AKTUELL MED DIKTBOK FOR BARN: Pernille liker å prøve ting hun ikke vet om hun kan. – Drømmen er å skrive et filmmanus som blåser alle av banen. Jeg har mange ideer liggende.  Foto: Yvonne Wilhelmsen
AKTUELL MED DIKTBOK FOR BARN: Pernille liker å prøve ting hun ikke vet om hun kan. – Drømmen er å skrive et filmmanus som blåser alle av banen. Jeg har mange ideer liggende. Foto: Yvonne WilhelmsenVis mer

Pernille Sørensen

- Jeg sugde til meg triste ting

Da Pernille Sørensen var på sitt aller reddeste som barn, måtte hun hver morgen spise et hvitt pulver for å bli kvitt frykten.

Vi kunne forventet både den ene og den andre tittelen når humordronninga Pernille Sørensen først skulle bokdebutere: Ryddebok for kontrollfriker. Humorleksikon over 2000--tallets mest munnrappe uttrykk. Selvhjelpsbok for mødre med høye skuldre. Men når komikeren om et par uker kommer med bok, er det faktisk ... dikt!

– Å gi ut en bok har stått på min bucketlist over ting jeg skal gjøre før jeg er 50. Pernille knyter armen i en høy knute over brystet. Forsikrer: 

– Det er kjempespennende. Både gøy og skummelt. 

LES OGSÅ: Margreth Olin: - Jeg ville blitt en annen person uten denne erfaringen

Boken inneholder humordikt for barn 

Hva slags dikt snakker vi om? Fra hun som med sin lett nasale understatementhumor har fått folk til å ligge lang-flate siden hun slo gjennom med «Melonas» i 2002. Som har spilt mora til Knerten, kona til Tore Sagen og gikk inn i historien som Jon Almaas’ første og siste brunette.

Haikudikt, kanskje, med naturen som poetisk grunnåre? Relasjonsbetraktninger med allmenngyldig klangbunn? Kjærlighetsdikt fra en dame på snart førr, trekvart nede i rødvinsflaska og ubetalte regninger i stabler?

– Det er humordikt for barn. Hjemme hos oss har vi alltid lest mye André Bjerke. «Farmora i Furua» og sånne ting, og vi tullerimer mye. Det er noe jeg føler jeg kan. Men samtidig ikke. 

Smilehullene trenger seg fram over den markerte kjeven.

– Jeg kan jo ikke skrive seriøse dikt. Hodet mitt er litt for tullete. Det ville føles som en sketsj. En parodi på et dikt. Men det er mye skumlere å være seriøs. Å skulle mene noe, uten å tulle. 

LES OGSÅ: Sofie Frøysaa: - Jeg pleier å si at vi lever i to tusen og krenka

«Du kjære lille pike som ligger og skal dø, la meg dikte deg et eventyr, det siste». Pernilles stemme brister fortsatt når hun skal resiterer sin barndoms favorittdikt. Om lille Ellens siste ferd i den blomsterhvite kiste. 

– Jeg var et melankolsk barn som sugde til meg triste ting. 

Det var tre ting som bekymret henne spesielt: at ingen skulle komme og besøke graven hennes når hun var død, at foreldrene hennes egentlig var noen fremmede som bare hadde kledd seg ut som foreldrene hennes, og at huset skulle begynne å brenne: 

– Det kom etter en brannøvelse på skolen. Skolepsykologen ville at jeg skulle tegne masse branner, og det torde jeg ikke. Hjemme pratet vi om brann i et helt år. En venninne av mamma var lege og sa hun hadde medisin mot å være redd for å dø. Jeg tror at det var bare druesukker, men jeg tok en teskje hver morgen, og frykten forsvant.

Familien bor ved foten av et skitrekk, men  noen fanatiker er hun ikke:  – Jeg har vokst opp med foreldre som dyttet oss ut på tur hver søndag. Og lørdag. Men det gjelder å introdusere barna for en aktivitet som brenner energi, så sovner de fort. Det blir litt som med en hund. Foto: Yvonne Wilhelmsen
Familien bor ved foten av et skitrekk, men noen fanatiker er hun ikke: – Jeg har vokst opp med foreldre som dyttet oss ut på tur hver søndag. Og lørdag. Men det gjelder å introdusere barna for en aktivitet som brenner energi, så sovner de fort. Det blir litt som med en hund. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

LES OGSÅ: Gørild Mauseth: - Kjøllefjord er et sted jeg har lengtet meg i hjel til

- Jeg ville ikke være flink pike

Pernille Sørensen vokste opp på nest beste vestkant, i en brun 70-tallskloss av et rekkehus. Var i speideren fram til hun var 18 år, i 2. Blommenholm. 

– Men jeg var aldri på jamboree i utlandet. Det torde jeg ikke. Men samtidig var det jo kjempegod eksponeringsterapi, å dra på nattorientering og sånne ting.

Mor var lærer og far ingeniør, og der andre fikk velfylt bankkonto i konfirmasjonsgave, satt Pernille i stivet finstas og enda stivere smil og pakket opp Saga-smykker, og et nøkkelhull (!) hun kunne montere i sitt først hjem. 

– Foreldrene mine var veldig opptatt av ikke å være opptatt av materielle ting bare fordi vi bodde i Bærum. Om jeg ville ha en Levi's, betalte de opp til Henry Choice, og mellomlegget måtte jeg ut med selv. 

Når Pernille kom hjem fra fest, en hel time før alle andre, satt foreldrene lysvåkne i sofaen. Hva slags ungdomsopprør vokser fram av sånt? 

– Jeg ville ikke være flink pike. I sjuendeklasse begynte jeg å røyke og gikk i frikeskjorter og svart vest. Foreldrene mine hadde sagt at jeg skulle få lappen om jeg ikke begynte å røyke. 

– Det ble ikke lappen?

– Jo da. He-he. For de var jo like gira som meg på at jeg skulle ha lappen, så de slapp å kjøre og hente. Men de trakk meg 100 kroner eller noe sånt for hver måned jeg røykte, sånn at jeg skulle merke det.

LES OGSÅ: Dora Thorallsdottir: Fasade er bortkastet tid!

«Ikke løp med saksen, Pernille. Du kan falle og stikke deg i øyet, og saksen kan gå opp i hjernen din, og da kan du dø.» Pernille slår om til klingende bergenser når hun refererer barndomsminner.  

– Mamma passet alltid på alle eventualiteter i tilfelle det kom til å skje. Jeg var alltid nøye med å være tidsnok hjemme. Da slapp mamma å lure på om jeg lå i en busk et eller annet sted. Når går fristen egentlig ut på om du er forsinket eller at noe potensielt katastrofalt er skjedd? undrer hun og  legger til: 

– Men det er ikke mammas skyld at jeg er blitt katastrofeorientert, altså.

– Hvordan er du med dine egne barn? 

– Ikke ... streng. Men jeg må jobbe med meg selv for å tørre gi dem frihet. Å la eldstemann ta bussen alene. Jeg tenker jo på at han kan bli kidnappet. Eller at han går av på feil stopp og alt som kan skje da. Men alt er jo inni mitt hode. Heldigvis har jeg en mann som sier: «Det går fint, ikke tenk på det.» Barna blir forhåpentligvis normale. Og jeg har til gode at det verste skjer. 

Hun banker i bordet. 

– Pappa hadde dårlig hjerte i ti år før han døde. Så døde han i skiløypa, glad og lykkelig. Jeg hadde kastet bort veldig mye tid på å bekymre meg om hvordan det ble når foreldrene skulle sitte gamle og syke på et sykehjem. 

«Comedy is tragedy plus time.» Uttrykket er blitt brukt av diverse komikere for å forklare hvorfor vi ler. I Pernilles tilfelle er tidskoeffisienten ikke nødvendigvis avgjørende. Da faren døde for tre år siden, fniste Pernille allerede ved urnenedsettelsen: 

– Pappa ble kremert, og urnenedsettelsen er det mest praktiske jeg har vært med på. Vi sto på kirkegården, og så kom en mann kjørende i en liten hvit elbil. Og oppi et nett hadde han pappa. Han sto på ærbødig avstand og holdt fram nettet: «Hvem vil …?» Mamma tok imot: «Jeg kan godt ...» Da han hadde dratt, begynte vi å fnise, for dette hadde jo ingenting med pappa å gjøre. 

Kanskje er det også for å bøte på sin egen frykt for å bli liggende alene på kirkegården? Pernille besøker farens grav så ofte hun kan.  

– Da rydder jeg på graven og klapper litt på steinen og slår av en prat. Gir ham en oppdatering. Det kan jo hende han får det med seg.

KOMIKERDUO: I 2006 giftet hun seg med komikerkollega Dagfinn Lyngbø, etter seks års kjæreste- og samboerskap. Foto: NTB scanpix
KOMIKERDUO: I 2006 giftet hun seg med komikerkollega Dagfinn Lyngbø, etter seks års kjæreste- og samboerskap. Foto: NTB scanpix Vis mer

LES OGSÅ: Kristoffer Joner: Skal jeg være dønn ærlig, så har jeg vært inne på tanker om hvordan livet hadde vært uten barn

– Jeg tenker «For en kjekk fyr som kommer der»

Pernilles plan var egentlig å bli politisk journalist. Studerte medievitenskap, statsvitenskap og politikk i Midtøsten og Nord-Afrika. Gitt frykten for å mene noe uten å tulle, hvordan ville hun egentlig klart seg som politisk journalist? 

– Ja, det er jeg usikker på. Jeg kunne aldri skrevet leserinnlegg. Jeg har veldig lyst, og noen ganger skriver jeg det ferdig på pc-en, men har aldri tort sende det inn. 

– Hvorfor ikke?

– For det første tror jeg at ingen ville tatt meg seriøst. For det andre tror jeg at folk ville pille fra hverandre det jeg hadde skrevet. Jeg er redd for at noen skal synes jeg er usmart og uviktig. Det er jo alle flinke pikers store angst gjennom livet. At det skal vises at man ikke kan det man tror man kan. 

– Å bli avslørt? 

– Ja. Og da trenger man jo ikke å gå ut med altfor høye kneløft.

Som komiker, hva gjør hun egentlig dersom en vits ikke slår an? Dersom hun har brettet ut humorsjelen – og salen svarer med ... dørgende stillhet? 

– Jeg har alltid en plan B på scenen. Jeg vet jo hva som er risky, og tar bare en ny vits. Da glemmer publikum at de ikke lo av den første. 

Pernille og Dagfinn møttes for 16 år siden. Gjennom venner. 

– Vi danset på vår første date, og Dagfinn tulledanset på riktig måte. Ikke for mye eller for lite. Han kunne føre, og samtidig ha en ironisk distanse. 

– Den er ikke så lett? 

– Nei, det er en hårfin balanse. Dagfinn er en veldig morsom fyr, med veldig pene øyne. Og han er mer sentrert enn meg. Veldig ubekymret. Om jeg er nervøs, så sier han at det går fint, sier hun og legger fort til: 

Fra 2002 til 2006 trakk humortrioen Melonas med Kristin Skogheim, Pernille og Stine Buer seere til NRK, og Pernille etablerte seg for alvor som komiker.  Foto: NTB scanpix
Fra 2002 til 2006 trakk humortrioen Melonas med Kristin Skogheim, Pernille og Stine Buer seere til NRK, og Pernille etablerte seg for alvor som komiker. Foto: NTB scanpix Vis mer

– Han er ikke hjelpepleieren min, altså! Men det er fint at han ikke gjør noe vesen ut av ting. Han har skjønt at det hjelper å planlegge livet. Da blir jeg roligere.

Dagfinn ble i 2016 av Bergensavisen omtalt som byens egen Onkel Skrue, med en inntekt på 6,7 millioner. Da paret kjøpte hytte på Tjøme i fjor til ni millioner, og rev den rett ned, gikk det ikke ubemerket hen i pressen. Den nye hytta står ferdig nå i vår.

– Hytta var vår gave til hverandre, i anledning 10-års-bryllupsdag. Mamma har hytte bare et kvarter unna. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å la barna mine oppdage de samme skattene som jeg gjorde da jeg var barn. 

Sønnen Ludvik kom for ni år siden. Der andre syntes å trille plettfrie babyer rundt i evig solskinn, brøt Pernille i gråt bare hun måtte til postkassen, tre meter utenfor døren:  

– I retrospekt vil jeg si at jeg hadde en fødselsdepresjon light. Han hadde borderline kolikk, og da finner man sin egen indre mørke kjeller. Jeg tenkte hele tiden: Neste år blir det bedre. Når han begynner å gå. Men det blir jo ikke noe mindre stress, bare en ny type stress. 

For fem år siden ble Pernille mor igjen, til Lasse. 

– Med nummer to fikk jeg et mer avslappet forhold. Nå vet jeg at familiekaoset kommer til å være der. Det er ikke vits å vente på at det skal gå over. Jeg har innsett at livet er sånn i 18 år framover. Og når de flytter hjemmefra også. 

Det ligger et rødt hus i Sørkedalen, og i vinduet står det iblant en kvinne med dype smilehull. For på gårdsplassen utenfor, der stopper taxien med mannen hennes om bord. Mannen som har show fire dager i uken i Bergen. Selv nå, etter å ha vært gift i ti, år føler hun det på samme måte: 

– Jeg tenker «For en kjekk fyr som kommer der» og blir litt nyforelsket i Dagfinn hver gang. Jeg tror at det er viktig å være litt borte fra hverandre – at man rekker å savne hverandre. Ikke for lenge, jeg kunne aldri orket det om Dagfinn jobbet i Nordsjøen. 

I 2016 ble Pernille kåret til «Årets morsomste» under -Komiprisen, og burde dermed ha det svart på hvitt at hun er morsommere enn Dagfinn. Aner vi konturene av et utpreget morsomt hjem? 

– Jeg vet ikke hvordan andre har det, men vi forteller ikke vitser til hverandre hele tiden, forsikrer Pernille. 

– Ingen av oss klubber i glasset og tar ordet og stjeler showet i festlig lag. Det kan bli litt mye, om det skal være Rorbua hver dag. 

Boka kommer i april. 20 dikt snekret sammen på halvannet år, for å ha noe nytt å lese sammen med barna: 

– Jeg har prøvd å gå inn i hodene til barn. Hva de tenker på. Sinne, sjalusi, gravemaskin, forelskelse, sorg, bæsj. Et ganske bredt spekter. Jeg tenker litt sånn at It's funny because it’s true. Det man kjenner seg igjen i. Om man har vært sinna den dagen, er det veldig morsomt å lese om noen som er sinna. 

Nå, kort tid før boka kommer i butikkhyllene, hvordan føler hun seg? Pernille drar på det. 

– Jeg ber jo om å bli tatt på alvor, og det er jeg ikke vant til. Det er litt flaut. 

– Hva er det verste som kan skje? 

– At folk ikke ler. Det er det som er skummelt med bok – der har jeg ikke noen plan B. «Jaså, du likte ikke rimet på linje tre? Her kommer det et nytt et.» Det er jo ikke sånn det fungerer. Det beste som kan skje, er om både barn og voksne kan le sammen. 

Pernille knyter opp armknuten:

– Tenk om man kunne havne i bokhyllene på et bibliotek en gang. Det hadde vært noe.

hege.lovstad.toverud@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 11, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: