ANDREA BRÆIN HOVIG:– Jeg kliner med andre på jobb hele tiden. Mannen min hever ikke et øyebryn, sier Andrea Bræin Hovig. FOTO: Janne Rugland
ANDREA BRÆIN HOVIG:– Jeg kliner med andre på jobb hele tiden. Mannen min hever ikke et øyebryn, sier Andrea Bræin Hovig. FOTO: Janne Rugland
Andrea Bræin Hovig:

- Jeg tror jeg alltid har slitt med det sosiale

På ungdomsskolen ropte hun ut i klassen: «Jeg fikk nuggen!» i fåfengt håp om å bli invitert på fest. I dag tar ikke Andrea Bræin Hovig fem flate øre for å forlate festen i raseri.

Alle spør om sexscenene. Men helt ærlig, verken Tarjei eller jeg syntes det var så stress.

Andrea Bræin Hovig forteller om filmen «En affære», der hun spiller en kvinnelig gymlærer som innleder et forhold til sin 16 år gamle elev. Deler av filmen er dampende sexscener mellom jyplingen spilt av Tarjei Sandvik Moe, kjent fra Skam, og trebarnsmoren Andrea.

– Det var veldig overveldende å se den ferdige filmen, sier Andrea.

– Jeg er jo med i alle bilder. Da rulleteksten gikk, hadde jeg ikke pustet på 94 minutter, jeg var så anspent. Men jeg er veldig stolt. Jeg har aldri før gått så langt i en rolle som jeg gjør i denne filmen.

LES OGSÅ: Camilla Pihl: - Man blir fort voksen når man vokser opp med psykisk sykdom i huset

- Jeg har aldri vært opptatt av hovedroller

Andrea har spilt store roller på Nationaltheatret, tolket Ibsens kvinner, fått priser, gitt ut plate og skrevet barne- og ungdomsbøker. Merittlisten er så solid at man knapt våger seg på å beskrive utseendet hennes, av frykt for å redusere henne til plattheter om skjønnhet. Nå har 43-åringen i tillegg fått sin første hovedrolle på film.

– Regissøren mente det var på høy tid, sier Andrea og ler.

– Men jeg har aldri vært opptatt av hovedroller. Jeg vet det høres kokett ut, men jeg har vært mer opptatt av prosjektene.

Hun er barnebarn av arkitekt Jan Inge Hovig, som tegnet Ishavskatedralen i Tromsø. Faren hennes jobbet i sporten i Dagbladet, og mamma var lektor. Foreldrene gikk hver til sitt, og da Andrea var fem, flyttet hun og mamma til Flisa i Hedmark.

– Det er ingen tvil om at vi skilte oss ut på Flisa. Mamma hadde lange skjørt og bluser og en skikkelig hippiestil, men naboene tok oss inn i varmen, kanskje nettopp fordi vi var annerledes. Så det der bygdedyret kjenner jeg meg ikke igjen i.

Hun var aldri en teaterspire, men Andrea glemmer aldri øyeblikket da Riksteatret spilte «Robin Hood» og hun fikk overrekke blomster til skuespilleren. Hvordan han løftet henne opp i lyset foran publikum på kommunehuset. Var det da skuespilleren fødtes?

– På bilder fra utkledningsfester i barndommen ser du masse glade barneansikter med is rundt munnen, og så ett alvorlig, plettfritt barn. I karakter. Jeg var den personen hele festen. Kvinner med dramatiske historier, hatt, mørke lepper og et sint uttrykk.

– En Ibsen-kvinne allerede da?

Hun nikker ivrig.

– Det høres ut som en skuespillerklisjé, men jeg var Hedda Gabler fra femårsalderen.

LES OGSÅ: Før Anne Lindmo legger ut på fjelltur, putter hun en fyldig entrecôte i hver bh-skål

– Jeg har permisjon fra teateret når jeg spiller inn film. Til høsten er jeg tilbake i «Cyrano» på Nationaltheatret. Jeg gleder meg til å henge med gamle kolleger igjen og å bruke nøkkelkortet mitt inn i bygningen, sier Andrea. FOTO: Janne Rugland. STYLING: Marte Dahlgren. HÅR OG MAKEUP: Linda Wickmann/Stylemanagement
– Jeg har permisjon fra teateret når jeg spiller inn film. Til høsten er jeg tilbake i «Cyrano» på Nationaltheatret. Jeg gleder meg til å henge med gamle kolleger igjen og å bruke nøkkelkortet mitt inn i bygningen, sier Andrea. FOTO: Janne Rugland. STYLING: Marte Dahlgren. HÅR OG MAKEUP: Linda Wickmann/Stylemanagement Vis mer

- Jeg gjorde det dårlig på skolen med vilje, for da ble jeg kanskje invitert på fest

Hun beskriver ungdomsårene som slitsomme. En evig kamp for å være innenfor.

– Det var veldig viktig for meg å være populær, men jeg var jo ikke det. Jeg gjorde det dårlig på skolen med vilje, for da ble jeg kanskje invitert på fest. Jeg kunne rope «Fy faen jeg fikk en nuggen!» høyt i klasserommet, men jeg ble jo ikke invitert på fest likevel.

Andrea ler. Tror folk fra videregående husker henne som «mystisk og dark».

– Så begynte jeg på folkehøgskole og satt i jumpsuit og jammet på gitar med de andre, men jeg slet med det sosiale. Jeg tror at jeg alltid har slitt litt med det sosiale. Men jeg håper ikke at jeg blir oppfattet som dark og tilbaketrukket lenger. En sånn: «Å nei, der kommer hun.»

Andrea forteller om halvsøstrene. Den ene psykolog, den andre jurist og «smarte jenter begge to». Andrea har akkurat strikket en genser til den ene. En komplisert sak med bærranker og puffermer. På spørsmål om hva slags forhold hun har til familien, svarer hun:

– Jeg ønsker ikke å diskutere barndommen for mye, for jeg er redd for å såre noen.

Hun forteller litt om faren. Tidvis hadde de mye med hverandre å gjøre. Og for fem år siden, da hun skulle døpe sitt yngste barn, hadde hun invitert pappa.

– Jeg møtte pappa to dager før han døde. Det var et av våre fineste møter. Pappa hadde ikke så mange klær. Men da han kom inn, hadde han med seg innesko …

Andrea blir blank i øynene. Unnskylder seg. Forklarer at hun er så lettrørt.

– Ute gikk han med snowjogs fra 80-tallet, men da han kom inn, tok han på seg innesko.

Så, to dager etter møtet i dåpen, fikk Andrea beskjeden om at faren var død.

– Da pappa døde, opplevde jeg at det går an å få et bedre forhold til noen etter at de har gått bort. Når alt det vanskelige er borte, kan de fine trenge opp til overflaten. Jeg var ikke forberedt på det. Og det kan kanskje være en trøst for andre, at det fine trer fram?

LES OGSÅ: Skuespiller Birgitte Hjort Sørensen blir stresset av sosiale medier. Nå sjekker hun Facebook bare en gang i måneden

Vil være forsiktig med å gi tips om kjærligheten

Andrea møtte musikeren Andreas Utnem mens hun gikk på musikklinja på videregående, og paret har vært sammen «i en evighet».

– Skuespillere ligger jo på topp i skilsmissestatistikken. Andreas og jeg jobber og reiser mye, og det ligger veldig til rette for at det skal gå til helvete med oss. Men det har ikke gjort det.

Hun vil være forsiktig med å gi tips om kjærligheten. Men vet hva som funker for dem:

– Vi ler veldig mye av de samme tingene. Og felles grunnleggende verdisyn er veldig sexy. Hehe. Det var jo ikke felles grunnleggende verdisyn jeg gikk rundt og lette etter på videregående, akkurat. Men etter hvert blir det veldig viktig. Når man skal oppdra unger og lage en familie.

Hun var 28 år da hun ble gravid. Hadde akkurat signert kontrakt med Nationaltheatret.

– Da jeg så de to blå strekene, ble kjæresten min kjempeglad, men jeg ville jo der og da innerst inne egentlig bare spille teater. Jeg har alltid villet ha en familie, men av de tre barna mine var det bare han i midten jeg virkelig prøvde å lage. De andre to var store overraskelser.

Hun understreke at alt endret seg da Lucia, den første, vel var født:

– Før hadde jeg ikke noe problem med at man kunne hatt et godt liv uten barn. Jeg mener absolutt fortsatt at man kan ha et supert liv uten barn, men mitt liv er uten tvil blitt bedre med barn.

Hun trekker panna konfronterende opp:

– Men å føde var helt forferdelig.

– Ja?

– Å føde er veldig oppskrytt, og jeg glad jeg ikke skal gjøre det flere ganger. Jeg er veldig lettrørt, som du har merket, men når jeg har født, har jeg ikke felt en tåre. Bare vært pissed for at ingen kan hjelpe meg. Jeg har sjekket at alt er på stell med barnet: «Ok. Du ser ut som en som kan få et godt liv.» Så nøktern har jeg vært.

Hadde med sin egen stålampe fra Ikea inn på fødestua

Da nummer to var på vei, bestemte hun seg for å skaffe seg full kontroll. Hevne seg.

– Jeg ville ikke ha lysstoffrør i taket og hadde med meg min egen stålampe fra Ikea inn på fødestua.

Fødekjolen hadde hun bestilt på nett, med splitt i ryggen og et dikt brodert inn med sølvtråd.

– Det sto «Open your heart», eller noe sånt. Jeg hadde drevet med selvhypnose for smertefri fødsel og toget inn med lampa, kjolen og gettoblaster med hypnose-cd-en. Jordmora hadde jobbet i Gaza, og hun syntes det var for galt med den fine kjolen og rullet den opp i en pølse rundt livet. «Det er jo en fødekjole», sa jeg, men hun hørte ikke på meg og festet den under puppene med gaffateip.

Andrea og Andreas giftet seg i Gamle Aker kirke 13. juni i 1998, med filmforbud både i kirka og på festen.

– Jeg ville ha det på netthinnen, at det gnistret av meg, sier Andrea.

– Ikke noen dårlig Nokia-video som viste hvor «skanky» alt var, hvor kjip kjole jeg hadde og hvor stygge skoene var. I talen sa mannen min at mange syntes at vi er som natt og dag, men at «natt og dag blir jo et døgn».

Andrea blir blank i øyene igjen.

– Jeg var ikke så pen i mitt eget bryllup, for jeg gråt så mye, så filmforbudet var jo helt konge.

At bryllupet falt på fredag den 13., lå det noen bevisst tanke bak det?

– Nei, sier Andrea, og teller tilbake.

– Det var kanskje på fredag den 13.? Nei, det var sikkert fordi prest og kirke var ledig den dagen. Jeg spilte matiné på teateret klokken 13 og giftet meg 15. Jeg gikk på Teaterhøgskolen og ville ikke si fra meg en jobb med ny norsk dramatikk. Det tok ti år før jeg skjønte hvor rart det var. Men regissøren ble jo helt forskrekket: «Hvorfor sa du ikke ifra?» Du kan si jeg slo et slag for ny norsk dramatikk på bryllupsdagen min.

LES OGSÅ: Et fall på isen gjorde at Ann-Katrin gikk fra å være i full jobb til å bli sengeliggende: - Det var som om hjernen min skrudde seg av

– Jeg angrer hele tiden på absolutt alt og er så redd for å såre. Etter et sosialt lag tenker jeg alltid at jeg ikke tok meg god nok tid, jeg skulle vært hyggeligere, og jeg skulle hatt med gaver til vertinnen. Men samtidig er det ganske narsissistisk å tro at alt handler om meg. FOTO: Janne Rugland. STYLING: Marte Dahlgren. HÅR OG MAKEUP: Linda Wickmann/Stylemanagement
– Jeg angrer hele tiden på absolutt alt og er så redd for å såre. Etter et sosialt lag tenker jeg alltid at jeg ikke tok meg god nok tid, jeg skulle vært hyggeligere, og jeg skulle hatt med gaver til vertinnen. Men samtidig er det ganske narsissistisk å tro at alt handler om meg. FOTO: Janne Rugland. STYLING: Marte Dahlgren. HÅR OG MAKEUP: Linda Wickmann/Stylemanagement Vis mer

– Jeg har en generell uro og har gått til psykolog i mange år

Andrea mener at hun aldri har valgt roller etter lommeboka. Omtaler eneboligen i Oslo sentrum som «out of our League»:

– Jeg venter hele tiden på at banken skal komme og ta huset tilbake. Vi har et vennepar som er gjeldfrie. De eier leiligheten sin! Det er litt fremmed i faunaen vår. Men jeg er veldig nøye med at mannlige kolleger ikke får mer penger enn meg.

– Du kartlegger?

– Jeg prøver. Men det er mye hemmelighetskremmeri i bransjen, og om jeg føler meg lurt, sier jeg fra.

Hvis manus lyder: «Hun kjører sint av gårde», må Andrea ringe og legge kortene på bordet. Hun kjører ikke bil.

– Jeg trenger en skikkelig bra kjørelærer.

– Fordi du er tunglært?

– Nei, fordi jeg er ekstremt redd for å påføre andre og meg selv skade. Jeg liker ikke fart og strikkhopp og sånne ting. Livet er jo en risikosport i seg selv. At barna fortsatt er i live, er helt fantastisk. Det er så mange farlige ting som kan skje. Takstein som kan falle ned i hodet på dem. Når jeg brer dyna over barna om kvelden, tenker jeg: «Ååååå nå er alle inne. Nå er vi samlet, hele familien.»

Andrea er redd for å såre og bruker mye krefter på å angre og tvile. Skulle ikke sagt ditt og datt.

– Jeg har en generell uro og har gått til psykolog i mange år. Jeg har hatt noen veldig dårlige perioder og har skaffet meg noen verktøy, men enkelte dager baller det veldig på seg. Samtidig er jeg veldig uredd på jobben. Jeg kan våkne opp med harehjerte om morgenen, men så faller pulsen helt idet jeg kommer ut på scenen. Det er et veldig godt bevis på at jeg jobber med det jeg skal. Jeg sendte en melding til en god venninne her om dagen: «Fuck angsten.» Hun svarte: «Ja, men du er kanskje en bra skuespiller nettopp på grunn av angsten din.» Jeg må prøve å tenke på at jeg klarer jobben så godt som jeg gjør nettopp fordi jeg har den psykiske helsen som jeg har. Det kan føles som en slags trøst, i det minste.

Hun har vært åpen med barna, til en viss grad:

– Jeg er veldig opptatt av at barna skal se meg som en superkvinne og ikke når jeg er føler meg utafor. Men de har erfart meg både sint, redd og trist, og da har de hatt behov for å trøste meg. Etterpå fortsetter de livet sitt som vanlig uten uro. Og det har vært så godt å merke! For det viser dem at dette også er livet. Men noe i meg vil vise dem at mamma kan dere alltid stole på og alltid lene dere til.

Hun mener at det er et tveegget sverd å være åpen om psykiske plager:

– Hver gang vi arbeidsføre snakker om angst, tar vi opp plass fra dem som ikke kommer seg ut døra. Jeg har stort sett en angst jeg kan gå på jobb med. Vi offentlige personer smykker oss med at vi går i terapi. Det finnes jo nesten ikke et portrettintervju uten angst. Ikke detter heller. Haha!

– Det viser kanskje hvor vanlig det er?

– Ja. Og jeg kjenner at jeg dras mot mennesker som har vært ute en vinternatt. Såfremt man ikke er blitt for narsissistisk av det.

Hun mener selv at hun er «ganske god til å være mamma». Hvordan er hun som oppdrager?

– Det er rart at du bruker det ordet. Det er et veldig 50-tallsord, men jeg heier på oppdragelse og rammer og regler. Ifølge tenåringen min er vi de strengeste når det kommer til aldersgrense på sosiale medier. Men det er så avhengighetsskapende dette med likes. Dopaminstedet i hjernen begynner å lengte etter bekreftelse.

En baby på nabobordet ser på oss. Andrea smiler oppriktig tilbake.

– Barn er så herlige. Du kan være borte fire timer på jobb og komme tilbake, og de kaster seg om halsen på deg og roper «Mamma!» Gjennom barna har jeg fått min egen «crowd», der jeg føler meg helt trygg.

Ukentlige middagsselskaper med løs snipp og fyr på peisen? Det er ikke noe for Andrea.

– Jeg ser at de gjør det på film, der vertinnen har løs topp i håret. Men det skjer ikke hos oss. Jeg blir litt sånn: «Hvor mange skal ha mat? Hvem skal spise hva?» Og stresser meg opp. Men når bare vi fem i familien er samlet, den kompetansen har jeg.

Hun er kledd i snekkerbukse med et visst hjemmesydd preg. Og under det, en bluse med puffermer i et tynt bomullsstoff som ser gjenbrukt ut, det også.

– Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte meg et nytt plagg. Jeg er ikke så interessert i hva Gucci driver med. Jeg kan nerde på en gammel kjole eller kåpe eller kardigan. Studere hvordan den er strikket.

De to yngste barna går ofte med hjemmestrikket og arvet, forteller hun.

– Mye handler om at jeg blir stresset over at så mange billige klær havner på søppeldynga.

Vi gir 30 tonn klær hver dag til Fretex.

Likevel, Andrea tror ikke at de skiller seg ut, slik som hun og mamma gjorde på Flisa.

– Nei, jeg tror at ganske mange tenker som meg. Og hun eldste har fått gavekort på H&M, altså. Vi er ikke så strenge.

LES OGSÅ: Judit (30) er trilling – nå er hun selv gravid med trillinger

- Jeg har masse MeToo-opplevelser

Å spørre Andrea om MeToo er som å helle bensin på en allerede hissig skogbrann. Hun forteller om det filmfaglige julebordet i fjor der en mann var bedt om å tale om MeToo.

– Så reiste en annen mann seg opp og sa han var så jævlig lei av MeToo. Da ble jeg høylytt og dro hjem. Jeg kan bli ordentlig sint!

– Du har gjort deg egne erfaringer?

– Ja absolutt. Jeg har masse MeToo-opplevelser. På Nationaltheatrets markering leste vi opp hverandres historier, og flere av dem var mine. Det var en sterk opplevelse. De fleste er fra da jeg var i 20-årene, og mest fra produsent- og regissørleddet.

Hun tror at man som skuespiller er ekstra utsatt, siden man jobber med kroppen og er avhengig av andres gunst.

– Mange menn har begynt å kokettere: «Er det greit å gi deg en klem, eller?» Men egentlig vet de veldig godt hvor grensen går. Jeg hadde en regissør som drev med bodyshaming. Kalte kvinnene for «hun tynne» og «hun tjukke». Jeg sa fra til ham at det oppleves veldig ubehagelig. Han lo det bort, men etterpå sluttet han med det.

Man ser mye til Andrea for tiden. Motbeviser hun dermed myten om at det er vanskelig for voksne kvinner å få roller? – Jeg har jobbet jevnt hele tiden. Folk sier: «Du har så mye å gjøre.» «Nei, ikke mer enn vanlig», sier jeg. FOTO: Janne Rugland. STYLING: Marte Dahlgren. HÅR OG MAKEUP: Linda Wickmann/Stylemanagement
Man ser mye til Andrea for tiden. Motbeviser hun dermed myten om at det er vanskelig for voksne kvinner å få roller? – Jeg har jobbet jevnt hele tiden. Folk sier: «Du har så mye å gjøre.» «Nei, ikke mer enn vanlig», sier jeg. FOTO: Janne Rugland. STYLING: Marte Dahlgren. HÅR OG MAKEUP: Linda Wickmann/Stylemanagement Vis mer

- Jeg likte Tarjei med en gang

Hun opprettet konto på Instagram da datteren endelig fikk lov. Men da Andrea postet bilde av seg selv og «Skam»-Tarjei omslynget i høst, hadde hun undervurdert sprengkraften:

– Telefonen min var rødglødende. Jeg skjønte nok ikke at det var så mange i verden som brydde seg så mye om «Skam». Det er tydeligvis mange som ikke skiller mellom fiksjon og virkelighet, men jeg må dessverre skuffe, jeg har aldri falt for en tenåring. Bortsett fra da jeg var i tenårene.

Andrea og Tarjei Sandvig Moe hadde så vidt møttes før de hoppet til køys. En unggutt, få år eldre enn datteren hennes, hvordan opplevde Andrea det?

– Tarjei og jeg hadde møttes en gang på en uoffisiell casting. Regissøren ville sjekke om kjemien mellom oss stemte. Jeg likte Tarjei med en gang. Jeg tenkte at dette er et menneske jeg føler meg trygg sammen med. Det kleine i filmen er jo ikke sexscenene, men at Anita går så langt. Hun beveger seg mot et stup der fremme, og du sitter der og tenker: «Nei, du må ikke gjøre det.» For meg var sexen det minst vanskelige i filmen. Og innspillingen av sexscener er jo veldig tekniske. Lydbommen som plutselig kommer i bildet, og man må ta det om igjen.

– Hva tenker du om at datteren din skal se sexscenene?

– Nei, hun gleder seg, hevder Andrea.

– Jeg har vist henne noen klipp. Hun og venninnene fniser litt, men dette er jo ingenting mot alt som finnes å se på nettet. Men det er klart, at det er mora di, gjør det nok litt flaut.

Hun kaller filmen en psykologisk thriller uten mord og blod, men med et tydelig ubehag.

– Kvinner som går langt på film, er ofte sinnssyke eller har en diagnose. Eller man forklarer bakgrunnen deres for å skape sympati. Anita er ikke sånn, og det er superspennende. Men du kan si at hun ikke får så mange høye stillinger etter dette. Det er jo ikke bare alderen som blir galt her. Det er også rollen. Maktbalansen.

En voksen som har sex med en 16-åring. Hva om filmen hadde hatt motsatt fortegn. En middelaldrende mann med en 16-årig jente? Hva slags tanker gjør hun seg om det?

– Jeg er et moralsk, nesten moralistisk vesen, og har fått brynt meg veldig på dette. Og det er en drøy tematikk som jeg ikke unner noen å havne i. Men bare så det er sagt, dette er ikke en film som forsvarer dette.

Om hun regner det som formildende omstendighet at det er han som legger an på henne?

– Svaret mitt på det er kort og greit nei.

Hun er ikke redd for at filmen kan bidra til å normalisere forholdet mellom voksne og ungdommer.

– Dette er ikke en kjærlighetshistorie. Ikke en sånn film: «Å, jeg får så lyst til å finne meg en ung kjæreste.» Og jeg vil ikke at mine barn skal ha et forhold til sin lærer, bare så det er sagt!

Når filmen har premiere, er Andrea forberedt på motbør. Mye motbør.

– Dette er sikkert en film man får lyst til å ta litt. Tematikken er jo så drøy. Og det er scener som jeg selv syntes var ubehagelig å se på. Men da får jeg vel si til meg selv: «Så tøff du var, Andrea, som torde gå så langt.»

Hun smiler. Megetsigende.

– Men jeg skal nok få brynt meg, jeg som blir så fort urolig.

LES OGSÅ: Kjersti mistet barnet i magen ti dager før termin: - Den siste gangen jeg så babyen min var da jeg sto og skrudde fast skruene i den lille kisten hennes

Denne saken er hentet fra KK21 som er i salg fra fredag 12. oktober.
Denne saken er hentet fra KK21 som er i salg fra fredag 12. oktober. Vis mer
undefined
Til forsiden