- Jeg snakker med min døde ektemann

Margit Sandemo

- Jeg snakker med min døde ektemann

Publisert
Sist oppdatert

Hele Nordens seriedronning har solgt over 37 millioner bøker. Nå er 89-åringen klar med en ny bokserie om hekseri og overnaturlige evner.

– Man skal alltid se framover, sier Margit Sandemo og ser på meg med et grønt, kvikt blikk.

– Helt til jeg var 70 år kjente jeg meg som en 17-åring. Nå kjenner jeg meg som en 50-åring. Kroppen betyr ikke så mye. Er hjernen klar, følger kroppen med.

Margit Sandemo er ute med triologien «Kiaras saga», som er en storslått slektskrønike fra 1600-tallets Irland. Hovedpersonen er syttenåringen Kiara, som anklages for å være heks på grunn av sine helbredende evner. Den tredje og siste boken blir hennes bok nummer 180, men hun har en bok til på trappene.

– Jeg får ikke lov til å skrive lange serier, slik som «Sagaen om Isfolket». Jeg er for gammel, og kan jo risikere å dø før leserne får se hvordan det går, sier hun med et lurt blikk og ser ut som en rampete jentunge. Det er det ikke mange over 40 år som klarer, og denne dama er snart 90.

Margit har lenge nektet å la seg styre etter plager som kommer med årene, men hun revurderer å gå til anskaffelse av et lite høreapparat.
Margit har lenge nektet å la seg styre etter plager som kommer med årene, men hun revurderer å gå til anskaffelse av et lite høreapparat. Vis mer

Vi befinner oss i Skillinge, en fiskerlandsby på Österlen i Skåne. Her bor Margit sammen med datteren Tove (63), vel å merke i hver sin ende av huset, men de deler stue og kjøkken.

– Det er jeg som rydder, vasker og lager mat, men kontoret hennes har jeg gitt opp. Du tar dem ikke inn dit, Margit, sier datteren Tove og ser strengt på moren.

– Vil dere se det? spør Margit uskyldig og viser oss vei mot det forbudte rommet, før datteren får sukk for seg.

– Vi bråker en del, Tove og jeg. Vi er så ulike personligheter. Jeg er en rotekopp, mens Tove er pertentlig, sukker forfatteren.

Det er tre ting den godt voksne damen nekter; det er å dra til hørselssentralen, å gå med rullator og å få «seniltråd» rundt halsen til å henge brillene i. Men akkurat det med høreapparat har hun nå oppe til revurdering, hun får ikke med seg alt folk sier, og det vil hun jo gjerne.

Selv om Margit og datteren Tove er ulike, har de det fint sammen. De ler godt av at sofaen de sitter i. Den har prins Eugene en gang tisset i, da han var barn, så klart!
Selv om Margit og datteren Tove er ulike, har de det fint sammen. De ler godt av at sofaen de sitter i. Den har prins Eugene en gang tisset i, da han var barn, så klart! Vis mer

Margit Sandemo ble født på Lena, Østre Toten, og ble et selvstendig lite barn. En bajas som søkte spenning. «Kan sjøl» var hennes faste uttrykk, og det er det fremdeles. Hun er født med et lyst sinn og holder motet oppe, ignorerer ubehageligheter og problemer, men har en makaber fantasi.

– Jeg har alltid hatt hodet fullt av fantasier og drømmer. Som barn diktet jeg opp de utroligste historier, og jeg levde i min egen eventyrverden, forteller hun og legger til at hun skriver bøkene slik hun selv ville likt å lese dem, uten selvkritikk og rettelser. Hvis hun må bearbeide og rette, ødelegger hun spontaniteten.

«Sagaen om Isfolket», som er på hele 47 bøker, kaller hun sitt livsverk. Hun begynte ikke å skrive før hun hadde rundet 40 år. Det begynte med føljetonger i ukeblader, blant annet i Allers. Hun har også skrevet bøker etter «Isfolket».

– En suksess er vanskelig å få til, det hender av seg selv. Isfolket var en suksess, men de andre vet jeg ikke. Det viktigste er at leserne liker dem, sier Margit, som etter mange års forespørsler skrev biografien sin i 2010. Etter eget utsagn, den vanskeligste boken hun noensinne har skrevet.

– Jeg liker å skrive fantasi, ikke virkelighet. Da jeg skrev «Livslyst», biografien min, måtte jeg være dønn ærlig, forteller hun.

Etter mange år i sitt kjære Valdres valgte Margit å dra sørover, til den lille byen Skillinge i Sverige. En vindfull liten kystby, men adskillig varmere enn snørike Valdres.
Etter mange år i sitt kjære Valdres valgte Margit å dra sørover, til den lille byen Skillinge i Sverige. En vindfull liten kystby, men adskillig varmere enn snørike Valdres. Vis mer

I biografien kan vi lese om et liv som er minst like dramatisk som bøkene hun har skrevet. Her forteller hun om voldtekter og at hun gikk gravid i ni måneder og fornektet det helt til hun fødte. Hele livet har Margit opplevd svarte hull i hukommelsen. Hun har fortrengt perioder i livet på alt fra minutter til et halvt år. Selv kaller hun disse periodene for Mørket – en slags forsvarsmekanisme hun har utviklet for å takle vonde opplevelser. Det er derfor det ikke var før i voksen alder at hun husket at hun hadde slått i hjel en mann.

Da hun var elleve år gammel, var hun ute på sykkeltur og ble antastet av en fremmed. Margit ble redd og forsvarte seg med en skarp stein som hun slo mot hodet hans. Hun er sikker på at han døde.

Å leve med de traumatiske opplevelsene fra barndommen har ikke bare gjort at Margit har forsvunnet inn i mørket for å beskytte seg. Hun har også problemer med nærkontakt med andre mennesker. Hun kan ikke ta imot eller gi en klem. Den eneste hun kunne ha et normalt fysisk forhold til, var ektemannen Asbjørn.

Margit Sandemo er Nordens mestselgende forfatter. Og pengene har hun brukt på moro. Her foran et portrett av seg selv malt av Arne Paus.
Margit Sandemo er Nordens mestselgende forfatter. Og pengene har hun brukt på moro. Her foran et portrett av seg selv malt av Arne Paus. Vis mer

Vendepunktet i Margits liv var da hun møtte Asbjørn.

– Da var jeg langt nede. Jeg hadde nettopp blitt skrevet ut fra min tredje innleggelse på sinnssykehus. Jeg var 21 år, og krigen var over. Jeg dro tilbake til Valdres for å finne mine røtter, men jeg fant Asbjørn. Vi var sammen i 54 år, uten å krangle. Vi viste hverandre hensyn, hengivenhet og lojalitet, og så hadde vi masse humor, forteller hun med strålende øyne.

Asbjørn gikk over til den andre siden, som Margit kaller det, i 1999. Men hun snakker med ham hver dag.

– Han er her hele tiden. Er det noe jeg lurer på, så spør jeg ham. Vi har en mann som holder til ute i gangen der. Både Tove og jeg har sett silhuetten hans. Vi har hatt en liten hund på besøk her, og den begynte å knurre. Men han er på ingen måte skremmende, og det kan godt være det er Asbjørn. Noen ganger hvis jeg savner ham sterkt, kan jeg føle det som om det er en lett fjær som stryker over armen min, forteller Margit, som alltid har vært åpen om at hun ser vesener fra andre dimensjoner.

– De som aldri har opplevd åndeverdenen, har gått glipp av en dimensjon av livet. Jeg begynte å se gjenferd allerede i sju-årsalderen. Jeg kan ikke se inn i framtiden, men jeg ser vesener fra andre dimensjoner – både såkalte hjelpere og gjenferd. Jeg har også hatt kontakt med småfolket, vesener som lever under jorda, forteller hun.

Nå kan Margit bare ane åndeverdenen. Hun aksepterer evnene, og de har vært en naturlig del av livet. Men det var først da en psykiater på sykehuset kunne fortelle henne at hun ikke var gal – bare veldig åpen for andre dimensjoner, at hun følte en stor lettelse.

Margit slenger seg ned i stolen og kaster det ene beinet over det andre, det er absolutt ikke noe knirkete og vaklevorent over den 88 år gamle damen.
Margit slenger seg ned i stolen og kaster det ene beinet over det andre, det er absolutt ikke noe knirkete og vaklevorent over den 88 år gamle damen. Vis mer

Margit lever et rolig liv i Sverige, de tre barna hennes har gitt henne sju barnebarn og seks oldebarn. Dessverre bor de alle i Norge, unntatt datteren Tove, da. Det er ikke så ofte Margit orker å reise for å besøke dem, men hun samler dem gjerne hjemme i Skillinge. Islandsturene med rafting, er det mange år siden hun har foretatt, men hun var der hele 23 ganger. Og hver gang inviterte hun med seg slekt og venner, over 200 har hun hatt med seg.

– Jeg har brukt pengene på disse reisene, så jeg er ikke rik, jeg har rett og slett brukt dem opp på moro, sier hun fnisende.

Under en ferietur på Sri Lanka for en del år siden ble Margit spådd at døden skulle innhente henne mens hun var 78 år gammel. En spådom som absolutt ikke har gått i oppfyllelse.

– Jeg har gode gener, min far ble 93 år, og min tante som jeg ligner på ble 99 år, så jeg tror jeg kommer til å leve i mange år ennå, sier den aktive damen, som absolutt ikke kommer til å pensjonere seg med det første.

Vil du se video fra intervjuet? Klikk deg inn her:

Video av Margit Sandemo og journalist Ann-Irén Gunnheim.

Intervjuet står på trykk i Allers nr 18/2013.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer