Selvmord

- Jeg skylder Johanna å tilgi meg selv

Ellen mistet datteren i selvmord. Tanken om at hun kunne ha gjort noe annerledes, synes Ellen det er viktig å tåle.

Ellen mistet datteren i selvmord. Det er fortsatt ikke til å fatte. FOTO: Astrid Waller
Ellen mistet datteren i selvmord. Det er fortsatt ikke til å fatte. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

På kjøkkenet i det gulmalte trehuset i Kampen Hageby i Oslo, byr Ellen Kristvik på te i løsvekt, fra en svart boks som plutselig glepper ut av hendene. Hun ler, koster opp igjen de små mørke tebladene fra gulvet og setter seg ned ved kjøkkenbordet.

- Hvordan har du det nå? Og med sorgen?

- Det er to år og fire måneder siden nå. Jeg har det bedre, men som jeg akkurat demonstrerte er jeg fortsatt slepphendt.

Hun ler litt, og snur hodet mot kjøkkenvinduet mens hun tenksomt fortsetter.

- Det går litt lettere å konsentrere seg, men å holde mange baller i lufta er fortsatt vanskelig. Jeg er ikke så utmattet som jeg var, men PANG så er det slutt på kreftene. Jeg må hele tiden jobbe med å finne balansen mellom arbeid og hvile.

Så snur hun seg mot oss igjen, setter blikket rett i oss.

- Jeg kan fremdeles lure på om det har skjedd.

- Det er vel ikke til å fatte heller?

- Nei, det er ikke til å fatte. Det er virkelig ikke til å fatte.

LES OGSÅ: - Jeg føler at jeg burde ha reddet ham

Takknemlig

Det var en oktoberdag i 2017, den høsten det var så klart og mildt, Johanna tok sitt eget liv, 24 år gammel.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer