VINCENT BEIER: Vogue spår at den 20 år gamle modellen vil bli en stor stjerne. Foto: Andreas Houmann
VINCENT BEIER: Vogue spår at den 20 år gamle modellen vil bli en stor stjerne. Foto: Andreas HoumannVis mer

Vincent Beier:

– Jeg trodde ikke at jeg ikke passet inn

Vincent Beier er gutten som møtte opp på barneskolen i skjørt og stiletthæler og som alltid er blitt spurt om han vil skifte kjønn. Men nei, han vil være akkurat slik han er.

Ballerinaskoene vipper forsiktig opp og ned. De er gamle og fra Chanel. Størrelse 40 og godt brukt. De sitter på føttene til den unge mannen som har benket seg overfor meg med korslagte bein og myke bevegelser. Han er 20 år, modell, og blitt spådd å bli en stor stjerne av Vogue.

På catwalken viser han kvinnekolleksjoner. Det samme er hans egen garderobe fylt med hjemme på rommet i hans fars hus i Brønshøj. For Vincent Beier har alltid følt seg mest tilpass i kvinneklær.

I den ideelle verden stoppet historien her. Det burde ikke være mer å skrive om. Men det er det. For samtidig som Vincent liker å gå i klær som ikke er laget med hans kjønn for øye, er han samtidig fullt ut fornøyd med det han er født med mellom beina. Og det er et problem. Ikke for ham, men for omverdenen. For han passer ikke inn i boksen for hannkjønn. Og det gjør det hele så komplisert å forholde seg til for omverdenen.

Derfor blir dette historien om en ung mann som har kjempet en kamp som de færreste skal igjennom, men som er viktig for at det i framtiden ikke skal skrives flere slike historier om mennesker hvis identitet verden har vanskelig for å romme, forstå og akseptere – fordi de ikke passer inn.

Ble ikke dyttet mot det feminine universet

Vincent Beier er nettopp blitt fotografert til en moteserie for magasinet IN. Stylisten pakker ned gullkjoler og stiletter med en hælhøyde de færreste kan gå med. Vincent er kledd i et par skreddersydde bukser og en mørkeblå blazer.

Han er stille. Smiler sjenert og vennlig. Akkurat som under fotograferingen da han iakttok, mens resten av teamet snakket livlig. Da kameraet ble rettet mot ham, skiftet hans ellers så sky ytre på sekundet. De blå øynene ble intense. Kroppens bevegelser kontrollerte og sterke. Nå er de myke igjen.

Slik jeg forestiller meg at de også var hjemme i Brønshøj, der han hadde «en god barndom». Moren og faren ble skilt da han var fem år. Sammen med sin fire år eldre storebror bodde han vekselvis hos mor og far. Hos moren sydde han. Hos begge foreldrene kledde han seg i voluminøse kjoler og lekte med barbiedukker.

– Jeg har alltid lekt med det som man vil kalle klassiske jenteleker og kledd meg i prinsessekjoler med stiletter og makeup. Det har alltid vært en del av meg og en naturlig del av min oppvekst, forteller han og nipper til glasset med Cola Zero.

Det var med andre ord ikke noe eller noen som dyttet ham mot det feminine universet. Det var akkurat som hvis en «vanlig jente vokste opp og ville kle seg i de klærne», som han sier. Det var naturlig for alle i familien. Ingen stilte spørsmål ved hans valg av klær og leker.

Foto: Andreas Houmann. Styling: Vibe Dabelsteen. Hår og makeup: Sidsel Marie Bøg. AssistenteR: Kenneth Meng, Lulu Hoa, Nanna Stensgaard og Isabell Skjoldborg Zarp
Foto: Andreas Houmann. Styling: Vibe Dabelsteen. Hår og makeup: Sidsel Marie Bøg. AssistenteR: Kenneth Meng, Lulu Hoa, Nanna Stensgaard og Isabell Skjoldborg Zarp Vis mer

Kusinens gamle klær og hans mors kjoler ga ham i stedet mange flere muligheter. Akkurat slik David Bowie hadde det da han undersøkte mulighetene for å leke med sin identitet og sitt kjønn. Vincents mor introduserte ham for Bowies musikk, på samme måte som hun åpnet øynene hans for moteverden gjennom magasiner og de små kreasjonene som de sammen sydde i stuen.

– Det er vanskelig å si hvordan det hadde vært hvis ikke mine foreldre hadde vært så støttende, sier han.

– Jeg tror at jeg uansett ville ha levd det ut, for jeg var så sta. Og når jeg tenker tilbake på hvor mye dritt jeg måtte finne meg i som barn, så hadde jeg en enorm styrke. Folk hadde alltid meninger om meg, noe som er overveldende når du er barn, sier han om skoletiden som han beskriver som den mest utfordrende i hans liv.

Viktig for ham å leve ut trangen

Foreldrene var nervøse da han skulle begynne på skolen. Han vet ikke om de snakket med lærerne på forhånd. Uansett gikk det fint de første årene, da han for det meste gikk i Barbie-bluser og jeans. Når han kom hjem, ble de erstattet av de store kjolene. Også når venninnene hans var på besøk.

Men jo eldre han ble, desto større ble behovet for å vise den versjonen av Vincent også på skolen. Første skritt var et skjørt og et par stiletter. Han var tolv år og gikk i femte klasse. Deretter tok det av med brudekjoler og leppestift. Alltid rød leppestift.

– Da jeg først ga meg selv lov til å leve ut det som jeg hadde gjort hjemme, slapp jeg det helt løs, sier han og ler på sin beherskede måte.

– Det var lettere for meg å gå «over the top» med klærne, for da så jo folk på meg fordi jeg så gal ut og ikke fordi jeg var annerledes. Jeg kunne skjule meg bak det og skape en distanse til folks blikk. For det ga jo mening når jeg gikk i en stor brudekjole, sier han, og legger til at det var viktig for ham å leve ut denne trangen på skolen siden det var med på å forme hans identitet. Ikke overraskende ga det reaksjoner fra de andre barna. Og fra voksne.

– Da jeg var liten, tenkte jeg ikke over at jeg ikke passet inn. Det gjorde jeg først i femte–sjette klasse, da folk begynte å glo helt vilt og kommentere. Barn kan være onde, sier han uten at han ønsker å framheve konkrete eksempel. Men det har tydeligvis vært mange.

Vincent Beier (t.v.) har kledd seg i kvinneklær siden har var liten. Her sammen med den kvinnelige modellkollegaen Julier Bugge, som er kjent for sin androgyne stil. Foto: Andreas Houmann
Vincent Beier (t.v.) har kledd seg i kvinneklær siden har var liten. Her sammen med den kvinnelige modellkollegaen Julier Bugge, som er kjent for sin androgyne stil. Foto: Andreas Houmann Vis mer

Foreldrene prøvde ikke å stoppe ham. De kunne imidlertid komme med en kommentar hvis antrekket var for mye. De gjorde det for å forberede ham og skåne ham, for å la han oss forstå. De prøvde å beskytte ham, men visste også hvem han var.

Det verste var likevel ikke de øyeblikkene når han hadde slør og hæler på. Det verste var når det skulle av: i gymtimene. Han husker dem som tvers igjennom forferdelige. For i garderoben ble han konfrontert med at han skilte seg ut fra de andre tenåringsguttene. Uten klær lignet han de andre. Og likevel ikke. For også den gang var han langt mer feminin og spinkel i lemmene enn gjennomsnittet.

Han delte ikke de andres sjargong i dusjen. Han snakket ikke om jenter slik de andre guttene gjorde. Jentene var hans venner, i motsetning til de guttene han skulle kle av seg og dusje med. Han følte seg fullstendig malplassert. Så han droppet gymmen. Først ble foreldrene kalt inn til samtale på skolen. Da han ble større og selv kunne forklare seg, var det ikke lenger noe å diskutere. Skulle han være med, ble det uten å skifte. Det ble i hans egne, vanlige klær. Skjørt og stiletter på fotballbanen.

– Det er ekstremt angstframkallende å gå inn i et slikt rom med 30 gutter når du ikke passer inn i det hele tatt. Jeg har fortsatt vanskelig for å skifte i offentlige garderober, sier han og legger til at det er noe annet når han er modell. Når folk booker ham, vet de hva han står for.

– Jeg er ikke sart. Jeg har ikke noe imot å kaste klærne. Det handler bare om i hvilken kontekst jeg gjør det, sier han. Av samme grunn argumenterer han også for kjønnsnøytrale toaletter i det offentlige rom, så den ubehagelige konfrontasjonen unngås.

Maison Margiela satte fart på karrieren hans

Han savner ikke grunnskolen. Han var skoletrøtt da han sluttet etter niende klasse og begynte på tekstillinjen, som skulle forberede ham til designskolen. Her var det mye mer rom for å være kreativ. Det ga ham også innblikk i en del av verden som han ville være en del av: moteverdenen. Derfor søkte han tidlig i skoleløpet en praksisplass, noe som gjorde at han endte hos den danske designeren Mark Kenly Domino Tan.

På linoleumsgulvet står en stor hvit veske fra motehuset Maison Margiela. I den ligger blant annet sigarettpakken som Vincent røyker av i løpet av dagens små pauser mellom omkledning og fotografering. Det er tydelig at han er glad i vesken når man ser hvor slitt den er.

Og det med rette. For nettopp Maison Margiela var motehuset som satte fart på hans internasjonale modellkarriere. Men det var aldri hans drøm å bli modell. Da han var tolv år, begynte storebroren William, som hadde lyst til å bli fotograf, å bruke ham som modell på sine bilder. Og da Mark Kenly Domino Tan spurte om han ikke ville gå modell da han skulle vise sine klær for våren og sommeren 2016, sa han «ja» uten å tenke noe mer over det.

Egentlig ville han helst bare sitte i bakgrunnen og sy kjoler, noe han hadde vist seg å være god til. Men etter showet kom hans nåværende agent, Sune Palner, og Bente Lundquist, eieren av Scoop Models, bort til ham. Kontrakten med modellbyrået ble underskrevet uken etter.

– Jeg var tidligere blitt kontaktet av flere andre byråer som gjerne ville ha meg med. Men det passet ikke, for de forsto ikke at jeg kun ville jobbe med merker som henvendte seg til kvinner. Møtet med Sune endret det. Han forsto meg. Han forsto at jeg var glad for å være gutt, at jeg ikke hadde behov for å skifte kjønn, og at jeg bare ville jobbe med de merkene som var naturlig for meg, sier han og snurrer en svart hårstrikk rundt håndleddet.

Foto: Andreas Houmann. Styling: Vibe Dabelsteen. Hår og makeup: Sidsel Marie Bøg. AssistenteR: Kenneth Meng, Lulu Hoa, Nanna Stensgaard og Isabell Skjoldborg Zarp
Foto: Andreas Houmann. Styling: Vibe Dabelsteen. Hår og makeup: Sidsel Marie Bøg. AssistenteR: Kenneth Meng, Lulu Hoa, Nanna Stensgaard og Isabell Skjoldborg Zarp Vis mer

En måned etter underskriften ringte Maison Margiela og ville booke ham eksklusivt til deres show i Paris. De hadde sett ham på Instagram og syntes han passet godt inn i deres univers, der modellene er kjent for å leke med kjønnsrollene.

– Det var helt surrealistisk. Jeg har alltid sett opp til John Galliano og hans eksentriske univers, sier han om det franske motehusets sjefdesigner. De fyldige leppene med den fascinerende flotte amorbuen skiller seg i et stort smil.

– Mor og jeg så alltid de gamle Dior-visningene fra hans tid der når vi satt og sydde. Derfor var det helt uvirkelig plutselig å skulle møte mannen, forteller han om møtet der John Galliano ustanselig snakket om hvor vakker Vincent var og at han digget utseendet hans.

- Jeg sier ikke at alle menn skal gå med sminke

Makeup er en naturlig del av Vincent Beiers hverdag – både som modell og privatperson. Den røde leppestiften har han mestret siden han var barn. Derfor var det også stort for ham å møte den legendariske britiske makeupartisten Pat McGrath, som han betegner som en «kvinne med stor forståelse for homokulturen, drags og transkjønnede».

– Hun har forståelse for hvem du er, og gjennom sine kampanjer utvider hun forståelsen for at menn også kan bruke makeup, forteller han, og framhever samtidig Netflix-serien «RuPaul’s Drag Race», som gjør det samme ved å vise menns bruk av sminke.

– Jeg sier ikke at alle menn skal gå med sminke. Men hvis det skal bli lettere for dem som har lyst til det, er det viktig at det finnes noen å se opp til, og som sier at det er helt naturlig, som for eksempel Pat McGrath, sier han og griper tak i det som er roten til den manglende aksepten og forståelsen for at menn kan ha lyst til å gå i tradisjonelle kvinneklær og bruke makeup.

– Det har alltid vært lettere for kvinner å kle seg maskulint, fordi det maskuline alltid har vært – og fortsatt er – favorisert i vårt samfunn, mens det blir sett ned på det kvinnelige, sier han og understreker poenget sitt med å referere til Madonnas sang «What it Feels Like For a Girl». Her synger hun at det er akseptert at jenter kler seg som gutter, men at når gutter gjør det, så er det nedverdigende: «Cause you think that being a girl is degrading.»

– Jeg håper at den nåværende feminisme- og likestillingsdebatten kan bidra til at vi får mer likestilling generelt, så alle kan få lov til å være den de har lyst til. Slik at det ikke blir sett på som nedverdigende å bevege seg over i det feministiske univers, sier han.

– Jeg er alltid blitt spurt om hvorfor jeg kler meg som en jente og om jeg gjerne vil være en jente. For folk forstår ikke hvorfor jeg ellers skulle gå kledd slik, sier han og innrømmer at han har tenkt tanken om å skifte kjønn.

Vincent Beier. Foto: Andreas Houmann
Vincent Beier. Foto: Andreas Houmann Vis mer

– Men det ville ikke gi mening for meg, sier han. Til gjengjeld gir det mening for ham å være i modellbransjen nå. Siden han som liten satt ved symaskinen, har motens verden vært stedet for ham, stedet der det har vært rom for å leke med kjønnsrollen og utfolde seg på samme måte som forbildene David Bowie og John Galliano.

Likevel opplever han av og til diskriminering i bransjen på grunn av sitt utseende og sine klær.

– Det er nok en tendens til at folk ser på motebransjen som mer åpen og tolerant enn andre bransjer. Men jeg synes ikke at den er kommet så mye lenger enn alt annet. Stemmen hans får en hardhet som jeg ikke har hørt før.

I samme toneleie forteller han at mange i motebransjen gjerne vil vise at de går inn for «gender fluency», der kjønnet ikke er definert som mann eller kvinne, men er en dynamisk miks mellom dem begge. Slik det er for Vincent. Og så booker de en transkjønnet eller «gender fluid»-modell til neste opptak.

– Problemet er at det da bare blir en bølge som noen skal ri på. I stedet skulle jeg ønske at bransjen ville innse at vi er en hel generasjon som er kommet for å bli og som vil bli sett og hørt på like fot med alle andre.

Kjempet en kamp uten å være klar over det

Vincent har lyst til å ta en utdannelse, for «man kan ikke leve av å være modell for evig». Det kan gjerne være noe i moteverdenen. Kanskje som designer. Men hvem vet, som han sier. De siste årene har lært ham at alt kan snu 180 grader på ett sekund. Derfor har han ikke et fast mål om hva han vil. Hvis det føles riktig, satser han på det.

Akkurat nå føles det fint å jobbe i utlandet og slappe av med vennene når han er hjemme i Brønshøj. Det samme gjorde det da for to år siden var med i Amnesty Internationals kampanje «Love Is Not a Crime», som kjemper mot tortur av homoseksuelle i de land der det er ulovlig å være det. I år var han med igjen.

Vincent i kjole og jakke fra Jens Laugesen og boots fra Lædersmeden & Won Hundred. Julier i blazer fra Jens Laugesen, skjorte fra Fiorella Pratto, bukser fra Max Mara, lisseslips fra Shamballa Jewels og boots fra Lædersmeden & Won Hundred. Foto: Andreas Houmann
Vincent i kjole og jakke fra Jens Laugesen og boots fra Lædersmeden & Won Hundred. Julier i blazer fra Jens Laugesen, skjorte fra Fiorella Pratto, bukser fra Max Mara, lisseslips fra Shamballa Jewels og boots fra Lædersmeden & Won Hundred. Foto: Andreas Houmann Vis mer

– I mange år kjempet jeg min egen stille kamp uten at jeg selv var klar over det. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg måtte kjempe for å være meg. Det er først senere at det har gått opp for meg at det likevel var det jeg gjorde, sier Vincent, som har funnet ut at stemmen hans kan brukes i kampen for andre.

– Jeg vil gjerne vise at jeg har en mening, og at jeg kjemper for den for at alle skal ha lov til å være den de har lyst til å være. Det er viktig at vi snakker om at det er mange måter å være menneske på, og at det ikke handler om hvorvidt man passer inn i en forutbestemt boks, sier han og legger til at mange kanskje er redd for at vi går hen og blir for like hvis oppdelingen av kjønn i for eksempel gutter og jenter ikke er tydelig.

– Men det er en misforståelse, sier han. For i virkeligheten er det nettopp forskjelligheten som blir hyllet når den tradisjonelle kjønnsoppdelingen blir brutt. – De eldre generasjonene har vokst opp med den oppdelingen, for det er jo lettere å ta stilling til det forutbestemte enn å ta stilling til ett menneske om gangen. Andre blir provosert når jeg ikke passer inn.

Det er vanskelig for dem å forstå, sier Vincent, som er klar over at det vil ta tid før folk ikke lenger snur seg og glaner etter ham. Inntil da vil han fortsette som han har gjort til nå: å være seg selv. Han vet at det krever mot. Likevel ser han ikke på seg selv som modig.

– Nei, ikke spesielt. Men når jeg tenker tilbake på barndommen min, synes jeg at jeg var ekstremt modig. Jeg kan ikke forestille meg å skulle gå igjennom det en gang til. Det ville vært for tøft.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: