Å VOKSE OPP SOM SKILSMISSEBARN: Marte Magnusdotter Solem (40) vokste opp som skilsmissebarn. Disse erfaringene har hun tatt med seg i debutromanen «Jeg har mer jeg vet du vil like». FOTO: Ida Bergersen
Å VOKSE OPP SOM SKILSMISSEBARN: Marte Magnusdotter Solem (40) vokste opp som skilsmissebarn. Disse erfaringene har hun tatt med seg i debutromanen «Jeg har mer jeg vet du vil like». FOTO: Ida Bergersen
Skilsmissebarn

– Jeg tror alle som har skilte foreldre lever med en dyp sorg

Hvordan preges skilsmissebarna av delt oppvekst? Bokaktuelle Marte Magnusdotter Solem (40) er selv «flyttebarn», og mener at det preger henne.

I Marte Magnusdotter Solems (40) debutroman, «Jeg har mer jeg vet du vil like», møter vi 19 år gamle Silje. Hun har skilte foreldre, og har vokst opp med å veksle mellom to hjem. Denne sommeren skal hun tilbringe på familiehytta, i fred og ro sammen med sin nye kjæreste. Men det går ikke helt etter planen, da familien bestemmer seg for å komme, og dte brått blir slutt på idyllen.

– Jeg har selvfølgelig tatt i bruk egne erfaringer i skriveprosessen, men det er ikke selvbiografisk – det hadde føltes ufritt . Jeg har selv vokst opp som «flyttebarn», så jeg har brukt dynamikker og stemninger som gjerne oppstår mellom familiemedlemmene i boka. Det er befriende å bruke det jeg synes er utfordrende ved å være menneske, og overføre det til de forskjellige karakterene; det er noe av meg i alle personene i boka, sier Marte.

Marte var kun to år gammel da foreldrene skilte seg, og frem til hun var 16 år, vekslet hun mellom sine to hjem – én uke på hvert sted.

– Som voksen ser jeg ikke tilbake på barndommen med et ønske om at det skulle ha vært annerledes. Jeg hadde god kontakt med både mor og far, samtidig som jeg ble kjent med deres nye familier. Men det å flytte hver uke, fører også til at man aldri får landet helt.

Kan være vanskelig å uttrykke følelsene

Hovedkarakteren i boka sliter med å finne sin plass blant menneskene hun omgås. Hun får ikke kjent på sitt eget sinne, fordi hun ikke har verktøy til å uttrykke følelsene sine, nettopp fordi hun ikke har nok tid til å gå gjennom de prosessene.

– Jeg husker at jeg som barn var veldig opptatt av at alt skulle være i orden hjemme, før jeg dro igjen. Silje i boka har gått mye på tå hev og må hele tiden forsikre seg om at alle har det bra. Jeg tror mange skilsmissebarn har opplevd å ha sterke følelser inne i seg, som de ikke klarer å uttrykke fordi de er redde for at de ikke skal klare å rydde opp før de skal flytte igjen, forklarer Marte.

Marte har vokst opp med fem halvsøsken. Da hun var åtte år fikk hun sitt første søsken, noe hun var veldig glad for.

– Det vanskelige med å ha halvsøsken er at du ikke har dem rundt deg hele tiden, fordi du flytter frem og tilbake. De føler seg alltid mer hjemme i sitt hjem enn det du gjør, sier Marte, og tilføyer:

– Det kan skape en litt skjev balanse. Men det fantastiske med det, er at hver uke du kommer tilbake, så har søsknene dine gledet seg til du kommer.

LES OGSÅ: - Det var ingen som var døde. Men det føles litt sånn når man blir skilt

Hvordan vil et samlivsbrudd prege barna?

Marte får støtte fra eksperthold på at en skilsmisse har omkostninger:

– Sorgreaksjoner, angst, depresjoner og fysiske plager som hodepine, vondt i magen og kvalme, i tillegg til dårlige skoleprestasjoner, er vanlige symptomer for barn i skolealder. Mange studier viser at gutter er mer sårbare enn jenter ved samlivsbrudd, sier Stein Erik Ulvund.

Ulvund jobber som professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, og har skrevet flere bøker om barneoppdragelse.

– Samlivsbrudd er vanskelig for barn i alle aldre, men studier tyder på at krisen er større jo eldre barnet er.

Barn som er fire-fem år gamle, forsøker ofte å få foreldrene til å flytte sammen igjen. Flere studier tyder på at alderen seks til åtte år er en spesielt sårbar periode, mener Ulvund.

– Det kan skyldes at barna er gamle nok til å forstå alvoret i situasjonen, og de forstår bedre hvilke følger bruddet kan få for dem. De har også lettere for å sette ord på tanker og følelser, sammenlignet med yngre barn. Fra åtte år begynner noen barn å ta parti, og blir sinte på den av foreldrene som de selv tror har skylden for bruddet, forklarer Ulvund.

Selv om barn kan ha vanskeligheter med å takle et samlivsbrudd, ser det ut til at tenåringer sliter mest. Ofte er det vanskeligst for 15-16-åringer. Det skyldes trolig at de selv er inne i en turbulent fase i livet, der de knytter sterke bånd til jevnaldrende av begge kjønn, ifølge Ulvund.

– I denne fasen har de et ekstra stort behov for en trygg base på hjemmefronten. Noen forsøker å løse problemet med å trekke seg bort fra familien; for eksempel kan de etablere et lidenskapelig kjærlighetsforhold, og flytte hjemmefra langt tidligere enn planlagt. Andre overtar i stor grad foreldrenes omsorgsrolle for yngre søsken, dersom de synes at foreldrene er ustabile. Voksne kan tolke dette som et tegn på modenhet. Det kan føre til at eldre søsken ikke får den omsorgen de trenger for å bearbeide egne følelser.

Bør man fordele omsorgen for barna likt mellom mor og far?

Er det å bo halvparten av tiden i hvert hjem den beste løsningen?

– Dette er et kontroversielt tema, og det finnes ingen fasit som gjelder alle familier. En svensk studie fra 2017 viser at skilsmissebarn med delt bosted klarer seg best, sammenlignet med de som bor mest hos den ene av foreldrene. Det gjelder både fysisk og psykisk helse. Studien burde være en vekker for både fagfolk og andre som er sikre på at delt bosted er skadelig for barn, sier professoren.

Forskerne bak den svenske studien forklarer at verdien av hverdagsfellesskap med begge foreldrene er mye viktigere, enn problemer som oppstår ved å flytte mellom to foreldre. Faktisk viser studien at de barna som flytter mellom foreldrene, er mindre stresset enn de som bor mest hos den ene.

– Barna som bor lite hos den ene forelderen kan føle på mye savn, og de kan synes at ordningen er urettferdig. Og det er spesielt gutter som profiterer mest på delt bosted. Det tyder på at gutter trenger en far i hverdagen. Men resultatene fra undersøkelsen er en statistisk konklusjon, hvilket innebærer at dette funnet ikke vil være gyldig for alle familier, sier Ulvund.

Jeg tror at alle som har skilte foreldre lever med en dyp sorg

Marte tror ikke at alle barn takler 50/50-løsningen like bra. Noen foreldre prøver å forenkle situasjonen for barna, ved at det er de som bytter hjem hver uke, og at barna blir boende.

– En slik løsning vil sjelden vare, det blir veldig slitsomt for de voksne i lengden. Jeg tror at 50/50 er en ok løsning for mange barn. Om alternativet er å bo i et hjem med foreldre som ikke har det bra, og som bare krangler, vil det skape en helt annen atmosfære. Det er heller ikke bra for barna, sier Marte.

Har du noen gang vært sur på foreldrene dine for at de skilte seg?

– Jeg har aldri klandret dem for det. Men jeg tror at alle som har skilte foreldre, lever med en dyp sorg. Barn har ofte en romantisk forestilling om at hvis foreldrene blir sammen igjen, så blir man hel. Da vil bitene falle på plass. Men slik er det jo dessverre ikke, sier Marte, og legger til:

– Da jeg var barn hendte det at jeg så på bilder fra tiden mamma og pappa fortsatt var sammen. Jeg kunne fantasere om at de ble et par igjen.

Som skilsmissebarn ser man ofte voksne på en annen måte enn man ville ha gjort ellers. Man blir veldig vár på å tolke deres signaler og forventninger til hvordan ting skal være, ifølge Marte.

­– Jeg har kjempefine foreldre og steforeldre, men jeg har alltid vært litt for opptatt av å gjøre det som forventes av meg. Om jeg var hos pappa, og ville på besøk til noen andre, kunne han kanskje synes at det var dumt. For jeg var der bare en liten uke, og da ville jeg også oppfylle forventningen om at det skulle være fint. Jeg kan se for meg at det gjelder mange andre foreldre også; at de blir opptatt av at det skal være bra den uka barna er hos dem, og at de derfor unngår å ta opp det som er vanskelig.

LES OGSÅ: Dette er den alderen hvor flest kvinner skiller seg

Steforeldre blir satt i en utakknemlig posisjon

Å komme inn i en familie som steforelder, kan være en stor utfordring. Plutselig skal en ny person ta over rollen som mamma eller pappa, og det er ikke problemfritt for alle barn.

– Steforeldre blir satt i en utakknemlig posisjon. De må forholde seg til kjærestens eks, i tillegg til å bli kjent med barna hans eller hennes. Det står stor respekt av dem som går inn i den rollen, som gjør det ordentlig. For når du ikke har det blodsbåndet, og du skal ta vare på et barn som er din kjærestes nummer én, som du må styre livet ditt etter… det kan være kjempevanskelig for begge, både barn og voksne.

På hvilken måte har det å være skilsmissebarn preget deg i oppveksten?

– Jeg hadde aldri et skikkelig opprør. Bare tanken på å si ifra på en måte som skulle føre til at noe raste sammen, eller at noen skulle bli lei seg, var så vanskelig. Man blir på en måte vant til å gjemme hvordan man egentlig har det, for å beskytte seg selv. Og dette har jeg brukt i boka, Silje har ikke noe språk for sinne, hun går tur og gråter bak en busk når hun egentlig burde ha vært sint.

LES OGSÅ: - Skilsmisse er en av de tøffeste livskrisene man kan oppleve

Å skrive bok setter deg i en sårbar posisjon

Marte er utdannet ved Statens Teaterhøgskole. Hun har jobbet ved flere teatre og har spilt i flere filmer, i tillegg til å skrive. Ideen om å skrive bok, kom da hun var hjemme i permisjon med sønnen sin.

– Jeg skrev dagbok og tekster for meg selv, men jeg trengte et prosjekt. Jeg hadde ikke jobb, og lengtet etter noe å fylle hodet mitt med. Som skuespiller er du veldig på når du er på, og jeg liker å holde meg opptatt med noe.

Mannen til Marte er filmskaper, og bruker mye tid på å sitte og skrive manus. Og det begynte Marte med også – hun bare skrev. Det ble starten på debutromanen.

HAR FÅTT GODE TILBAKEMELDINGER: Å høre at de som leser boka kjenner seg igjen, er veldig fint, sier Marte Magnusdotter Solem. FOTO: Ida Bergersen
HAR FÅTT GODE TILBAKEMELDINGER: Å høre at de som leser boka kjenner seg igjen, er veldig fint, sier Marte Magnusdotter Solem. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

– Jeg skrev ned tanker, observasjoner og scener, og så merket jeg at jeg fikk et språk. Jeg ante ikke hva det skulle bli før jeg så på det jeg hadde skrevet, at det var noen karakterer som gikk igjen og at hovedkarakteren var en som festet seg til alle små ting, signaler og kommentarer fra personene rundt henne og at denne sensitiviteten hele tiden kom i veien for det hun egentlig ønsket seg. De mest interessante situasjonene å dukke ned i som skrivende, er kanskje de som er mest ubekvemme i virkeligheten, og Silje er ofte ubekvem.

En venn av Marte, forfatteren Merete Morken Andersen, ga henne selvtillit til å jobbe ordentlig med boken, og sende inn manuset til Aschehoug.

– Hun var litt streng. Skal du skrive bok, må du ta det på alvor. Men når du gjør det, blir du også sårbar. For det betyr at du sier at det du gjør, egentlig er bra. Og det kan være veldig skummelt, for man vet jo ikke om det faktisk er bra. Men samtidig visste jeg at dersom jeg ikke tok det på alvor, ville det heller ikke bli noe.

Å høre at de som leser boka kjenner seg igjen, er veldig fint

Skrivingen startet i 2013, og tre år senere ble manuset antatt. Det ble en lang prosess, da hun samtidig holdt på med andre prosjekter.

– Å skrive bok er en ganske ensom prosess, men samtidig ikke, fordi man har noe å holde på med i hodet hele tiden. Det blir ikke så mye plass til annen frustrasjon – du lever på en måte i din egen verden.

Marte har fått mange gode tilbakemeldinger på boka, som ble utgitt i august i år. Ett av de fineste komplimentene hun kan få, er at folk føler seg sett.

– Noen forteller meg at de kjenner seg igjen i ting som de ikke har klart å sette ord på. De små tingene som er store for enkeltmennesket. Å høre at de som leser boka kjenner seg igjen, er veldig fint, sier Marte, og fortsetter:

– Å kunne kjenne seg igjen i karakterer gjennom bøker, film og teater, er noe jeg tror alle trenger. Det har vært veldig viktig for meg. Da føler man seg ikke alene. Jeg har en datter selv, og jeg merker hvor glad hun blir av å finne jentekarakterer i bøker og filmer som hun kjenner seg igjen i, som ikke representerer en glorifisert, stereotyp versjon av virkeligheten.

Marte er veldig bevisst på å ikke komme med pekefingeren når hun skriver – hun ønsker ikke å legge føringer for hvordan mennesker skal leve sitt liv.

– Jeg ønsket å skrive en bok som viser at alle gjør feil; folk oppfører seg teit, og havner i klossete situasjoner. Det er det jeg selv vil se og lese om. Jeg ønsker å komme tett på mennesker som kjemper viktige, eller idiotiske, små og store kamper, slik vi gjør det i det virkelige livet, der kampene sjelden har noe heroisk utfall. Det er nok mange som kjenner seg igjen i at man endrer personlighet basert på hvem man er sammen med. Kanskje du er småfrekk mot én person, og forsiktig mot en annen. Så står du der mellom begge to, og vet ikke helt hvordan du skal oppføre deg. Det er ikke lett, smiler hun.

LES OGSÅ: Dette øker risikoen for skilsmisse med 75 prosent

SKILSMISSEPROBLEMATIKK: - Ikke forvent at stebarna skal være glade i deg selv om du er glad i dem. Ta det heller som en positiv overraskelse hvis de viser tegn på tillit og trygghet, sier professor Stein Erik Ulvund. FOTO: NTB Scanpix
SKILSMISSEPROBLEMATIKK: - Ikke forvent at stebarna skal være glade i deg selv om du er glad i dem. Ta det heller som en positiv overraskelse hvis de viser tegn på tillit og trygghet, sier professor Stein Erik Ulvund. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

– Barn som vokser opp i konfliktfylte parforhold har økt risiko for å få angst og depresjon i voksen alder

Selv om et samlivsbrudd vil by på utfordringer, er det å vokse opp med to foreldre som er i konflikt med hverandre over tid trolig mer skadelig for barnas mentale helse.

– Barn som vokser opp i konfliktfylte parforhold, har økt risiko for å få angst og depresjon i voksen alder. Derfor pleier jeg å si at det er flott at foreldre har vett til å flytte fra hverandre, dersom parforholdet ikke fungerer. Men det er svært viktig at konfliktene ikke følger med på «lasset», ved at foreldrene greier å samarbeide om omsorg og oppdragelse av barna etter at de har flyttet fra hverandre. Det er faktisk det aller viktigste for at barna skal greie seg bra etter et samlivsbrudd, forkarer Ulvund.

Hvordan bør steforeldre gå frem når de skal bli kjent med barna til kjæresten?

– Bli enig med partneren din om hva slags rolle du skal ha. Fordel ansvaret mellom dere, og snakk om hvilke temaer du ikke bør blande deg inn i. Hjelp hverandre med å følge opp reglene, og prøv å la være å irritere deg over hvordan partneren din takler barna. Snakk for all del ikke ufordelaktig om barnas biologiske foreldre, og ikke forvent at stebarna skal være glade i deg selv om du er glad i dem. Ta det heller som en positiv overraskelse hvis de viser tegn på tillit og trygghet, sier Ulvund.

LES OGSÅ: Finnes det egentlig lykkelige skilsmisser?

Til forsiden