ALLERS.NO: Mens klassevenninnene var opptatt av lek og flørting med guttene, satt Elisabeth på skolen og lurte på om faren var full. Ingen måtte forstå hvordan det egentlig var hjemme hos dem. Det måtte hun sørge for.
– Ingen måtte vite at pappa drakk, forteller Elisabeth Nordhus Blankenberg Lied (37).
– Og jeg var alltid redd for at pappa skulle være full på julaften, for da var vi sammen med andre. Hvis han drakk, ville de oppdage hvordan han kunne være.
Hun prøvde derfor å få faren til å drikke før selve julaften. Hun fant ut hvordan hun kunne trigge ham, ved å mase litt ekstra eller gjøre ting som irriterte, så han heller drakk noen dager tidligere.
LES OGSÅ: Mistet mamma til alkoholen
Vil hjelpe andre
Vi møter Elisabeth hjemme på Randaberg utenfor Stavanger. Her bor hun sammen med mannen Hans-Jørgen og barna Lilly (7) og Tobias (3). Både Elisabeth og ektemannen jobber med ungdom som har det vanskelig.
I flere år har de vært fosterhjem, og de har også vært avlastnings- og besøkshjem.
– Og så har vi hundre barn til, men heldigvis ikke på én gang, fleiper Hans-Jørgen og sikter til ungdommene som benytter seg av Ventilene i regi av Kirkens Bymisjon.
Dette er et tilbud for unge pårørende, som lever eller har levd i hjem med vanskelige leveforhold. Hans-Jørgen jobber som tiltakskoordinator, mens Elisabeth sitter som leder av Ventilene i Rogaland. I tillegg er hun styreleder i organisasjonen Barn Av Rusmisbrukere.
– Jeg får så mye energi av å jobbe med ungdom, sier Elisabeth.
Det var faren som oppfordret henne til å hjelpe andre. «Gå ut i verden og fortell!», sa han til datteren da hun var 16. «Fortell om oss, og hva rusmisbruk gjør med en familie». Han døde etter mange år som rusavhengig, 47 år gammel.
LES OGSÅ: Rikkes mamma drakk seg i hjel
En god pappa
Elisabeths pappa var verdens snilleste og mest tålmodige mann. Sporty, sosial og godt likt. Han drev en strikkefabrikk, og var vant til å stå på.
Dessuten var han handy. Alt kunne fikses og ingenting var umulig! For hvilken annen pappa sveiset en rullestol til Barbie-dukken som hadde brukket beinet? Eller monterte inn et lite vindu i dukkehuset, fordi Elisabeth syntes dukkene trengte mer lys?
Men noe gikk galt. Da Elisabeth var rundt 3–4 år, begynte pappaen å drikke. Misbruket kom snikende. Fyllekulene ble stadig tettere og varte gjerne i 2–3 dager. Den gode pappaen hennes forsvant stadig lenger bort. Hvorfor han begynte å ruse seg, vet hun ikke.
– Det var så mye bare å leve fra dag til dag. Årsaken ble ikke så viktig, sier hun.
Hun var bare 4 år da hun forsto at noe er galt. Hun merket en spent stemning mellom foreldrene. De kranglet med øynene så datteren ikke skulle forstå, og for å skåne Elisabeth for høylytt kjefting.
Men hun forsto likevel. Og hun trodde at hun kan påvirke situasjonen. Gjøre små ting som kunne få dem til å holde opp. Det ble hennes viktigste oppgave – å beskytte, redde og fikse.
LES OGSÅ: - Tre år av mitt liv er nesten helt borte
De rosa brevene
Avlange vinduskonvolutter med rosa papir må hun være veldig på vakt for. Når de kommer i posten, krangler foreldrene. Så drikker faren. Elisabeth sørger for at det er hun som henter posten. Hun kaster brevene. Etter hvert begynner hun å lytte til foreldrenes telefonsamtaler. Hun hører ting hun ikke skal vite. Som et barn ikke bør høre.
– Jeg ble veldig god til å lese andre mennesker, sier Elisabeth.
Derfor visste hun alltid når faren kom til å drikke. Hun visste også hvordan hun måtte oppføre seg for ikke å trigge en fyllekule. Aldri spørre om ting der svaret var «nei». Alltid gjøre det som var forventet av henne. Hun kunne aldri gå av vakt. Hvis hun selv var syk, var det som regel en annen som trengte hennes omsorg.
Elisabeth er ikke gammel når moren forteller at faren drikker. At ting er vanskelig nå.
– Det var kanskje ikke pedagogisk riktig, men det reddet meg. Hvis ikke hadde jeg trodd jeg var gal, sier Elisabeth.
Mer blir ikke sagt. Det er mye ukommunisert mellom moren, Elisabeth og den fem år yngre lillesøsteren. De har en stille enighet om at ingen må vite. For dette med faren skal de fikse. Alt skal bli bra! De to søstrene får tette bånd. Selv om de ikke snakker om det de opplever, har de egne roller og rutiner og en stille forståelse for hverandres tanker og følelser.
LES OGSÅ: Barn skal ikke ha det sånn
Skrev om det vonde
Elisabeth gjør det bra på skolen, og på fritiden er hun aktiv med korps og teater. Men hun bærer på så altfor mye for en som er liten. Det gjør at hun føler seg splittet og annerledes.
– Jeg kunne ha med Barbie-dukker på skolen selv om jeg gikk i fjerdeklasse, forteller Elisabeth.
I friminuttene snek hun seg bak skolen for å leke med dukkene. Det var rollespill der hun kunne spille ut noe av det vanskelige som skjedde hjemme, eller glade solskinnshistorier. Plutselig sto klassevenninnene der. Hun husker skammen da de hånlo og lurte på om hun lekte med dukker? Og hvordan hun flau og skamfull løy og svarte at «nei, selvfølgelig ikke. Ordnet bare håret på dukkene!»
Men etterpå, når de satt i klasserommet, kunne hun føle seg så uendelig mye mer voksen enn de andre. «De skjønner virkelig ingen ting», tenkte hun. Hadde hun fortalt om de tøffe episodene hun hadde vært gjennom i løpet av natten, hadde de neppe trodd henne. Bare læreren får et innblikk i det som skjer. For Elisabeth elsker å skrive. Det blir en form for terapi. Fra hun er 9 år skriver hun dagbok, men hun skriver ikke alt.
– De tøffeste episodene beskrev jeg bare i skolestilene, og gjerne med litt omskriving så ikke læreren skulle forstå at det handlet om min familie, sier Elisabeth. Det var ingen som forsto. En gang kommenterte læreren en av stilene. Han sa den var så virkelighetstro at han ikke orket å lese hele.
LES OGSÅ: - Nå er du avslørt, Erik
Mye omsorg
– Det å være barn av en alkoholiker handler om følelser, forklarer Elisabeth. – Om angst, frykt og sorg. Det er følelser som alltid vil ligge i oss, og som lett kan trigges.
Flere ganger har hun opplevd at kroppen reagerer før hun selv forstår hva som er galt. Som da de holdt på å pusse opp huset og fjernet maling med kjemikalier.
– Jeg var så sint, og det gikk utover Hans-Jørgen, men jeg forsto ikke hva det kom av.
Ikke før moren kommenterte at kjemikaliene luktet gammel alkis.
Elisabeth kan også få en reaksjon hvis ektemannen slenger seg ned på sofaen eller legger seg på dagtid. Eller hvis han er for lenge i butikken. Men Hans-Jørgen forstår.
– Hun trenger å ha kontroll og synes det er vanskelig å stole på andre mennesker. Men hvordan kan hun stole på det andre sier når hun ikke kunne stole på det pappaen sa?
Han vet også at det er vanskelig for henne å forstå at han er glad i henne. Faren valgte jo alkoholen foran henne.
– Selv etter åtte års ekteskap forstår hun ikke hvorfor jeg kan være glad i henne, sier ektemannen og ser bort på Elisabeth mens han smiler. Men han vet også at det hun har opplevd har gitt henne helt spesielle kvaliteter som menneske.
– Elisabeth er utrolig omsorgsfull og har et stort behov for å hjelpe andre. Hun har en egen evne til å sette seg inn i andres følelser. Ikke alle har den evnen, sier han.
Elisabeths mor og søster er kjent med at denne saken kommer i Allers og støtter henne i at historien fortelles.
Noen nær deg som sliter?
Dette er Elisabeths råd:
- Snakk med noen, for eksempel på familievernkontoret, dersom du lever med en rusavhengig. Du kan ikke være der verken for barna dine, eller for ektefellen, dersom du ikke tar vare på deg selv.
- Prioriter ALLTID barna! Du vil angre dersom du ikke gjør det. Drøft gjerne anonymt med barneverntjenesten dersom du er usikker på om dine barn (eller noen av dine venners barn) lider på grunn av noens rusavhengighet.
- Hvis du skal snakke med barn om noens rusavhengighet, så vær konkret om hva du vet, eller har sett. Spørsmål som «hvordan går det?» gir lite mening. Fortell hva du ser og opplever, og snakk ut fra det. Det er aldri et mål for andre enn kompetente spesialiserte fagfolk å avhøre barn. Det aller viktigste du gjør, er å SE barnet!
Elisabeths dagbok
1988 (10 år): «Kjære dagbok. I dag våknet jeg klokken syv minutt på syv, og tenkte på brennevinsflasken som lå i vesken min. Det var pappa sin, han drikker mye vin, og det er dumt. I alle fall synes jeg det! Men nå må vi ikke snakke så trist og leit, kan vi ikke heller snakke om noe litt gøy?»
2001 (23 år): «Jeg savner ham så forferdelig! Jeg vet ikke helt hva jeg savner, men svake minner av aftershave, avislesning, fotballkamper, da han bar meg til sengs, når vi spilte kort, mamma og ham som kledde seg for å gå ut. (…) Det er farsdag på søndag. Det gjør så vondt! (…) Jeg ser meg selv sitte som liten jente i fin kjole, litt oppskrapt på det ene benet, sitter der og leker, alt er så fredelig, så behagelig. (…) Jeg sitter der og leker, pappa kommer inn, jeg ser opp i de blå øynene hans, og jeg kjenner en stråling av gjensidig kjærlighet, jeg vet ikke at den dagen skal komme at han ber meg dra til helvete bort fra ham. Ikke vet jeg da, at jeg ikke skal kunne gifte meg i frykt for at han ikke skal komme, eller enda verre ønske at han ikke kom. Nei, jeg ser opp på en far jeg så inderlig ser opp til og beundrer. Det var en gang min pappa løftet meg opp fra min lille lekekrok og sa han elsket meg, de dager er for lengst forbi. Livet gir oss ingen sjanse til å gå tilbake.»
