– Da jeg fikk brystkreft for to år siden, fant jeg stor glede og motivasjon i å sette meg hårete mål, sier Ingvild Smørvik (47) til KK, da vi møter henne i et kaldt og vått Oslo.
– Det var en måte å komme gjennom behandlingen. Noe å se frem til. Så mens jeg var i kreftbehandling, tilbakela jeg 70 mil til fots i marka som ren terapi.
Da Ingvild var ferdig behandlet for kreften i januar, tenkte hun at halvmaraton i september, det skulle hun klare.
– De på sykehuset syntes ikke at det var så smart, sier Ingvild. Men jeg ga meg den på at jeg skulle gjennomføre.
Den neste utfordring ble Nordmarka på tvers. Hun hadde forberedt seg godt. Skulle følge Løvenskjolds brøytekart. Men da hun gikk av toget på Movatn stasjon viste gradestokken minus 21 grader.
– 40 kilometer i Nordmarka, i minus 21 grader. Det er ikke bra i det hele tatt, vet du, sier Ingvild med et skjevt mil. Jeg traff ikke et eneste menneske. Så langt inn i marka er det helt stille. Man hører bare suset i trærne. Det er en rar opplevelse. Og ensom.
Kristin hadde akkurat landet på Gardermoen, da hun fikk vite at huset var blåst i lufta
Planla «noe rått»
Et år før hun ble syk, var Ingvild i et jobbmøte på Geilo. I en pause kjørte hun opp til Prestholtseter, og gikk en kort tur.
– Det var september og nydelig høstvær. Lyngen lyste i rødt og guld, og det liksom knitret i landskapet. Der og da bestemte jeg meg for at jeg en gang skulle gå alene store deler av Hardangervidda, sier Ingvild.
– Men så fikk jeg brystkreft, sier hun. Da tenkte jeg: Skal jeg ha noe å glede meg til så må jeg planlegge noe som er så rått, selv til meg å være, at jeg holder ut behandlingen. Jeg bestemte meg for å krysse deler av Hardangervidda på bena. Alene og med tung sekk på ryggen.
Ingvild forteller at hun elsker å legge planer, kjøpe kart.
– Men jeg har dessverre en litt lei evne til å gå meg vill. En gang gikk jeg 27 kilometer feil. Mannen min mener jeg bør chippes, sånn som hunden vår. Så denne gangen hadde jeg fått en turvant kollega til å hjelpe meg.
«Dette er en fin rute», sa han da han så på kartet. «Jeg lærer deg kompass så du klarer å bruke det. Det viktigste nå, er at du ser på kartet: her er det et vann, der er det et fjell. Bare finn de kjennetegnene.»
– Stakkars kollegaene mine, sier hun. De måtte høre om denne turen; dag ut og dag inn. Men å klare dette var blitt viktigere enn jeg kan beskrive med ord. Og at det kunne bli dårlig vær, det streifet meg aldri.
Fredagen før turen hadde Ingvild fått fri fra jobb. Hun tok toget til Geilo, og bussen til Bjørkeflåta tidlig neste morgen. Da taxien til Imingfjell endelig stoppet, høljet novemberregnet ned. Og det blåste på tvers, tåken til tross.
Sjåføren heiste den svære sekken ut fra bilen. Han så lenge og forskende på Ingvild:
– Er du sikker på at du ikke skal bli med meg tilbake?
– «Dette går fint, dette går bra. Jeg skal bare ta på meg lua», svarte Ingvild.
– Men jeg skal innrømme at det kilte i magen. Jeg hadde litt bange anelser, sier hun. Tåken lå tykt som melis overalt, og alle kjennemerkene mine på kartet, var pakket inn i den.
Men nå var hun her. Da måtte hun jo gjennomføre.
Så kom tåken
Ingvild koste seg veldig med de første fem kilometerne, regnet og tåken til tross. Så stoppet hun, tok av seg sekken for å fylle vannflasken.
– Da, på ti sekunder lukket tåken seg helt, sier hun. Bam! Jeg så kanskje to meter foran meg. Så hørte jeg sauer. Og jeg er livredd sauer!
Hun forteller at en hel gjeng av dem stilte seg opp på rekke. De nistirret på henne.
– Og jeg lover, de hadde drap i blikket, sier Ingvild. Nå blir jeg drept av sau på Hardangervidda, tenkte jeg.
Regnet hadde gjort at Ingvild hadde latt være å stoppe for å spise. Hun hadde spist litt mens hun gikk. Derfor hadde hun gått mye hurtigere enn planlagt. Men det tenkte hun ikke på. Hun hadde gått feil.
– Nå så jeg på kartet, at her burde det ha gått en sti ned til høyre. Men tåken lå så tett at jeg ikke kunne kontrollere, sier Ingvild.
Hun sjekket mobilen. Ingen dekning! Hun hadde visstnok lastet ned en redningsapp. Men hvem ville finne henne her i tåken?
Gråt av glede
– Da ble jeg enda mer redd. Men så tenkte jeg: Det hjelper ingen at jeg begynner å grine. Hun begynte å gå tilbake. Så lettet tåken noe. Hun kom opp på liten topp, og så fylkesveien.
– Da begynte jeg faktisk å grine. Denne gangen var det av glede, sier hun. Men hvordan jeg klarte å komme meg fra krysset i fylkesveien og ned til hytta jeg hadde lånt, skjønner jeg ikke. Jeg hadde gått en lang omvei. Og var så sliten, våt og kald. Hytta var også kald, men lillesøsteren min hadde heldigvis vært der helgen før. Hun hadde gjort klar peisen. Det bare var å fyre opp.
– Vi har jo alle sett på Instagram hvordan slike turer er, sier Ingvild. Alle smiler. Det er sol, Kvikklunsj, varm kakao og appelsiner. Men så blir det jo ikke sånn.
Hun tenker seg litt om. Så sier hun:
– Men selv om dette ble en større psykisk styrkeprøve enn jeg hadde regnet med, fikk jeg nok enda mer ut av turen fordi jeg måtte mestre de utfordringene. Og jeg klarte å unngå å få panikk. Da føltes det helt nydelig etterpå.
Hun forteller at fjellet badet i solskinn neste morgen. Det var som om tåken aldri hadde vært der.
– Jeg var blitt minnet på hvilken respekt man bør ha for naturen. Nå var den like vakker og fredelig, som den var ugjestmild og skremmende dagen før.
– En av vennene mine som så bildene fra turen, ble fascinert av at jeg hadde alle piercingene mine, pluss det her armbåndet på meg på turen, sier Ingvild.
Hun ler og viser stolt frem et sølvarmbånd med teksten Fuck It inngravert.
– Armbåndet fikk jeg laget til meg selv av en smykkedesigner, etter ettårskontrollen. For å minne meg på hva som er viktig. Når jeg for eksempel sitter på jobben og blir litt oppgitt. Da tenkte jeg bare sånn: er det viktig? Nei, det er ikke viktig. Fuck It!
– Mange strever med å bestemme seg for hva som er viktig. Men du må bare få en slik diagnose som jeg fikk, så klarer du det, sier hun.
Kan dere ikke fjerne hele puppen?
Ingvild forteller at da hun fikk diagnosen, ble hun først lei seg. Og så ble hun sint. Hun følte at kroppen hadde sviktet henne.
– Jeg lever sunt og trener masse. Og det finnes ikke en kvinne i min familie som har hatt brystkreft. Og så jeg liksom. Jeg sa til kreftlegen: Kan dere ikke bare fjerne hele puppen, fordi nå har den erklært krig mot meg. «Det skjønner at du tenker, svarte legen, men du kommer til å være takknemlig for å våkne med ditt eget bryst etterpå.» Og det hadde hun helt rett i, sier Ingvild.
Dagen før hun skulle opereres, måtte hun til radiumhospitalet for å sette radioaktiv væske inn i brystet. På operasjonsdagen måtte hun tilbake.
– Svulsten satt så langt inne i vevet at de måtte gjøre noe de kalte for ankring. Det betød en ståltråd rett inn i brystet, sier hun.
Så sa de til henne: «Du skal jo opereres på et annet sykehus om en halvtime. Du må ta deg dit på egen hånd.» Det var heldigvis Thomas, mannen hennes som kjørte. Men siden det var pandemi, fikk han ikke være med inn på sykehuset. Hun måtte gå inn alene. Og litt redd.
Marka som medisin
Så var hun ferdigoperert. Kvalm og svimmel av narkosen. Etter noen timer fikk hun ta på egne klær, sko og bukser. Så fikk hun en konvolutt med smertestillende. Og et telefonnummer hun kunne ringe. Hvis hun fikk blødninger, smerte eller feber.
– Pasienthotellet ligger ved et annet sykehus. Ønsker man å overnatte, må man søke om det i forveien. Transport dit må man selv ordne. Det er ganske brutalt altså, sier Ingvild. Selv ble hun sendt hjem til mann og to barn.
– Og Thomas gjorde så godt han kunne, sier hun. Men han er regnskapsfører. Hun smiler oppgitt.
Ingvild fikk ikke være lenge hjemme. Tolv dager senere måtte hun inn og opereres igjen. De hadde ikke fått med alt.
– Denne gangen lå det en kvinne ved siden av meg på oppvåkningen, sier Ingvild. Hun hadde fjernet mange lymfekjertler. Hun gråt og gråt. Hadde små barn hjemme, og skulle sove en natt på pasienthotellet på Ullevål. Sykepleieren kom og spurte henne: Har du funnet ut hvordan du skal komme deg dit?
Ingvild sier hun har savnet støtte og veiledning under hele prosessen. Hun følte at hun måtte klare seg mye på egen hånd. Sier hun er heldig som har en venninne som er lege. Som har svart når hun har ringt.
Strålebehandlingen etterpå varte fem dager i uken, i fem uker. Ingvild ble veldig sliten mot slutten.
Ingvild sier hun satt på bussen og tenkte at «hvis jeg ikke har nådd bunnen nå, så gjør jeg det aldri».
– Det var da jeg begynte å gå i marka, sier Ingvild.
Tiden etter hun ble skrevet ut har egentlig vært verst.
– For det er ikke sånn at du er ferdig med å ha brystkreft, fordi du er ferdig behandlet på sykehuset. På mine egne vegne, og på vegne av de 3499 andre som fikk brystkreftdiagnose samme år, vil jeg si: Vi er mange som går rundt og tenker at vi må være sjukt takknemlige for å ha blitt friske. Og selvfølgelig er vi det.
– Men innimellom har jeg lyst til å hyle til folk som spør, at det slett ikke går så bra. Fordi kroppen verker. Hver eneste lille bevegelse vrir på et bein eller en muskel jeg ikke en gang ante at jeg hadde. Det er som å ha influensa hele tiden.
Hun må i likhet med åtte av ti brystkreftpasienter stå på kreftmedisin i ti år. Og hun forteller at hun har merket at mange dem som tar disse medisinene rapporterer om liknende bivirkninger.
Sykehuset har gitt henne beskjed om at man kan ha gode perioder og mindre gode perioder.
– Og jeg har gode perioder, sier hun. Men på dårlige dager, lurer jeg på hvordan jeg skal klare åtte år til.
Hun er i full jobb. Men sier at det ikke hadde gått om hun ikke hadde hatt verdens beste sjef og verdens beste kollegaer.
– I perioder må jeg ta to Paracet for å komme meg på jobb. Egentlig for å komme meg i dusjen om morgenen, sier hun.
Ingvild synes alle kreftpasienter burde få treningsveiledning. Hun trener selv fem ganger i uken. Under og etter treningen har hun ikke vondt i kroppen og hun nyter hvert sekund, sier hun.
Turen over Hardangervidda gikk hun i en god periode. Og da hun våknet dagen etter, var hun overrasket over at hun ikke hadde mer vondt. Hun tror det er takket være all treningen.
Turen ga mersmak. Ingvild forteller at hun nå har satt seg nye mål.
– Jeg lyst til å gå deler av pilegrimsleden. Kanskje fra Gjøvik til Gausdal. Men jeg tror jeg må vente til våren, sier hun, og smiler.
