Else Ravn (62) bor i Bærum og jobber på en barneskole. Som barn og ungdom hadde hun en hårmanke det ble snakket om. Håret var brunt, veldig tykt, og Else likte å ha det langt. Håret var en viktig del av identiteten, og da hun merket at håret begynte å bli tynnere allerede i 20 årene, var det vanskelig å akseptere.

– At håret er kvinnens pryd, stemte godt for meg. Det var derfor traumatisk å oppleve at håret ble tynnere og tynnere. Jeg prøvde tallrike kurer for å motvirke hårtapet. Det eneste mirakelkurene hadde til felles, var at de ikke virket, sier Else.

– I begynnelsen av 30 årene måtte jeg akseptere at det flotte håret mitt var borte for alltid. Jeg fikk diagnosen androgen alopesi, og gikk den tunge veien til parykkmakeren.

Prøvde å skjule hårtapet

Else mistet ikke håret flekkvis, som en del med alopesi gjør, håret ble bare tynnere og tynnere. Det plaget henne, og Else var hos hudleger, tok hormonprøver og var på Rikshospitalet, men ingen fant ut hvorfor mer og mer hår falt av.

– Jeg prøvde å skjule det ved å klippe meg kort, jeg passet på å sette meg slik at lyset ikke skulle falle på hodebunnen. Håret opptok altfor mye av tankene mine, og jeg gjorde de tiltakene jeg kunne for at ingen skulle merke noe. Jeg prøvde å la håret vokse ut igjen, det ble bare tynt og pistrete. Og da jeg farget håret mørkebrunt, så det om mulig enda mer trist ut, med den store kontrasten til den lyse hodebunnen, forteller Else.