Selvmord

- Jeg skylder Johanna å tilgi meg selv

Ellen mistet datteren i selvmord. Tanken om at hun kunne ha gjort noe annerledes, synes Ellen det er viktig å tåle.

Ellen mistet datteren i selvmord. Det er fortsatt ikke til å fatte. FOTO: Astrid Waller
Ellen mistet datteren i selvmord. Det er fortsatt ikke til å fatte. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

På kjøkkenet i det gulmalte trehuset i Kampen Hageby i Oslo, byr Ellen Kristvik på te i løsvekt, fra en svart boks som plutselig glepper ut av hendene. Hun ler, koster opp igjen de små mørke tebladene fra gulvet og setter seg ned ved kjøkkenbordet.

- Hvordan har du det nå? Og med sorgen?

- Det er to år og fire måneder siden nå. Jeg har det bedre, men som jeg akkurat demonstrerte er jeg fortsatt slepphendt.

Hun ler litt, og snur hodet mot kjøkkenvinduet mens hun tenksomt fortsetter.

- Det går litt lettere å konsentrere seg, men å holde mange baller i lufta er fortsatt vanskelig. Jeg er ikke så utmattet som jeg var, men PANG så er det slutt på kreftene. Jeg må hele tiden jobbe med å finne balansen mellom arbeid og hvile.

Så snur hun seg mot oss igjen, setter blikket rett i oss.

- Jeg kan fremdeles lure på om det har skjedd.

- Det er vel ikke til å fatte heller?

- Nei, det er ikke til å fatte. Det er virkelig ikke til å fatte.

LES OGSÅ: - Jeg føler at jeg burde ha reddet ham

MOR OG DATTER: Om det er et bilde som har betydd noe spesielt? Ellen henter dette bildet av de to, i like nattkjoler. FOTO: Privat
MOR OG DATTER: Om det er et bilde som har betydd noe spesielt? Ellen henter dette bildet av de to, i like nattkjoler. FOTO: Privat Vis mer

Takknemlig

Det var en oktoberdag i 2017, den høsten det var så klart og mildt, Johanna tok sitt eget liv, 24 år gammel.

Johanna med det grenseløst store hjertet, hun som hadde vært husokkupant, som egenhendig kjørte en mindreårig asylsøker til Frankrike da han ikke fikk oppholdstillatelse i Norge, hun som den siste sommeren bar vann på ryggen i brennende hete i ørkenen i Arizona, til tørste papirløse som tok seg over grensa fra Mexico.

Som hadde igjen et halvt år på sykepleierskolen før hun skulle ut og redde resten av verden, men som ikke klarte å berge seg selv.

Som sykepleier og forsker hadde Ellen jobbet med alvorlig syke, døende og etterlatte i mange år. Hun hadde selv mistet en ektemann, begge foreldrene og en søster - men da datteren døde, hennes eneste barn, var det som om hun likevel ikke kunne noe om sorg.

- Det var som et ukjent land. Men jeg visste jeg måtte ta det på alvor. Jeg visste at den første skakende fasen bare var begynnelsen på det som er en lang prosess.

Nå har hun skrevet boka «Notat ved avgrunnen Ei mors forteljing», som kom ut på Samlaget i februar - en bok man må puste seg gjennom.

- Jeg begynte å skrive fordi det var til veldig hjelp. Jeg måtte det. Etterhvert kom tanken om at jeg kunne vise noe om hvor mangfoldig sorgen kan være.

- Men først og fremst handler boka om takknemlighet. Å ha fått være mor til Johanna, som det spesielle mennesket hun var, det var et stort privilegium, og det blir stående. Ingen kan rokke ved det.

LES OGSÅ: - Det som hjalp var å fortelle venner om tankene

Omringet av venner

Vennene til Johanna hadde allerede begynt å lete etter henne, da de ringte Ellen, en kveld hun var på konsert. De hadde selv prøvd å ringe politiet, men kom ikke gjennom med sin bekymring. Som aktivister og husokkupanter hadde de blandede erfaringer med ordensmakten. Kanskje Ellen kunne ringe istedenfor?

Hun ringte dem, men hadde ikke datterens personnummer i hodet, det stoppet opp. Politiet skal ha sagt de skulle ringe henne opp igjen, men det forble stille. Da hun dro til politistasjonen samme kveld, sammen med noen av Johannas venner, var det stengt, og hun ble bedt om å komme tilbake neste dag.

Etter en søvnløs natt, ble hun tatt på alvor da hun kom dit tidlig neste morgen. Da de spurte henne om hun var urolig, svarte hun bekreftende. Da de spurte henne om hun trodde Johanna var istand til å skade seg selv, svarte hun ja på det også. De begynte å lete. Men da to politimenn ringte på døra samme ettermiddag, forstod hun ikke hva slags ærend de kom i.

DEDIKERT TIL VENNER: Boka hun har skrevet om tiden etter datterens selvmord er dedikert til tolv av Johannas venner -som nå har blitt Ellens venner. FOTO: Astrid Waller
DEDIKERT TIL VENNER: Boka hun har skrevet om tiden etter datterens selvmord er dedikert til tolv av Johannas venner -som nå har blitt Ellens venner. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Og eg visste ikkje at eg kunne skrike slik som eg gjorde då dei fortalde meg det. Dei har funne henne. Men ikkje i live.

Eg legg meg ikkje skrikande på golvet. Sparkar ikkje hylande med beina. Eg kjenner meg trøytt til døden og blytung i alle ledd.

Samme kveld flytter hun inn i Mariahuset, et økumenisk bofellesskap der mennesker med og uten synlig funksjonshemming bor sammen. Hun var selv med på å starte det opp for over førti år siden - nå er det her gode venner umiddelbart rydder et rom for henne.

- Det var den perfekte kombinasjon av mulighet for ro og anledning til å få være sammen med andre. Jeg hadde et veldig behov for ro. For andre kan det være annerledes. Det er vanlig å si at etterlatte ikke skal være alene. Det er noe man må sjekke ut. Det er ikke alle som vet hva de trenger heller i en slik situasjon, understreker Ellen.

Av og til gikk hun korte turer. «Eg går når eg kan, setter den eine foten framfor den andre», skriver hun i boka.

- Jeg gikk langsomt, med en viss forbløffelse over at det gikk an å gå.

Holdt hverandre oppe

Johannas venner skulle komme til å bety aller mest for henne. Helt siden hun forsvant, søkte de seg sammen.

- Det er et skjebnefellesskap. Jeg har egne gode venner, men for meg ble det å være med dem en måte å komme nærmere Johanna på.

Som forsker på avskjedmarkeringer for dødfødte barn, visste Ellen noe om viktigheten av å ta ordentlig farvel. Sammen fant de fram til symbolet i dødsannonsen -det fylte hjertet. De ble enige om hvem som skulle bære kista, og hvordan kirken skulle pyntes - med mose og blomster fra skogen, med sykkelhjul og Johannas silketrykk. Og de fant fram klær de visste hun likte å ha på seg. Shorts og strømpebukse. Sølvskimrende sokker og gullbelte. Og den svarte t-skjorten med Refugees welcome i store bokstaver over brystet.

- Hvordan står man på beina en slik dag?

- Man mobiliserer fram til begravelsen - det er nok en allmenn erfaring - og så er man tømt for krefter etterpå, sier hun og tenker litt.

- Vi omfavna hverandre utenfor kirka, og sang «We shall overcome» om og om igjen, til bilen med kista hadde kjørt. Det var det som gjorde det mulig å stå der. Det er en veldig tøff etappe.

Hadde hun gjort nok?

Den nådeløse selvransakelsen er noe som følger med for mange etterlatte. Tankene om alt hun kunne ha gjort annerledes, gnagde og gnagde også i Ellen.

I boken skriver hun om bildet hun knapt klarer å se på, det som ble tatt i bakgården på vei til første skoledag, av Johanna, «tindrande forventningsfull», med rosa skolesekk og pennalet fullt av fargerike blyanter.

Men skoledagene ble tøffe for Johanna, hun var utslitt da hun ble hentet og måtte ofte bæres deler av hjemveien. Nå river det i morshjertet: Kunne hun ha gjort noe annerledes? At hun selv var sliten som alenemor, er det unnskyldning god nok?

Hadde hun for mye tillit til at det ordnet seg? «Dei finn fram, barna våre, om det enn kan ta litt tid», hadde hun ofte beroliget andre foreldre med. «Så skjer det utenkjelege, og det eg har trudd på blir smadra».

Hvor godt kjente hun egentlig datteren, har hun tenkt, hun som var så nær, og som likevel gjorde det hun aldri hadde kunnet forestille seg?

«Jeg har ikke kontroll» sa Johanna den aller siste gangen de møttes. Hun sto midt oppe i forberedelsene til en praksisperiode i

Sør-Afrika, og sa nå at hun var redd hun kanskje ikke kom seg dit.

Ellen la armen rundt henne den gangen. Klart hun kom seg til Sør-Afrika! Det hun skulle ha gitt alt for å ha sagt istedenfor: Sør-Afrika blir ikke borte. Du kan reise senere. Og så skulle hun ha spurt henne: Hva mener du med det? Hva er det som får deg til å tvile på at du kommer deg avgårde?

Hun visste at Johanna tidvis slet med angst og depresjon, hadde selv insistert på at datteren måtte snakke med en terapeut og bedt om å få betale for timene.

Hun visste at livet som husokkupant hadde vært krevende, og at den harde motstanden de ble møtt med hadde røynet på.

Likevel var det fortsatt ikke til å fatte.

Bitane strekk ikkje til, dei er flertydige og mange, og noko må ha falle saman på fatalt vis dei fryktelege dagane i oktober.

For Ellen ble det viktig å finne ut så mye så mulig om datterens siste bevegelser. En pårørendekontakt hos politiet ble til stor hjelp. Gjennom henne fikk hun vite hva Johanna hadde i sekken på den aller siste t-bane turen, og hvor hun ble funnet.

Sammen med en god venn dro hun dit. Som husokkupant og aktivist, hadde Johanna blitt satt på glattcelle flere ganger. Hun bad om å få se den også.

SELVRANSAKELSE: - Det er fremdeles smertefullt å tenke på det som framstår som noe jeg kunne ha gjort annerledes, og som kanskje kunne ha gjort en forskjell, sier Ellen. FOTO: Astrid Waller
SELVRANSAKELSE: - Det er fremdeles smertefullt å tenke på det som framstår som noe jeg kunne ha gjort annerledes, og som kanskje kunne ha gjort en forskjell, sier Ellen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg visste at hun hadde blitt satt på glattcelle, men ikke fem ganger.

Gjennom samtaler med Johannas venner, fikk hun dannet seg et inntrykk av hvor ydmykende og brutale de opplevde noen av møtene med politiet.

Det brennende hjertet

Det ble også tydeligere for henne hvor sliten Johanna hadde vært den siste tiden, hun som gjerne var initiativtaker til appeller og arrangementer, men ofte ble stående igjen med altfor mange oppgaver alene, uten å kjenne ordentlig på grensene for hva hun kunne makte.

I tanken leitar eg meg fram til skuret
Der du låg
Legg teppet varleg ikring oss begge
Tullar oss inn i ein stille kokong
Lét varmen min flyte mot den forfrosne kroppen din
Ryggen
Magen
Føtene og tærne
Hendene og fingrane dine
Kinnet ditt
Johanna, Johanna
Der er du gudskjelov.

Tilgi meg Johanna
Tilgi meg

Det brennende hjertet banker også i Ellen.

- Jeg kjenner meg igjen i trangen til å virkelig ta på alvor det man tror på, og finne et uttrykk for det. Det var sterkt i oss begge.

Ellen dro til India i sin ungdom, og bodde før det på et ungdomssenter i Frankrike. Det store temaet der var hvordan de kunne bidra til å gjøre kirken aktuell. Fremtiden i våre hender og Mariahuset, har også vært noe hun har engasjert seg sterkt i.

- Men jeg er veldig sky, og har ikke stått på barrikadene som Johanna har. Det var ikke selvsagt for henne å stille seg opp, men hun jobbet iherdig med seg selv. Hun holdt appeller, selv når det kostet henne mye. Hun ble en som sang ut på måter jeg aldri har gjort.

Hive etter pusten av savn

I boka skriver Ellen at Johanna lærte henne å elske det hun ikke eier.

- Det betyr flere ting - at det ligger kjærlighet i det å slippe den andre fri. Hun var mitt aller nærmeste og kjæreste menneske - men jeg vet ikke om jeg var hennes nærmeste. Jeg var aldri i tvil om kjærligheten som var mellom oss. Men hun hadde mange som var nær henne og hun favna veldig vidt. Det ligger en utfordring i det, å kunne gi slipp.

- Var du en som var god på å gi slipp, og la henne finne fram selv?

- Hun bodde hos faren sin annenhver helg og var hos han en dag i uka. Jeg ble trent i å sende henne fra meg til noe jeg ikke hadde kontroll på.

Hun og Johannas pappa skilte lag allerede før hun ble født. Å ha hovedomsorgen var likevel preget av en letthet.

- Jeg var forundra hele veien over den friheten jeg fikk oppleve som mor til Johanna, at det aldri handlet om prestasjon. Jeg har kjent mye på prestasjonskrav eller utilstrekkelighet ellers i livet, erkjenner hun.

- Det var en opplevelse av Johanna allerede som baby, at hun hadde en veldig selvstendighet i seg. Men hun var utilpass på ungdomsskolen. Så blomstret hun opp på videregående, sier Ellen, og lyser opp, hun også.

Fortsatt kan kan hun hive etter pusten av savn. Av og til glemmer hun seg, ser etter små gjensynsgaver til henne på flyplassen, som om kroppen fortsatt ikke er avvent, skriver hun i boka.

Men livet i dag byr også på glede og påfyll. «Når jeg arver huset ditt, mamma, skal jeg gjøre det om til en gratiskafé», sa Johanna til henne. I dag samler Ellen noen av datterens nærmeste venner annenhver onsdag til suppe rundt kjøkkenbordet. De som en gang kom sammen i sorg, har utviklet et nært og stort selvstendig vennskap.

- Jeg er dypt takknemlig for kontakten jeg har med Johannas venner. Vi snakker om mye, ikke bare det som er trist. Å ha så mange ungdommer rundt meg, det er en stor rikdom. Ingen hadde planlagt det, det bare ble sånn.

Det som framstår som noe hun kunne ha gjort annerledes, og som kunne ha gjort en forskjell, er fortsatt smertefullt å tenke på.

- Folk har prøvd å si til meg: Du gjorde det du kunne. Det har vært viktig for meg å tåle tanken på, at det ikke var sikkert jeg gjorde det.

Hun ser igjen på oss med dette veldig direkte blikket.

- Men selvransakelsen kan bli for vond og destruktiv - man kan gå til grunne i det. Jeg skylder Johanna å tilgi meg selv. Tilgivelse er maktpåliggende å finne - for livet skal ivaretas.

- Tilgivelse er en type befrielse som ikke innebærer benektelse. Ja, jeg kunne nok ha gjort noe annerledes -og skal likevel ikke leve i fordømmelsen. Jeg benekter ikke at jeg kunne ha gjort noe annerledes, men jeg skal ikke tviholde på det. Jeg må legge det ned.

Ho kom inn i livet mitt som ei gjennomgripande erfaring av det som blir gitt oss uten forteneste eller vederlag. Et trur det heiter nåde. At livet hennar tok slutt, er det mest brutale og valdelege eg har opplevd. Men det ho ga meg, skal ingen ta frå meg. Heller ikkje ho.

Alle passasjer i kursiv er hentet fra Ellen Kristviks bok Notat ved avgrunnen Ei mors forteljing.

LES OGSÅ: Maria var bare ti år da hun så moren ta sitt eget liv

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer