<strong>ET GODT LIV I DAG:</strong> - Jeg får ganske ofte høre at jeg har opplevd det verst tenkelige man kan oppleve. Det var det Stine og Lena som gjorde, sier Ada til KK.
ET GODT LIV I DAG: - Jeg får ganske ofte høre at jeg har opplevd det verst tenkelige man kan oppleve. Det var det Stine og Lena som gjorde, sier Ada til KK. Vis mer

Baneheia-saken

- Jeg tror jeg hadde vært bestemor nå

Det er tjue år siden barnedrapene i Baneheia. Og det er tjue år siden mamma Ada Sofie Austegard viste hva en mor i sorg var i stand til å utrette.

Publisert

Kan man miste forstanden av sorg? For tjue år siden stilte Ada Sofie Austegard seg det spørsmålet, etter at datteren Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand en lys maikveld. Det samme ble den to år eldre venninnen Lena Sløgedal Paulsen. Rundt om i Norge satt en hel befolkning i sjokk, og stilte seg det umulige spørsmålet: hva om det var mitt barn? før ubehaget ved bare å tenke tanken gjorde en svimmel, redd og kvalm.

- Da Stine ble drept hadde jeg en liten baby og en gutt på tolv år. Sorgen var brutal, men jeg kunne ikke gå under. Jeg måtte være mamma for dem også, sier Ada til KK på telefon. Stemmen er klar og trygg.

Trykket fra mediene, unntakstilstanden de fire månedene før gjerningsmennene ble pågrepet. Hvordan klarte hun å stå i stormen uten selv å gå under?

Ada forteller om at mange spør om nettopp det.

- Ofte er det godt ment, dette med at folk kan si: Hadde det vært meg, hadde det vært mitt barn, hadde jeg ikke villet leve lenger. Men hva betyr det? At jeg skulle føle det på samme måten?

Om å sørge "riktig"

At det finnes en rekke forventinger til mennesker i sorg, er hun overbevist om. At mange sørgende kan oppleve et press om å sørge "riktig", og at det kan bli en ytterligere belastning for den som står midt i krisen.

To unge menn ble dømt for ugjerningene. Viggo Kristiansen (21) og Jan Helge Andersen (19) ble dømt til henholdsvis 21 års forvaring (10 års minstetid) og 19 års fengsel for voldtekt og drap på de to jentene.

- Jeg husker jeg var på graven til Stine omtrent hver eneste dag etter begravelsen. Helt til jeg stilte meg selv spørsmålet: hvorfor er jeg her? Det var noe jeg følte jeg måtte gjøre, at folk forventet det av meg. Stine var med meg hele tiden, jeg trengte ikke å oppsøke graven for å være nær henne, sier Ada.

Kanskje var det nettopp den type spørsmål som hun turte stille allerede da. Kanskje var det følelsen av at hun hadde mer å gi, mer å bidra med enn å være i det mørke, seige og vonde som gjorde at Ada bestemte seg for en ny livsoppgave.

- Tidlig kjente jeg på et inderlig ønske om å bidra. Jeg husker jeg fikk diagnosen post traumatisk stress-syndrom i etterkant av rettsaken. Noe jeg i grunn reagerte på, og som jeg for meg selv døpte om til post traumatisk vekst-syndrom. For det lå en kraft i det jeg hadde vært gjennom, forteller Ada.

Etablerte stiftelsen samme år

Og samme året som datteren ble drept, ble Stine Sofies Stiftelse etablert, en stiftelse opprettet for å styrke rettsikkerheten for voldsutsatte barn og deres pårørende, og forhindre at barn utsettes for vold og overgrep. I bresjen sto Ada. Moren alle visste hvem var.

Ada forteller at hun og medetablereren Bente Bergseth ikke ble tatt på alvor til å begynne med. Dessuten mente mange at Ada ikke hadde fått bearbeidet sorgen over Stine Sofie, og derfor "flyktet" inn et omfattende prosjekt.

- Det var mange som advarte ja. Og de færreste hadde vel trodd vi skulle feire 20-årsjubilum og fått utrettet det vi har gjort til nå, sier Ada nøkternt.

Og ja, hadde hun visst hundre prosent hva hun bega seg ut på, ville hun antakelig ikke ha turt. Men noen fordeler skal man ha, når man ikke har formell utdanning innenfor det som anses som relevant for noe slikt. For Ada er tjueårsjubileet og ikke minst etableringen av Stine Sofie Senteret i Grimstad i 2016, verdens første kurs- og mestringssenter for volds- og overgrepsutsatte barn og unge, et fysisk bevis på at pågangsmotet lønte seg.

Viktigheten av å tørre

- Hadde jeg vært jurist hadde jeg aldri trodd at vi kunne endre så mange lover. Hadde jeg vært økonom hadde jeg ikke turt å satse. Hadde jeg vært pedagog hadde jeg nok vegret meg fordi jeg hadde visst hvor komplekst dette er, sier Ada.

I dag har stiftelsen og senteret til sammen 56 ansatte, og fem hundre barn og deres nærmeste fikk i fjor komme på ukesopphold på senteret i Grimstad.

<strong>GJØR PLASS TIL GLEDEN:</strong> For Ada Sofie Austegard er det viktig å gi plass til latter og lek på senteret i Grimstad. Foto: Stian Herdal
GJØR PLASS TIL GLEDEN: For Ada Sofie Austegard er det viktig å gi plass til latter og lek på senteret i Grimstad. Foto: Stian Herdal Vis mer

- Målet med senteret er å kunne gi et livsglede-tilbud. Vold og overgrepsproblematikk er så trist og dystert. Vi vil løfte. Det å komme til et sted som dette, hvor fokuset ligger i å lære hvordan håndtere tilværelsen, men samtidig få faglig påfyll og dele gode opplevelser. Det skal være godt å være her, for barna og de voksne, sier Ada og sammenligner det gjerne med et ferieopphold med mening. Ingen skal tvinges inn i samtaler de ikke ønsker. Helst skal de komme av seg selv.

- Mange av familiene her har aldri bodd på hotell. Aldri vært på ferie. Her får de den følelsen. Vakre omgivelser, deilig mat og både reise og opphold betalt. Jeg sitter og ser ut mot uteområdet akkurat nå, du burde vært her og sett, sier Ada entusiastisk og legger til:

- Så er det dette med påfyll fra fagpersoner. Målet er at de skal reise hjem med en full verktøykasse. Lære seg teknikker for å håndtere egne følelser, forteller Ada.

I tillegg jobber Ada som leder for stiftelsen med ulike informasjonsprogrammer, både til foreldre, helsepersonell, barnehager og skoler, i tillegg til å holde foredrag og reise landet rundt. Og selvsagt handler mye av jobben om å få i land avtaler og sponsorater. Både store selskaper og lokalt næringsliv hankes inn. Et av de siste prosjektene er barnetøyprodusenten Gullkorn Design som leverer alt av barnetøy til de som har fått innvilget opphold. Ikke alle har vinterklær som passer, og Ada er opptatt av at de som ankommer senteret skal slippe følelsen av å mangle noe.

Å nå ut med informasjon som kan forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep, er målet. At spørsmål blir stilt. At barn skal få vite om kropp, sex og grensesetting fra de er små. Grimstad-kvinnen er pådriver for at barnehagebarn skal få vite hvordan en baby blir til.

- Jeg er så lei av å høre om "den vanskelige samtalen!" Dette er spennende og viktige samtaler!

Forebygging er viktig, ifølge Ada. Slitne foreldre skal få vite at det er normalt å kjenne på avmakt når babyen gråter, men få informasjon underveis i svangerskapet om hvor lite en baby tåler. Kanskje har du sett en dukke på barselavdelingen ikledd en body med påskriften: «Selv om du blir trøtt og lei, husk at du er alt for meg.» En bønn om ekstra tålmodighet fra en som ennå ikke har språket selv.

Ikke et alternativ å snu seg vekk

Drivkraften for alt arbeidet, enten det i møte med politikere, samarbeidsprosjekter med myndigheter eller kurs og foredragsvirksomhet, er ifølge Ada å gjøre en forskjell for de barna som trenger det mest, men som vi voksne har en tendens til å vende blikket vekk fra.

- Mange barn som blir utsatt for vold og overgrep blir ofte ikke sett eller snakket til. Ada Sofie Austegard

- Vi voksne orker ikke å gå inn det. Vi tør ikke stille spørsmål, og vet ikke hvordan vi skal gå fram. Hver dag tenker jeg tanken: Dersom Stine Sofie hadde overlevd - hvordan hadde hun blitt møtt? Hva slags behandling hadde hun fått? Og så tenker jeg at at det vi tilbyr er viktig.

Blir det noen gang tungt å jobbe med denne tematikken?

- Jeg snur litt på det. Jeg orker ikke å la være å jobbe med dette. Jeg tenker at jeg skal orke nettopp fordi det er barna som står i det vonde. At det å vende seg vekk fordi man ikke orker, det rammer barnet, påpeker Ada.

Hvordan opplever hun livet nå, tjue år etter tapet av datteren?

- Jeg vil si at jeg har et godt liv i dag. Jeg har familie og venner og en fantastisk jobb. Jeg får ganske ofte høre at jeg har opplevd det verst tenkelige man kan oppleve. Det var det Stine og Lena som gjorde. Dessuten er det bare å se på nyhetene! Det verst tenkelige skjer hver eneste dag. Jeg lever et liv med mat på bordet, glede og kjærlighet rundt meg, sier Ada.

<strong>BESTEMTE SEG FOR Å ORKE:</strong> - Jeg skylder barna å orke deres historier, sier Ada til KK. Foto: Stian Herdal
BESTEMTE SEG FOR Å ORKE: - Jeg skylder barna å orke deres historier, sier Ada til KK. Foto: Stian Herdal Vis mer

- Men hadde noen fortalt meg at saken tjue år etter fortsatt er så mye omtalt i media, hadde jeg ikke trodd det var mulig. Saken har vært oppe i en eller annen domstol eller kommisjon i sytten år. Det er det som har vært mest krevende, sier Ada.

For Ada har det vært viktig at de to barna hennes har kunnet snakke med henne om alt de har hatt behov for å vite om saken. Men det har også vært viktig å la dem få slippe.

I skrivende stund ligger saken på bordet hos gjenopptakelseskommisjonen. For syvende gang. Viggo Kristiansen har siden dommen falt hevdet sin uskyld, og hans advokat framholder at det foreligger nye bevis i saken som gjør at saken bør gjenopptas.

Evig mediepress

Bok og podcast om saken har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. Her stilles det spørsmål ved om Viggo Kristiansen kan være uskyldig dømt. En tv-serie over samme tema er også på trappene. Til NRK fortalte foreldrene samlet, at de opplevde at mediedekningen de senere årene har blitt mer ensidig, i å dekke Kristiansens prosedering for gjenopptakelse i langt større grad enn tidligere. Og at saken brukes som underholdning.

- Slik vi ser det foreligger det ingen nye bevis, sier Ada. Hun avventer situasjonen.

- Og det er retten som dømmer, ikke media og folkeopinionen, sier Ada.

I år ville Stine Sofie ha vært 28 år.

Ser du henne for deg som voksen, eller vil hun alltid være åtte år?

- Jeg tenker på Stine Sofie hver dag, og ja, jeg har tenkt mye på hvem hun ville vært i dag. Når man mister noen man er så uendelig glad i, blir de liksom vakrere og vakrere med årene. Så jeg ser for meg en nesten uvirkelig vakker kvinne, høyreist og slank og med langt blondt hår.

Ada ler litt i andre enden av telefonen.

- Du vet, jeg er jo ikke mye over 1.50 selv, så det er jo helt urealistisk at Stine Sofie skulle få en sånn modellhøyde, men det er slik jeg ser henne for meg, sier hun og humrer.

- Også tenker jeg at jeg hadde vært bestemor. Jeg ser at bestevenninnene til Stine Sofie har fått barn, og da ser jeg for meg at Stine Sofie også hadde vært mamma nå, sier Ada med det høres ut som et smil i stemmen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer