LYMFEKREFT: - Det kan komme over meg noen ganger, at jeg plutselig kan begynne å gråte, av bare tenke på hva Hans Thomas har vært igjennom, sier Birgit Camilla Furuheim. Foto: Charlotte Wiig
LYMFEKREFT: - Det kan komme over meg noen ganger, at jeg plutselig kan begynne å gråte, av bare tenke på hva Hans Thomas har vært igjennom, sier Birgit Camilla Furuheim. Foto: Charlotte WiigVis mer

Kreft

- Jeg tenker på alt han har måttet tåle

Da Hans Thomas (10) fikk vite at han hadde kreft, sto familien samlet som et håndballag under timeout: «Dette skal vi klare sammen!»

Det var det året tvillingene fylte ti. Våren hun hadde planlagt en etterlengtet venninnetur til Fuengirola. Sommeren de skulle pusse opp stua. Ellers var skoleferien fri for planer, åpen for det meste, for sol og svaberg, båt-turer og bading. De bodde jo i et sommerparadis, der sola alltid skinte. Så hva tenkte hun da hun oppdaget at den lille, men snart store gutten hennes hadde en kul på halsen?

– Det verste. Vi mødre gjør jo ofte det, forteller Birgit Camilla Furuheim (46), ikke bare var hun bekymret mor, hun var sykepleier, oppmerksom på symptomer, og klarte ikke slippe tanken på at det kunne være kreft. 

LES OGSÅ: For tre år siden fikk Hedda (16) diagnosen svulst på hjernen

Vi tar noen sorger på forskudd. Som oftest er det fullstendig bortkastet. Men denne gangen skulle det vise seg at det ville gjøre henne bedre forberedt på hva den tette familien på fire skulle igjennom.

Men ingen leger kunne forklare den voksende kulen på Hans Thomas sin hals.  

Tungt å ikke vite

– Han måtte gjennom mange undersøkelser. Noen av dem smertefulle også. For tvillingsøsteren var det en tid fylt av usikkerhet og mange dager der mormor måtte steppe inn som omsorgsperson da vi andre var på sykehus. For far var det også en tøff tid da han måtte ta mye ansvar alene, forteller Birgit. For henne selv var dette den verste tiden.  

– Ikke å vite var forferdelig. Å følge det kjæreste jeg har, på undersøkelser som var både smertefulle og skremmende. Som sykepleier forsto hun at dette kunne være noe alvorlig. Ordet lymfekreft spøkte i hodet, dag og natt.

Blodprøvene var normale, gutten virket frisk. Men da Hans Thomas fikk omgangssyke og feberen ikke gikk ned, ble den vonde mistanken forsterket. Det var noe som ikke stemte.

Det måtte være noe med immunforsvaret. Midt på natten satte Birgit seg i bilen og kjørte inn til sykehuset i Larvik, der hun jobbet, ringte legekollegene for å spørre om det kunne ha noen sammenheng, kjøpte paracet-stikkpiller på legevakten. Feberen gikk ned. Men Birgits alarmberedskap var fremdeles hevet.

Tankene raste i hodet, det ballet på seg

Sommerdagen, da tvillingene ble født, ti år tidligere, hadde vært hennes lykkeligste. Først kom Hans Thomas, så Lone Birgitte, med armen først som om hun prøvde å holde broren igjen, som om de sloss om førsteplassen. Birgit var forberedt på at det ville bli tøft med tvillinger, og hun visste at det ville fortsette slik – de ville krangle og kjempe om oppmerksomheten og plassen. Og hun forsto også, som nybakt tvillingmor, at det det var mye det var umulig å forberede seg på. 

Ute av tunnelen

Det virker så lenge siden nå. Men det er ikke mer enn et år siden Hans Thomas startet sin første cellegiftkur. Nå sitter han med ny fotballsveis, ved siden av tvillingsøsteren på en barkrakk på kjøkkenøya hjemme i Stavern, og dingler rastløst med beina og spiser sjokoladekjeksen som er satt fram til besøket, mens mamma Birgit sender ham et strengt blikk over bordet, han kan ikke lenger trekke fram kreftkortet. Han sender i stedet et ertende, isblått blikk tilbake. Snart skal pappa Bjørn kjøre dem på turn. 

For de er endelig ute av tunnelen. De kan bruke energien på andre ting. På hverdagen man tok for gitt. Birgit kan blant annet stikke ut og løpe med god samvittighet. Og i september har hun bestemt seg for å løpe KK-mila for Barnekreftforeningen. Det gir treningen ekstra mening.

– Tankene mine går til dem som måtte stå midt oppe i det nå, og det gjør meg trist på deres vegne. Så når jeg stiller med startnummer i KK-mila, er det for alle de barn og mødre, familiene som dessverre må kjempe den kampen. Og når jeg løper og kjenner at jeg blir sliten, tenker jeg bare på alt det Hans Thomas har måtte tåle. Da klarer jeg å gi enda litt mer, sier hun. 

FULL FART: Nå er det igjen full fart på trampolinen for Hans Thomas, her med Lone Birgitte og hunden Alfred.  Foto: Charlotte Wiig
FULL FART: Nå er det igjen full fart på trampolinen for Hans Thomas, her med Lone Birgitte og hunden Alfred. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: -Det har vært noen knalltøffe år

Maktesløshet

Hun hadde alltid med seg joggeskoene i kofferten da Hans Thomas var på sykehus. Marka lå som et frikvarter utenfor vinduet. Der kunne hun innimellom få litt tid for seg selv, rense hodet for angst og fortvilelse. 

De var blitt sendt fram og tilbake mellom flere sykehus og forskjellige avdelinger i to måneder. Nå satt Birgit og Bjørn på hver sin side av sønnen i en blå sofa på barnekreftavdelingen ved Rikshospitalet, mens tvillingsøsteren var hos mormor, og skulle endelig få svar på hva som feilet ham.  

Hans Thomas fikk diagnosen Non-Hodgkins lymfom. Lymfekreft. 

 

Det var som vi mistet grunnen under oss

Det er en klisjé, men det var akkurat slik det føltes, som om det åpnet et svart hull under meg, Birgit husker fremdeles den overveldende følelsen av maktesløshet så altfor godt.

LES OGSÅ: Hanne (40) mistet sønnen i kreft: -Han hadde så mye kjærlighet å gi

Men det varte kanskje bare noen minutter, før legen hentet henne tilbake igjen: «Men vi har kjempebra medisin for denne typen kreft.» Det var som det skjedde et sceneskifte, der hun fikk tildelt en ny rolle.

Birgit trakk pusten, brettet opp ermene, flyttet blikket framover, lot være å kikke ned i den skremmende avgrunnen. Fra dette øyeblikket hadde hun bare et fokus: å gjøre alt for å få sønnen frisk. Mens mor, far og sønn satt med armene rundt hverandre og hulket, hørte hun seg selv si: «Dette skal vi klare.» Hodene var tett sammen, som et håndballag under timeout. «Dette skal vi klare sammen. Dette skal gå bra.»

Kommet nærmere hverandre

FAR OG SØNN: Hans Thomas slapper av på senga sammen med pappa Bjørn da han var i gang med cellegiftkur, og hadde mistet mye av håret.  Foto: Privat
FAR OG SØNN: Hans Thomas slapper av på senga sammen med pappa Bjørn da han var i gang med cellegiftkur, og hadde mistet mye av håret. Foto: Privat Vis mer

– Det var litt sånn. Teamwork, smiler Birgit og sender et varmt blikk mot tvillingene.

Når et barn får kreft, rammes en hel familie. 

– Vi var flinke til det alle sammen, å gi hverandre styrke. 

De hadde stått sammen i stormen tidligere. Da pappa Bjørn fikk hjertestans, var tvillingene bare sju måneder gamle. 

– Men vi er kommet nærmere hverandre på grunn av det, og styrket ut av det. Når det skjer noe vondt, er vi mer opptatt av hverandres følelser enn av våre egne. 

Kreft er en av den vanligste årsaken til at barn dør i Norge. Hvert år får 180 barn kreft, men de fleste blir friske. Overlevelsesprognosene er over 80 prosent.
Forløpet ved Non-Hodgkins lymfom kan være svært varierende – fra veldig aggressive til svært godartede former. De senere årene er behandlingene av alle typer lymfom blitt stadig bedre, og opptil sju av ti som blir rammet av sykdommen, kan nå helbredes. Hans Thomas hadde gode prognoser. Det visste seg raskt at det ikke var spredning. 

Tøft for tvillingsøsteren

Men likevel, det setter et aktivt liv på vent, en familie i unntakstilstand, det blir en del av deres felles historie. Og døra de har lyst til å lukke bak seg etterpå når det er over, vil ikke gå helt igjen. Den står på gløtt, som for å minne dem på at livet er skjørt, vær varsom. 

Lone kikker på tvillingbroren. Hun husker første gang hun besøkte ham på sykehuset. Først da gikk det opp for henne at han var syk. 

– Jeg husker at jeg syntes det var litt flaut å gråte foran Hans Thomas, sier hun, og flakker med blikket. Hans Thomas husker også godt den dagen søsteren kom på sitt første sykehusbesøk. Han hadde prøvd så godt han kunne å late som om alt var normalt, hadde tøyset og lekt med pappa da hun kom inn døra.

– Jeg ville vise at jeg hadde det bra, og ikke oppføre meg som om jeg var syk eller sliten og ikke orket noen ting, forteller han. 

– De ville skåne hverandre, og vise styrke overfor hverandre, forklarer mor. 

– Lone var mer bekymret for broren sin enn hun ga uttrykk for. Men det kom etterpå. Hun var veldig redd for ham. De har mye omsorg for hverandre, det har de alltid hatt.

Hva tenker en niåring selv når han forstår at avdelingen han er innlagt på, BAMS 3, er Rikshospitalets barnekreftavdeling. 

– Jeg gråt litt først, forklarer Hans Thomas. Men jeg fikk vite at det ikke var den farligste varianten. Så jeg tenkte egentlig ikke så mye, jeg gjorde bare det jeg fikk beskjed om.  

At familien hele tiden fikk detaljert informasjon om hva som skulle skje, fikk dem til å føle seg trygge og godt ivaretatt. 

– Norsk helsevesen er fantastisk. Det var som om vi fikk kastet ut en rød løper. Alt var så gjennomført, til fingerspissene.

LES OGSÅ: Forskning på barnekreft er ikke prioritert i Norge. Fagmiljøet slår alarm

SØSKENKJÆRLIGHET: Hans Thomas og tvillingsøsteren Lone Birgitte har alltid hatt et helt spesielt forhold, og har kommet enda nærmere hverandre etter at Hans Thomas ble syk. Foto: Charlotte Wiig
SØSKENKJÆRLIGHET: Hans Thomas og tvillingsøsteren Lone Birgitte har alltid hatt et helt spesielt forhold, og har kommet enda nærmere hverandre etter at Hans Thomas ble syk. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

- Det har vært et langt år

De neste åtte ukene skulle mor og sønn flytte ut og inn av denne avdelingen, annenhver uke, med kofferter, hotellputer og iPader, mens pappa og Lone holdt fortet hjemme. Hans Thomas skulle kobles på stativet med cellegift en hel uke av gangen, de skulle telle timer, minutter, han skulle kjede seg, hun skulle løpe etter ham med stativet mens han for rundt på sparkesykkel i korridorene, eller bli sendt ned til byen for å shoppe. 

– Kortet satt jo løst. Det var kreftkortet, det var vi åpne om, smiler Birgit.

Det ble nye sko og ny Adidas-dress. Og takeaway. Masse takeaway.

– Vi har aldri spist så mye McDonald's. Men legene sa han kunne spise hva han ville, så lenge han spiste.

Men hun skulle også trekke pusten hver gang hun kom inn døra, og aldri bli immun mot å se den lille gutten hennes bandasjert og koblet til slanger.

– Jeg hadde grudd meg sånn til å han skulle begynne med medisiner, til han skulle miste håret, se at han ble syk, få dette månefjeset som er så karakteristisk for kreft. Det var helt forferdelig, men vi hadde jo ikke noe valg. Det river i hjerterota å se barnet sitt sånn. Men at han taklet det så bra selv, ga meg styrke. Vi var flinke til det alle sammen, å gi hverandre styrke. 

GOD VENN: Alfred ser også til å sette pris på at Hans Thomas er tilbake i godt, gammelt slag. Foto: Charlotte Wiig
GOD VENN: Alfred ser også til å sette pris på at Hans Thomas er tilbake i godt, gammelt slag. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

– Også for Hans Thomas var det nok verre å miste håret enn det han ville si noe om. Han ville for eksempel ikke sykle til skolen, for da måtte han ta av capsen for å ta på sykkelhjelmen. 

– Jeg har egentlig glemt det verste, jeg husker bare de gode tingene, innskyter Hans Thomas.

LES OGSÅ: Bare 13 dager gammel ble Markus operert for kreft

Som vennebesøkene, biljard med pappa, spillerommet på sykehusets ungdoms-
klubb, eller alle gangene de hysteriske sykehusklovnene dukket opp. De er så genuint flinke, og har en utrolig effekt på oss foreldre også, vi får alle et lite friminutt. 

Hun beskriver de intense ukene som en lang, mørk tunnel de skulle gjennom. I dag er Hans Thomas kreftfri og kan leve som normalt. Han trenger ikke å ta noen forhåndsregler lenger. 

Det har vært et langt år. Hun har hatt lite energi, vært mye trøtt i etterkant. 

– Jeg mobilisert alle kreftene jeg hadde på at barnet mitt skulle bli frisk, det ville enhver mor ha gjort.

Og snart kan de kanskje endelig lukke døra helt. Når de snur seg tilbake, virker sykehuslivet fjernt. 

LES OGSÅ: Jeanine (30) var gravid da hun oppdaget brystkreften

Uvirkelig å tenke tilbake

– Hans Thomas sa en gang at han følte at det var som en drøm. Man havner i en uvirkelig boble.  

Først nå føler Birgit at hun er kommet til seg selv igjen.

– Når jeg tenker tilbake nå, kan jeg tenke: «Har jeg vært med på dette? Er dette virkelig skjedd?» Det kan komme over meg noen ganger, at jeg plutselig kan begynne å gråte av bare å tenke på hva Hans Thomas har vært igjennom.  

Men igjen er de kommet styrket ut av stormen. Tvillingene er kommet nærmere hverandre, erfaringen sitter i dem, de er nok også blitt voksnere enn sine jevnaldrende, tror mor. 

– Hans Thomas er blitt veldig opptatt av at vi skal ha det bra, alle sammen, han er veldig reflektert og omtenksom.

De vet at sønnen kan få senskader, og sjansene for at han kan få andre typer kreft senere i livet, er større fordi han har hatt kreft som barn. 

– Men da må man ta et standpunkt, skal man leve i frykt for framtiden eller leve nå? Vi kan alle dø i morgen. Vi har alle et valg, det er her det sitter, sier Birgit, og setter en pekefinger i pannen. 

– Det er masse som ikke lenger er viktig, fortsetter hun, og kikker mot stua der veggene fremdeles er umalte. Stua blir nok ikke pusset opp i sommer heller. 

LES OGSÅ: I familien til Siv gikk kreften i arv. Så oppdaget hun selv en kul i brystet.

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KKnr 25, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: