– Å prioritere seg selv kan noen ganger være krevende, men for meg har det vært viktig å huske på at litt er bedre enn ingenting. Jeg har overnattet i telt i minus 17 og jeg har isbadet. Begge deler ga meg en enorm mestringsfølelse, sier Silje Christin Løkeng på Facetime.
– Men det er vel så viktig å være fornøyd de dagene jeg bare klarer en kort tur. Litt er faktisk mye mer enn ingenting.
Opptatt av helse
Silje er fra Helgelandskysten, men har bodd på Kongsberg i 14 år. Hun har mann og to barn, 14 og 16 år, og jobb innen olje- og gassnæringen. Der er hun «well being responsible» og jobber med fysisk og mental arbeidshelse. Men selv om hun har alle verktøyene i skuffen, har Silje erfart at det er lettere å hjelpe andre enn seg selv.
Som 11-åring var hun utsatt for en trafikkulykke, som ga henne en varig nakke/hodeskade. Dette førte til kronisk migrene, noe Silje lærte seg å leve med. Hun hadde gode og dårlige perioder, men ble verre etter at hun fikk barn.
– Jeg tenkte at alle har noe å slite med, og migrenen var mitt lodd her i livet, sier Silje, som valgte å finne muligheter fremfor å fokusere på begrensningene.
– Helse har alltid vært viktig for meg, og da søskenbarnet mitt fikk kreft i ung alder, ble jeg enda nøyere med å sjekke brystene mine jevnlig.
- Fremdeles unngår jeg å se meg selv i speilet
Silje hadde nettopp feiret 40 års dagen sin da hun fant en ny kul i venstre bryst, en kul som ikke hadde vært der før. Hun oppsøkte fastlegen, så kom sommerferien. 31. juli var Silje på mammografi på Drammen sykehus. Hun grudde seg ikke, var jo frisk og i god form, bortsett fra migrenen.
Men dagen skulle bli helt annerledes enn hun hadde tenkt seg.
- Jeg kjenner ofte på at jeg savner puppen min
Hele brystet var affisert
Silje ble sendt rett til ultralyd etter mammografiundersøkelsen. Hun tenkte det var fint at de var så nøye. Men da en kreftlege kom og sa de ville ta en biopsi, og hun deretter ble sendt på MR, ante Silje at noe ikke stemte. En lege fulgte henne inn på et «stillerom».
– Allerede da jeg tok i døra raknet det for meg.
– Jeg fikk beskjed om at det så ut som kreft, men at svar på biopsien og MR ville gi et helt sikkert svar. Jeg trodde jeg skulle dø, at jeg skulle bli en av statistikken, sier Silje rolig.
Hun satt i bilen og gråt en time før hun klarte å kjøre fra Drammen til Kongsberg. De påfølgende dagene var hun tilbake på sykehuset for flere tester. Ventefasen var tøff. Hva skulle hun si til ungene? Hva om det var spredning? Silje valgte åpenhet fra første stund.
Resultatet, som kom etter et par uker, viste at Silje hadde tre svulster, som affiserte hele brystet.
– Bare fjern alt, så jeg blir kvitt kreften, sa Silje.
– Vi hører du sier det nå, men på et eller annet tidspunkt vil du ønske deg en pupp på venstre side, svarte teamet på sykehuset.
Silje tenkte at de visste hva de snakket om, mens dette for henne var helt nytt.
Under operasjonen viste det seg at svulstene satt så langt ut, at huden døde. Implantat var dermed ikke mulig å sette inn.
Alt på en gang
Dette var starten på en lang prosess. Silje har gjennomgått tre operasjoner, der legene blant annet forsøkte å transplantere hud fra ryggen, men også den døde på det brystet som ikke var der.
Hun ble gentestet, men har ikke brca-genet, og er dermed ikke mer utsatt for brystkreft enn andre. Omtrent samtidig måtte Silje fjerne livmoren på grunn av forstadiet til kreft.
– Jeg var dønn sliten da alle operasjonene var over 20. november 2019, men takknemlig for at jeg slapp cellegift, sier Silje.
– Selv om jeg trodde at jeg ville akseptere kroppen min slik den hadde blitt, med én pupp og arr på kryss og tvers, var det ikke så enkelt. Jeg fikk sjokk da jeg så meg i speilet.
Silje må ta Tamoxifen, en medisin som brukes til å forhindre brystkreft hos kvinner og behandle brystkreft hos kvinner og menn. Medisinen kastet henne rett i overgangsalderen, og hun er plaget med muskel- og skjelettsmerter, kvalme og svette. Siden hun har en hormonsensitiv krefttype, kan hun ikke slutte med medisinen.
Da Silje i tillegg fikk lungebetennelse på slutten av året, ble hun totalt utkjørt. Så kom 2020 med korona og restriksjoner.
- Det ble for tøft å planlegge begravelsen til 12-åringen min
Gruet seg til morgenstellet
I januar kjente Silje på at hun ville bygge seg opp igjen, steg for steg. Hun begynte forsiktig med å gå til postkassen, så til en lyktestolpe og i dag går hun lett over en mil. På gode dager.
– Det gjelder å legge lista lavt, og ikke bli skuffet om jeg ikke klarer like mye hver dag. Jeg er opptatt av at litt er mye, sier Silje.
Den fysiske formen var enklere å jobbe med enn den mentale biten. Silje følte seg som verdens styggeste. Hun var langt nede og svært sårbar. Selv ikke mannen slapp hun nært innpå seg. Det var for vondt, ingen skulle se kroppen hennes.
– Jeg måtte jo stelle meg hver morgen, det var det verste jeg gjorde i løpet av et helt døgn. Jeg klarte ikke å tenke rasjonelt, og prøvde å unngå speilet. Selvbildet var på null og jeg klarte ikke å rydde opp i tankene mine på egenhånd, forteller Silje.
– Heldigvis innså jeg at jeg trengte hjelp, og en dyktig psykolog lærte meg å bearbeide de vonde følelsene. En mentaltrener lærte meg teknikken med å visualisere, noe som var svært nyttig for meg.
Silje forteller at spesielt ett spørsmål fikk henne til å tenke annerledes:
– Hvis du hadde vært i krigen og mistet et bryst, hadde du sett på det som en svakhet?
– Nei, svarte Silje.
– Hva er da forskjellen? Se på deg selv som en kriger, som har kjempet mot en sykdom, sa mentaltreneren.
Etter mye egentrening, først med visualisering uten speil, klarte Silje til slutt å se på seg selv i speilet. Mot slutten av året kom allikevel mange mørke og depressive tanker. Om koronapandemien var en medvirkende årsak, vet ikke Silje. Spiralen gravde seg nedover.
Klarer å kontrollere frykten
Koronapandemien var fortsatt der i januar 2021, men Silje skjønte at hun selv måtte ta tak for å få spiralen til å gå oppover igjen.
Hun valgte å gi seg selv en utfordring: Hver dag, hele året, skulle hun ut på tur. Hun deler turene på instagram, og er spesielt opptatt av sammenhengen mellom mental og fysisk helse. Hun vet hva som funker, og hun vet også at hun må ha disiplin for å gjennomføre det.
Derfor er det ekstra viktig å dele store og små opplevelser. Silje får mange positive tilbakemeldinger, både heiarop og meldinger som viser at andre blir inspirert.
– Uten deg hadde jeg ikke kommet meg ut i dag, kan folk skrive.
– Hvis du kan, så kan jeg.
Det både gleder og motiverer Silje, som tenker at det er ekstra viktig å ta vare på den mentale biten etter et år med Covid 19.
– Naturen er for meg det stedet jeg kan lade og fylle opp reservene med energi. Jeg føler meg veldig heldig som har denne muligheten og en kropp som bærer meg frem, sier Silje.
Hun har fått et bedre selvbilde, men merker at hun trenger noen ekstra utfordringer innimellom, for virkelig å klare å kjenne på mestringsfølelsen og ta kontrollen over redselen for mer kreft. Hun er mørkredd og hadde aldri sovet alene i telt, men det gjorde hun en mørk vinterkveld i minus 17 grader. Og det gikk kjempefint.
– Jeg klarer å kontrollere frykten på en annen måte enn før, og jeg bygger sakte opp selvfølelsen igjen. På turen i dag møtte jeg tre rådyr, og bare det gjør meg full av endorfiner og gode følelser, sier Silje, og legger til at hun alltid har følt seg lykkelig ute i naturen.
- Jeg kan ikke tro det; jeg overvant den helvetes kreften!
Ansvar for egen helse
Selv om Silje vet at vi ikke kan forhindre sykdommer som kreft, er hun sikker på at vi kan forebygge mye ved å leve et sunt og aktivt liv. Ikke minst på det mentale planet. Hun tror på å bryte ned barrierer og tabuområder, og snakke om hvordan vi har det.
– Noen ganger må vi gå litt utenfor vår egen komfortsone for å komme dit vi vil, det er også noe vi kan øve på, sier Silje, som synes det snakkes alt for lite om samspillet mellom fysisk og mental helse. Hun sier at klarer du 30 minutter hver dag, er det helt fantastisk, men ikke mist motet om det blir mindre, eller ingenting. For det kommer en ny dag, og kanskje er det denne dagen du bestemmer deg for at 30 minutter, det skal jeg klare. Og med en god dose selvdisiplin, blir turene en vane du gleder deg til og som du får energi av.
– Det er ikke flaut å søke hjelp for å finne sin egen styrke. Metoden som funker for meg, funker ikke for alle. Men det er aldri feil å begynne med å komme seg ut i frisk luft.
Silje nekter å la seg styre av kreftangsten. Hun går til jevnlige kontroller og tar sin medisin, selv om den gir henne bivirkninger.
– Jeg trengte hjelp til å finne frem i verktøykassa mi, men nå gir jeg ikke slipp, sier Silje, som gleder seg til resten av de 365 dagene hun har forpliktet seg til å gå tur.
Følg gjerne Silje på Instagram: lokengs_365_day_challenge
Elise fikk kreft: Måtte fjerne klitoris
