SELVSKADING: For «Cecilie» ble selvskadingen en måte å overleve på, før hun etter mange år fant en sunn måte å takle de innvendige smertene på. (Dette er et illustrasjonsbilde)  Foto: Shutterstock / champ_nitirak
SELVSKADING: For «Cecilie» ble selvskadingen en måte å overleve på, før hun etter mange år fant en sunn måte å takle de innvendige smertene på. (Dette er et illustrasjonsbilde) Foto: Shutterstock / champ_nitirak
Selvskading

- Jeg turte ikke å vise følelser, jeg klarte ikke å gråte eller å bli sint. Istedenfor fant jeg noe å skade meg med

«Cecilie» sto på kanten av et stup to ganger, men hun ville jo ikke dø. Selvskadingen ble hennes måte å overleve på, før hun etter mange år fant en sunn måte å takle de innvendige smertene på.

«Cecilie» (32) var 14 år gammel da hun begynte å skade seg selv – hun følte seg usynlig både hjemme og på skolen. Hun var en stille og beskjeden jente, og mobberne så henne som et lett offer. (Psst: Selvskading rammer mer enn 10 prosent av unge norske jenter!)

– Jeg turte ikke å vise følelser, jeg klarte ikke å gråte eller å bli sint. Istedenfor begynte jeg å lete etter noe å skade meg med. Jeg fant en tapetkniv hjemme, og denne kniven ble min bestevenn i mange år. Jeg hadde den med meg overalt.

Den 14 år gamle jenta begynte å kutte seg på håndleddet, som et slags rop om hjelp. Hun ville at menneskene rundt henne skulle forstå at hun hadde det vondt, men da de spurte, turte hun ikke å innrømme den egentlige grunnen.

– Jeg begynte å skade meg mer i skjul, og etter hvert gjorde jeg det opptil flere ganger om dagen. Det ble min redning i hverdagen, samtidig som det var min måte å straffe meg selv på.

KK.no gjør oppmerksom på at «Cecilie» ønsker å være anonym på grunn av ekssamboeren.

LES OGSÅ: June ble voldtatt to ganger: - Jeg har vært så langt nede at jeg har lurt på om livet var verdt å leve

Ble voldtatt to ganger på to år

Natt til første nyttårsdag i 2004 valgte «Cecilie» å bli med en gutt hjem – hun skulle få sove på sofaen hans, slik at hun slapp å vente i flere timer på taxi hjem. Gutten voldtok henne.

To år senere ble hun utsatt for en ny voldtekt, av en person hun kjente. Hun valgte å anmelde den andre voldtekten, men saken ble henlagt.

Skammen følte til at jeg straffet meg selv enda mer

– Jeg har skammet meg mye over dette, spesielt den første voldtekten, da jeg ble med en ukjent gutt hjem. Han virket så grei. Skammen følte til at jeg straffet meg selv enda mer.

«Cecilie» brukte ikke kun tapetkniven, hun skadet seg også på andre måter.

– Jeg hadde det så vondt inni meg, så jeg brukte selvskadingen for å døyve smertene.

LES OGSÅ: Line ble voldtatt: - Han tok tak i hoftene mine og tightsen, og holdt meg nede

Prøvde å få en ny start

I 2007 ble «Cecilie» innlagt. Psykologen mente at hun ikke var psykisk syk, derfor fikk hun ingen behandling. Hun bestemte seg for å slutte med selvskadingen – hun var jo ikke syk, sa de.

FØLTE SEG UTRYGG: «Cecilie» var redd og følte seg utrygg. (Illustrasjonsbilde) Foto: Shutterstock / LaVika
FØLTE SEG UTRYGG: «Cecilie» var redd og følte seg utrygg. (Illustrasjonsbilde) Foto: Shutterstock / LaVika Vis mer

«Cecilie» flyttet hjem til besteforeldrene sine, fikk seg en ny jobb, og følte at livet endelig begynte å smile til henne igjen. Men etter hvert dukket minnene fra voldtektene opp.

– Jeg følte meg utrygg hjemme – når besteforeldrene mine var bortreist følte jeg null trygghet der. Jeg hadde en tung og vond følelse i kroppen, det eneste jeg følte meg trygg på var kniven.

Ute føltes tryggere enn inne, så «Cecilie» begynte å sove på graven til oldeforeldrene sine. Hun var innom hjemmet noen ganger om dagen for å se til marsvina sine, før hun gikk på jobb, og deretter ut igjen for å sove. Da den vonde følelsen innvendig kom, kuttet hun seg.

– Jeg begynte hos en psykolog, men han var mer opptatt av å ta seg av spiseforstyrrelsen min. Etter hvert ble kroppen fullstendig utslitt, og jeg gikk på en kjempesmell som førte til at jeg ble innlagt i syv måneder.

LES OGSÅ: Cecilie skadet seg selv: - Man vet jo innerst inne at dette ikke er bra, men det ble på en måte en normalitet i det unormale

Skremmende å være innlagt på psykiatrisk avdeling

«Cecilie» har vært innlagt 10 ganger. I starten var det skremmende – hun turte ikke å gå ut av rommet sitt på flere dager.

– Det som er så trist med psykiatrien slik jeg opplevde det, er at de prøver å finne ut av hva som feiler deg, hvilken diagnose du har, i stedet for å bruke tid på å lytte.

De overveldende minnene fra voldtektene var en av hovedgrunnene til at «Cecilie» ble innlagt første gangen.

Man trenger ikke å ha en personlighetsforstyrrelse selv om man reagerer på et traume

– Den første voldtekten holdt jeg for meg selv i over et halvt år, noe som førte til at jeg fikk en helt normal reaksjon på et alvorlig traume. Man trenger ikke å ha en personlighetsforstyrrelse selv om man reagerer på et traume.

Tre av de andre innleggelsene, som tok sted mellom 2012 og 2014, trengte «Cecilie» for å komme seg unna eksen, som var hennes daværende samboer. Hun måtte rømme for å få litt ro og fred i kroppen.

– Jeg levde i et forhold med psykisk og fysisk vold, som førte til enda mer selvskading. Jeg sto på kanten av et stup to ganger – jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ønsket jo ikke å dø, men jeg orket ikke å leve med han lenger.

LES OGSÅ: Voldtektsofre bør oppsøke hjelp rett etter overgrepet

Redselen tok fullstendig overhånd

I fjor høst skulle «Cecilie» starte på nytt: Hun hadde flyttet vekk fra eksen sin, og følte seg trygg i sine nye omgivelser. Men det skulle ikke vare lenge.

– Redselen for at eksen min skulle finne meg tok til slutt helt overhånd. Plutselig fikk jeg et kraftig anfall – det kjentes ut som at beina mine var lammet.

Ambulansen kom, og «Cecilie» ble kjørt til legevakten. Legen mente at hun fikk dette anfallet fordi det hadde skjedd så mye på kort tid. På fem dager havnet hun på legevakten fire ganger – to ganger på grunn av selvskading.

– Jeg følte at legene så ned på meg, i stedet for at å lytte til meg. Det var jo åpenbart at jeg trengte hjelp. Flere leger burde ha fått et kurs i hvordan man oppfører seg mot mennesker.

LES OGSÅ: - Jeg vet at jeg har en ganske krevende sykdom og at jeg må ta medisinene mine for å overleve

Klarer endelig å gråte i stedet for å skade seg selv

«Cecilie» har noen få, nære venner rundt seg, som er der for henne i gode og vonde perioder. En av vennene hennes lovte å hjelpe og støtte henne den dagen hun endelig skulle kvitte seg med kniven.

– 19. desember i fjor kastet jeg utstyret. Det var et veldig vanskelig valg for meg, da jeg har holdt på med selvskadingen i nesten 18 år.

Nå er det omtrent tre måneder siden «Cecilie» sluttet med selvskadingen, og hun bruker nå ord og tårer i stedet for kutt når hun er lei seg og har det vondt. Hun har endelig gode venner rundt seg som lytter til henne.

– I dag har jeg det bra, selv om det er perioder som er tunge. Jeg er sterk og sta. Mange synes det er utrolig at jeg fortsatt lever etter alt det jeg har vært igjennom. Men man må ikke gi opp, dersom man gjør det, har man tapt. 

LES OGSÅ: Derfor er venner så utrolig viktig

Revolusjonerende behandling de siste årene

Anita Johanna Tørmoen har doktorgrad i behandling av selvskading, og jobber som forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging ved Oslo Universitetssykehus.

Hun mener at det har skjedd en stor endring innen behandling av selvskading de siste 10-15 årene.

– Det er absolutt god hjelp å få. Det er viktig at vi som behandlere hjelper pasienten med å legge merke til og samtidig forstå sine følelser, samt å bruke mestringsmetoder de kan lære seg gjennom behandling, i stedet for å være destruktive mot seg selv, forteller hun til KK.no.

Det går an å få hjelp gjennom et strukturert behandlingsprogram der pasient og behandler sammen setter felles mål som en jobber planmessig mot å nå.

– Det er viktig å ta tak i de underliggende problemene, men samtidig også lære nye måter å håndtere sterke negative følelser på. Mange pasienter vil gjennom god behandling erfare at de kan regulere negative følelser på andre måter enn ved å skade seg selv.

LES OGSÅ: Derfor er viktig å stille opp for nære som sliter psykisk

Det er ikke kun personen som skader seg selv som har det vondt, personer rundt vil også bli svært berørt.

– De fleste opplever selvskading og selvmordsforsøk som vanskelig følelsesmessig, og både personen selv og hjelpere blir ofte fortvilet. Mange ganger vil nettopp gode venner eller bekjente etter en tid syns det er vanskelig å stå som eneste hjelpere. Derfor er det viktig å vite at det også finnes profesjonelle behandlere som kan bistå før det går så langt som det gjorde for «Cecilie», sier Tørmoen.

Man kan få hjelp flere steder: Ring Mental Helse eller Røde kors, snakk med fastlegen din eller be om å få time hos distriktspsykiatrisk senter.

LES OGSÅ: Da Marianne var 36 år kom de første flashbackene fra overgrepet: - Jeg ble kjemperedd uten å skjønne hva jeg var redd for

Til forsiden