Hun ønsker velkommen koronastyle, vifter med oransjelakkerte tånegler under en hvit og småblomstrete kjole, og slipper oss smilende inn i leiligheten på Grünerløkka, der det både lukter en anelse innestengt og friskt av Ajax.

Støvsugd har hun også, og nå svinser popstjerna av gårde i hvit, fotsid kjole med små blomster på for å rydde beistet unna.

Fem år er gått siden sist hun slapp ny musikk. «Growing pains» het plata den gangen, og det var Marias følelsesladde selvransakelse etter skilsmissen med journalisten Eivind Sæter.

Denne gangen handler det også om kjærligheten – om å være nummer to. «They Never Leave Their Wives» er den pikante tittelen på albumet, som slippes i sin helhet i høst.

Nå heller hun svart kaffe i to Skavlan-kopper – det er jo blitt noen turer dit gjennom artistkarrieren. Og hun setter blikket i journalisten. Vel vitende om hvordan temaet kommer til å spinne videre i pressen, veier hun hvert ord.

– Jeg har fått smake på den rollen, men det er en smakebit som har gjort at jeg aldri igjen vil være nummer to, aldri igjen vil være den som ikke blir valgt.

Hun vil ikke si så mye mer om erfaringen denne gangen, men det hun kan si noe om, er det store spørsmålet den lille smakebiten utløste i henne.

– Hvorfor var det ok? Hva var det i meg som fant meg i 10 prosent av noe, jeg som fortjener 100 prosent? Det er det den plata handler om. Å ikke tro at jeg er vært verdt kjærlighet.

- Da Eivind og jeg skilte oss, måtte jeg reise meg opp selv

Det var etter skilsmissen fra Eivind Sæther i 2014, mannen hun var sammen med i ni år, Maria begynte å synes at hun i grunnen fortjente å ha det jævlig, hun som hadde gjort det som var det verst tenkelige den gangen: å skille seg.

De hadde prøvd alt. Alt fra parterapi til å kutte av seg en arm eller et bein. Det var i hvert fall slik det kjentes for henne den gangen, billedlig sett, at til og med ofring av kroppsdeler kunne være verdt å prøve i det desperate forsøket på å få det til.

Alt dette ubegripelige pratet om at man må elske seg selv først for å kunne ta imot kjærlighet fra andre, skulle hun finne ut av først flere forhold senere. For etter skilsmissen skulle det bare bli verre – det var da hun for første gang forsto at hun hadde angst. Eller som hun sier med en fin miks av humor og sårbarhet:

– Til å være såpass smart, og til å ha vært såpass mye i terapi, tok det veldig lang tid å forstå at jeg hadde angst.

Hun kikker bort mot inngangspartiet.

– Jeg husker at jeg lå her i gangen i et angstanfall. Jeg ringte noen, men de tok ikke telefonen. Nå dør jeg, tenkte jeg. Det var en kjent følelse, men det hadde alltid vært noen til å plukke meg opp. Da Eivind og jeg skilte oss, måtte jeg reise meg opp selv.

I ettertid har Maria forstått at hun trolig har hatt angst helt siden hun var liten, den var bare forkledd som sinne. Hun sørget også alltid for at hun hadde noen tett på seg som hun kunne ta den ut på, noen som kunne plukke henne opp etterpå.

– Du vet de emo-bestevennene som vil være sammen hele tiden, men egentlig ikke orker det, så du ender opp med å krangle i stedet? Jeg hadde noen sånne usunne vennskap i tenårene. Så fikk jeg kjærester jeg kunne ringe til og være sint på, en punching bag, en som kunne ta imot angsten min.

Hun gjorde det sånn med eksmannen også, kunne være det hun beskriver som en rasende drittunge som låste seg inne på badet. Han plukket henne alltid opp.

Hun blir stille noen sekunder, før hun fortsetter.

– Det sies at den som har opplevd trygghet i barndommen, ikke trenger bekreftelser utenfra.

Hun tar en liten kunstpause.

– Jeg har trengt det.

Mennene i Maria Menas liv har vært mange. Annenhver gang har hun valgt enten rockestjerne eller stabil fyr. Rockestjerne som i «ikke gidde å svare på meldinger». Stabil som i «litt kjedelig». «Å, nå savner jeg han stabile», tenkte hun da hun var sammen med rockestjerna. Og når hun var sammen med han stabile: «Å, nå savner jeg han som er moro.»

– Velger man ikke partner ut fra det man kjenner fra barndommen?

Hun tenker litt, lar hodet falle litt framover, det mørke håret henger som gardiner på hver side av ansiktet.

– Ja, man velger ut fra barndommens mønstre. Mine mønstre er veldig tydelige. Jeg har alltid trodd at jeg må prestere for å bli elsket. Ut fra hvor rent jeg har vasket, hvor god mat jeg har laget, eller hvor stille jeg går i dørene.

Hun ser tenksom ut i noen sekunder, før ansiktet lyser opp i et smil.

– Man hører jo alltid at kjærligheten må komme innenfra. Men hva i h… betyr det? Hvordan gjør man det?

Hun smiler temmelig bredt og lurt nå.

– Men det er jo det jeg har gjort. Det er det jeg nå har klart. I tre år etter skilsmissen var det så trist at jeg av og til lurte på hva som var vitsen. Men så kommer det noen dager, når du minst venter det, og plutselig er det ok å sitte alene en fredagskveld fordi du er blitt din egen bestevenn.

Satt av tid til Maria-helger og Maria-kvelder

For den som lurer på oppskriften, så er Marias korte svar 20 år i terapi. Det litt lengre svaret handler om å møte sine demoner ansikt til ansikt.

Etter skilsmissen var det for første gang ingen til å ta imot angsten hennes eller til å plukke henne opp.

– Jeg forsket på angsten. Du kan ruse deg på mye. Du kan bruke et halvt år på en fyr som ikke vil ha deg, du kan ruse deg på mat og selvskading til krampa tar deg, men du kommer deg ikke unna. Du våkner alltid på et tidspunkt og vet at han fyren fikset det ikke, han heller. Den er der ennå, den stormen, den orkanen inne i meg, som ikke er noe annet enn en grunnleggende følelse av å hate seg selv og ikke føle seg elskbar.

Det var Eivind som sa det sanneste noen noensinne har sagt til henne. Han skrev det i et brev. At hun var høy på egen usikkerhet og skremmende selvsikker. Hun kjenner denne dualiteten i seg godt, men formulerer den som et spørsmål.

– Hva er det som gjør at en jente som ikke føler seg elskbar, likevel kjemper for å bli elsket? I dette grunnleggende hatet er det likevel noe i meg som mener at jeg er verdt å bli elsket.

– Jeg vet at noe stammer fra mamma. Uavhengig av hvor trøblete forholdet mellom meg og henne har vært og er, så har jeg aldri lurt på om jeg var et kjærlighetsbarn eller om jeg var høyt elsket. Det er ingenting i meg som lurer – jeg vet at de elsker meg.

Igjen denne lille pausen, før punchen kommer.

– Da må jeg gjøre det de ikke fikk til. I gotta raise myself.

Hvordan reise seg selv opp fra knestående? Er ikke det å forandre våre handlingsmønstre noe av det vanskeligste vi mennesker gjør?Hvordan bli i stand til å gjøre noe annet enn å hate seg selv og begynne å tro på at man er en som er verdt å elske?

For Maria måtte det bli verre før det ble bedre. Hun har alltid hatt fine kjærester, selv om det ikke har vart, forteller hun. Men mannen hun møtte etter skilsmissen, han som hun satte livet på hold for, var en som behandlet henne dårlig.

– Etter det trengte jeg en mann som var frihet. Da dukket Bård opp. Han sa: «Jeg har ikke så mye å tilby deg, men jeg har et glass vin og hvilepuls – du er velkommen når som helst.»

For den som følger Maria på Instagram, vil mange huske Bård fra hyppige poster her. Når livet var kaos i byen, tok hun båten ut til ham på Nesodden og fant roen. «Her kan du komme og sove så lenge du vil. Uansett hvor høylytt eller stille du er, så går jeg ikke fra deg», sa han.

– Det var det helt motsatte av det forrige forholdet. Og i det fikk jeg fotfeste igjen.

– Sånn var Eivind også, men det var første gang jeg var klar for å ta imot. Jeg har bodd i kjærlighetens bakvendtland. Jo slemmere de er, desto bedre er det.

Hun smiler, det er en erkjennelse uten bitterhet.

Hun rakk å slå litt røtter, fikk lov til å vokse i relasjonen og fikk en nær relasjon også til de to bonusbarna. Og kanskje ble det så bra fordi de begge visste at det ikke skulle være de to?

Da forholdet til Bård var over – det skjedde på en veldig fredelig måte – var Maria klar for å være alene. Hun dro hjem til leiligheten på Grünerløkka, samme leilighet som hun hadde hatt i årevis, men noe i henne var annerledes.

Hun begynte med å sette av det hun kaller bevisste Maria-helger og Maria-kvelder, der hun lagde god mat til seg selv og gikk i myke klær. Hun var sammen med mennesker som var bra for henne, skaffet seg hunden Julius. Og sakte, men sikkert begynte hun å få lyst til å lage musikk igjen.

– Men det beste av alt var at jeg var alene. Halleluja! Jeg kjente at jeg var så ferdig med disse gutta. Om noen spurte om en date, var det nesten så jeg kastet opp.

Så bra var singeltilværelsen at Maria begynte å spørre seg selv: Ville hun noen gang bli sammen med en mann igjen?

Hun datet venner. Ikke noe romantisk, understreker hun, bare en klar rammeavtale om at hun kom til å pynte seg, og at kompisen skulle si hun var fin.

– Så gikk jeg hjem. Det var så fint.

- Jeg er verdt å elske

Maria smiler, men det kan her smettes inn at selvsagt har det rent noen tårer underveis i intervjuet. At hun er høysensitiv, er noe hun har brukt lang tid på å akseptere. Bildet hun hadde av høysensitive folk i permanent lotusstilling og flagrende klær, passet ikke på henne, hun som banket opp guttene på barneskolen og som kan gjøre seg til brautende midtpunkt på enhver fest.

Hvor kommer de fra, har hun lurt. Disse store følelsene som så ofte overmanner henne, denne gråten som så lett finner veien ut? Hun har spurt faren sin om hvordan hun var som barn. «You were so sensitive», er svaret hun får hver gang.

– Det er bare noe som skal ut. Det er noe som sitter fast, sier hun og tar seg til halsen når tårene nå begynner å renne.

Og kanskje var det tilfeldig at de kom da hun fortalte om hvordan kjæresten Morten sa til henne at hun ikke trenger å gjøre alt hele tiden, at han elsker henne uansett, men vi tror ikke det.

For slik var det: Idet hun vandret rundt på sitt elskede Grünerløkka, i myke klær på tur med hunden Julius, var blitt sin egen bestevenn og trodde hun aldri kom til å ville bli kjæreste med noen igjen, så dukket han opp. Etter kort tid som kjærester er de nå blitt samboere.

– Med Morten har jeg mitt aller første forhold som ikke er vanskelig. Jeg er satt ut av hvor bra det er. Men det var timing. Ingen av oss var klare for å ha det så fint som vi har det nå, for fem år siden. Jeg trodde det måtte være vanskelig.

– Jeg har det skikkelig bra. Og er veldig stolt over alt jeg har gjort, og at jeg klarer å sitte her og grine og at det er ok. Det er bare sånn noen dager er.

Morgenen startet riktignok litt bratt, forteller hun nå. Det har vært mye i forbindelse med musikkutgivelsen og et hemmelig prosjekt hun også er med på. Før vi kom, ringte hun sin faste psykolog, som ba henne legge seg på gulvet og holde hendene over magen.

– Du vet hvordan kroppen bare finner pusten selv etter å ha tatt en lang utpust? At kroppen din puster for deg? Jeg synes at det er et så vakkert bilde. Det er der jeg er i livet akkurat nå – at noen ganger kan du tillate deg å gi slipp.

Hun fortsetter, tenksomt.

– Jeg stoler på at Morten er en voksen mann, at han har gjort seg opp en mening om meg og at jeg er verdt å elske.

Vi kunne ha sluttet her, men før vi går, vil hun gjerne spille en sang for oss, «Live & Learn», fra den nye plata som allerede er sluppet som singel.

Hun går bort til stereoanlegget hun nylig har kjøpt seg, kom fram til at hun var verdt et ordentlig anlegg, hun som tross alt har jobbet med musikk i snart 20 år.

Så fylles stua av den skjøre, sterke stemmen hennes, som sammen med en hærskare av instrumenter bygger seg opp til det som kjennes som en parademarsj, som om hun vil si til alle som trenger å høre det, at det du trodde var ditt livs største nederlag, er begynnelsen på den lysningen i skogen som ligger der og venter på deg når du er klar for å komme til den.

Styling: Sunniva Hartgen
Makeup: Tomas Erdis
Hår: Lars Eriksen Eitran
Location: Brønnøya

Sonja Wanda: – Jeg er blitt kalt neger på gata