Hva er ditt livs største tap, nederlag eller sorg, spurte vi komikeren på tampen av intervjuet. Det var da stemmen brast.
– Mitt livs største tap er da jeg mistet pappaen min. Jeg tenker på ham kjempeofte, og skulle ønske han var i livet mitt. Både som rådgiver og morfar til mine barn. Det er noe med det å ha noen som har kjent deg hele livet. Pappa har kjent meg hele livet, det er bare han som kjenner meg akkurat sånn. Han savner jeg skikkelig.
Pernille Sørensen tørker vekk tårene med én hånd i hvert øye før hun fortsetter.
– Men sånn er livet noen ganger. Det tar uforutsette vendinger. Det er rart det der med døden. Man vet jo at den vil komme en gang, men det er umulig å forberede seg på hva den egentlig innebærer. Heldigvis, får man nesten si.
Rima Iraki: – Jeg følte at jeg var litt for mye
Vi skulle ha møttes utendørs ved Bogstad gård i utkanten av Oslo, ikke langt unna der Pernille bor med komikerektemannen Dagfinn Lyngbø og de to sønnene.
Å bli koronasmittet som fast lagleder i NRKs satire suksess «Nytt på Nytt» måtte helst unngås, men værmeldingen meldte regn, og nå sitter vi med komikeren på en skjerm foran oss i stedet. Brilleinnfatningen er svart og stram, ullgenseren myk og i alle regnbuens pastellfarger.
Det er akkurat her vi må ile til med en liten oppdatering. Av ulike grunner ble fotograferingen utsatt flere ganger. Da bildene endelig ble tatt, var verden blitt en annen. Russland invaderte Ukraina, og i løpet av få dager sto Europa overfor den raskest voksende flyktningstrømmen siden andre verdenskrig.
Med Pernille hadde vi snakket om konsekvensene av pandemien, og at hun ventet på å gjenoppta turneen med soloshowet «Kultur». Alt dette kjentes nå plutselig bakpå og uviktig. Men ett av pandemiens temaer vil vi likevel holde fast ved: Pernille Sørensens genuine glede over at de tusenvis av ungdommene som har sittet alene med foreleseren på Teams, nå kan leve blant hverandre igjen.
– De som skulle starte voksenlivet i en ny by, og så trykket verden på den store pauseknappen idet de hadde fått på plass flyttelasset. Jeg unner dem av hele mitt hjerte nå endelig å kunne få treffe folk, dele ut klemmer, ha fest med altfor mange folk stappet inn på hybelkjøkkenet og bare oppdage livet på vanlig vis.
- At store jenter ikke har sex, er noe av det tristeste jeg vet
– Jeg hadde behov for å flytte
At hun selv skulle studere på samme sted som faren sin, visste hun allerede fra barnsben av. Han fortalte ofte historier om årene som ingeniørstudent ved NTH i Trondheim og om det sagnomsuste Samfundet, den runde, røde murbygningen, som med sine barer, konserter og utallige studentgrupper huser landets største studentsamfunn.
– Jeg ble flasket opp med at det var et fantastisk sted å være.
En typisk fredagskveld besto gjerne av at Pernille, storesøsteren og foreldrene så på Poirot på statskanalen og spiste pizza, før faren hentet gitaren og alle sang med på de gamle trondheimsvisene. Eller som hun nå presiserer:
– Gamle fylleviser fra 60-tallet var det vi sang. Som jeg senere skjønte at handlet om drikking og ligging.
At farens historier traff henne, handlet også om et ønske om å komme seg bort.
– Jeg hadde behov for å flytte vekk fra Bærum, der mange var veldig opptatt av det overflatiske og hvem som hadde fått hva av det nyeste. På ungdomsskolen hadde jeg alltid følt meg litt på utsiden. Alle de andre var kule. Jeg følte meg liksom litt smulete, litt mer krøllete.
Hun som var opptatt av teater og likte å skrive og tulle, fant aldri helt en plass å drive med det på i ungdomsårene. Å komme til Trondheim som 19-åring, og til revymiljøet der, var som å komme hjem.
– Der fant jeg mange som var lik meg selv. Samfundets Interne Teater var jo egentlig, nå når jeg tenker tilbake på det, som å komme til en sekt. Men jeg elsker jo sånt. Min personlighet er perfekt tilpasset sekter. Systemer og interne, omstendelige ritualer har jeg aldri hatt noe imot, tvert imot. Jeg har alltid vært et flokkdyr, elsker å være del av noe. Jeg har alltid hatt behov for å være en del av en gjeng.
Kanskje handler det store behovet for tilhørighet også om jobben som komiker, mener hun, der hun ofte jobber alene og er det hun beskriver som «et slags løst humorfragment». Men Pernille er også en som scorer høyt på ekstrovertskalaen, som får energi av å være med andre.
Kjæresten om Lothepus: - Han er rene fløtepusen
- Viktig å vise at man ikke trenger å ta alt så seriøst
Da hun forlot Trondheim, var det ikke mellomfaget i medievitenskap og statsvitenskap som ble karriereførende, men den boblende, brusende følelsen av å ha funnet noen som seg selv i revymiljøet, både som skuespiller og manusforfatter.
Samme år som hun flyttet sørover igjen, i 2002, tv-debuterte hun i humorserien «Melonas». Siden har Pernille vært et av statskanalens sikreste humorkort.
– Når kjennes jobben i «Nytt på Nytt» viktig?
– Det føles som at sakene er viktige på hver sin måte. Det er viktig å vise at man ikke trenger å ta alt så seriøst, at noe kan være bare tull og fjas.
– Så er det selvsagt viktig med satire for å kunne kommentere maktforhold både her hjemme og ute i den store verden. Og det er jo en egen idrettsgren som man må øve seg på. Du må tørre å hoppe, lande, hoppe, bomme litt, hoppe igjen og lande en gang til.
Agnete Husebye: - Plutselig husket jeg ikke hvor jeg bodde
Kokte i innboksen
Egentlig er hun konfliktsky. Hun er glad hun var godt voksen da hun fikk jobben, og føler nå at hun har opparbeidet seg en rustning som beskytter henne når folk går i fistel på Twitter over ting hun har sagt.
Størst furore skapte det likevel at Sørensen dukket opp midt i fredagstacoen med nyklippet hockeyfrisyre.
– Da fikk jeg så mange meldinger fra skallete menn på 50 som ikke skjønte hvordan jeg kunne finne på å få meg en sånn frisyre. At fem centimeter lengre hår i nakken skulle skape så mye kok i innboksen, var ikke jeg forberedt på. Men jeg er jo ikke en veldig kontroversiell komiker ellers, så hvis det jeg provoserer mest med, er sveisen, så lever jeg godt med det.
– Jeg ser på profilbildene at vikene deres slutter der hockesveien min starter. Hvis de kan ventilere sin frustrasjon over meg, så byr jeg på det.
Ny sesong av «Side om Side»
Mens hun har et stort ansvar i «Nytt på Nytt», er det annerledes med «Side om Side», humorserien som nå er i sin åttende sesong.
– Der er det noen som sier «stå der, si det». Det er gøy på en helt annen måte. Det er veldig befriende bare å gjøre noe noen andre har sett for seg på forhånd.
Sammen med komikerkollega Tore Sagen utgjør hun ekteparet Lisbeth og Frode, som har den meningsløse småpraten som sitt fremste drivstoff, i det fiktive Granli, nabolaget der alt kan skje.
Når Pernille gleder seg til våren, er det ikke bare fordi det blir varmere, men også fordi hun skal være på Røa og fjolle, som hun beskriver det å spille inn en ny sesong av serien som.
– Både Tore og jeg er veldig glad i Frode og Lisbeth. Det er en gave. Vi er ikke skolerte skuespillere noen av oss, så vi bare later som vi kan dette. Men det er veldig gøy å leke at vi er et sånt par.
– Ligner du og mannen din på Lisbeth og Frode?
Hun ler.
– Jeg ligner nok mer på Lisbeth enn Dagfinn gjør på Frode. Men jeg tror vi skravler og tuller like mye sammen som Lisbeth og Frode.
Komikeren spinner videre, slik hun ofte gjør.
– Når du ser sånne par på sydentur, der de sitter på restaurant og ikke sier noen ting til hverandre … Det er vanskelig å forstå at de skal klare seg videre i 20 år til. Jeg håper aldri vi ender der. Eller. Jeg vet at vi ikke ender der.
Hun smiler.
– Et perfekt forhold kan også være basert på meningsløs samtale. «Jeg trives med å kaste bort tiden med deg» – det er jo egentlig verdens største kompliment.
- Han er rett og slett bautaen i livet mitt
Hun var 23 år da hun ble kjæreste med komiker Dagfinn Lyngbø. Nå har de vært sammen i 22 år. På spørsmål om hva som er hennes største seier eller opptur, er det ektemannen hun begynner å snakke om.
– Jeg føler kanskje ikke at jeg erobret Dagfinn, det høres så dramatisk ut, men han var plutselig der og var bare mannen i mitt liv. Han er rett og slett bautaen i livet mitt. Og det at vi møttes og fikk den familien vi fikk, det mener jeg er mitt livs største bragd.
– Hva er det som gjør at det funker?
– Dagfinn er en smart mann, det synes jeg er veldig sexy. Vi kan diskutere ordentlige ting, han kan veldig mye. Han er gøy å diskutere sak med. Og så er han god til å fjolle om noe som er helt uviktig, eller å snakke om imaginære ting. Han er enda flinkere enn meg til å ta ansvar for daglig fjolling. Nå er jo jeg veldig lettledd, men han får meg alltid til å le i løpet av dagen. Bare ved at han tar ansvar for å fjolle litt.
Emilie Enger Mehl om dating: – Det skal litt til før jeg stoler på noen
Under middagen med sønnene er fordelingen klar. Pernille tar ansvar for å diskutere viktige temaer, Dagfinn tar fjollingen.
– Da er de godt rustet. Blir du bedt i et bryllup og skal sitte seks timer ved bordet, hjelper det ikke bare å spørre om noen kan sende deg saltet. Da må du ha noen flere verktøy i kassa.
– En tiåring kan jo fint svare «Hva vil du?» når han tar telefonen. Da kan det jo av og til være nyttig å lære ham flere måter å ta opp røret på, for eksempel å åpne med «Hei» eller «Hallo». Og avslutte med «Ha det» Sånne ting. Alt skal læres.
Bahareh Letnes: - Vi har lyst på barn
– Jeg tror han er med oss
Det var nå vi stilte spørsmålet om hva som var hennes livs største tap, nederlag eller sorg, ba henne stryke det som ikke passet, og Pernille umiddelbart begynte å snakke om faren sin.
Det var ham hun ringte hvis hun ikke helt husket hvordan første verdenskrig startet.
– Jeg har mistet Wikipedia. Man vet jo at den dagen kommer. Men det er veldig rart at øverste etasje er borte. Man rykker et hakk opp.
Hun skulle så gjerne ha hatt ham med videre også som morfar for guttene.
– «It takes a village to raise a child.» Jeg tror at det er veldig viktig for de små menneskene vi føder og skal lære å bli mennesker, at de snakker med eldre også, de kan bidra med så mye mer enn meg.
Heldigvis har hun verdens fineste mamma og søster, som i aller høyeste grad er til stede i livet hennes, forteller hun. Og hun har det hun beskriver som et nydelig knippe gode venner som hun har samlet på fra ulike perioder i livet.
Hun prøver å gjøre det faren hennes lærte henne. «Husk å ringe», sa han til datteren. «Du kan aldri ringe for mye.» Han som selv mistet broren sin som 14-åring, fortalte henne at noe av det vanskeligste var at enkelte venner lot være å ringe rett etterpå.
– Det var helt sikkert bare fordi de fikk beskjed hjemmefra om at «nå bør vi kanskje la dem være litt i fred». Men det er ikke sikkert det er dét de som har mistet noen, trenger mest, sa han ofte.
Hun tar gjerne en ringerunde når hun har god tid i bilen, uten at hun nødvendigvis har så mye spennende å snakke om.
– Men bare for å si hei og høre hvordan det går. Og sånn kan man tutle seg gjennom livet med alle dem man er glad i rundt seg, og til slutt sitter man forhåpentligvis på en benk som gamle skrukkete venninner og drikker kaffe og skravler og surrer videre. Det gleder jeg meg til allerede.
Hvert år siden hun dro fra Trondheim, har hun dratt dit igjen for å se studentrevyen sammen med gode studievenner. Senest i fjor høst i en av pandemiens små lommer.
– Stemningen på Samfundet var helt euforisk. Tenk at noe så vanlig som å få være sammen og se på teater og danse kan skape en så vill lykkerus.
– Jeg blir alltid rørt når jeg er der oppe, og nå, med pandemieuforien på toppen av det hele, var det faktisk nesten så jeg ikke klarte å komme ut av det igjen.
Og hvem vet – kanskje var faren hennes også med. Han som en gang satt i den samme revysalen og sang akkurat de samme røvervisene. Og som ga dem videre i gave til henne, slik at hun fant sin vei – i hans fotspor.
– Jeg tror han er med oss, sier hun med et smil, og spinner videre enda en gang, med denne blandingen der humor og alvor flyter side om side.
– Pappa lever i aller høyeste grad videre sammen med oss, ved siden av oss, om enn i en annen dimensjon. Eller hvordan han nå enn følger med. Fra oppå en sky eller fra baksiden av en runetromme i et speilvendt univers, jeg aner ikke. Men at han følger med oss, det er jeg helt sikker på.
