SAVN: Storesøster Maria N. H. Sandsmark var ni år eldre enn Sara. Hun husker Saras helt spesielle håndlag med ponnien som overlevde påkjørselen på Bjørkelangen.  Foto: Geir Dokken
SAVN: Storesøster Maria N. H. Sandsmark var ni år eldre enn Sara. Hun husker Saras helt spesielle håndlag med ponnien som overlevde påkjørselen på Bjørkelangen. Foto: Geir Dokken Vis mer

Bjørkelangen

- Jeg trodde sorgen skulle ta livet av meg

Sara var lyset i hverdagen og attpåklatten de forgudet. Da hun døde visste ikke storesøster Maria og faren Jostein hvordan de skulle leve videre.

Kos dere», sier Jostein H. Sandsmark ved stallen. De siste ordene han skal si til sin datter mens hun ennå kan høre.

Det er lørdag 11. januar 2014. Sara Christiane Holmedahl Sandsmark (13) og Tiril Alette Huser Bølge (11) skal ut og kjøre hestevogn med ponnien som Sara har vært forrytter til i to år nå. Hun begynner å bli for lang for ponnien. Planen er at Tiril skal ta over.

I dag skal de bare kjøre en liten tur.

Bades i kjærlighet

Det er ikke lenge siden Sara og familien kom hjem fra juleferien i Kenya. Landet hun bodde i som barn. De mørke skyggene under Saras øyne er borte, hun er solbrun. Hun har kjøpt seg nye Converse-sko som hun skal bruke til våren.

I kveld skal de lage pizza hjemme. Mamma og pappa nyter slike kvelder. De vet jo at om noen få år flytter kanskje minstejenta, og får sitt eget liv.

Hun har hele livet foran seg. Alt de brune øynene skal se. Alle stedene hvor smilet hennes skal lyse. Sara er attpåklatten som bades i kjærlighet. Hun er den nydelige sangstemmen, de hestevante hendene, hun er de varme beina som storesøster kan lune seg på under dyna. Hun er de frydefulle hylene og den ubeskrivelige latteren.

Og så er hun ikke mer.

LES OGSÅ: Den ensomme sorgen

Ligger i veibanen

Mor Kjersti og Jostein blir oppringt av naboer. Påkjørsel. To hestejenter. Vognen de satt i, er kjørt på bakfra, bare noen hundre meter unna.

De kjører til stedet og ser jentene ligge i veibanen.

Ponnien står fortsatt ved deres side, uskadd. Men Jostein tør ikke røre ved datteren. Han vil ikke skade henne mer.

LIVETS LYS: Sara var en person som spredde lys og varme rundt seg Foto: Privat
LIVETS LYS: Sara var en person som spredde lys og varme rundt seg Foto: Privat Vis mer

Hun har et pledd over seg, men er det nok? Det er jo så kaldt. Saras hjerte slår fortsatt, men, skal det vise seg senere, Sara er allerede borte. Alt som hun var. Alt som hun skulle bli. Borte i smellet.  

Og far Jostein skal i månedsvis pine seg selv med spørsmålet: Hvorfor gikk jeg ikke bak hestevognen, slik at jeg kunne ha tatt støyten og dødd i stedet?

Ennå klarer han ikke å se på bilder av sin yngste datter. Fortsatt renner tårene når han snakker om henne.

Fortsatt kan han høre henne hviske «pappa, pappa», slik hun pleide om morgenen for ikke å vekke ham for brått.

Livet er ikke til å holde ut. Men han holder ut. De holder ut.

LES OGSÅ: De mistet sine kjære

Skrev for å overleve

– Da Sara døde, gikk jeg helt i svart. Selv i mine verste fantasier hadde jeg aldri forestilt meg at noe slikt kunne skje. De kaller det foreldres verste mareritt, men det er mye verre, sier Jostein til KK, i et intervju som kommer i KK37, i salg fra 12. september.

Vi møter ham og Saras storesøster Maria Nelly Holmedahl Sandsmark (23) på kafé på Bjørkelangen. Hjemmet må få være en frisone. Jostein, forfatter av yrke, har nå skrevet boken «Pass på liten og på stor», en direkterapport fra tre måneder i rå sorg. Han grep til pennen i en ren overlevelseskamp.

– Jeg håper boken er et vitnesbyrd om at det går an å overleve. Jeg trodde på et tidspunkt at sorgen skulle ta livet av meg, rent fysisk.

Storesøster Maria har fortsatt problemer med å sove. Ofte tar hun seg i å vente på at Sara skal komme inn døren hjemme. Nå sitter Maria og pappa her og forteller. De lyser opp over minnene, for så å ende opp i tårer.

– Natta på Ullevål var forferdelig, sier Jostein. Stemmen brister nesten.

– Livet rant ut av Sara. Legene sa at selv om hun overlevde, så ville hun aldri bli Sara igjen. Da sa Maria: «Jeg kan pleie Sara for resten av livet, bare hun kommer hjem igjen».

LES OGSÅ: Han mistet datteren

Det umulige valget

Storesøster Maria som bor i Oslo, er allerede på Ullevål sykehus da Sea King-helikopteret lander.

Hun ser to bårer bli trillet ut. Så løper hun mot Saras båre. Er hun varm? Har hun farge i ansiktet? Hun vil bare kjenne på henne. «Hun der skal ikke være her!» roper noen.

Og Maria kjenner bare kjærestens armer som holder og holder mens hun kjemper med alt hun har av krefter for å komme løs.

NÆR: Sara og Maria var så nær hverandre som bare søsken kan være
NÆR: Sara og Maria var så nær hverandre som bare søsken kan være Vis mer

I en bil på vei til Oslo sitter Jostein og Kjersti og faller. Storebror i Trondheim varsles om å sette seg på nattbussen. Tekstmeldinger sendes: Be for Sara! Men nattemørket omslutter dem mens Sara ligger der og dør. Jostein skriker til Gud og den januarsvarte himmelen.

Han slår i veggen, vakler, rasende. Ja, fortsatt kjefter han på Gud, et sinne han også forteller om i boken.

Men 12. januar er det til slutt bare ett spørsmål som gjenstår. Når skal vi slå av respiratoren?

Jostein må ta det valget en far aldri skal måtte ta. Han må gå ut til legene, slå ut med armene. Gi dem tegnet.

- Sara var livets dessert

16 minutter. Det er tiden det tar. De veksler på å ligge hos henne. De kjenner hjertet slå stadig saktere. Sara har alltid kjempet, men denne kampen vil hun tape.

Kl. 10:16 slutter Saras hjerte, som brant for så mange og så mye, å slå.

Hun rakk aldri å bli 14 år, men hun rakk å vise sine nærmeste hva kjærlighet er.

– Sara var livets dessert for meg. Når man er 40 år og blir far for tredje gang, vet man hvilke kamper man skal kjempe i barneoppdragelsen, sier Jostein.

– Med nummer én hadde vi skuldrene under ørene, med nummer to senket de seg litt, men med Sara hadde vi så lave skuldre at knokene nesten skrapet i asfalten, legger han til og smiler.

– Helsesøster kunne si hva hun ville til oss, men vi gjorde det vi syntes var rett. Det friga mye krefter til å være sammen. Og vi var mye sammen. Vi nøt dagene med Sara.

Hver dag, nesten til det ble flaut for henne, fortalte Jostein Sara at han var glad i henne. Sammen dro de på turer i skogen, tente bål og lå tett under teltduken og hørte skogens lyder når natta kom. Kjersti var mammaen som alltid la sitt eget til side, og snakket datterens hjertespråk. Senere skal Jostein klandre seg selv for de gangene han ikke klarte å legge sitt eget til side. Men som Maria sier:

– Sara visste godt at mamma og pappa var glad i henne. Hun hvilte så trygt i det.

LES OGSÅ: De mistet hver sin sønn

Skal vi leke?

– Da jeg fikk barn, var jeg bevisst på at jeg ikke ville sitte på 70-årsdagen og angre på at jeg ikke var mer sammen med barna. Jeg har ikke klart å være mentalt til stede alltid, men jeg har lagt til side vedhogsten og gått på skitur med barna.

- Og er det et budskap i boka mi, så er det dette: Vær sammen med barna dine. La dem være barn. Elsk dem, og fortell dem det, sier Jostein, og legger til:

MYE SAMMEN: Sara og pappa, på tur i skogen, deres helt egen greie.
MYE SAMMEN: Sara og pappa, på tur i skogen, deres helt egen greie. Vis mer

– Men er det noe jeg angrer på i ettertid, så er det at jeg ikke leste mer om sensitive barn da Sara levde.

For Sara kunne være hudløs. Barn som ble mobbet, dyr som led og verdens elendighet – alt gikk rett inn. «Av og til er vi bekymret for at du sliter deg ut på å være så snill», sa Jostein til sin yngste datter på 13-årsdagen hennes.

Under prestens tale i begravelsen mister Jostein nesten pusten da han hører presten fortelle at Sara brukte friminuttene på skolen til å gå rundt til dem som sto alene og spørre: Skal vi leke?

– Pappa, går det bra? spurte hun meg ofte. Og jeg hører henne si den setningen, igjen og igjen.

Alt er smerte

Den første natten uten Sara. Maria ligger på en madrass i stua, pappa ligger og holder rundt henne. Alt er smerte. De spiser ikke, de puster knapt nok. Trykket over brystet er så tungt. Utenfor døra setter venner og naboer kurver med mat. Men de er så kvalme. Tre døgn går uten at Maria tar til seg næring.

– Da var vi slemme med deg, for vi sa at Sara ville ha ønsket at du spiste, sier Jostein med fordreid stemme.

– Men da sa du fra: Ikke bruk Sara på den måten.

Maria husker ikke å ha sett noe dagslys i uken før begravelsen.

«Jeg klarer ikke å forstå at jeg aldri skal høre latteren din igjen. Fnisingen din var som å lukke døren til november og gå rett inn i juni», sier hun til søsteren i minnetalen i begravelsen.

Jostein husker små glimt av kjærlighet. Som ekspeditrisen i matbutikken som gråtende klemmer ham. Vennen som sier hvor glad han er i ham da kistelokket skal lukkes. Og Kjersti som holder ham når han bryter sammen. Og som han kan holde tilbake.

– Sorgen skyllet over oss som bølger. Og takk og lov for at bølgene aldri var synkroniserte, så én kunne holde mens den andre falt.  

Flukt ned til lyset

Hvordan være pappa til to når du har mistet et barn? Hvordan trøste andre når du har nok med å puste?

– Det er tosidig, sier Jostein.

– På den ene siden er det en jobb å gjøre. Men mine barn er voksne. Det andre er at hadde jeg ikke hatt to barn som lever, og en klok kone, ville jeg ikke sittet her i dag, Josteins stemme brister, før han nesten hvisker:

– De, og vissheten om at Sara ville bedt meg om å holde ut, gjorde at jeg overlevde.  

Etter begravelsen. Hesteskyssen til kirka, musikken, talene, den fulle kirka og blomstene. Hva gjør man etter på? Dere trenger LYS, sa en lege. Jostein tenker på Maria som ikke kan huske dagslyset. Via venner får de låne et hus i Sør-Afrika. Ingen vet at de drar. Det er en flukt, ned til lyset.

– Vi gråt, vi drakk brus, gikk noen turer og spilte golf, selv om ingen av oss kunne det. Bror fikk tilnavnet «pløyeren» på golfbanen, og de ansatte måtte gå og tråkke ned gresset etter oss, for vi slo og slo på det gresset, sier Jostein og ler.

På golfbanen så de hverandre smile for første gang etter ulykken. En ettermiddag ser Maria faren med en stor skrivebok foran seg.

– Min største frykt var at pappa som er forfatter aldri skulle skrive igjen. Han var så knust. Da jeg så ham med den skriveboken, tentes et ørlite håp i meg, sier Maria.

– Boka til pappa er for meg verdens viktigste historie, legger hun til.

Saras testamente

Hjemme i Norge igjen må de etter hvert mote seg opp til å gå gjennom Saras ting. Det knyter seg i Jostein bare ved tanken. Men en dag finner Maria noe helt spesielt etter lillesøsteren.

I nattbordskuffen har Sara lagt igjen et brev, et slags testamente. Sara som alltid tenkte på andre har også tenkt på dette: At hun kanskje kom til å dø først.

Og hun vil med dette brevet forsikre sine foreldre om at hun har følt seg elsket, og at hun elsker dem tilbake.

HJERTESLAGENE: Maria har komponert tatoveringen selv, Saras hjertekurve som flater ut Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
HJERTESLAGENE: Maria har komponert tatoveringen selv, Saras hjertekurve som flater ut Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

– Jeg forundrer meg jo over at en 13-åring kan skrive et slikt brev? Den siste sommeren før hun døde, var Sara opptatt av døden, og to uker før ulykken ba hun moren om at en spesiell sang skulle bli spilt i begravelsen hvis hun skulle dø først.

For oss var jo det helt utenkelig at det skulle skje, sier Jostein, og tårene er ikke til å stoppe.

Saras gravkors

På et jorde på Bjørkelangen står en mørkebrun ponni og gresser. Hvis Sara hadde vært her, i live, ville hun nok bekymret seg for at han kunne bli for tykk av alt det gresset. I to år var de bestevenner.

Da Sara fikk tilbud om å bli forrytter for ponnien, begynte hun å gråte. Så høyt ønsket hun det.

Hesten overlevde påkjørselen, og det var noe av det første Jostein sa til datteren da hun lå der i veibanen: «Sara, ponnien er uskadd. Han står her hos dere.»

Nå legger Maria hele den smale overkroppen sin over ponniryggen som Sara så ofte satt på, som for å hente ut litt av Sara her. Det suser svakt i tretoppene på Bjørkelangen.

Og i denne stunden av ro og fred, skal sandblåserne på den andre siden av den lille bygda starte sitt siste arbeid med teksten på Saras gravkors.

De enkle ordene som sier så mye:

«Savnet er kjærlighetens pris»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: