Else Ravn (62) bor i Bærum og jobber på en barneskole. Som barn og ungdom hadde hun en hårmanke det ble snakket om. Håret var brunt, veldig tykt, og Else likte å ha det langt. Håret var en viktig del av identiteten, og da hun merket at håret begynte å bli tynnere allerede i 20 årene, var det vanskelig å akseptere.
– At håret er kvinnens pryd, stemte godt for meg. Det var derfor traumatisk å oppleve at håret ble tynnere og tynnere. Jeg prøvde tallrike kurer for å motvirke hårtapet. Det eneste mirakelkurene hadde til felles, var at de ikke virket, sier Else.
– I begynnelsen av 30 årene måtte jeg akseptere at det flotte håret mitt var borte for alltid. Jeg fikk diagnosen androgen alopesi, og gikk den tunge veien til parykkmakeren.
Slik vant Frode Thuen kona tilbake: - Først tenkte jeg hun var urimelig
Dette er den vanligste årsaken til hårtap hos kvinner
Prøvde å skjule hårtapet
Else mistet ikke håret flekkvis, som en del med alopesi gjør, håret ble bare tynnere og tynnere. Det plaget henne, og Else var hos hudleger, tok hormonprøver og var på Rikshospitalet, men ingen fant ut hvorfor mer og mer hår falt av.
– Jeg prøvde å skjule det ved å klippe meg kort, jeg passet på å sette meg slik at lyset ikke skulle falle på hodebunnen. Håret opptok altfor mye av tankene mine, og jeg gjorde de tiltakene jeg kunne for at ingen skulle merke noe. Jeg prøvde å la håret vokse ut igjen, det ble bare tynt og pistrete. Og da jeg farget håret mørkebrunt, så det om mulig enda mer trist ut, med den store kontrasten til den lyse hodebunnen, forteller Else.
Ingen vet hva som førte til hårtapet, men det skjedde flere ting som kan ha påvirket utviklingen hos Else. Hun var gjennom både barnefødsel og skilsmisse og hun fikk diagnosen hypotyreose, en stoffskiftesykdom som i seg selv kan føre til hårtap. Else tror selv at både det emosjonelle stresset og diagnosen kan ha vært medvirkende årsaker. Hun kjente på en sorg over å ha mistet identiteten sin, følte at alle så på henne og ble opptatt av håret til enhver tid.
– Dette preget livet mitt mye, og jeg var ofte lei meg. Allikevel prøvde jeg å late som ingenting og var med på det meste. Det var heller ingen som kommenterte endringen av hårmanken min. Men for meg var det en stor belastning, jeg følte meg rett og slett skamfull.
– Etter at jeg fikk diagnosen androgen alopesi, innså jeg at jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg styrte med farging av det håret som var igjen til jeg var 40 år. Da var det en lettelse å la det bli naturlig grått. Men selv om jeg ble mer fornøyd med den naturlige fargen, ble håret ble stadig tynnere.
Will Smiths kone om sykdommen bak skandale-slaget
Fornøyd med bruk av hårdel
Else fikk parykk da hun var 32 år, men ble aldri helt fortrolig med bruken. Hun opplevde at det var som å ta på seg en lue, og det var problematisk både sommer og vinter. Hun brukte ikke parykk daglig, følte seg verken komfortabel med eget hår eller parykk.
Da hennes eget grå hår virkelig så stusselig ut, oppsøkte Else Apollo Hårsenter. Det var ikke vanskelig å velge hvor hun skulle søke hjelp, Apollo Hårsenter er Norges eneste landsdekkende kjede av frisører med spesialkompetanse innen hårtap og hodebunnsproblemer.
– Dette var i 2015. Jeg ble møtt av utrolig omsorgsfulle og dyktige fagfolk, og det var lett å snakke om hårtapet og hvilke muligheter som finnes. Jeg følte meg godt ivaretatt fra første stund, og fikk mange gode råd og tips, sier Else.
Hun gikk tilbake til å ha brunt hår, og fikk en hårdel som passet perfekt. Den ble festet på en usynlig måte, og det var umulig å se at dette ikke var Elses eget hår. Endelig kunne hun ha langt, fint hår igjen. Else vil gjerne bidra til å fjerne skammen og all tabu rundt hårtap, og har ved flere anledninger stilt opp som modell. Omtrent hver sjette uke måtte hun innom hårsenteret for vedlikehold. Hun fikk dekket en liten del av hårkostnaden av det offentlige, men det meste betalte Else av egen lomme. Hun regner med at hun brukte cirka kr. 50 000,- på hår hvert år.
– For meg som er såpass forfengelig, følte jeg at det å se fin ut på håret var verdt prisen, sier Else, som trivdes veldig godt med det «nye» håret.
– Men helt uproblematisk var det ikke. Jeg var ofte redd noe skulle forskyve seg. Jeg er veldig glad i å bade og svømme, men jeg tok ikke sjansen på å få hodet under vann.
Else tror allikevel hun ville fortsatt med hårdelen hvis ikke pandemien hadde kommet og frisører og hårsenter ble stengt.
- Det var både fint og vondt å holde den bittelille jenta
– Ta alt!
– Jeg tenkte noen måneder, og uten å få vedlikeholdt hårdelen følte jeg meg ikke særlig vel.
– Da jeg endelig kom meg til frisøren sommeren 2020, ba jeg henne barbere bort alt håret. Jeg hadde bestemt meg for å bruke helparykk.
Else ler, for det ble aldri noen helparykk. Hun tenkte det var greit å gå uten hår, bare med solhatt, gjennom sommeren, og var påpasselig med å huske å smøre skallen med solkrem. Parykken kunne hun skaffe seg før jobbstart til høsten. Men Else syntes det var så behagelig å slippe alt styret med hår, hårdeler og parykker, at hun fortsatte å gå uten.
– Jeg gruet meg til å gå på jobben, men jeg har bare fått positive tilbakemeldinger, sier Else.
– For å flytte fokus fra håret, liker jeg å sminke meg og pynte meg med store øredobber, i hvert fall hvis jeg skal noe spesielt. Man trenger ikke å slutte å bry seg om utseendet selv om håret er borte.
Else forteller at hun som forventet har fått spørsmål om hun har hatt kreft eller vært syk på andre måter. Barna på skolen har spurt rett ut hvorfor Else har så lite hår, om det er smittsomt og om det gjør vondt. De får ordentlige svar og er fornøyde med det. En elev mente også at Else ser ut som en alv, og noen liker å stryke over piggsveisen hennes.
– Jeg har investert i en god barbermaskin, det er langt billigere enn alle frisørtimene, sier Else, som nå har cirka fem mm hår over hele hodet. Hun synes det er utrolig deilig med den ekstremt korte sveisen, som har blitt hennes nye identitet. Bare det å kunne dukke og svømme som hun vil, gir en enorm frihetsfølelse.
– Når jeg nå løfter blikket, innser jeg at jeg ikke er den eneste hårløse dama i verden, slik jeg innbilte meg før. Og jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok for to år siden, avslutter Else.
«Damer på din alder vil bare bli smelt på tjukka»
