LISE FJELDSTAD: – Da jeg ble mamma og husmor som 40-åring, var jeg ganske kjøkkenuøvet, sier Lise Fjeldstad, som skulle ønske hun hadde lært seg å lage mat. Foto: Geir Dokken
LISE FJELDSTAD: – Da jeg ble mamma og husmor som 40-åring, var jeg ganske kjøkkenuøvet, sier Lise Fjeldstad, som skulle ønske hun hadde lært seg å lage mat. Foto: Geir Dokken
Lise Fjeldstad

- Jeg synes nesten jeg står på startstreken til livet

Hvis Lise Fjeldstad (77) fikk leve livet på nytt, ville hun ikke gjort noe annerledes. Eller jo, én ting, forresten.

Skuespiller Lise Fjeldstad (77) har to barn, Peik og Blomma. Hun var gift med skuespiller Per Sunderland, som døde for fem år siden, og var ansatt ved Nationaltheatret fra 1975 til 2009. Hun har mottatt en lang rekke utmerkelser, blant annet Amandaprisen, Svensk films Guldbaggen, Kritikerprisen og Per Aabels Ærespris.

Nå er hun aktuell med to egenskrevne Jon Fosse- og Henrik Ibsen-forestillinger under Festspillene i Bergen. Hun spiller også Mor Åse i Peer Gynt-forestillingen på Akershus festning 10. juni.

- Jeg drømmer om mer tid. Timer, dager, uker, måneder, år. Jeg drømmer om at en stor hånd stryker meg over hodet og gir meg … tid, sier norsk teaters førstedame, kunstneren og divaen, Lise Fjeldstad, snart 78 år gammel, ikledd korallrosa genser og matchende leppestift. Neglene er nylakkerte og hælene høye. 

LES OGSÅ: Ghita Nørby: -Ingmar Begman sa det så riktig: det er hardt arbeid å bli gammel

– Jeg har levd et så utrolig liv – og om jeg fikk leve en gang til, ville jeg ikke ha gjort noe annerledes. Ingenting. Jeg føler meg så privilegert på alle måter. Jo, én ting, forresten. Jeg ville ha lært meg å lage mat. Virkelig god mat, med bankende hjerte og stor ro.

- I barndommen hadde vi hushjelp – og mor var helt suveren på kjøkkenet, hun også. Så ble det bare teater. Og så giftet jeg meg med en «housemaster» ved en av Englands eldste kostskoler – og der var det jo egen kokke. Da jeg ble mamma og husmor som 40-åring, var jeg ganske kjøkkenuøvet. Det skulle jeg nok ha gjort noe med hvis jeg fikk sjansen på nytt. For mat – store, varme, gode, hjemmelagde middagsretter, bollebakst og høye bløtkaker med mange lag med krem skaper så mye glede. Og forresten, når du spør: Jeg ville gjerne hatt fire barn.

En mamma med mye kjærliget 

Sønnen Peik (38) beskriver Lise Fjeldstad som en trygg, varm og ressurssterk mamma med mye kjærlighet. 

– Mamma er alltid i godt humør, selv når jeg vet at hun er under stort arbeidspress. Hun har alltid tatt seg tid til Blomma og meg, også når hun egentlig ikke hadde tid. Det forstår jeg nå. Nå er hun bestemor. Kanskje ikke den mest tilstedeværende, for hun jobber fremdeles mye. Men når hun er det, så er det moro. Hun er helt og fullt til stede i øyeblikket. Sånn har det alltid vært, sier Peik til KK. 

På forsommeren skal Lise spille Mor Åse i «Peer Gynt» i en festforestilling ved Karpedammen på Akershus festning. Tobarnsmoren og bestemoren til to skal også til Festspillene i Bergen med en egenskrevet Ibsen-forestilling, et dypdykk i Ibsens dikt, og en Jon Fosse-forestilling. 

Om morens kokkekunster sier sønnen Peik: 

– Hun var ikke den som bakte de flotteste bursdagskakene, det var heller ikke mange treretters-middager på bordet. Det gikk mest i fiskekaker. Såpass mye fiskekaker at jeg aldri serverer det til mine barn. 

- Å få barn? Det var en fantastisk oppvåkning

Lise trodde i mange år at hun ikke kunne få barn. Men det året hun fylte 40, fødte hun Peik. Året etter kom Blomma. 

– Da jeg ble mor, videt verden seg ut. Det var ikke lenger bare meg, rollen og teatret. Det var et helt nytt landskap som åpnet seg. Jeg ble samfunnsengasjert, jeg oppdaget nærmiljøet, dårlig barnehagedekning, farlige skoleveier, stygge og nesten helsefarlige skolebygninger, utbygging av grønne lunger … Jeg ble nestformann i Briskeby Vel, og trålte rådhuskorridorene for å påvirke politikerne.

- Jeg laget «menneskelenke» på tjukkeste Frogner for å bevare en vakker eiendom, som i dag er park, der barna leker – og unge som gamle nyter sol, gress og trær med syngende fugler i. Å få barn? Det var en fantastisk oppvåkning, sier Lise.

LIVET SOM MAMMA: Da Lise Fjeldstad ble mamma, utvidet verden seg for henne. – Jeg ble samfunnsengasjert, jeg oppdaget nærmiljøet, dårlig barnehagedekning, farlige skoleveier, sier hun. Foto: Geir Dokken
LIVET SOM MAMMA: Da Lise Fjeldstad ble mamma, utvidet verden seg for henne. – Jeg ble samfunnsengasjert, jeg oppdaget nærmiljøet, dårlig barnehagedekning, farlige skoleveier, sier hun. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Liv Ullmann: Jeg angrer på et barn jeg ikke satte til verden

Et sjenerøst medmenneske

Snart var den engasjerte småbarnsmoren styremedlem i Oslo Bys vel, hun satt også i Hartvig Nissen skoles driftsstyre og var styremedlem i Plan Norge og Plan International. 

– Hvordan jeg fikk tid, begriper jeg nesten ikke nå, for samtidig spilte jeg store roller eller satte i scene. Det å bli mor åpnet øynene mine for så mye, det var så mye jeg syntes var viktig, og jeg fikk voldsomt mye energi. Jeg tror også at engasjementet mitt gjorde meg til en bedre skuespiller.

Lises datter, Blomma, husker et helt spesielt julespill på skolen, der hun hadde rollen som hyrde – og hun hadde én replikk. 

– Mamma skulle prøve å få med seg julespillet før hun selv skulle på teatret og spille i «Gjengangere». Fra scenen så jeg mammas lyse hode da hun kom inn i salen, men det varte og det rakk før det ble min tur – og mamma fikk aldri med seg min ene replikk før hun måtte løpe av gårde til teateret. Men jeg husker fortsatt det lyse hodet bakerst i lokalet – og jeg minnes at jeg tenkte at ingen hadde en så flott mamma som meg. Jeg forsto at det hadde kostet henne mye å prøve å rekke replikken min. 

Blomma beundrer moren. Fordi hun våger å kaste seg ut i ting. Fordi hun tør si høyt hva hun mener, fordi hun engasjerer seg i viktige saker. Fordi hun alltid gir 100 prosent. Men aller mest beunder Blomma moren for varmen hennes, for evnen hun har til å se og ta vare på dem rundt seg. For det å være et sjenerøst medmenneske. 

Ibsens kvinneroller har forandret livet til Lise 

Lise er kjent for sine mange tolkninger av Ibsens kvinneskikkelser – og aldri har hun gått inn i en av hans kvinneroller og kommet ut og som den samme. Ibsens kvinneroller har gjort noe med Lise, de har preget henne, formet henne, ja, til og med forandret livet hennes.

– Teater skal berøre, være som en spydspiss i hjertet, slik at vi så kan gå ut og reflektere, ta stilling, forstå. Vi skal ikke drive forelesningsarbeid fra scenen. Vi skal leve et liv, og Ibsen kommer man ikke unna uten store flerrer, sår og utblokking av følelseslivet. Ibsen er den store forløser av det uante, det uoppdagede i deg selv. Jeg har spilt Strindberg, Shakespeare og Tsjekhov, men ingen har så komplekse kvinneskikkelser som Ibsen.  

Lise priser seg lykkelig for at hun selv er i såpass normal «shape», som hun kaller det. Og kanskje er det nettopp derfor hun mestrer det så godt; å forske på, ja, å flytte inn i de mest skjøre kvinneskikkelsene, de som har ville nervesystem.

Lise synes at det er vanskelig å sette ord på hvilken rolle som har betydd mest for henne. 

– Jeg fikk rollen som Nora, for Fjernesynsteatret, på en tid i livet mitt og i karrieren som var helt riktig. Jeg var vel 34 eller 35 år. Det er alltid vanskelig å se seg selv, men når jeg ser dette, tenker jeg at det holder som bare det, sier 77-åringen.

Lise har aldri trodd på å «safe» som skuespiller – og ikke i livet heller. 

– Som skuespiller kan du ikke «safe» eller tro at du kan, du må våge å hoppe. For det er nettopp i svevet du finner noe. Rollen. Deg selv. Du må våge å ta spranget, på scenen og i livet generelt.

KJÆRLIGHETEN: – Hva kjærligheten gjør, eller ikke gjør med deg, styrer og former livet ditt. Det har livet lært meg, sier Lise Fjeldstad. Foto: Geir Dokken
KJÆRLIGHETEN: – Hva kjærligheten gjør, eller ikke gjør med deg, styrer og former livet ditt. Det har livet lært meg, sier Lise Fjeldstad. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Marte Engebrigtsen: -Jeg har opplevd å miste kjærlighet og drømmer

6 år første gang hun så det norske flagget

Allerede som liten jente likte Lise godt å prate om livet, og om formiddagen pleide hun å besøke fruene i nabolaget. 

– Jeg startet gjerne hos fru Bergersen. Vi bodde i samme hus, da familien leide hos oss. Fru Bergersen ga meg en liten skål med kaffe og melk, og så pratet vi. Etterpå gikk jeg tvers over veien til fru Bekkelund. Hun ga meg også en skål med kaffe og melk, som jeg koste meg med mens vi pratet. Senere gikk jeg videre til fru lille-Pedersen og til fru Pedersen. Fruene likte å ha besøk av meg. Jeg pratet i vei om hva som skjedde hjemme hos oss og hos dem jeg besøkte, så jeg fungerte vel som et slags nyhetsbyrå, forteller Lise. 

– Var dette den første researchen til tolkningeene dine av Ibsens kvinneskikkelser?  

– Du, det har jeg ikke tenkt på før. Men det var vel kanskje det? Lise smiler. Ser ettertenksomt ut i luften – og drikker kaffe med melk. 

– Jeg var har alltid vært interessert i mennesker og var grunnleggende nysgjerrig helt fra begynnelsen av. Jeg likte å snakke med de gamle damene … Det vil si, de var vel egentlig ikke så gamle, men i 40-årene, tenker jeg. Jeg synes det var spennende å se hvordan de hadde det hjemme – og fikk jo vite det meste om mennene og barna deres.  

Det hendte at Lise ble værende til middag også. Dette var under krigen – og det var ikke overflod av mat. Men den lille jenta hadde etter hvert en stor krets, og det var ikke uvanlig at hun spiste middag et par steder før hun gikk hjem til middag. 

Lise ble født i 1939, like etter at andre verdenskrig brøt ut. Hun husker mer fra krigsårene enn fra barndomsårene som fulgte. 

– Det var så voldsomme inntrykk, vet du – og sånt setter spor i et barnesinn. 

Lise husker lyden av flyalarmen om natten, følelsen av å bråvåkne og skynde seg ned i kjelleren, fortsatt tullet inn i den varme dyna. Hun husker tyskere som skjøt på ekorn. For moro skyld. De hadde ikke noe bedre å ta seg til. Det gjorde inntrykk på et barn. Lise vokste opp på Østensjø i Oslo. Østensjø skole, som hun senere ble elev ved, ble brukt som fangeleir for russiske krigsfanger. Lise og venninnene pleide å gjemme matpakker, som mødrene deres hadde smurt, i de lange underbuksene sine, epletrusene, som de ble kalt. Jentene skyndte seg å skyve matpakkene inn under gjerdet i skolegården når vakten så i en annen retning.    

– Var dere ikke redde? 

– Det høres nifst ut, men vi tenkte aldri at det var noen risiko ved det. Jeg tror tyskerne så litt gjennom fingrene når det gjaldt oss barna. Det hendte at de tilbød oss godteri, men det takket vi konsekvent nei til. Vi hadde jo lyst på, for det var ikke søtsaker å få tak i under krigen, men å ta imot noe fra tyskerne, var ikke aktuelt. Det var barnas lille motstandsbevegelse.  

LES OGSÅ: Hege Schøyen: -Jeg er et veldig, veldig engstelig menneske

Lise var nesten seks år gammel den dagen freden kom. De 72 år gamle minnene fra frigjøringsdagen er fortsatt krystallklare.  

– Alle vi barna løp rundt. Folk åpnet vinduene – og noen hadde radio i vinduskarmen. Det strømmet ut musikk. Broren min hadde fortalt meg hva en radio var, men dette var første gang jeg så og lyttet til en – og det var jo helt underlig.

Det var første gang Lise så det norske flagget også. Flaggene hadde ligget på loftet under hele krigen, men nå kom de fram. Lise minnes et lite tog på seks barn; søsknene, noen venner og henne selv, som gikk med vaiende norske flagg opp og ned veien og sang av full hals: «Seieren er vår, seieren er vår, Quisling kom på Grini i går.» Senere ruslet Lise og familien nedover gaten med hvert sitt flagg i hånden. Festpyntede på vei til frigjøringsfeiring hos besteforeldrene på Søndre Skøyen gård møtte de på en tysk offiser, ikledd lang frakk og støvler. Han bar våpen og gikk i følge med en schæferhund. Faren ba dem holde flaggene i ro da de passerte ham, for ikke å provosere. 

– Det ble en fin fest. Med hjemmelaget iskrem. Jeg ser bildet så tydelig for meg. Mor, far og vi tre barna, på bestemor og bestefars gård på frigjøringsdagen.

– Hvordan har det preget deg, det at du ble født under krigen? 

– Jeg vokste opp med at noe het krig, det var farlig og vondt, det var mørkt – og at noe het fred, det var noe som man lengtet etter, det var noe godt og lyst. Ordet krig for oss som har opplevd det, er mye mer enn et ord.

Lise har alltid hatt vanskelig for å kaste mat eller å kaste noe i det hele tatt, egentlig. Det sitter i henne fra krigens dager. 

– Det var lite mat, og vi måtte spise det vi fikk, middagsmat stekt i tran, for eksempel. 

Tyggegummi var noe Lise bare hadde hørt om. Under krigen tygget barna kvae. Hun husker fortsatt den dagen hun fikk en ordentlig tyggis for aller første gang. Lise la den i en sukkerskål ved siden av sengen om kvelden, og hun tygget på den hver dag i en uke. 

– Den første gangen mor og far var i utlandet etter krigen, kom de hjem med store, fargerike tyggegummikuler. Jeg husker at mor delte ut til alle ungene i gata – og der sto vi og blåste bobler som gale. Det var fantastisk. 

Livet har lært Lise at kjærligheten er det viktigste i alle menneskers liv. 

– Vi lever med lengsel etter kjærlighet, vi lever med kjærlighet, vi lever uten kjærlighet. Hva kjærligheten gjør, eller ikke gjør med deg, styrer og former livet ditt. Det har livet lært meg.

Om hun angrer på noe? Nei, hun går ikke rundt med en sekk full av angersteiner, sier hun. Noen småstein, litt grus, ja visst.  

– Det er jo alltid noe jeg ser at jeg kunne gjort bedre, det er klart. Jeg kunne ha gitt mer varme, omtanke, omsorg, kjærlighet, mer tid. Jeg tar en titt ned i den sekken innimellom, ikke for å straffe meg selv, men for å minne meg selv på noe – og med håp om at jeg kan bli et bedre menneske, sier Lise Fjeldstad. 

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 21, 2017

Til forsiden