Øynene mine skanner de gusjegule gresslettene. De dyprøde trehusene på plassen står i sterk kontrast til de grelle fargene. Boligfeltet er omkranset av høyreiste trær. Kalenderen viser tidlig i april, og det er enda noen uker til gresset og bladene på trærne skal forvandle stedet til en knallgrønn oase.

Blikket mitt lander på statue plassert på en høyde. Den kan ikke være mer enn en meter. Jeg kjenner igjen posituren, uniformen og bereten mannsfiguren har på hodet.

Jeg har hvilt øynene på en lignende statue så mange ganger før, men den er plassert utenfor Forsvaret på Akershus festning. Med blikket rettet mot Amerikalinjens kai.

Denne miniatyrstatuen skuer over Norderhaug Landøya i Asker, stedet Max Manus og kona Tikken kjøpte året etter at krigen var slutt. Det var her de startet familielivet, etter fem lange krigsår. Og det var her den norske krigshelten skulle ta sitt siste åndedrag mange tiår senere.

- Det hadde bodd en nazistisk familie her på Norderhaug, familien Clausen, med tre sønner som var motstandsfolk. En fjerde sønn var nazist, i likhet med faren i huset. Dette hadde vært familiens sommersted, forteller Mette Manus meg, mens hun danderer kaffekopper og selvbakst på stuebordet.

Jeg har fått lov til å komme hjem til krigsheltens eneste datter. En gest, jeg som selvutnevnt andre verdenskrigs-nerd, ser på med stor ærefrykt.

Jeg klarer ikke å la være å kommentere statuen av krigshelten i hagen. Mette fortsetter å fortelle om den 250 år gamle husmannsplassen, før hun ler litt blygt. Hun føler nemlig at det kan fremstå som litt vel pretensiøst å ha en statue av sin egen far i hagen.

Men dette er jo ingen hvilken som helst far, forsøker jeg å berolige henne med. Det er Maximo Guillermo Manus.

To dager før krigsutbruddet, mottok Gudrun en skjebnesvanger melding

«Max, ditt navn er flaks»

Finlandskrigeren, motstandsmannen og løytnanten i Kompani Linge. Mannen som bidro til å senke troppetransportskipet M/S Donau og utføre betydelig skade på M/S Monte Rosa. Og som gjennom sabotasjegruppen Oslogjengen sørget for at utallige unggutter slapp unna arbeidstjeneste for fienden, ved å sprenge arbeidskontorenes arkiver.

Han som hoppet ut av leiligheten sin i Vidars gate på Bislett i Oslo foran øynene på nazistene, og som siden gjorde lignende manøver ut av vinduet på Ullevål sykehus.

«Max, ditt navn er flaks», har han siden fått høre. Og ikke uten grunn. Men det er ikke utelukkende flaks som sørget for at gutten med den brokete barndommen og alle krigsarrene i sjelen, skulle leve til å bli 81 år og husket som en av Norges fremste motstandshelter. Det handler også om mot, teft og intuisjon.

Statuen i hagen var opprinnelig kunstner Per Ungs prototyp på skulpturen som nå står ved Akershus festning. Den var laget i gips, og på vei til å gå i stykker da Ungs kone, billedkunstner Elena Engelsen, tok kontakt med Mette for å høre om hun var interessert i den.

- Den tåler ikke å stå slik den gjør, forklarte hun. Det var dyrt å få den bronsjelagt, men familien gikk sammen, og vi var enige om at vi måtte ta vare på den. Statuen er uten gevær, og det syntes jeg at er litt ålreit, sier Mette og ler.

I de røde husene tett i tett på Landøya bor nærmeste familie. Mettes to barn med sine kjernefamilier, i tillegg til at broren Max Mikael Manus eier ett av husene. Den pensjonerte lektoren bor selv i Lofoten.

Mette har gode minner fra oppveksten på Clausens gamle sommersted med tilhørende strand. Foreldrenes storstilte middagsselskaper med gjester fra inn- og utland, der samtalene like gjerne kunne foregå på italiensk og spansk, som engelsk og norsk.

Der selvskutt og selvfisket som regel alltid sto på matbordet, og der barna fikk lov til å gjøre rampestreker. Som å skyte på blink, eller øvelseskjøre Max’ biler lenge før de i det hele tatt fikk lov til å tenke på å ta lappen.

- Mor og far skapte dette stedet her med to tomme hender. De hadde ingenting da krigen var over. Jeg tror far ville ha kost seg om han visste at vi hadde klart å ta vare på det, at det bare er familie som bor her, og at han står og passer på det hele.

- Jeg har sagt til barnebarna at de aldri må være redde, for oldefar står her og passer på. Det er litt hyggelig, sier Mette og skjenker kaffe i porselenskoppen som står foran meg.

Lille Ruth (2) fra Tromsø ble drept i Auschwitz

Lot seg ikke affisere av at hushjelpen hadde barn med en tysker

Mette Manus ble født fire år etter frigjøringen, i en tid hun beskriver som optimistisk. Lille-Max hadde allerede kommet til verden høsten 1947. I tillegg hadde de halvbroren George, som Tikken fikk i 1939 med sin daværende britiske ektemann, diplomaten George Bernardes.

- Det var en enorm entusiasme og solidaritet mellom folk, og jeg hadde en veldig trygg oppvekst. Far var et veldig levende menneske. Han var utrolig festlig, og fant på mye sprell, minnes hun.

- De gangene far var hjemme, vel å merke.

Både Max Manus og kona Tikken var hardtarbeidende mennesker, som kjempet for å bygge seg opp og bedre økonomien, etter de vanskelige krigsårene.

Ekteparet ansatte en hushjelp, som hadde fått barn med en tysker under krigen, men de mente at krigen var over, og at hun måtte få en ny start.

Hushjelpen passet på barna, mens foreldrene var på arbeid i henholdsvis forlagsbransjen og Max’ nyoppstartede firma Clausen og Manus A/S, siden Max Manus Kontormaskiner, som drev med agentur av nettopp kontormaskiner. Her skulle etter hvert Tikken virke som sekretær.

- Far og mor jobbet veldig mye. Som små var vi ofte overlatt til oss selv. Hushjelpen hadde vi fordi mor også jobbet, noe som ikke var vanlig den gangen. Det er klart at det var veldig stas å være sammen med dem, men det ble som regel bare sen ettermiddag og kveld.

Likevel føler Mette Manus at hun var nær sin far i oppveksten, og spesielt gjennom naturopplevelser og sportslige aktiviteter.

- Både far og mor var helt enorme friluftsmennesker. Det var jakt og fiske, og turgåing. Lage bål i skogen. Ut på tur. Gå på ski. Men ikke som dagens fedre, som er tålmodighetene selv, og stabber rundt med disse smårollingene uten å mukke.

- Nei, det var en helt annen innstilling til det å ha barn den gangen.

Mette snakker engasjert.

- Jeg har hatt et veldig godt forhold til ham i alle år, men det har nok ikke vært den samme intimiteten som jeg tror fedre og barn har på en annen måte i dag.

- Har det vært et slags savn?

- Man aksepterte det bare, og man tenkte ikke så mye over det den gangen. Jeg har skjønt det nå, når jeg ser hvordan mine egne barn er med sine barn, at ting har forandret seg en hel del. Foreldre jobber mye i dag også, men jeg ser at de prioriterer annerledes. De har mye mer psykologisk forståelse for barn, mener hun.

Og med fare for «å ta en Freud», klarer jeg ikke å la være å tenke på Max’ brokete barndom som en mulig forklaring på hvorfor han ble som han ble - som far.

Møtte ikke sin mor igjen før i voksen alder

Lille Maximo ble født i Bergen 15 dager før julaften, samme år som første verdenskrig brøt ut. Moren var den danske 22-åringen Gerda Kjørup. Faren den 37 år gamle vagabond’en Johan Magnussen – hvis reiser til Sør- og Mellom-Amerika hadde gjort at han skiftet navn til det mer latinskklingende Juan Manus.

Paret fikk fire barn tett i tett, og lille Maximo var den eneste gutten i barneflokken. De første årene bodde familien på seks i København.

Forholdet mellom Juan og Gerda var turbulent, og skilsmissen skjedde ved dom, der Gerda opptrådte som sin egen forsvarsadvokat og tapte. Den unge firebarnsmoren hadde forelsket seg i en annen mann. Juan tok med seg to av barna til Norge, der de bodde i en primitiv hytte på Ljan.

Nærmeste naboer, som også ble kamerater for livet, var motstandsmannen Kolbjørn Lauring og den etter hvert så legendariske lederen for Milorg, Jens Christian Hauge.

«Fra det øyeblikket vi forlot Danmark, var det et absolutt forbud mot å nevne mors navn. Vi fikk heller aldri lov til å skrive eller ha annen kontakt med henne i årene som fulgte» utdrag fra Max Manus’ selvbiografi Det vil helst gå godt utgitt i 1945.

Men det tok ikke lang tid før den rastløse vagabond’en Juan kjente det krible i reisefoten. Som 13-åring ble Max og søsteren Pia med faren til Cuba, der onkel Erling hadde slått seg opp som El Coronel Earl McManus. Han ville «gjøre mann» ut av nevøen, som han sa, og den unge gutten ble værende igjen på Cuba.

«Fra nå av måtte jeg klare meg selv resten av livet», skrev han 18 år senere.

Moren Gerda så han ikke igjen før i voksen alder, og de hadde ingen kontakt under krigen. Forholdet mellom mor og sønn ble aldri nært, til tross for sporadisk kontakt.

Relasjonen med faren Juan var annerledes stilt. Han bodde i Lærdal på Vestlandet, men feiret hver jul og sommer med familien på Landøya. Da han døde av kreft i 1952 på Bærum sykehus, var det med sønnen Max og Tikken og resten av familien ved sin side.

Vi var ønskede barn

Datteren Mette er overbevist om at besteforeldrenes flyktige væremåte, gjorde at det ble ekstra viktig for Max å gi sine egne barn en trygg og nær oppvekst - til tross for at han og kona begge var travelt opptatt med forretningsvirksomheten, og derfor ofte var fraværende i lange perioder.

- Far hadde en forferdelig oppvekst selv. Livet på Cuba hos den autoritære onkelen var svært tøft. Han ble utnyttet skånselløst som billig arbeidskraft i «McManus skipshandel» i Havanna. Jeg tenker på far som en god far, og vi kunne alltid komme til ham. Det var veldig viktig for ham å ha et godt familieliv.

"Gutta på skauen": - Redd for at seerne ville oppfatte budskapet i humorserien feil

Mettes kjepphest har alltid vært å vise ubetinget kjærlighet overfor barn, slik hun selv fikk.

- Og i det ligger det at du kan gjøre feil eller dumme deg ut, men at du alltid kan komme hjem. De som har fått ubetinget kjærlighet, de har en ballast med seg som er helt uvurderlig. Det er det beste du kan gi barna dine, og det fikk vi fra både mor og far. Vi var ønskede barn.

- Hva slags forhold hadde din far til stesønnen George?

- Stakkars George, han hadde en merkelig oppvekst, sier Mette med medlidenhet i stemmen.

- Han var bare syv år da de flyttet inn her på Landøya. Han hadde ikke noe kontakt med sin engelske far. Da han begynte på skolen her snakket han en blanding av svensk og Ulvik-dialekt, etter tiden i Sverige under krigen, og fra da han bodde hos vår tante i Ulvik før mor og far fikk etablert seg her. George fikk det ikke enkelt.

George gjorde, ifølge halvsøsteren, mange rampestreker, som ikke gikk ubemerket hen hos stefaren Max.

- Far hadde ikke så mye forståelse for barn. Han var nok litt ekstra tøff med George. Det er det ingen tvil om. Han gjorde mange rampestreker, sikkert for å få oppmerksomhet.

Som da George brente opp alle papirene som fulgte med de gjeve utmerkelsene og medaljene motstandsmannen hadde mottatt for sin heltedåd under krigen.

- Han gjorde mye ugagn, men han var jo så liten! unnskylder Mette.

- George fulgte senere opp alle fars kjerneinteresser. Det var han som ble fiskeren av oss, jegeren, forretningsmannen. George alene overtok firmaet «Max Manus», og ærer i dag og verdsetter minnet om sin stefar høyt.

Nazistenes ariske prakteksemplar var jødisk jentebaby

Upublisert manuskript med pikante skildringer

Og det var også George som sørget for at manuset til fiksjonsromanen «Rottejegeren», ført i pennen av Max Manus bare tre år etter frigjøringen, ble børstet støv av og publisert, nærmest uredigert, i 2021.

- Plutselig en dag, etter fars død, ga mor det upubliserte manuskriptet til George i gave. Kanskje av dårlig samvittighet for at hun ikke hadde vært nok til stede i de første barneårene hans, jeg vet ikke.

Mette trekker litt på det, før hun fortsetter.

- Broren min Max og jeg hadde nok aldri kommet til å gi det ut. Romanen er helt uredigert. Men det synes jeg i dag er hele poenget. Slik måtte det være. «Rett fra leveren», som far ville ha sagt. Det er veldig ekte. Skuffelsen over en del ting i samfunnet; de som hadde skodd seg. Det er et viktig tidsbilde fra etterkrigstiden.

Gjennom den fiktive karakteren Freddy får man et unikt innblikk i psyken til motstandsmennene, og spesielt dem som hadde vært med på likvidasjoner av torturister, angivere og andre nordmenn som hadde jobbet for tyskerne under krigen.

De som hadde figurert som såkalte rottejegere. Mange av dem slet i årene etter frigjøringen, og hadde problemer med å glemme hva de hadde vært med på og å etablere seg på nytt etter krigen.

Det hjalp heller ikke at dette var noe de hadde blitt enige om å fortie, og mange tok med seg grusomhetene til graven.

- Denne romanen kunne ikke ha blitt publisert i 48’, for man kunne kjenne igjen hvem karakterene i boken var. Det ville ikke far, hevder Mette, nå over syv tiår etter at faren formulerte historien på papir.

Se de historiske bildene tatt i Norge rett etter den tyske invasjonen

Men det er ikke bare krigshemmeligheter og mulige avsløringer av rottejegere som kunne ha skapt furore i 1948. Også Max Manus’ freidige måte å snakke om sex, forhold og relasjoner på, må den gang ha blitt ansett som relativt pikant.

«Hun brukte en meget nedringet nattkjole, og hennes ene bryst var glidd ut av kjolen. Av en eller annen grunn slo plutselig den tanke ned i Freddy at det var synd på Miriam, at det gikk an å få kjøpt brystholdere som ga flott byste av ingenting. Og tenk hvilket hår hun kunne ha hatt dersom kvinner ikke hadde kunnet farge og krølle sitt hår. Miriam var hva mange ville kalle vakker, men det var noe usigelig billig over henne. Hennes fra naturens side vakre byste ble skjemmet av at hun heiste brystene opp med en smart amerikansk brystholder. Hennes kjoler var alltid for utfordrende, men hun var også den typen en soldat drømmer om når han i lange tider har levd et unormalt liv. Alt var yppig og eggende ved henne.

(…) Dypt inne hadde han egentlig visst det fra begynnelsen. I alle fall i det øyeblikket de hadde stått der og lovet hverandre tro og heder i gode og onde dager, at hele vanviddet bare var bygd på erotikk og at de to egentlig ikke hadde noe å si til hverandre. De levde på hver sin klode og i separate luftbobler. For sex og erotikk får bare næring om også andre felles verdier får utvikle seg. Hjerne og sjel må fôres. Derfor hadde ikke dette ekteskapet noe grunnlag. Men nå var de engang gift, og hennes erotiske villskap hjalp ham mangt et forferdelig øyeblikk da hans melankoli og depresjoner holdt på å ta knekken på ham».

Utdrag er hentet fra romanen «Rottejegeren» ført i pennen av Max Manus.

- At en mann - en krigshelt - skrev pikante skildringer om sex og samliv i 1948, kan man vel se på som ganske revolusjonerende, egentlig?

- Det har du faktisk helt rett i, og er noe jeg ikke har tenkt over før nå! Svarer Mette entusiastisk.

Selv er hun overbevist om at faren skrev romanen som en slags terapi, og at innholdet nok mest sannsynlig kun var ment for ham. Hun erkjenner at hun kjenner igjen visse likheter i karakterene.

- Det er klart at det for eksempel er mye av mor i karakteren Gerd. Hun fjollete Miriam synes jeg er veldig overdrevent, forresten!

Mette trekker på smilebåndet, før hun blir alvorlig.

- Men dette med likvideringer var et tema som opptok far veldig. Han sa alltid at han var glad han slapp å likvidere. Han sa ikke at han ikke gjorde det, men at han slapp.

- Og det tror du på?

- Det er jeg helt overbevist om.

Mette har selv undersøkt med moren i ettertid, om faren kunne ha vært med å likvidere angivere. Men det svarte Tikken bastant nei til.

- Jeg tror ikke at hun, i en alder av 96 år, ville ha løyet om det. De var nå likevel litt pragmatikere. Jeg vet inderlig vel at far har drept mennesker, han har jo vært i krig. Dét har han ikke lagt skjul på. Mor og far kjente godt de som var med på likvidering. Far syntes forferdelig synd på dem, og han så hvor mye de slet i etterkant.

Max Manus mistet mange av sine næreste kamerater under krigen, og blant dem var Oslo-gutten og motstandsmannen Gregers Gram. De to utviklet et svært nært vennskap under krigsårene.

- Tror du at Max bar på dårlig samvittighet fordi at så mange av kameratene døde, og han selv overlevde?

- Ja, jeg tror nok at han slet med det i årene rett etter krigen. «Hvorfor var det jeg som overlevde?». Da kom alltid den samme strofen: «Max, ditt navn er flaks». Det var et ordtak som gikk igjen.

Charles' ekteskap med ikke-jødiske Ragnhild reddet livet hans

Tikken måtte sensurere Max’ kjærlighetsbrev

Og akkurat flaks kan man vel kanskje si at løytnant Manus hadde da han ble introdusert for «tante» Tikken en kald høstdag i Stockholm i 1943. Da gikk Manus under dekknavnet «Tolleff», men introduserte seg med sitt ekte navn, og forklarte at han var kommet for å avlegge rapport om aksjonen mot troppetransportskipet M/S Monte Rosa.

Det var Tikken som hadde ansvar for å nedskrive motstandsmennenes rapporter, og videresende dem til England. Rapportene ble alltid skrevet kort tid etter selve aksjonen eller hendelsen var utført, slik at man fikk detaljene mest riktig. Ofte var det svært grusomme skildringer Tikken måtte forholde seg til.

Men mannen foran henne, som hun aldri tidligere hadde møtt, var alt annet enn det hun hadde forestilt seg.

For to år tidligere, da hun var på Ullevål sykehus for å besøke sin daværende ektemann, George Bernardes, som hadde blitt skadet under et angrep i Åndalsnes, hadde hun tilfeldigvis fått høre om den beryktede motstandsmannen Max Manus - som natten i forveien hadde hoppet ut av vinduet på Ullevål sykehus foran øynene på nazistene.

Nå var han derimot forlangende og utålmodig. Nærmest frekk.

«(…) Han ville at vi skulle skaffe det han trengte øyeblikkelig. Dessuten maste han om å få komme til England. Jeg ble ikke særlig begeistret for ham der og da, men jeg tenkte på ham resten av dagen og ettermiddagen, da jeg for en sjelden gangs skyld rakk å hente George klokken seks på daghjemmet» utdrag fra Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller ført i pennen av Kaja Frøysa i 2009.

- Hun syntes han var helt håpløst i starten! utbryter Mette når jeg spør om foreldrenes første møte.

Verdifulle historier er forsvunnet ut i intet

- Han var så masete og kravstor. Ville stadig over til England der han hadde venninne, men det var veldig vanskelig og risikabelt på grunn av krigen. Sånt mas var det aldri hos Gregers, sa mor. Men neste gang far kom over til Stockholm, endret ting seg. De ble fort enige om at fra nå av skulle det bare være de to.

- Snakket de om det med dere barna?

- Å ja, ja! Vi har ledd mye av det!

Mette bemerker at det var et veldig humoristisk og åpent hjem hun vokste opp i.

- Far lo, og fortalte at mor måtte sensurere alle kjærlighetsbrevene han skrev til sin engelske kjæreste på den tiden. Det måtte hun gjøre for at ikke sensitiv informasjon skulle slippe ut. Mor fortalte at det var den dårligste pornografi! sier Mette og ler frydefullt.

- Sånne ting var veldig morsomt å høre om, og man skulle ha spurt så mye mer. Men man ville liksom ikke trekke frem krigen hver gang, heller.

En klassisk holdning som mange, i likhet med Mette, angrer på i dag. Det var en slags taus enighet om at de som hadde vært delaktige i krigen helst ikke skulle snakke, og generasjonen etter ikke skulle grave og spørre.

Mange verdifulle historier er dermed forsvunnet ut i intet.

25 år gamle Freddie hadde aldri hatt sex - likevel ble hun hånet, mistrodd og forsøkt stemplet som tyskertøs

Spontanbryllup

Bryllupet mellom Max og Tikken ble inngått i 1946, samtidig med at sønnen Lille-Max lå i magen, og ble av det spontane slaget.

Etter åtte år i det dårlige ekteskapet med diplomaten Bernardes, som hun i årevis hadde kjempet for å komme seg ut av, fikk endelig Tikkens britiske svoger overtalt sin bror til å signere skilsmissepapirene.

Og allerede dagen etter ringte Max sin kommende hustru med beskjed om å hive seg på fem over tolv-bussen ned til byfogdkontoret. Det var byfogd Harald Gram, faren til Max’ døde bestekamerat Gregers Gram, som viet paret.

Det var bare forlovere til stede, og begivenheten ble feiret med en bedre middag på ekteparets favorittrestaurant Telle på Fridtjof Nansens plass i Oslo.

- Dette var en tid man ikke hadde samboerskap, men mor og far hadde hele tiden vært innstilt på at det var slik det kom det til å bli, fordi George Bernardes hadde satt seg på bakbeina. Det synes jeg er tøft, altså, og sier mye om hvor sterk og intens kjærligheten mellom de to var – og den varte hele livet ut, sier datteren Mette.

- Snakket din far om hva han falt for ved din mor?

- For det første syntes han at hun var fantastisk i den jobben hun gjorde i Stockholm!

- Han syntes at hun var helt nydelig, men jeg ser jo at hun på ingen måte var noen klassisk skjønnhet. Mor har aldri vært veldig pen, men hun hadde en enorm utstråling og masse humor! Hun var veldig snill. Kjapp i hodet. Jeg tror nok at han så helheten. Og så er det bare sånt som skjer, du vet, kjemien bare stemmer.

Leif var 12 år da han måtte flykte unna nazistene

Ble motstandsmennenes psykolog

Det var dét de fikk gjøre, «guttene», hos Tikken på den engelske legasjonen i Stockholm i 1943, der hun satt og skrev rapporter om sabotasjeaksjonene hjemme i Norge. Den aller første rapporten Tikken nedtegnet, var rapporten fra motstandsmannen Jan Baalsrud – hvis liv og dramatiske krigshistorie er blitt udødeliggjort i filmene «Ni liv» og «Den 12. mann».

Samtidig med rapportskrivingen fungerte Tikken også som en slags psykolog for motstandsmennene.

- Man skjønte jo ikke den gang at det å ha en psykolog var viktig, for å bearbeide traumer. Hun ble deres psykolog.

Mette er overbevist om at moren har betydd mye for at det gikk så bra med Max Manus som det jo tross alt gjorde i etterkrigstiden.

- Hun og far satt veldig ofte og snakket med hverandre om krigen utover kvelden. De snakket om Tallak, om Gregers, om alle dem de hadde mistet. Om operasjoner som hadde gått feil. De var veldig opptatt av samfunnsproblemer. Jeg er veldig glad de ikke lever i dag, med tanke på det som skjer i Ukraina.

- Hvordan tror du din far hadde tenkt på det som foregår mellom Ukraina og Russland i dag?

- Han hadde tatt sin død. Over naiviteten her i vesten og over Putins diktatoriske regime.

Mette snakker engasjert. Det er tydelig at det er et tema som opptar også henne sterkt.

- Putin er den nye Hitler, det er det ingen tvil om, sier Mette bastant. Selv har den pensjonerte karriereveilederen jobbet med flyktninger i mange år.

I tiårene etter frigjøringen bekymret Max seg for utviklingen med tanke på Cubakrisen og Golfkrigen, og han fryktet at det kunne bli en ny verdenskrig.

- Han og mor satt klistret til nyhetene og var veldig engasjerte. Far syntes at Norge var så naive – igjen - med tanke på opprustning av Forsvaret.

Salongpiken Margit fra Ålesund ble ufrivillig krigsseiler under krigen

Turbulente år sent i livet

På sine eldre dager ble Max Manus’ liv preget av nerver og alkoholproblemer, noe som gikk hardt utover kona Tikken, som bodde sammen med ham på Lanzarote i lange perioder.

- En gang måtte vi sende mor vekk et par uker, for far ble helt psykotisk. Særlig tror jeg det kan ha vært veldig tøft på Lanzarote også, for da var ikke vi barna i nærheten. Men det er noe med kjærligheten, som gjør at man holder ut, og har den forståelsen for hverandre, tror Mette.

Det som holdt Max gående frem mot slutten var fisking og jakt.

- Han kuttet etter hvert ut krigsvennene. I deres sted kom en amerikansk familie som han hjalp å leie den berømte lakseelven Stryn, forteller Mette.

- Stefaren der, George Unger Vetlesen, ble fars gode venn og hjelper da han kom til New York for første gang i 1945. Der var han for å finne agenturer å selge hjemme i Norge. Andre var danske jaktvenner. Alle grever og baroner elsket fars ukonvensjonelle måte å opptre på, ikke minst Margrethe, dronningen! forteller hun engasjert.

- Hvordan tror du din mor tok det at han brukte piller og alkohol for å døyve nervene?

- Hun forsto det, men det er klart at det var mange tøffe stunder for mor.

Mette trekker nok en gang den sterke kjærligheten mellom foreldrene, og valget de hadde tatt om at det skulle være de to livet ut.

- Det var de to, men begge hadde seg et lite sidesprang i løpet av det nesten 50 år lange ekteskapet. Dette skjedde litt sent i livet.

I biografien «Tikken Manus - sabotørenes hemmelige medspiller» fra 2009, forteller Tikken selv om forholdet til og sidespranget med mannen hun selv beskriver som en stor kjærlighet. En ungarsk jøde og legestudent.

- Det var et par år hvor ting var litt haltende, og hvor mor traff igjen sin store, franske kjærlighet fra førkrigstiden. Men mellom dem lå opplevelsene fra en forferdelig krig, og et nytt liv i Norge. Kontakten mellom dem var ikke lenger den samme. Han var nå en velstående og forfinet lege og enkemann, mens mor var en sterk, sporty og usnobbete norsk kvinne, forteller Mette.

Akkurat på samme tid hadde Max en flørt med en dansk jegervenninne.

- De avtalte å møtes, men for én gangs skyld var ikke far den modige. Både mor og far kjente nok på kjærligheten og tryggheten, og besinnet seg.

- Hvordan er det for deg, som datter, å vite de tingene om dine foreldre?

- Jeg syntes jo da at det var litt tøft. Jeg var noen og tyve år, og var nesten overbevist om at mor aldri kunne klare å gå fra far. Da hadde han gått helt til grunne.

På overtid

Etter turbulente år med alkoholisme og pillemisbruk var krigshelten Max Manus utslitt og på overtid. En dag, da han og kona Tikken satt sammen med datteren Mette på terrassen i det røde huset, som én gang hadde vært i eie hos en familie med sønner både på «feil side» og i motstandsbevegelsen, fløy det en fugl rett inn i vinduet og falt død om.

Mette husker scenen som om det skulle ha vært i går.

- Far var inne i en veldig dårlig periode, og hadde drukket sammenhengende sikkert over én ukes tid. Mareritt hadde han hver natt siden krigen og nervene var tynnslitte. Han var veldig sliten. Da fuglen falt død om utbrøt han: «Åh, så heldig den er. Jeg skulle ønske at det var meg!». Det er litt rart å tenke på, for det var den samme dagen som han døde, minnes Mette.

Kort tid etter fuglens brå død falt Max ned en trapp i familiehjemmet.

- Vi vet ikke om han falt og fikk hjerneblødning, eller om han fikk hjerneblødning og falt. Han var allikevel ferdig med livet. Jeg er overbevist om at årene fremover hadde blitt forferdelige. Og jeg har derfor aldri bebreidet meg selv. Vi sto på for ham så best vi kunne. Selv ikke mor klarte å forhindre det som skjedde.

Og kanskje er det Max Manus’ intuisjon, som reddet ham og så mange rundt ham gang på gang både før og etter krigen, som sørget for at han skulle gå til de evige jaktmarker samme dag som fuglen døde.

Eller kanskje det ligger noe i uttrykket han så mange ganger fikk høre:

«Max, ditt navn er flaks».