NÅR MAMMA ER MISBRUKER: - Jeg valgte tidlig å være åpen om at mamma var narkoman, forteller datteren Stine. I dag har mamma  Lise vært rusfri i 20 år. Foto: Astrid Waller
NÅR MAMMA ER MISBRUKER: - Jeg valgte tidlig å være åpen om at mamma var narkoman, forteller datteren Stine. I dag har mamma Lise vært rusfri i 20 år. Foto: Astrid Waller Vis mer

Narkoman

- Jeg valgte tidlig å være åpen om at mamma var narkoman

Lise var narkoman i 22 år. Datteren Stine vokste opp hos besteforeldrene. Hvordan har det seg at hun aldri bar nag til moren?

Har hun vært narkoman? Hun som sitter her med dus bluse, velfrisert hår og pene negler? Som er utdannet journalist, driver eget konsulentfirma og er sommerbrun midt i april, etter en sju dagers topptur på Kilimanjaro.

Sammen med rusmisbrukere, riktignok, og koblingen er langt fra tilfeldig. For dette er historien om en enorm snuoperasjon. Om å endre livet sitt, fra solfylt til nattsvart, og siden tilbake igjen. Om å stable seg selv på beina etter å ha mislyktes så utrolig mange ganger. Om håp og skuffelse. Og om å bruke erfaringene sine til å hjelpe andre.

Dette er historien om Lise. Men kanskje like mye om datteren Stine?

LES OGSÅ: Marias pappa levde som sprøytenarkoman i flere år

– Jeg har alltid hatt veldig dårlig samvittighet overfor Stine, selv om hun alltid har bedyret at jeg ikke har noen grunn til det. Men som mor må jeg leve med skyldfølelsen over å ha sviktet barnet mitt.

UNG MOR: En svært ung mamma med en blid Stine i sofaen. Foto: Privat
UNG MOR: En svært ung mamma med en blid Stine i sofaen. Foto: Privat Vis mer

Lise Aasmundstad (50) kryper opp i sofaen ved siden av Stine. At hun skulle sitte her, i datterens myke sofa, i et villaområde i Bærum. Ja, at de to i det hele tatt skulle sitte ved siden av hverandre, som mor og datter, var i mange år ikke mer enn et fattig håp. For gjennom Stines barndom, alle de viktige årene, da bånd skal knyttes, tanker formes og tårer tørkes, da bodde Stine i fosterhjem hos mormor og morfar. Og Lise, hun var narkoman, med gata som hjem.   

Lise snur seg mot datteren:

– Det er så mange ting jeg har gjort, som førte til at bestemor måtte sitte på sengekanten din om kvelden og forklare for deg. 

Alt startet for mye lenger siden, i 1980. Sommerperlen Langesund lå turistbrakk og vintertrøtt, og 12 år gamle Lise kjedet seg. Hun, som hadde vokst opp med naturopplevelser på hytta og elsket å være på campingferie. Nå prøvde hun hasj – og siden røykte hun hasj. Hver. Eneste. Dag. 

– Da jeg var 15, prøvde jeg heroin. Siden fortsatte det med amfetamin, syre og piller. 

Hun hadde en rusfri periode da hun som nittenåring ble mor til lille Stine, og i seks år greide hun å leve det hun kaller «et dobbeltliv», med barn og jobb på den ene siden, og rus på den andre. Men til slutt gikk det ikke lenger. Selv Lise skjønte det. 

– Jeg hadde flere dommer på meg, blant annet for smugling av hasj fra Danmark, og jeg sonet et halvt år i fengsel for et postran. Familien og arbeidsgiver gikk sammen om å få meg inn på behandling. 

Mens Lise dro til Tyrili, kom seks år gamle Stine i fosterhjem. 

– At Stine kom til mamma og pappa, var det beste som kunne skjedd. 

Stine nikker: 

–  Det var ikke noe trygt for meg hos mamma. Takket være bestemor og bestefar har jeg fått det livet jeg har fått. Og også fått ha kontakten med mamma. 

LES OGSÅ: Anne Cecilie var hjelpeløs tilskuer til at storesøsteren ruset seg 

Stine vokste opp i Bærum. Besteforeldrene hadde flyttet hit for å unngå stigma i den lille Telemark-byen. Der andre barn kom spente til første skoledag, med mammas trygge hånd å holde i, gikk Stine mellom bestemor og bestefar. Og hver uke, når hun skulle på ridning, var det bestefar som satt i ridehuset og så henne utvikle seg fra usikkert skritt til frisk galopp. Bestefar, som ble med på shopping, kjørte henne til venninner, og hentet henne igjen etterpå. 

– Bestefar var den jeg kunne prate med om alt. Bestemor var kanskje mer praktisk. De holdt seg veldig unge gjennom å ha et barn i huset. De kunne jo ikke bli gamle når de hadde meg, forteller Stine.

Rykter forflytter seg gjerne fort. Ofte raskere enn sannheten. Hva svarte Stine dersom noen spurte om moren hennes? 

– I begynnelsen brukte jeg å si at mamma var på ferie. At jeg bare skulle bo hos bestemor og bestefar en stund. Det tok mange år før jeg skjønte at mamma var narkoman.

Lise holder godt rundt kaffekoppen. Den har bilde av en fe på.  

– Vi informerte jo om det på skolen, og på videregående fortalte du det selv. 

– Ja, sier Stine. 

– Jeg valgte tidlig å være åpen om at mamma var narkoman. Mye fordi jeg er veldig stolt av mamma. Da jeg ble voksen og møtte folk som hadde fordommer, lot jeg dem snakke ferdig, før jeg sa: «Mamma er narkoman.» Da ble de helt satt ut. 

Stine husker at hun følte seg dratt med i dragsuget av morens livsstil: 

– Jeg følte at folk tenkte: «Moren din er sånn, og da er du også sånn.» Men livsstilen hennes har jo ingenting med meg å gjøre. Mamma har med meg å gjøre. Det har aldri vært noen skam for meg at mamma var narkoman. 

Lise bryter opp i et smil:

– Jeg er utrolig stolt av Stine, og jeg blir veldig ydmyk og glad for hvordan hun føler det. 

Til jul og i høytider fikk Lise komme hjem til datteren, så lenge hun ikke var ruset.

– Men jeg fikk lov til å være «frisk», altså at jeg hadde tatt nok til at jeg ikke fikk abstinenser.

ÅPENHET: Lise forteller at åpenhet alltid har vært viktig i familien. Stine er enig. – Jeg har vært åpen med alle vennene mine om at mamma var narkoman, sier hun. Foto: Astrid Waller
ÅPENHET: Lise forteller at åpenhet alltid har vært viktig i familien. Stine er enig. – Jeg har vært åpen med alle vennene mine om at mamma var narkoman, sier hun. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Kristines far var narkoman: -Når jeg kan klare å skape en forandring i mitt liv, kan alle klare det

Andre barn fikk ikke være sammen med henne

Noen ganger gikk det, andre ganger ikke. Stine husker usikkerheten. Kom mamma til å være der på julekvelden? 

–  Det verste var når du ringte og avlyste, fordi du var på kjøret. Det var veldig sårt. Bestemor og bestefar forsøkte å skåne meg fra det. Men jeg hadde jo ikke hatt noe igjen for det om du kom ruset.

Stine var ni–ti år da Lise sammen med bestemor og bestefar fortalte henne sannheten. Om hvorfor hun ikke kunne bo med mamma. Stine husker det så godt. Hvordan de satte seg ned alle fire. Alvoret. 

– Det var veldig vanskelig for meg. Jeg kjente jo ingen som ruset seg, og jeg var sikker på at andre kom til å dømme meg. 

Hun husker hun overhørte andre barns foreldre: «Moren til Stine er narkoman, og da kan ikke du være sammen med henne.» 

– Det er noe av det kvalmeste jeg husker fra barndommen. Men det har heldigvis ikke satt varige spor i meg. Og barna var jo ikke enig med foreldrene. 

Det var på denne tiden Stine skrev et kort til mamma. Med små barnehender, som hadde øvd så iherdig på skolen på border og løkkeskrift. Som hadde arbeidet samvittighetsfullt mens bestemor hjalp henne med leksene. Nå, som det snart var jul, skrev Stine det som lå hennes hjerte nærmest. 

«Kjære mamma. Jeg er glad i deg selv om du er narkoman.» 

Kortet fulgte Lise i alle år – gjennom utallige avrusningsforsøk og nye runder på kjøret.

– Hver jul tar jeg fram det kortet og henger det på juletreet, sier Lise og smiler mot datteren. 

– De ordene betyr så mye for meg. 

Lite ved Lises utseende røper hennes historie. Tennene er fikset, og i disse dager er hun under behandling for hepatitt C. Med det forsvinner siste spor etter et liv i rus. I hvert fall de synlige. 

– Det kunne jo vært ganske mye verre, påpeker Stine.

– Ja, innrømmer Lise.

– Jeg kunne jo fått hiv. Eller hjerneskader, som følge av overdoser.

Om hun noen gang så moren sin ruset? Stine kan ikke huske det: 

– Det er så mye jeg har fortrengt. Men det er episoder jeg ikke greier å fortrenge. All flyttingen. Alle de nye kjærestene hennes hele tiden. Hele det livet jeg hadde før jeg kom til bestemor og bestefar.

Da Stine var 16 år, kom mamma ut fra Tyrili behandlingshjem. Rusfri. Kanskje for alltid, nå? Stine bestemte seg for å flytte til mamma, som nå bodde i Sandvika. 

– I den alderen var det kulest å bo hos mamma, forteller Stine. 

– Med mamma kunne jeg jo snakke om det å være ungdom.

– Det var veldig deilig endelig å være sammen igjen, sier Lise. 

NASJONALDAG: Stine på 17. mai med mamma og besteforeldrene. Foto: Privat
NASJONALDAG: Stine på 17. mai med mamma og besteforeldrene. Foto: Privat Vis mer

– Vi levde sammen sånn som en mor og datter skal.

«Hold kjeft.» Stine mener det er det verste hun noen gang sa til moren. Og ingen trengte noen gang å lete etter henne om natten: 

– Jeg var som ungdommer flest og gikk på fest, men jeg har alltid vært bestemt på at valget mitt er tatt. Jeg kommer aldri til å ruse meg! 

LES OGSÅ: Steinar Schipper (38) var rusavhengig: -Jeg møtte opp som full julenisse på julaften

Lise lyser opp: 

–  Jeg er så glad for det. Det betyr absolutt alt for meg! 

Stine jobber innenfor markedsføring, er samboer, og sønnen Billy (1 ½) går i barnehage. Mamma Lise bor i en leilighet bare et steinkast unna og er barnevakt så fort de ringer. Og stikker gjerne innom ellers også! Når hun ikke holder foredrag og kurs, da.

Gjennom firmaet Rehabpiloten bruker hun egne erfaringer for å hjelpe rusavhengige tilbake til samfunnet. Som coach og konsulent tilbyr hun en egenutviklet verktøykasse, hentet delvis fra næringslivet, slik at rusmisbrukere skal slippe å stå der, som hun selv gjorde, uten nettverk, og med bare narkomane venner.

«Sammen mot toppen», turen til Kilimanjaro hun nettopp kom hjem fra, var i samarbeid med Frelsesarmeen. Lise var med som ledsager for 22 rusmisbrukere som befant seg nøyaktig der hun selv en gang var. Midt i kampen. Men nå, på toppen av Afrikas høyeste fjell, blåste vinden så friskt, og Tanzanias stepper lå langt der nede. 

– Mange brukte forberedelsene til turen for å bli rusfrie, og det var et sterkt øyeblikk da vi sto der sammen på toppen. 

Lise svelger. 

– Mange tok ut sine aller siste krefter for barn, kjæreste og familiene sine ...

Stine blir blank i øynene, hun også. Skjønner så vel hva hun snakker om. Innrømmer at det var tungt opp gjennom årene å se moren nærme seg bunnen:

– På et tidspunkt sa jeg til mamma: «Om ikke du slutter å ruse deg, så begynner jeg!» Jeg var så lei. 

I dag kaller Stine moren «den sporty av oss». Mamma som insisterer på sykkelturer med telt i marka, mens Stine selv har mest lyst på en trilletur til byen på kafé. 

– Nå har du vært rusfri like lenge som du var på kjøret, påpeker Stine.

– Ja, sier Lise. 

– Det er 20 år nå.

LES OGSÅ: Merete ble avhengig av smertestillene. - Jeg var som pakket inn i bomull

 

– Frykten for at mamma vil ruse seg igjen, vil nok aldri forsvinne helt

Hva var det som gjorde at hun i 1997 endelig greide å bli rusfri? Hvorfor er hun blitt den hun er i dag? Hvorfor gikk det denne gang?  

– Jeg var på Tyrili, og husker jeg tenkte: «Nå vil jeg at det skal ta slutt.» Det handlet kanskje om modenhet og alder. Jeg hadde sprukket så mange ganger og følt meg mislykket, og alt var helt håpløst. 

Hun begynte på legemiddelassistert rehabilitering, såkalt LAR. I dag har hun trappet ned. Bruker bare en minidose, og skal slutte i løpet av året. Ingen flere turer til apoteket for å hente ut preparatet som i snart 20 år har hjulpet henne til å stagge suget. En enorm snuoperasjon er snart ved veis ende. En styrkeprøve tyngre enn noen fjelltur i verden. Føler hun seg trygg nå, på at målet er nådd? At hun kommer til å holde seg rusfri?

– Ja. I den grad jeg kan. Jeg kan jo ikke love at det aldri vil skje noe i mitt liv.

Hva med Stine? Er hun redd for nye nedturer? 

– Frykten for at mamma vil ruse seg igjen, vil nok aldri forsvinne helt. Jeg tror ikke hun kommer til å gjøre det, men det kan jo skje. Mange sier «En gang narkoman, alltid narkoman», men jeg ser ikke på mamma som narkoman eller som rusfri. Jeg har aldri tenkt at nå er hun rusfri.

Åpenhet. Det er veien både Lise og Stine har valgt. Lise gjennom jobben og gjennom å stå fram. Stine gjennom aldri å skamme seg over moren. 

TOPPTUR: Lise på toppen av Kilimanjaro!  Foto: Privat
TOPPTUR: Lise på toppen av Kilimanjaro! Foto: Privat Vis mer

– Det er vel heller jeg som bærer på skammen, sier Lise. 

Stine rister på hodet:

– Men det jo helt unødvendig. Jeg mener avhengighet er en sykdom, og man kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet over å ha hatt for eksempel kreft. Og du har jo Billy nå, og kan gjøre det godt igjen med ham. 

–  Ja, det kan jeg, sier Lise. 

– Men likevel. Erkjennelsen som mor, å ha sviktet sitt eget barn. Det er noe jeg må leve med. Samtidig vil jeg gjerne vise at det er mulig og forsones. 

LES OGSÅ: Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Stine smiler. 

– Jeg har aldri anklaget deg for noe. Det var et annet kapittel av livet. Men du får jo aldri bort den skyldfølelsen, uansett hva jeg sier. Samtidig skjønner jeg hva du mener.  Jeg er jo mor selv, og vet hvor lite som skal til før man får dårlig samvittighet. 

Morfar døde for tre år siden. Han rakk ikke å få møte lille Billy. Mormor ble alvorlig syk like før påske, og nylig gikk hun bort. Lise og Stine er fortsatt i sjokk. Over hvor fort det gikk. Hvor vondt det føles. Kvinnen som bar dem begge gjennom livet. Morsfanget. Hun som kjørte rundt om natten, i Langesund og på Plata, for å lete etter sin egen datter. Og som siden var den som skulle vokte over barnebarnet. Forklare hvorfor mamma ikke kom på julaften. 

LES OGSÅ: Tobarnsmamma Hege (39) brukte amfetamin to ganger om dagen

Stine er dypt takknemlig for årene hos bestemor og bestefar. Overfor mamma føler hun ingen bitterhet: 

– Jeg føler meg faktisk veldig heldig som har hatt den barndommen jeg har hatt. Det er en av de tingene som gjorde at jeg har kommet meg dit jeg er. Jeg har hatt så mye kjærlighet i livet mitt.

Lise smiler, som kanskje bare den som har mistet alt og fått det tilbake, kan. 

– Om du visste hvor fint det er for meg å se alt dette som Stine har bygd opp. Jeg er ubeskrivelig stolt av henne. Og det at jeg nå får være bestemor selv, det er fantastisk. En dobbel kjærlighet som ikke går an å beskrive. 

Om hun kunne begynt livet sitt på nytt igjen. Tatt en annen vei, den dagen hun som rastløs 12-åring sto der i Langesund. Hva ville hun endret på? Svaret kommer med det samme: 

– Jeg ville aldri begynt å ruse meg. Jeg skulle ønske at jeg hadde visst det den gang, konsekvensene av å røyke hasj. 

Så bryter hun opp i et smil. Et sånt varmt, beskyttende bestemorssmil, som hun kanskje har etter sin egen mor?  

– Barnebarnet mitt, han skal vite så mye om det at han ikke vil ønske å prøve det. Jeg føler det som en livsoppgave å gi ham den riktige informasjonen.

hege.lovstad.toverud@kk.no Denne saken står også i KK nr 25, 2017

LES OGSÅ: Marias pappa levde som sprøytenarkoman i flere år

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: