Da Helene Olafsen ble med på «Skal vi danse» i 2017, var det etter en hard indre kamp. Noe som ville gjøre så vondt. Som bød henne imot bare av å tenke på. Da måtte det vel ligge en ­belønning i den andre enden? Som en gullgryte i enden av regnbuen? Kanskje var det innsatstanken fra idretten som snakket. Den om at jo mer man trener, jo mer man presser seg, desto nærmere er man suksess? Den tidligere snøbrettkjøreren hadde tross alt hele tre VM-medaljer og tre medaljer fra X-games.

– «Skal vi danse» var helt jævlig fram til program seks. Da var det som om noe klikket. Jeg gikk inn i det uten ironisk distanse, og det var så sårbart å skulle stole på ­dansepartneren. Men så ble jeg jo satt sammen med Jørgen, da. Og det funket utrolig bra!

Jørgen Nilsen, en tømrer fra Bergen, skulle bli selve ­legemliggjøringen av at det faktisk finnes gull – om ikke i enden av regnbuen, så i hvert fall av lidelsens vei. Sommeren før sendingene hadde Helene lurt seg til Bergen for å tjuv­trene, og Jørgen gikk tålmodig gjennom standarddansene.

– Resten av sommeren øvde jeg alene, men jeg husket jo ingenting, så det ble helt vranglære. Jeg har noen videoer fra den tiden, og jeg var altså så dårlig.

Helene rister på hodet:

– Da vi begynte prøvene, var det så vondt og flaut, og jeg var livredd for at noen skulle komme inn. Men så tenkte jeg at det måtte komme noe godt ut av det.

- Jeg ønsket at foreldrene mine skulle skille seg

Det skulle vise seg å stemme. Da Helene gikk av med seieren i «Skal vi danse», tok hun førstepremien også i livets egen ­dansekonkurranse, for å bruke en klisjé.

– Jeg trodde aldri at det skulle bli Jørgen og meg resten av livet. Men da «Skal vi danse» var ferdig, merket jeg at jeg savnet Jørgen. Og så ble det oss.

Tre år senere sitter paret i nyoppusset hus på Malmøya i Oslo. @Viskullebaremale er navnet på husets egen Instagram-­konto, og bildene viser nøyaktig hvor mye jobb det kan bli når man kjøper et oppussingsobjekt – uten å skjønne at det er et oppussingsobjekt. Heldigvis tar Jørgen seg av snekringen – når han ikke utdanner seg til helikopterpilot. Selv har Helene måttet vokse med oppgaven om å bli interiørinteressert.

Hver ­morgen går hun til hjemme­kontoret ute i lysthuset, og er glad for reiseveien, selv om den bare er på 20 meter.

– Da føles det i hvert fall som jeg går på jobb. Jeg trodde egentlig at jeg var en einstøing, men under korona har jeg skjønt at jeg er mye mer opptatt av kontakt enn jeg trodde.

Hjemme på Oppegård var Helene en flink pike som pugget – og mistet kunnskapen like fort. I hjertet var hun 100 prosent idrettsjente, og mener selv hun var sent ute da hun var dritings første gang mellom tiende og videregående:

– Jeg begynte til og med på skolen ett år før de andre. Jeg husker den festen. Vi drakk rusbrus og viste rumper og nattbadet.

– Du er kanskje glad det var før sosiale medier?

– Ja, veldig!

Mamma i rullestol: - Jeg får ekstremt mange blikk

- Jeg er en opplagt reserve

I 2015 la hun opp som idrettsutøver og synes i dag det føles som «fryktelig lenge siden». Hennes største idrettsøyeblikk var ikke VM-gullet fra 2009. For seier kan måles i så mangt. Helene forteller om den siste sesongen, i VM i Quebec i 2013. Hun hadde vært mer skadet enn frisk etter to korsbåndskader, og snøbrettkompisen Stian Sivertzen hadde havnet i koma to ganger – først etter et fall og siden etter en infeksjon i skaden. Nå var han tilbake i løypa.

– Den bronsemedaljen, i mesterskapet hvor vi begge var tilbake, det var den første medaljen som gikk rett i hjertet på meg. Det er det resultatet som har betydd mest.

Pappa er politi, og mamma jobber i miljøverndepartementet. Da Helene ga jernet på snowboard, hadde akademikerforeldrene bare ett krav: Hun måtte gjøre det godt på skolen. Forresten, de hadde to krav: Hun måtte kose seg når hun kjørte løp. Den innstillingen har hun forsøkt å ta med seg: å «go with the flow». Og det var sånn hun endte på tv. Først som reality-deltaker, og siden som programleder. ­Forresten tigget hun seg inn på tv mer enn fløt inn:

– Jeg sendte melding til «Beste av de beste» og sa at dersom de fikk en avbestilling, kunne jeg stille på kort varsel. På «Mesternes mester» ble jeg hanket inn på kort varsel da Hedda Berntsen trakk seg.

Hun ler:

– Det samme gjelder dette KK-intervjuet. Dere ringte meg da en annen måtte avlyse på grunn av korona. Jeg er en opplagt reserve. Men det var veldig gøy med fotoshoot i åttende måned og ingen klær som passet. Det var en ­skikkelig boost for selvtilliten!

- Kritisk til meg selv

Noen bare har det. Og noen treffer tidsånden. Helene krysser av på begge deler. Egentlig gikk hun på lærerhøg­skolen, men etter «Skal vi danse» tok det bare uker før hun ble spurt om å lede et av Norges mest populære ­programmer: «Idrettsgallaen».

– Jeg satt på en forelesning om skole-hjem-samarbeid da jeg ble spurt. Jeg lovet meg selv ikke å slutte på lærerhøgskolen på grunn av «Skal vi danse», men «Idrettsgallaen» var en mulighet som jeg skjønte kunne føre til noe. Jeg hadde jo ingen programledererfaring, men det var en unik mulighet. Og en god unnskyldning for å slutte på lærerhøgskolen.

– Hadde du kvaler om hvorvidt du skulle takke ja?

– Ja, hele tiden! Jeg er kanskje den som er mest kritisk til meg selv. Det henger igjen fra idretten. Men Atle Pettersen og jeg følte oss som to barn alene på jobben, som fikk frie tøyler til å danse og synge og gjøre akkurat det vi ville.

Hun utdyper:

– På en måte ligner tv litt på idretten ved at man kan ­forme dagene sine selv. Men det lå aldri i kortene at jeg ­skulle bli en tv-personlighet. Jeg var helt håpløs med mediene da jeg var utøver.

Desta Marie Beeder: - Alle vennene jeg har nå, er folk jeg har møtt i voksen alder

Da Helene og Stian Blipp ledet «Senkveld» inn i solnedgangen, etter 20 sesonger, var hun aldri redd for å leve seg inn. Den spontane og lettrørte programlederstilen gikk rett hjem.

– Jeg er et veldig følelsesmenneske, men har ikke alltid vært sånn. Jeg var ganske hard da jeg var liten. Følelsene kom først med alderen. Men jeg er trygg i meg selv og synes følelser er fint.

Hun utdyper at det er rom for flere typer på tv nå, ikke bare den mer distanserte programlederen:

– På tv er det mye som er planlagt, og da er det ekte og fint å få vise hvem man er. Å bare levere manus er ikke noe for meg. Men jeg har hele tiden vært åpen om at jeg er ­ganske fersk i gamet.

På spørsmål om hvordan det føles at «Senkveld» er over, svarer hun:

– Veldig bra! Det var en helt riktig beslutning.

– Det å bli mor er verdens mest fantastiske ting

Hun er gravid i åttende måned da KK møter henne. ­Termin er 17. mars, to dager etter sønnen Louie. For alt hun vet, får de to søsknene bursdag på samme dag:

– Jørgen og jeg setter av en uke i slutten av juni. Da ­koser vi oss veldig! sier Helene og ler.

På Instagram viser paret bilder av sønnen, en aktiv tass som fikk sitt første snøbrett allerede da han var ett år. ­Helene beskriver det å bli mor som «en kjempeovergang».

– Jørgen og jeg har snakket om at vi kanskje skulle vært litt mer kjærester før vi fikk barn. Vi skulle reist på opp­dagelsesferd i Italia og fartet rundt. Men vi kunne jo ikke gjort det, uansett, under omstendighetene med korona.

Hun smiler:

– Men det å bli mor er verdens mest fantastiske ting, og jeg ville aldri vært det foruten.

Hun beskriver seg som en ettergivende som mor. Mye mer enn hun hadde trodd. Faktisk hadde hun trodd hun kom til å bli veldig streng.

– Men jeg er veldig dårlig på sutring. Det har jeg med meg fra min egen barndom. Der var det ikke lov å sutre.

Hun ønsker å gi barna gleden over naturen og det å være i bevegelse, og forteller at de er mye i lag som familie.

– Vi spiser alle måltider sammen og koser oss. Både ­Jørgen og jeg er vant til det hjemmefra. Vi burde kanskje bli flinkere til å gjøre ting hver for oss. Mange mener: «Jo mer jeg ofrer meg, desto bedre mor er jeg», men kanskje man har godt av å oppleve ting hver for seg også?

Trude Vasstrand: - Jeg visste at vi kom hjem til inkasso og havregrøt

«En om dagen»

Nylig kom boken hennes «En om dagen» ut, med lavterskel-­treningstips til dem som ikke orker tanken på å trene. Slik som hun selv. For selv en verdensmester kan få trening i vranghalsen:

– Den eneste treningen min nå er å hente i barnehagen. Jeg fikk symfyseproblemer under graviditeten, og det gjør vondt bare å gå.

Hun beskriver smerten som å få en spiker opp i tissen, men utdyper at treningsaversjonen egentlig begynte lenge før:

– En stund var jeg drittlei av å trene. Jeg likte å surfe, men du kan jo ikke reise til Costa Rica i to uker når du er blitt mamma. For første gang i livet hadde jeg ikke lyst til å bevege meg. Jeg har alltid hatt overskudd og motivasjonen og vært lett på tå. Men så falt det bort. Jeg ble en kjipere ­utgave av meg selv. Jeg begynte å granske meg selv, og så ble det bok av det.

Mellom permene serverer hun 365 øvelser – en for hver dag, eller til oppsamling noen ganger i uka, for dem som foretrekker det. Forventningene til egen innsats trenger altså ikke å være høyere enn én eneste øvelse daglig, mens du for eksempel triller tur. Vi påpeker at hun med boken er i sin tredje karriere og at hun har oppnådd mye på sine 32 år. Helene takker:

– Men jeg har jo ikke noen utdannelse, da. Ikke noe fullført. Jeg burde jo ha hatt en utdannelse.

– Synes du det?

– Nei.

Hun drar på det.

– Jeg lever godt med det. Men man skal ikke utelukke at jeg setter meg på skolebenken i framtiden. Samtidig lærer jeg mye av prosjektene hele tiden, så jeg går ikke rundt og skammer meg over det ennå.

Janne Formoe: - Jeg er veldig redd for ikke å bli elsket

- Prøver å ikke la det ødelegge livskvaliteten for oss

Selv om hun mener det ligger «mye gøy potensial i det ukjente», er det ikke alltid det venter gull i andre enden. Drømmehuset med egen strandlinje, for eksempel. Egentlig hadde paret skutt gullfuglen med hus og hytte i ett. I 2020 var Plan- og bygningsetaten på inspeksjon på øyene i fjorden, og Helene og Jørgen fikk pålegg om å rive to ­brygger, noen uthus, samt et gjerde i strandsonen.

– Bygningene har jo stått der i alle år, lenge før vi kjøpte. Det er veldig merkelig, og det er trist om vi skulle miste det.

Hun beskriver bryggen mer som en badetrapp, som gjør det mulig å komme ned i vannet fra svabergene, og mener de er kommet i klem mellom gammel praksis i kommunen og nye tider.

– Mange avtaler var muntlige før, og huset ble oppført i en tid da det ikke var broforbindelse. Da måtte man jo komme sjøveien. Men vi prøver å ikke la det ødelegge livskvaliteten for oss. Saken ligger hos statsforvalteren, men vi er nok ikke kjempeoptimistiske.

Kanskje bryllup neste sommer?

Et av Helenes krav da hun ble sammen med Jørgen, var at han måtte danse med henne hver dag. Slik er det ikke blitt. Kanskje er det koronaens skyld. Eller bare livet selv. Hun beskriver Jørgen som fantastisk på dansegulvet, og at hun også falt for humoren:

– Alt var så enkelt med Jørgen. Han var så lett å være sammen med. Vi har veldig like verdier og holdninger og har det veldig gøy. Det føltes bare som om vi skulle leve sammen. Og fortsatt føles det sånn.

Bryllupet er satt på vent under korona, og fortsatt er det «ingen utvikling i saken».

– Men snart er jeg jo ferdig med å være gravid, så kanskje neste sommer?

– Blir det bryllup hjemme, eller reiser dere bort, om det endelig blir lov å reise?

– Jeg gleder meg mest til selve bryllupsreisen, ja, kommer det med ettertrykk fra Helene og legger til:

– Jeg tror kanskje vi vil reise bort, men samtidig er det mange eldre folk i familien etter hvert.

På spørsmål om hva det mest romantiske Jørgen gjør for henne er, smiler Helene:

– Han lager systemer! Jeg er veldig rotete og glemmer å lukke skapdørene og sånne ting. Han har laget et helt ­system med lapper over hvor alt skal stå, med en sånn ­Dymo-maskin, så da vet jeg hvor paprikaene skal ligge og hvor melken skal.

Hun drar på det:

– Men på den annen side, om det er romantisk eller ­irriterende, det er en hårfin balanse. I det lange løp er det ­romantisk, men i det korte løp er det kanskje mest irriterende? Vi har veldig ulikt kjærlighetsspråk. Jørgen er veldig god på gaver. Jeg er nok mer god på tid og det å prioritere oss.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Heine Totland: - Jeg ba syvåringen svømme for livet - og dro fra henne

Vendela Kirsebom til KK: – Petter bruker lengre tid på badet enn jeg gjør

Trine Lise Olsen: – Jeg har dype arr i kropp og sjel etter oppveksten