten rusen ble hun helt utkjørt. Det ble mer og mer vanskelig å holde en normal døgnrytme, hun var slapp og sliten og kom seg ikke opp om morgenen.

- Jeg sluttet å jobbe i 1997. Etter det har jeg ikke en gang prøvd å få en jobb - det lar seg ikke kombinere med narkotika, sier hun åpenhjertig.

En vennlig =Oslo-selger med nisselue kommer plutselig bort og spør Janne hvordan hun har det. Selgeren forteller at hun «skal sette seg under et tak og prøve litt» - i håp om å få solgt flere julehefter før hun tar juleferie. Janne svarer med at hun også skal ta en økt etter at hun er ferdig med intervjuet.

I juletider selger de flere blader enn normalt. Nordmenn er mer gavmilde i julen enn ellers i året. Det gjør blant annet at Janne og mannen har mulighet til å kjøpe inn god mat og feire julen hjemme på en ordentlig måte.

=OSLO: Jannes beste måned som selger er i desember. Da har de en sjanse til å komme nærmere kundene sine og tjene en ekstra slant slik at de kan få feire en ordentlig jul. FOTO: Astrid Waller
=OSLO: Jannes beste måned som selger er i desember. Da har de en sjanse til å komme nærmere kundene sine og tjene en ekstra slant slik at de kan få feire en ordentlig jul. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ga fra seg datteren

- Tilbake til amfetaminkjøret; Hadde ikke du barn på denne tiden?

- Jo, jeg begynte dessverre på amfetamin etter at datteren min ble født. Det er ganske tøft å tenke tilbake på i dag.

Hun fortsetter:

- Da misbruket gikk over stokk og stein sendte jeg henne til pappaen sin. Da var hun vel seks år gammel. Å levere fra meg datteren min er det verste jeg noen sinne har gjort. Jeg gråt i to år, men det var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg er glad jeg forstod at jeg ikke var i stand til å gi henne en god nok oppvekst.

- Men du valgte rusen foran barnet ditt?

- Når du bruker amfetamin, får du en følelse inni deg av at du har det kjempebra - du trenger ingen andre. Da er det vanskelig å til og med sette barnet ditt foran deg selv. Mannen min og jeg kunne sitte og spille Yatzy i tre døgn, helt til jeg hadde blemmer på hendene. Sånn kan man holde på i amfetaminrus, og der hører ikke barn til.

I dag har hun noe kontakt med datteren sin. De oppdaterer hverandre på hvordan det går og har en fin tone, men Janne trekker seg litt unna for å ikke legge egne problemer over på henne. Hun er glad det aldri har vært barnevern involvert i familien.

Tøffe år

Helt siden dette har livet til Janne formet seg til det det er i dag. Gjennom årenes gang har hun gått uten å ha et sted å bo i flere måneder i strekk, sovet på sofaer hos venner som også ruser seg, i tillegg har hun og mannen vært gjennom hele «hospits-runden» i Oslo.

Janne har tatt to overdoser med full hjertestans.

- Det var som å sovne, forsvinne fra alt og våkne opp igjen. Sånn føltes det å dø. Så sov jeg i nesten en uke etterpå.

Hun gikk over på heroin da hun var 29 år, etter en kjip hendelse i livet som hun fortsatt i dag sliter med å takle. De sterke stoffene gjorde henne enda mer likegyldig til livet.

- Det var så ille at da jeg satt og tenkte på datteren min, så følte jeg ingenting. Jeg gikk over gata med tre kilo amfetamin i en skoeske her og en skoeske der.

- Det var et skremmende sted å være inni seg selv, altså. Men jeg fortsatte og fortsatte. Når grunnen til ikke å ruse meg, altså datteren min, ikke lenger sto foran meg, ble valget enklere for meg.

Etter hvert fikk Janne og mannen mer hjelp. En bekjent de møtte på hospits hjalp til med å skaffe egen leilighet. Der har de to nå bodd sammen i 10 år.

Et vanlig menneske

- Hvordan vil du beskrive hverdagen din i dag?

- Jeg lever et langt mer normalt liv enn de fleste kanskje tror, det er bare litt flere dumper på veien. Jeg er stort sett på jobb i byen, så slapper jeg av med mannen min hjemme på kveldene. Vi har sjeldent besøk - det har vi valgt selv.

Hun er takknemlig over å ha et sted hvor hun kan trekke seg tilbake og slappe helt av. Å ha egen leilighet har økt livskvaliteten hennes mange hakk.

- Det er dumt at så mange har en feiltolkning av det å være rusmisbruker. Det er selvfølgelig forskjell på oss også, men jeg er jo fortsatt et vanlig menneske med samme verdier som alle andre, selv om jeg er heroinavhengig.

Så fort 52-åringen i dag ikke får ruset seg, kommer de ekstreme abstinensene snikende. Kroppen er så vant til å drives av narkotika, at Janne blir ordentlig syk - nesten uutholdelig.

- Det er mange små ting som gjør meg smågal. Eller, helgal er vel kanskje mer riktig.

Hun ler igjen.

- Jeg nyser 20 ganger etter hverandre, øynene og nesa renner, kaster opp, får diarè. Og så svetter jeg som et h******, for å si det rett ut. Og når man går i dusjen da - det kjennes ut som at huden brenner opp. Men den dusjen er jo så viktig. Når man ruser seg svetter man ut kjemikalier, så man lukter ikke akkurat parfyme etter en dag, sier Janne åpenhjertig.

Vil ikke dø

Da hun var 20 år gammel, var det «piece of cake» å avruse seg i forhold til hvordan det er nå. Men da var motivasjonen en annen - og hun så på narkotika på en helt annet måte da hun var yngre.

- Skulle du ønske du sluttet før?

- Jeg skulle så inderlig ønske jeg aldri hadde begynt.

- Men når var det du skjønte at dette gikk feil vei?

- Det har jeg visst hele tiden. Det går som regel feil vei når man begynner på stoff. Jeg blir alltid skeptisk når jeg hører folk som ruser seg litt si «slapp av, jeg har kontroll». Det er akkurat det man ikke har - når det er snakk om narkotika er det den som har kontroll over deg. Tro meg.

GIFT: Janne har vært kjæreste med mannen sin i 30 år. Han er også rusmisbruker, men hun er evig takknemlig for at hun alltid har hatt ham ved sin side. For seks år siden giftet de seg. FOTO: Astrid Waller
GIFT: Janne har vært kjæreste med mannen sin i 30 år. Han er også rusmisbruker, men hun er evig takknemlig for at hun alltid har hatt ham ved sin side. For seks år siden giftet de seg. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Vil bli gammel

Janne drømmer om å sitte på gamlehjemmet som 80-åring sammen med mannen sin og «jøggle» - slik de har gjort i 30 år. Hun har bestemt seg for å rusfri en vakker dag, i håp om å få leve lenge. Men hun vet at det hun driver med er dødelig.

- Jeg vil ikke dø.

- Hvordan merker du på kroppen at du har levd et hardt liv?

- Jeg vet ikke hvordan en 52-åring skal føle seg, men jeg legger jo merke til at de yngre selgerne orker å jobbe lenger enn det jeg gjør. Og jeg løper ikke opp bakken hjem fra butikken lenger.

Hun smiler.

- Dette livet har jo utvilsomt tatt fra meg mye, men jeg er rik på menneskelig erfaringer, og jeg vet hvert fall hva jeg ikke skal gjøre.

- Hva skulle du ikke gjort?

- Aldri begynt med rus, ikke være så naiv og hvert fall aldri gått over på sprøyter. «Ja-Janne» ble jeg kalt før - jeg skulle definitivt ha sagt mer nei.

Julefeiring

Nå er hun klar for å feire jul med mannen. De har kjøpt både ribbe og julesnacks, tatt seg fri noen dager og gleder seg til å ta fatt på en koselig høytid sammen.

Janne har et godt forhold til julen, selv om hun ikke alltid har kunnet feire den ordentlig. Det er også hyggeligere å gå på jobb for å selge juleboken - da kler hun seg mer enn gjerne opp med nisselue og røde kinn før hun går ut i gaten.

- Og så går tankene mine til dem som sitter alene i julen og er ensomme. Jeg tenker mye på det. Det er hjerteskjærende at så mange synes julen er tøff.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer