FRANKRIKE: I kjærlighetens land ga Line Jaang Ingwersen og Jørgen Ingwersen hverandre sitt ja. FOTO: Isabelle Bazin
FRANKRIKE: I kjærlighetens land ga Line Jaang Ingwersen og Jørgen Ingwersen hverandre sitt ja. FOTO: Isabelle Bazin Vis mer

Brystkreft

– Jeg tenkte med en gang at jeg kom til å dø. Game over

Line Jaang Ingwersen fikk brystkreft da hun var 30 år. Hun brukte sitt kommende bryllup som motivasjon til å kjempe mot kreften.

Fjerde juledag 2018 fikk Line Jaang Ingwersen (31) beskjeden om at hun hadde brystkreft. Noe av det første hun spurte legene om var om de trodde hun fortsatt kunne se frem til bryllupet sitt i september 2019. Beskjeden Line fikk var å ha bryllupet som motivasjon, og et mål.

Det var i fjor høst at Line oppdaget en kul i brystet. Den var øm, vond og vokste seg større. Kulen og smertene var noe hun ikke hadde kjent på før. Med en liten anelse om at det kunne være brystkreft dro Line til fastlegen. Hun ble her henvist videre til Radiumhospitalet, hvor det ble tatt mammografi, biopsi og vevsprøve.

– Jeg husker at en av damene ved brystdiagnostisk senter på Radiumhospitalet sa «Ta det helt med ro, det er mest sannsynlig ikke kreft. Du er bare 30 år». Det samme sa fastlegen min, sier Line.

Det nærmet seg jul, og Line fikk valget om hun ønsket svaret på prøvene i romjulen, eller om hun ville vente. Hun ville ha svarene med en gang.

HEKTISK HVERDAG: Da Line ble syk jobbet hun i barnehage som utdannet barnehagelærer. Det var travle dager, og Line hadde nesten ikke hjertet til å gå fra avdelingen for å skulle dra til legen. Foto: Aleksandra Brillanti
HEKTISK HVERDAG: Da Line ble syk jobbet hun i barnehage som utdannet barnehagelærer. Det var travle dager, og Line hadde nesten ikke hjertet til å gå fra avdelingen for å skulle dra til legen. Foto: Aleksandra Brillanti Vis mer

«Beklager, det er kreft»

Line husker fjerde juledag som om det var i går. Dagen startet bra. Hun og Jørgen var på vei til trening da mobilen ringte. Line hadde brystkreft.

– Jeg tenkte med en gang at jeg kom til å dø. Game over, sier Line.

Fordi det var romjul, ble det avtalt et møte på Aker sykehus med en onkolog og en kreftsykepleier. Dette for å roe ned Lines nerver, men også så hun kunne få svar på alle spørsmål. På dette tidspunktet visste ingen om Line hadde kreft med spredning.

– Bare et par måneder før jeg selv fikk beskjeden om at jeg var kreftsyk, var jeg i begravelsen til en bekjent som døde av brystkreft. Så det var jo litt surrealistisk at det nå var jeg som var i situasjonen, sier hun.

Det var bare Jørgen, mannen til Line, og sjefens hennes som visste om kulen. Hun ville ikke uroe familie og andre nære. Den første Line delte den sørgelige nyhet med etter Jørgen, var sjefen i barnehagen der hun jobber.

– Hun måtte jo finne en vikar for meg.

Etterhvert ble også Jørgen og resten av familien informert. Gråtkvalt forteller Line om hvor vanskelig det var å gi beskjeden til mamma.

Jeg tror faktisk mamma tok det verre enn meg. Hun var helt fortvilet. Pappa tok det også veldig tungt, men han er jo mann, og skjulte det litt mer, sier Line.

I frykt for å være til bry var Line usikker på om hun skulle fortelle den ene broren sin om kreften. Han er medisinstudent i Slovakia, og hadde en viktig eksamen i vente. Hun var redd for at beskjeden skulle flytte brorens fokus, men hun valgte til slutt å fortelle det.

– Etter å ha ringt rundt til familien, dro jeg og Jørgen ned på Løkka og tok oss en drink.

Et fellesskap

Line ble tipset om, og etterhvert en del av Brystkreftforeningens egen undergruppe for de under 45. Hun ble overrasket over hvor mange kvinner fra hennes alder og opptil 45 år som befant seg i samme situasjon.

– Jeg ble spesielt godt kjent med to stykker – vi tre har blitt gode venner. Det er disse jeg snakker med når jeg trenger å få luftet tankene mine. Vi deler samme frykt. De kan si at de skjønner, og faktisk skjønne det, forteller Line.

Livet fikk en opptur da beskjeden om at det ikke var kreft med spredning kom. Line kunne senke skuldrene litt. I tiden som fulgte ble Line satt på cellegiftbehandling, og innført i hvordan det ville påvirke kroppen hennes. Legen fortalte at det mest sannsynlig ville komme dager hvor hun ikke orket å gå ut døra.

– Jeg så for meg at det kom til å bli veldig tungt. Jeg er heller ikke en person som er spesielt god på å snakke om følelser – så det å prate med familie og venner som kanskje ikke helt forstår hvordan det er å være i denne situasjonen, ble vanskelig.

Line responderte godt på cellegift, og ble overrasket over hvordan kroppen hennes tålte den store påkjenningen.

– Jeg ble ikke sengeliggende, noe jeg hadde trodd. Jeg var dårlig selve kur-dagen. Det minnet om følelsen man sitter igjen med etter en runde med omgangssyken.

Til tross intensiv behandling og sterke medisiner, fikk Line beskjed om å forsøke å leve så normalt som mulig. Hun forteller KK at hun var avhengig av å fylle dagene sine med masse å gjøre, og at hun ikke ville falle ut av sine vanlige hverdagsrutiner. En venninne av Line gikk i samme periode ut i mammapermisjon, så det ble mange kafébesøk og trilleturer langs Akerselva.

– Jeg fikk lov til å fortsette å trene! Det tror jeg har vært helt avgjørende for min psyke. Jeg har fått ut all frustrasjon.

Jeg er mer enn håret mitt

Først mistet Line håret. Så mistet hun øyenbryn og øyevipper. Det var det hun synes var det aller tøffeste med kreften.

– Jeg var overbevist om at jeg måtte gå med parykk, og kjøpte derfor min egen. De rundt meg sa at jeg så ut som meg selv, men det følte jeg aldri.

Før Line mistet håret hadde hun langt og tykt hår. Parykken var bare en fjerdedel av det. Selv om hun følte hun tok på seg parykken for dem rundt seg, og ikke for seg selv, var det også deilig å kunne ta den på i settinger der hun ikke orket å forholde seg til stirring. For eksempel på fest eller i bursdager.

– Jeg brukte også parykken da jeg var på besøk i barnehagen der jeg jobbet før jeg ble syk. Det var viktig for meg at barna skulle huske meg for Line før jeg mistet håret, og ikke for syke-Line, sier hun.

Etter hvert som hårstråene falt av, ble ektemann, Jørgen, en enda viktigere støtte for Line. Han gjorde henne trygg på at det var noe de skulle gå gjennom sammen, og at hun er like vakker uten hår.

Undervansfrieri

Line og Jørgens kjærlighetshistorie begynte med et hett møte på byen for fem år siden. Veien ble til mens de gikk, og nå bor de sammen på Grünerløkka. Line har selv aldri vært en av de som drømmer om et prinsessebryllup. Hun ble tatt litt på sengen da Jørgen i forbindelse med et vennepars bryllup, spurte om hvor de to en dag skulle gifte seg.

– Da vi etterhvert begynte å snakke om bryllup og ekteskap, sa jeg til han at «om vi først skal være så tradisjonelle og gifte oss, så skal jeg ha en ring, men resten er opp til deg». Jeg visste med andre ord ikke når det ville skje, sier Line med et smil om munnen.

I GODE OG ONDER DAGER: – Kreften skulle ikke definere meg. Jeg var fortsatt den samme, sier Line. Foto: Isabelle Bazin
I GODE OG ONDER DAGER: – Kreften skulle ikke definere meg. Jeg var fortsatt den samme, sier Line. Foto: Isabelle Bazin Vis mer

Som et reiseglad par besøkte Line og Jørgen i 2018 København, London og Beijing, før sommerferien ble tilbrakt i Thailand. Planen var å reise videre til Malaysia og øya Borneo der de skulle på dykkecamp. Jørgen hadde dermed en plan om å fri til Line under vann.

– Jørgen og jeg har erfart at det ikke er alle våre ferier som går etter planen. Det endte med at vi heller reiste til Koh Tao. Der bodde vi på et nydelig hotell med balkong og sjøutsikt.

Den dagen Jørgen gikk ned på kne, regnet det skikkelig. Line satt på balkongen med en bok, ikledd bikini. De hadde vært ved bassenget til tross for været.

– Jørgen kom ut og spurte om jeg kunne legge fra meg boken. «Nei, hvorfor det?» svarte jeg da. «Den er så spennende, jeg leser krim». Men Jørgen var bestemt på at jeg måtte legge den fra meg, så jeg gjorde det til slutt. Så stod han plutselig på kne da. «Line, du lyser opp hverdagen min», begynte han.

LYKKE: Line og Jørgen samlet sine 49 spesielle til sin feiring av kjærligheten. Foto: Isabelle Bazin
LYKKE: Line og Jørgen samlet sine 49 spesielle til sin feiring av kjærligheten. Foto: Isabelle Bazin Vis mer

Når bryllupet skulle planlegges, ble det tidlig bestemt at den store festen skulle holdes i utlandet. Spania, Italia og Frankrike stod på lista. Med et sterkt ønske om å samle så mange som mulig av venner og familie, falt valget på Frankrike.

– Det startet med at vi søkte oss rundt på nettet etter fine lokaler. Vi kom etterhvert over slottet Chateau de Malliac i sør-Frankrike. Det var helt perfekt, sier Line.

Paret booket raskt flybilletter, og fikk se paradiset med egne øyne. Det var ingen tvil om at det var der de skulle ha sitt drømmebryllup.

STØTTESPILLERE: Line har hatt gode venninner rundt seg hele veien. Her er hun med brudepiker og forlovere. Foto: Isabelle Bazin
STØTTESPILLERE: Line har hatt gode venninner rundt seg hele veien. Her er hun med brudepiker og forlovere. Foto: Isabelle Bazin Vis mer

Friskmeldt

5. august 2019 fikk Line beskjeden om at hun var kreftfri. I ukene som fulgte gikk Line gjennom en strålebehandling. Hun forklarer selv at dette er noe som gjøres «just in case», selv om prøver viser at kreftcellene er borte.

– 4. september fikk jeg min siste stråling. Når jeg var ferdig ble Jørgen og jeg hentet av mamma, så dro vi til Frankrike. Den siste strålingen var veldig godt timet, for nå skulle vi gifte oss, sier Line og smiler mens hun ser ned på ringen sin.

Line forteller om hvordan det var for henne å skulle gifte seg uten hår. Hun får en glød over ansiktet og styrke i blikket når hun setter ord på følelsene.

Jeg trodde jeg måtte ha parykk, fordi jeg nå skulle være fin brud. Men jeg fikk aldri noe godt forhold til den. Vi ble ikke venner. I løpet av våren tenkte jeg bare «jeg gifter meg med det håret jeg har, tenk hvor fint det blir med blomsterkrans, og ikke minst den åpne ryggen på kjolen». Jeg har en mann som elsker meg, og vil gifte seg med meg uansett, så det håret er ikke det viktigste.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: