RYGGMARGSBROKK: – Det første jeg gjør etter alle løp, er å ringe til sykehuset og fortelle om mine prestasjoner. FOTO: Privat
RYGGMARGSBROKK: – Det første jeg gjør etter alle løp, er å ringe til sykehuset og fortelle om mine prestasjoner. FOTO: Privat Vis mer

Ryggmargsbrokk:

- Jeg skulle sittet i rullestol, i stedet løper jeg i fjellet

Malin Frøyen Bergset (52) har ryggmargsbrokk. Livet besto av smerter, og medisiner. En fjelltur for syv år siden endret alt.

– Jeg har fortsatt diagnosen og smertene, men nå har jeg verktøyet til å håndtere dem. Denne muligheten hadde jeg ikke da jeg fulgte legenes råd og brukte store doser sterke, smertestillende medikamenter, sier Malin til KK og legger til:

– Så lenge jeg kan huske har jeg fått beskjed om ikke å provosere, for da kunne jeg bli verre.

I perioder klarte ikke Malin å kle av og på seg selv. Mannen hennes måtte hjelpe henne med alt fra dusjing til dobesøk. Selv kunne Malin ligge i senga i ukevis ute av stand til å gå.

– For hver dag som gikk døde jeg litt innvendig. Jeg var inn og ut av helvete mange ganger, og jeg følte sjelden glede. Jeg fulgte legenes råd inntil for syv år siden. Da var bunnen nådd, forteller Malin.

LES OGSÅ: Tobarnsmoren Hilde trente seg frisk fra depresjon

STAYER: – Det var grusomt å begynne å trene, men da de første resultatene kom, fikk jeg blod på tann  FOTO: Privat
STAYER: – Det var grusomt å begynne å trene, men da de første resultatene kom, fikk jeg blod på tann FOTO: Privat Vis mer

Flere diagnoser

Malin er fra Kalvåg, men har bodd på Høyanger hele sitt voksne liv. På grunn av ryggmarksbrokket har hun vært gjennom mange operasjoner. Hun har dessuten en svulst i spinalkanalen. Artrose har gjort at begge hofter synger på siste verset, men Malin lar seg ikke stoppe.

– Jeg skulle sittet i rullestol i dag, i stedet løper jeg i fjellet, sier hun.

Den aktive dama er gift med Svein Inge, og sammen har de barna Mats, Jacob og Benedicte.

For syv år siden ble hun med Svein Inge på fjelltur. En lett fjelltur for andre, men et mareritt for Malin.

– Det skjedde noe på den fjelltoppen, sier Malin stille.

– Og etter det har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg bestemte meg for å stå løpet helt ut, koste hva det koste vil.

Malins plager var på den tiden så ille at morfin og Paralgin Forte var vanlig kost. Hun hadde ikke noe å tape. Hun innså at hun hadde gjemt seg bak diagnosene sine, og latt helsa forfalle. Hun forsøkte ikke å skylde på legene, men skjønte at hun selv måtte ta nytt grep om eget liv.

– Målet mitt var å gå ned noen kilo og bli en bedre mor og kone, ler Malin.

– Det var grusomt å begynne å trene, men da de første resultatene kom, fikk jeg blod på tann og nå gir jeg meg ikke. Og spør du mann og barn, tror jeg de vil si de er fornøyde med forandringen.

Aktiv idrettsutøver

Malin er et utpreget konkurransemenneske, og hun konkurrerer helst med seg selv. Da hun klarte å springe én time sammenhengende ute, fikk hun et innfall og meldte seg på et løp i Florø. Hun gjennomførte med glans.

– Det ga meg en mestringsfølelse jeg aldri hadde kjent maken til, og jeg grein av lykke hele veien hjem.

RYGGMARGSBROKK: Malinhar ryggmargsbrokk og har hatt mange operasjoner. FOTO: Privat
RYGGMARGSBROKK: Malinhar ryggmargsbrokk og har hatt mange operasjoner. FOTO: Privat Vis mer

Dette var høsten 2013. Senere har det blitt mange konkurranser, og allerede våren 2014 løp Malin sitt første maraton i Bergen.

– Kanskje du skal prøve på maraton? Svein Inge var frampå.

Malin tok utfordringen, og løp maraton i Oslo høsten 2014. Deretter ble det Møkster Ultra, et løp på 63,3 kilometer, samt mange andre løp.

– Men det gjeveste var da jeg klarte å gjennomføre Oslo Trippelen høsten 2019. Jeg hadde ligget i hardtrening et år, og ikke rørt usunn mat før løpene, som til sammen er på 73,3 kilometer. På forhånd hadde jeg fått injeksjoner i hoftene, så de også skulle klare utfordringen. Jeg løp i 7,5 timer med en gjennomsnittsfart på 10 kilometer i timen, forteller Malin.

– Det første jeg gjør etter alle løp, er å ringe til sykehuset og fortelle om mine prestasjoner. Og selv leger som trodde det ville være umulig, er ydmyke nå. Det andre jeg gjør er å få løpene tatovert på armen. Den begynner å bli ganske full.

Malin elsker å trene, og står gjerne opp før alle andre og løper med hodelykt opp de 1268 trappetrinnene med 40 prosent stigning i Høyanger. Hun har til og med vunnet sin klasse i et trappeløp. Dessuten utfordrer hun seg selv på flere måter, for hun er egentlig både høyde- og mørkredd.

Støtte fra familien

Malin er svært takknemlig for all støtte hun får fra sine nærmeste.

Foruten å hjelpe kona med alt mulig da hun var på sitt sykeste, har ektemannen heiet henne fram og stått støtt ved Malins side hele veien. Ekstra flott synes hun det er at Svein Inge nå har begynt å delta på løp sammen med henne.

– Jeg har et eget «løperom» der jeg har hengt alle medaljene jeg har fått, og nå har jeg begynt å dekorere vegg nummer to, ler Malin.

– Men den som fortjener gullmedaljen er min kjære mann. Uten ham vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Vi har tre barn, og når jeg har ligget på sykehuset, enten for operasjoner eller av andre grunner, har han tatt seg av alt hjemme. Uten å klage en eneste gang. Jeg vet ikke om jeg hadde vært like tålmodig hvis situasjonen var motsatt.

Malin opprettet også en egen Facebook side før hun løp sitt første løp høsten 2013: «Veien mot den ultimate styrkeprøven», der det stadig dukker opp nye utfordringer og mål, og der Malin hele tiden har fått mye hjelp og støtte.

– Jeg har en del følgere, og håper på flere, slik at mange kan bli motivert til å stå på og prøve.

LES OGSÅ: Caroline ble frisk fra anoreksien gjennom yoga

Hjelper andre

– Med min sykdomshistorie og mine erfaringer, er jeg så heldig at jeg også får hjelpe andre som sliter. Jeg vet selv hvor mye trening og kosthold har å si for livskvaliteten. Jeg er nødt til å ta smertestillende etter en time på kjøpesenter, mens jeg løper av meg smertene ute, sier Malin.

– Men jeg skjønte fort at kostholdet er like viktig som trening hvis man skal ned i vekt. Jeg har gått ned cirka 25 kilo, og spiser mest fisk og grønnsaker.

Malin anbefaler at man ikke gjør det for vanskelig i starten, og eller kutter ned enn kutter ut når det gjelder mat.

Det er mange som har lagt merke til Malins prestasjoner, og da NAV-sjefen i Høyanger tok kontakt, var Malin glad for å kunne hjelpe. Noe av det vanskeligste for henne har vært å stå utenfor arbeidslivet, og nå griper hun sjansen til å bidra. Hun var først erfaringskonsulent i et NAV-prosjekt, og er nå treningskontakt i Høyanger kommune. Malin anbefaler alle å tviholde på restevnen til å jobbe. Og hun motiverer andre til kanskje å kunne trene seg tilbake til jobb.

– Det føles meningsfylt både å holde foredrag og å trene med andre, enten de er NAV-brukere eller ikke, sier Malin.

LES OGSÅ: - Den tunge klumpen i magen slapp da jeg kom meg ut i naturen

– Fra null kontroll til full kontroll

– Det jeg er aller mest stolt over, er å ha klart å bytte ut all den medisinen jeg tok med trening. Legene sa det var umulig, jeg sa det var mulig. Og jeg fikk rett.

Malin er et eneste stort smil.

– Ellers er jeg stolt over å ha klart å få kontroll. Fra null kontroll til full kontroll. Og at jeg har et rom fullt av medaljer, og en arm full av tatoo’er av mine bragder. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne oppnå å bli så godt trent som jeg er nå. Det var fælt i begynnelsen, men nå har jeg blitt avhengig av treningen.

Hun ønsker å fortelle andre at mye går an, bare man prøver hardt nok. Malin ser lyst på fremtiden, og hun vil fortsette å trene og nyte den gode formen. Diagnosen hennes forsvinner ikke av den grunn, men nå har hun kontroll på smertene, og de er stabile. Hun poengterer at man må skille mellom akutt og kronisk smerte. Og de kroniske smertene viser hun null respekt.

– Det gjelder å jobbe hardt for å nå sine mål, never give up, sier Malin.

LES OGSÅ: Psykisk helse: Byttet ut medisinene med trening

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: