Bjarnhild Tulloch

- Jeg var barn da Finnmark brant

Lite var så illevarslende som en måneklar og snøhvit vinternatt, i «bombevær» ble alle mål tydelige. Vesle Bjarnhild ble godt kjent med lyden av fallende bomber.

– Når du er liten unge, suger du inntrykk som en svamp. Og de sitter fast, sier finnmarkingen Bjarnhild Tulloch (78), nå bosatt på Shetland. Hun var 5 ½ år da andre verdenskrig nådde hjembyen, Kirkenes. 

Behovet for å nedtegne sin historie har resultert i boka «Hvis vi overlever krigen», først utgitt på engelsk, og nå i høst utgis den også på norsk.

– Jeg hadde lyst til å skrive til min familie, så de skulle vite nøyaktig hvordan det har vært, sier Bjarnhild.

De skulle vite om det nådeløse bomberegnet, de intense flyalarmene, den økende matmangelen. Og at krig gjør noe med et lite samfunn.


KIRKENES, 4. MAI 1940, klokka 04.45: Vesle Bjarnhild (5 ½) og storesøster Sonja (8) står storøyde og stirrer ut soveromsvinduet. De våknet av en intens ulyd, og nå ser de en stor, svart ting som suser og brøler rett over hustakene.

– Vi hadde aldri sett et fly før, og vi håpet det skulle komme tilbake så vi fikk sett nærmere på det, sier Bjarnhild.

De voksne var langt fra begeistret. Småjentene ble raskt kledd på og sendt ned i kjelleren. Herfra hørte de eksplosjonene fra de tyske bombene, og kjente huset riste. De hørte salvene fra det norske forsvarets maskingeværer.

Andre verdenskrig hadde nådd Kirkenes, og søstrene skulle få se altfor mange fly i tiden framover.

PAUSE FRA BOMBINGEN: Familien bodde en periode i 1942 hos morens kusine, Aslaug (t.v.), i Jarfjord. Datteren Torgunn (t.h.) med Sonja (bak) og Bjarnhild (foran).
PAUSE FRA BOMBINGEN: Familien bodde en periode i 1942 hos morens kusine, Aslaug (t.v.), i Jarfjord. Datteren Torgunn (t.h.) med Sonja (bak) og Bjarnhild (foran). Vis mer

BJARNHILD VOKSTE OPP i et trygt og godt hjem. Mamma Borghild Borthen og pappa Bjarne Wian var snille, og strengt religiøse. Borghild var enke fra før og hadde datteren Aase. Sammen var de en fin familie på fem.

AS Sydvarangers jernmalmfabrikker påvirket de fleste innbyggernes hverdag. Bjarne jobbet nattskift den fatale bombenatten, og skyndte seg hjem for å finne kone og barn i god behold.

Fra nå av ble likevel alt forandret. Stadig flere tyske soldater marsjerte inn i byen, stadig flere flyalarmer gikk med påfølgende bombeskurer. Det var sovjetiske fly som ville holde tyskerne unna dette viktig strategiske området.

– Vi så flere og flere soldater, og aksepterte det på et vis. Men vi forsto tidlig de var farlige, sier Bjarnhild.

Familiens nabo var brannmester, og laget sin egen statistikk. Kirkenes ble, ifølge ham, utsatt for 328 direkte bombeangrep fra sensommeren 1941 til oktober 1944, og det gikk 1028 flyalarmer. Byen hadde solide bomberom, og Bjarnhild ble god til å løpe.

Ofte fikk barna beskjed om å holde seg innendørs, men hvem kunne det når for eksempel akebakken ventet?

– Moderen ble helt desperat, for jeg hadde en tendens til å vandre vekk. Jeg ble ofte plukket opp av vakter, sier Bjarnhild og humrer.

Hun husker en solfylt dag på lekeplassen. Alle barna koste seg, da de brått hørte lyden av fly, og den syngende tonen av en fallende bombe. Bjarnhild og venninnen Unn handlet instinktivt. De løp bak trappen til nærmeste hus, hvor de satt som frosset fast, og så redde at selv ikke tårene turte komme fram.

Braket fra eksplosjonen fikk huset til å riste, og vinduene blåste rett inn. Bomben hadde landet rett ved lekeplassen, og mindre enn 50 meter fra skjulestedet bak trappa.

BESTEVENNINNER: Bjarnhild (t.v.) og Astrid er rundt 6 år gamle. Sistnevnte overlevde ikke krigen.
BESTEVENNINNER: Bjarnhild (t.v.) og Astrid er rundt 6 år gamle. Sistnevnte overlevde ikke krigen. Vis mer

ET NYTT ORD ble innført: «bombevær». Det betydde en vakker vinternatt med måneskinn over hvit snø. Alt ble så synlig og sårbart da.

Bjarnhild og familien bodde på «Haugen», et høydedrag i Kirkenes. Under denne løp bomberommene i hverandre. Den vesle jenta kunne veien godt. Der inne satt innbyggerne stuet sammen mens eksplosjonene rystet fra utsiden.

Og der ute visste hun at pappa var. Han var i brannkorpset, og tyskerne forbød dem å søke tilflukt. De skulle slokke branner og redde mest mulig for tyskerne.

– Det er et under at han overlevde.

Den stadige flukten fra bomber sitter godt i Bjarnhild:
– Jeg har hatt mareritt i ganske mange år. Jeg hører flyalarm og får hjertet i halsen. Jeg løper og løper, men kommer ikke fram. De senere årene har marerittene forsvunnet. Men jeg har aldri kommet over synet og spesielt lyden av lavtflygende fly, og jeg liker ikke å høre smell.

-Torden og lyn gir meg panikk, og ballonger er en utfordring. Hvis de smeller, høres det ut som et skudd. Det er ikke så ille nå lenger, men det har vært en stor plage for meg, sier Bjarnhild.
 

BJARNHILDS FAMILIE, 1940: F.v. Pappa Bjarne, storesøster Aase og mamma Borghild. Bjarnhild og Sonja foran.
BJARNHILDS FAMILIE, 1940: F.v. Pappa Bjarne, storesøster Aase og mamma Borghild. Bjarnhild og Sonja foran. Vis mer

UNGENE VAR ikke snauere enn at de ertet tyskerne. De marsjerte i hanemarsj etter soldatene, med trepinner over akselen. De ble fort jaget vekk. Bjarnhild husker en gang hun og en venninne kastet stein etter en soldat, som løp etter dem. Heldigvis var jentene raskere.

At tyskerne var farlige, skjønte de for alvor da storesøster Aase ble arrestert. En venninne av familien fraterniserte med tyskerne, og Aase hadde vært freidig nok til å be henne holde seg unna.

Dette hadde damen meldt fra om til fienden, som raskt sto på døren. Siden moren protesterte høylytt, måtte hun også bli med. Bjarnhild og Sonja sto vettskremte igjen.

Det tok en uke før de slapp ut, og etter dette var alle svært forsiktige. Bjarnhild skjønte plutselig ord som «farlig» og «fienden».

Ironisk nok skulle Aase forelske seg i en tysker, Peter Haupt.
– Faderen ble sint, og dette skapte en veldig vanskelig atmosfære i huset vårt, sier Bjarnhild.

På kjøpet fikk de også besøk av andre tyskere. Faren var rasende, og moren følte seg fanget i midten mellom sin mann og datter. Harmonien i familien ble borte.

Da Aase fikk en liten datter, Heide, ble likevel den vesle babyen midtpunktet i familien.

DESEMBER 1943: Bjarnhilds storesøster Aase og tyske Peter hadde et stormfullt forhold, og vesle Heide var barn av begge leire.
DESEMBER 1943: Bjarnhilds storesøster Aase og tyske Peter hadde et stormfullt forhold, og vesle Heide var barn av begge leire. Vis mer

MATMANGEL ble snart en utfordring. Den førte til nedsatt motstandskraft mot sykdommer som tyfus og dysenteri.

Spesielt i 1943 var lyden av kirkeklokker svært tilstedeværende i den lille byen.

– Vi hadde det nært på livet, sier Bjarnhild.

I september mistet Bjarnhild sin beste venninne, Astrid. Det viste seg at hun hadde fått i seg tørrfisk med rottegift. Ingen visste hvor hun hadde fått fisken fra.

Minnet om den jevnaldrende jenta i åpen kiste, drapert i hvite laken, står sterkt i Bjarnhild. Hun hadde aldri sett en død person før, og så skulle det være Astrid! Savnet var ikke til å holde ut.

Ikke lenge etterpå kom Bjarnhilds venninne, Kirsten, og ba henne om en stor tjeneste. Hun hadde nemlig også mistet sin venninne, og ville så gjerne se henne for siste gang. Kunne Bjarnhild bli med? Dermed snek de seg inn på likhuset.

Jenta som lå der var ikke større enn henne selv. Å se døden begynte nærmest med et sjokk. Etter hvert skulle det bli en vanesak.

FAMILIEN: Sønnen Rune, ektemannen James, Bjarnhild og sønnen Dag. Yngstemann er ikke med på bildet.
FAMILIEN: Sønnen Rune, ektemannen James, Bjarnhild og sønnen Dag. Yngstemann er ikke med på bildet. Vis mer

KRIGEN DRO SEG mot slutten. De siste kampene herjet. Folk ble vant til å se døde soldater, også Bjarnhild. Tyskerne forberedte seg på kapitulasjon.

En styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, kjøretøy og hester skulle ut av Finland og Russland – via Finnmark. De ville gjøre det så uframkommelig som mulig for frigjørerne, Den røde armé, og ødela broer, veier, kraftverk og kaier.

De satte ikke minst i gang den såkalte «brente jords taktikk». Tyskerne ville ikke etterlate seg noe som kunne komme til nytte.

Bolighus, fjøs og uthus lå i ruiner. Kirker, skoler, fiskebruk, butikker og hoteller var aske. Heller ikke sykehus ble skånet.

Etter frigjøringen høsten 1944 ville faren undersøke et nedbrent feltlasarett etter tyskerne i Jarfjord, og Bjarnhild fikk bli med. Synet som ventet dem i lasarettet, ser hun for seg den dag i dag.

– Jeg husker de lå sammenkrøpet, to og to. De hadde sannsynligvis ligget i køyesenger som hadde ramlet sammen.

TYSKERNE TVANG med seg 50 000 fastboende i sin egen flukt. Rundt 20 000 sivile ble igjen i Finnmark og Nord-Troms. De levde i områder som var frigitt av russerne, eller gjemte seg i huler, jordgammer og ute på øyene.

Bjarnhilds familie var også på flukt. Etter en tung periode i ulike bunkere og skur, fikk de våren 1945 bo i en hytte i Jarfjord, som noen venner eide.

På vei dit dro de innom Kirkenes. De så ikke annet enn ruiner. Byen var borte. Husene hjemme på Haugen var også borte.

Bjarnhild rotet i asken og fant skøytene sine, utbrent og med vridde meier. Synet av en ødelagt juletrefot ble for mye for begge søstrene. De hadde mistet absolutt alt.

Hytta som ventet dem, skulle bli rene luksusen. Den lå ved sjøen, der var møbler og senger. De kunne til og med hente vann i en liten bekk.

Sommeren kom, de hørte nytt om Aase. Hun hadde fått enda en datter i desember 1944, og de var alle i live! Gleden var like stor som sorgen, da de senere hørte at vesle Heide døde av en brystinfeksjon.

Aase fikk et barn til, en sønn, mens Peter ble sendt hjem til Tyskland. Han lovet å komme tilbake og hente sin lille familie, men kom aldri mer igjen.

ETTERKRIGSTIDEN ble tøff. Først var Bjarnhild og Sonja i Sverige ett år, i hver sin fosterfamilie via svenske Røde Kors: Svenske familier tok imot husløse, norske krigsbarn for mat og godt stell fra oktober 1945 til mai 1946.

Deretter fortsatte livet i Norge. Bjarnhild tok realskolen, ble etter hvert gift og skilt. Hun sto snart alene med tre barn, og ante ikke hvordan hun skulle forsørge dem.

Da hun fikk jobb på Hurtigruta, så hun seg nødt til å plassere de to eldste på barnehjem. Hun besøkte dem så ofte som mulig. Yngstemann ble adoptert bort, og dette var en forferdelig påkjenning.

– Du gjør ikke sånt uten å være tvunget, sier Bjarnhild.

Så møtte hun James Tulloch, en shetlender på forretningsreise i Bergen. De giftet seg i 1966, hentet barna over til Shetland, og James adopterte de to guttene som sine egne.

Bjarnhild og yngstemann fant hverandre igjen på begynnelsen av nittitallet, etter årevis gjensidig savn. Nå er Bjarnhild også bestemor og oldemor.

Bjarnhilds mor døde tidlig, i likhet med søsteren Aase. Sonja bosatte seg i Sverige, i samme område hvor hun ble sendt i 1945. Bjarnhilds far var preget av krigen, og var noe alkoholisert.

– Vi hentet faderen til Shetland, hvor han bodde de 17 siste årene av sitt liv. Da var han lykkelig, sier Bjarnhild, som hjalp ham vekk fra flasken.

– Man skal aldri fordømme andre mennesker, for man kjenner aldri hele historien, sier hun.

JENS OG BJARNHILD: Da Stoltenberg besøkte Shetland i fjor, fikk Bjarnhild anledning å møte ham. Hun ga ham boka si, som først kom ut på engelsk.
JENS OG BJARNHILD: Da Stoltenberg besøkte Shetland i fjor, fikk Bjarnhild anledning å møte ham. Hun ga ham boka si, som først kom ut på engelsk. Vis mer

NÅ HAR BJARNHILD bodd 47 år på Shetland. Sammen med sin James har hun drevet import og salg av skandinaviske møbler. Senere har de vært gründere innen fiskeindustrien.
I bunn har hun sterke krigsopplevelser som har herdet henne og gitt henne drivkraft.

– Jeg fant styrke fra et eller annet sted, sier Bjarnhild, som ber oss om aldri å glemme.

– Alt går i en sirkel. Det er gode tider nå, men vi vet ikke hvor lenge det varer. Vi vet ikke om det vil skje igjen.

Det vil i så fall være dagens eller framtidens ungdom som må kjempe.

– De vil også finne den styrken de trenger, men kanskje ikke vet at de har, sier Bjarnhild Tulloch.

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: