PARTNERDRAP: Veronika Vercauteren Løvås var bare 18 år da hun og søsknene opplevde at far drepte mor, og så seg selv. I dag er hun selv tobarnsmor, og til KK åpner hun opp om hvordan hun har kommet seg videre i livet etter den tragiske hendelsen. FOTO: Astrid Waller
PARTNERDRAP: Veronika Vercauteren Løvås var bare 18 år da hun og søsknene opplevde at far drepte mor, og så seg selv. I dag er hun selv tobarnsmor, og til KK åpner hun opp om hvordan hun har kommet seg videre i livet etter den tragiske hendelsen. FOTO: Astrid Waller
Partnerdrap:

- Jeg var forberedt på at pappa skulle ta sitt eget liv, men ikke at han skulle ta med seg mamma også

Veronika var nylig fylt 18 år da faren tok livet av hennes mor, og så seg selv.

Midt på natten, natt til 3. februar 2004, våkner den da 18 år gamle jenta Veronika Bjerkvik opp av at noen ringer gjentatte ganger på døren til hybelen hun bor i på Hamar. Til å begynne med forstår ikke tenåringen hva det er som skjer, eller hvem som vil ha tak i henne klokken halv to på natten.

Hun spør hvem det er som ringer på, og kjenner umiddelbart igjen stemmen. Det er hybelverten hennes som sier at hun snakke med Veronika. Hun forklarer at noe har skjedd, uten å være mer spesifikk. Veronika tenker umiddelbart at «noe» betyr at noe har skjedd i leiligheten til hybelverten. 18-åringen åpner døren, og der står hybelverten side om side med en prest.

- Jeg var mest opptatt av at jeg hadde røyket inne på hybelen, noe jeg ikke fikk lov til, så jeg brukte litt tid på å rydde vekk sneipene, forteller Veronika til KK.

Presten setter seg ned på en stol, og så sier han to setninger Veronika aldri kommer til å glemme.

- Foreldrene dine er funnet døde. De er funnet skutt og drept.

Veronika hører setningene i hodet, og tenker at presten har oppsøkt feil person.

- «Nei, det stemmer ikke», tenkte jeg. «Det er ikke meg han skal ha tak i». Men så fortsatte han med: «Og broren din Henrik...» og da ble jeg kjemperedd. «Herregud, Henrik også?!», tenkte jeg videre. Presten fortsatte med å forklare at det var Henrik som hadde funnet foreldrene våre døde, og at naboen hadde dratt for å hente mamma, men at han hadde funnet henne død.

- Da han nevnte broren min ved navn, gikk det opp for meg at det faktisk muligens kunne stemme. Ettersom han visste om broren min.

LES OGSÅ: Vold i hjemmet er den tydeligste risikofaktoren når det kommer til partnerdrap

Var som familier flest

Fra dette øyeblikket skulle livene til Veronika og de tre eldre søsknene Liselotte, Øyvind og Henrik totalendres - over natten, bokstavelig talt. Pappa Johan Ludvig Bjerkvik hadde drept mamma Maria Theresia Vercauteren, og siden seg selv.

Det er nå gått 14 år siden hendelsen. 33-årige Veronika bor nå i Båtstø i Buskerud.

Huset Veronika deler med ektemannen Thorbjørn Løvås (34) ligger idyllisk til i et nabolag fullt av barn, og bare en kort spasertur unna et vakkert strandområde hvor naboene ofte samles til frokoster, middag og festligheter. Sønnene hennes løper inn og ut av huset, og Veronika forklarer at de to guttene om sommeren ofte er mer utendørs med vennene sine enn de er inne.

Idyllen er komplett, men slik har det altså ikke alltid vært.

Veronika vokste opp i Våler i Hedmark med sine tre eldre søsken, legepappaen Johan og fysioterapeutmammaen Maria. Familien på seks var kjente personer i lokalmiljøet, mye på grunn av farens legeyrke. De var som familier flest: dro på ferieturer sammen, heiet på hverandre under idrettsarrangementer og delte små og store begivenheter sammen.

FAMILIEIDYLL: Veronika med foreldrene Maria og Johan på en familieferietur da hun var i tenårene. FOTO: Privat
FAMILIEIDYLL: Veronika med foreldrene Maria og Johan på en familieferietur da hun var i tenårene. FOTO: Privat Vis mer

Men da Veronika kom i tenårene skulle dette forandre seg. På slutten av 90-tallet havnet foreldrene i en bilulykke som gjorde at pappa Johan knuste høyre håndledd og fikk en brist i en ryggvirvel. Da hadde han allerede tatt piller for å jevne ut sitt høye arbeidstempo, og etter bilulykken eskalerte pillebruken hans.

- Pappa hadde alltid jobbet veldig mye. Han var en person som aldri sa nei, og det var ofte folk som kom og ringte på døren vår på kvelden eller ringte til ham på telefonen til alle døgnets tider. Han jobbet fulltid som lege og hadde vakter på kvelder og i helger. Det ble en ond sirkel, men vi tenkte ikke så mye over det da vi var små, sier Veronika.

Hun trekker pusten dypt før hun fortsetter.

- På et tidspunkt fikk han det som vane å ta noe for å sovne når han var ferdig med jobbing. Så måtte han opp igjen klokken syv om morgenen og da tok han noe for å våkne. Han hadde på en måte et kontrollert inntak av medisiner, som han nok har hatt siden vi var ganske små.

Johan jobbet på den tiden på nevrokirurgisk avdeling på Ullevål, og drev med en spesialisering i nevrologi, noe som krevde mye av ham. For å takle ulykken han hadde vært utsatt for tok han store doser smertestillende tabletter, og Veronika tror at dette var med på å tippe lasset.

- Tiden på Ullevål var veldig tung for ham, og han så mye som jeg tror han håndterte veldig dårlig. Han var ikke noe flink til å snakke om det og å åpne seg til andre for å få ut mye av det han opplevde, så han bar på veldig mye som han syntes var vanskelig. Pillemisbruket eskalerte veldig, noe som endte opp med at han ble oppfarende og han kunne fort bli sint. Han ble mer og mer deprimert, og ble på en måte en skygge av den han hadde pleid å være.

FAR OG DATTER: Veronika forteller til KK at hun mistet mye av kontakten med faren da pillemisbruken tok overhånd. Dette er tatt under en ferietur. FOTO: Privat
FAR OG DATTER: Veronika forteller til KK at hun mistet mye av kontakten med faren da pillemisbruken tok overhånd. Dette er tatt under en ferietur. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Å bli slått er like skambelagt for kvinner og menn, men menn opplever at det går ut over deres forhold til egen maskulinitet

- Han ble plutselig en skygge av seg selv

For pappa Johan var jo egentlig en veldig aktiv og livlig person som syklet Trondheim-Oslo ti ganger, dro på fisketur med barna og var førstemann til å bistå dersom barna trengte det.

- Men så ble han plutselig en skygge av seg selv. En mann som ikke orket mer. De siste årene av livet hans, spesielt de to siste, var han veldig deprimert. Man kunne prøve å snakke med ham, men han klarte liksom ikke å innrømme at han hadde et problem. Og det var i alle fall ikke noe han klarte å åpne seg opp om, så da vi prøvde å få ham til å snakke med noen og få hjelp, sa han at han hadde en kompis han pratet med. Han prøvde å dytte det litt bort. Han sluttet å være seg selv, og de siste to årene var han innesluttet, sliten og bitter, sier Veronika ærlig.

Situasjonen førte til at foreldrene separerte seg høsten 2002. Da bodde Veronika på Hamar hvor hun gikk på videregående skole, den ene broren bodde på Gjøvik, søsteren hadde flyttet til Oslo og eldstebroren hadde valgt å bosette seg hos faren. Foreldrene bodde i hvert sitt hus i Våler. En rundt 15 minutter lang kjøretur unna hverandre.

- Hvordan opplevde du det, som tenåringsdatter, å se at faren din endret seg?

- Jeg følte at han skjøv seg litt vekk. At han ikke ville. Jeg var jo alltid en mammajente, fordi pappa var så mye borte, så jeg følte ikke at jeg hadde en ordentlig connection med ham. Jeg følte ikke at vi kjente hverandre så godt. Jeg har fra ung alder selv slitt med depresjoner, og det ble veldig forsterket av det her, det at jeg følte at jeg ikke kunne gjøre noe for pappa. Jeg følte at han ikke tenkte på meg eller at han ikke brydde seg, og at han forsvant inn i seg og sitt. Det var tungt å føle at jeg ikke kunne være der for ham, og at han kanskje ikke ville være der for meg.

Veronika hadde alltid hatt veldig tett kontakt med moren.

- Hun var en jeg gikk til med veldig mye, men jeg merket også at det krevde mye av henne dette her. Det å gå fra pappa var jo en tung prosess. Mamma var ofte på besøk hos meg på Hamar, og jeg var ofte hjemme hos henne på Våler. Jeg var jo i slutten av tenårene, og hadde i utgangspunktet nok med mitt. Jeg følte at pappa ikke tok noe initiativ til å ha kontakt med meg, og da ble det til at jeg skjermet meg.

KJENT I LOKALMILJØET: Johan Bjerkvik var kommunelege i Våler i Hedmark og i tiden før drapet jobbet han på nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus i Oslo. Han og kona Maria skilte lag i 2002. FOTO: Privat
KJENT I LOKALMILJØET: Johan Bjerkvik var kommunelege i Våler i Hedmark og i tiden før drapet jobbet han på nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus i Oslo. Han og kona Maria skilte lag i 2002. FOTO: Privat Vis mer

Veronika viser frem barndomsbilder av familien. På bildene smiler foreldrene og barna. På bilferie, på ridetur og på hytta.

- Ut ifra bildene slår dere meg som en veldig nær og lykkelig familie, som gjorde ting sammen. Snakket dere med noen om faren din sine problemer?

- Nei, absolutt ikke. Da vi var små, hadde vi det bra. Vi hadde en pappa som var der for oss, og som så på når søsteren min og jeg deltok på ridestevner. Han ville strekke til og stille opp. Da vi var små var det ikke en fasade, da var det ekte, og vi var jo en lykkelig familie. Vi hadde alt vi kunne tenke oss, og foreldre som var der for oss. Den pappaen jeg vokste opp med var en veldig omsorgsfull pappa.

- Det var mer de siste årene at det ble et spørsmål om fasade. Da jeg var 14-15 år og gikk siste året på ungdomsskolen, begynte jeg å kjenne på at noe gnisset med pappa og hans sinnsstemning. Men det var ikke et tema som man egentlig tok opp med noen, fordi det gjorde man bare ikke. Vi pleier å si at vi vokste opp i et hjem med taushetsplikt, sier Veronika og ler. En latter man hører er blitt en forsvarsmekanisme.

Så mistet faren legelisensen. Det skulle bli det store vendepunktet. I negativ forstand.

- Pappa mistet legelisensen, og det var fordi han kunne sitte på kontoret med pasienter og sovne. Folk begynte å skjønne at her var det noe som ikke stemte, og da mamma gikk fra ham, ble det enda en ting som gjorde at folk skjønte at her var det ikke fryd og gammen. Boblen sprakk sakte, på et vis.

På bakgrunn av farens sinnstilstand gikk Veronika rundt med en uggen følelse i tiden før hendelsen.

- Jeg var forberedt på at pappa skulle ta sitt eget liv, fordi han så langt nede, men jeg var ikke forberedt på at han skulle ta med seg mamma. Det var egentlig dét som føltes helt feil. «Skjer dette?», tenkte jeg. Jeg tror jeg kunne ha vært forberedt på beskjeden om at pappa hadde tatt sitt eget liv, for det visste jeg på at vis at kom til å skje. Men mamma... Det var det som var det store. At han hadde tatt med seg henne også.

Veronika ser ned på familiebildene som ligger på stuebordet. Hun ser et bilde av seg selv side om side med sin far på en ferietur i Belgia - landet hvor moren vokste opp.

- Jeg tror jeg klarte å innse, helt reelt, at de faktisk var døde da vi var på syningen. De ble jo obdusert, så de så helt annerledes ut, men da kunne jeg ikke nekte for at det var dem lenger. Frem til da hadde jeg hatt en tanke om at det var feil folk. Man lager seg jo alternative sannheter for å prøve å håndtere det. Men da jeg fikk se dem, innså jeg at de var døde. Vi kunne ikke bortforklare det på noe vis, minnes hun.

- Det er nå gått 14 år siden hendelsen, hvordan har det vært for deg å leve med det som har skjedd?

- Det er et veldig stort spørsmål, fordi det selvfølgelig er noe som preger meg, men det er ikke noe som definerer meg som person. Jeg er ikke «hun som mistet foreldrene sine på den måten», men det har selvfølgelig hatt en innvirkning på meg.

De første to årene brukte hun på å være sint.

- Sorgprosessen tar ganske lang tid, og er ikke noe som er gjort på et par uker. Så de første to årene bar preg av aktiv sorg og sinne. Etter to år møtte jeg Thorbjørn, og han hadde en måte å snakke om det på som egentlig var veldig god.

Kjæresten Thorbjørn møtte hun på en fest i Oslo da hun var 20 år, men hun visste hvem han var allerede da hun var 14 år fordi de hadde felles venner og kjente.

- Han spurte meg så direkte om ting. Han gravde og spurte meg om alt, og ville få meg til å snakke om alt. Da blir man tvunget til å gå gjennom noen prosesser med seg selv også. Det ble en måte for meg å gå videre på.

- Og først da klarte jeg også å kjenne på det at jeg faktisk savnet pappa. At jeg ikke bare var sint på ham, for det hadde jeg vært frem til da. Kjempesint. Hat, rett og slett, sier hun med kraft i stemmen.

LES OGSÅ: - Jeg er han gutten som drepte foreldrene sine, og ingen tårer eller anger har forandret på det

- Jeg hadde ingen foreldre, ikke noe ankerpunkt

- Etter to år kunne jeg si høyt at jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde en pappa. Jeg har vært en person som har søkt trygghet. Jeg har trengt å finne et ankerpunkt i livet mitt, og følte at all den tryggheten jeg hadde i et hjem ble helt revet bort. Jeg hadde ingen foreldre, ikke noe ankerpunkt. Da jeg møtte Thorbjørn, ble han den tryggheten, og sammen har vi skapt et hjem og et forankringspunkt, og det kjenner jeg er veldig viktig for meg nå med tanke på mine egne barn. At jeg er den trygge basen, at de har et trygt hjem og at de har oss. Den hendelsen her har nok påvirket hvordan jeg er som person, som forelder, som venn og kone. Alt egentlig.

Hun påpeker at hun ikke ønsker at hendelsen skal være det som definerer henne som person.

STERK DAME: Veronika var 18 år da faren drepte moren, og siden seg selv. I dag er hun opptatt av at sønnene lærer besteforeldrene å kjenne for dem de var. FOTO: Astrid Waller
STERK DAME: Veronika var 18 år da faren drepte moren, og siden seg selv. I dag er hun opptatt av at sønnene lærer besteforeldrene å kjenne for dem de var. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg har jo de vanlige følelsene som alle andre, at hverdagen kan være vanskelig, jeg skulle sikkert ha trent litt mer, spist bedre og har unger man kan få litt nok av fordi at de skal teste grenser. Har venner man synes er teite noen ganger og veldig morsomme andre ganger, og kan kjenne behovet for å ta en fest i ny og ne. Alle de tingene er jo fortsatt her. Men jeg tenker også at jeg har et litt annet syn på hva som er viktig og ikke. Jeg har mine prioriteringer som kanskje er annerledes enn de hadde vært om dette ikke hadde skjedd, forklarer hun.

Kort tid etter drapet hendte det at hun opplevde at folk så på henne på en annen måte enn tidligere, at hun ble definert ut ifra familietragedien. Men det er mange år siden, og forekommer heldigvis ikke lenger.

- Jeg husker at jeg i begynnelsen følte spesielt på det de gangene jeg dro hjem til Våler. At jeg ble definert som hun yngste Bjerkvik-jenta, med den historien. Om det var sånn eller ikke, dét er en annen sak. Nå føler jeg ikke på det lenger på, og på jobb for eksempel, vet jo de fleste om det fordi jeg er åpen om det når det er naturlig å snakke om det. Men jeg tror ikke det er noen der som tenker at «Veronika, det er hun triste, det», sier hun og ler. Denne gangen er latteren mer oppriktig.

- Hva slags strategier og verktøy har du med deg i bagasjen, som har gjort at du har klart å håndtere denne situasjonen så bra som du har gjort?

- Ja, jeg er en sterk person, men samtidig er jeg ikke det. Jeg pleier å si at det ligger mye styrke i å tørre å være svak. Jeg kan ikke si at jeg har vært gjennom denne prosessen, og gjort denne jobben, helt alene. En ting er at jeg har hatt tre eldre søsken å støtte meg på, og som jeg har kunnet snakke med om alt. Jeg har også vært veldig heldig og hatt et stort nettverk med gode venner, som har tillatt at jeg kan være åpen. For sånn er jeg som person. Jeg er en person som snakker om ting når jeg har det vanskelig.

Hun er klar over at det kan være slitsom å være den personen som skal høre på noen som skal fortelle og snakke om alle følelsene som kommer i kjølvannet av en slik hendelse.

- Men jeg har hatt veldig mange rundt meg som har håndtert at jeg har vært åpen. De har godtatt at jeg har vært svak, og det har for meg vært veldig viktig. Jeg har fått lov til å ha alle de følelsene jeg har hatt, og å kjenne på savn, sinne, smerte, sorg. Jeg tenker at et av de beste verktøyene mine har vært åpenhet. Ikke bare rundt smerte og sorg, men rundt alle følelser.

LES OGSÅ: Jacob (11) ble kidnappet og seksuelt misbrukt: - Du hadde ikke trengt å drepe sønnen min

- Faens idiot, at du skulle gjøre at sønnen min må forholde seg til dette

14 år utgjør rundt 5113 dager. 5113 dager å bearbeide hendelsen på. 5113 dager å leve uten mamma og pappa, og å gå fra tenåring til en gift tobarnsmor.

- Det er fortsatt dager hvor jeg kan bli sint, og spesielt med tanke på barna. Jeg er sint på pappa fordi han tok fra meg muligheten til å vise frem barna mine til ham og mamma. Han tok fra barna mine muligheten til å bli kjent med besteforeldre sine. Når eldstesønnen min nå har begynt å stille spørsmål rundt mine foreldre, og jeg må forklare han hva som har skjedd, blir han så utrolig lei seg. Da kjenner jeg at jeg blir sint. «Faens idiot, at du skulle gjøre at sønnen min må forholde seg til dette», sier hun og hever stemmen.

SOM FEDRE FLEST: Veronika beskriver pappa Johan som en far med stort hjerte, og som under oppveksten hennes alltid sørget for at barna hadde det bra. FOTO: Privat
SOM FEDRE FLEST: Veronika beskriver pappa Johan som en far med stort hjerte, og som under oppveksten hennes alltid sørget for at barna hadde det bra. FOTO: Privat Vis mer

- Kan man noen gang forstå hvorfor han gjorde som han gjorde?

- Nei. Jeg kan ikke det. Man kan på et vis kanskje finne en forklaring i det at han var psykisk veldig langt nede, og mamma hadde gått fra ham. Jeg tror han følte veldig på det at mamma hadde gått videre med livet sitt, og at hun klarte seg godt. Det ble nok veldig tungt for han, og noe som handlet om stolthet. Han følte vel på at her var han som var lege, og hadde vært lege i kommunen i mange år, høyt utdannet, og egentlig hadde alt på stell. Men sakte, men sikkert forsvant alt under beina på han. Så gikk kona hans fra ham, og han står på sidelinjen og ser på at hun klarer seg og at hun går videre. Da tror jeg han bare følte på sinne og sjalusi. Jeg vet ikke. Hvis ikke han skulle få henne, skulle ikke noen andre få henne.

Hun forklarer at hun ikke vet om det var planlagt, eller om det var en desperat handling der og da.

- Men jeg kan ikke forstå det. Og nå som jeg har fått barn selv, tenker jeg at han skulle ha tenkt på oss. Hvor var jeg og søsknene mine i hans tanker da dette her foregikk? Vi kan ikke ha vært der vi skulle være, og sånn sett kan jeg aldri forstå det fordi jeg selv aldri kunne ha gjort noe sånt mot mine barn. Så forstå det, nei, men forklare hvorfor det gikk som det gikk, det kan man. Så skulle kanskje helsevesenet fanget ham opp? Men det er veldig vanskelig å hjelpe en som ikke vil ha hjelp, og skal man tvangsinnlegge noen så må man være en fare for seg selv eller andre – og det er man ikke før man faktisk er det – og da pappa var det, så var det for sent.

Veronika og Thorbjørn har valgt å være ærlige med sønnene om hendelsen. De vil at de skal få sannheten fra dem, ikke fra andre - og spesielt ikke når de om noen år kan google seg frem til sakene som ble skrevet etter at drapet skjedde.

- Minstemann har ikke spurt så mye ennå, men han vet at de ikke lever lenger. Han kommer nok til å reflektere over det mer etter hvert. Men eldstemann har stilt flere spørsmål. Vi har valgt å fortelle ham tingene slik de er, og forhåpentligvis på en måte som han forstår. Vi snakker om mine foreldre på en helt vanlig måte, og for dem føles det nok helt naturlig å se bilder av dem og vite hvem det er vi snakker om.

Hun tar nok en pause, før hun forteller om da den eldste sønnen var fire år og spurte hvorfor mammaen og pappaen hennes ikke lever lenger. Veronika forklarte at han hadde en tankesykdom som gjorde at han hadde drept mammaen hennes og at han drepte seg selv. De ønsket å fortelle sannheten, ikke detaljert selvfølgelig, men med ord han kan forstå. Fireåringen ble trøstet i søvn den natten.

- Jeg er veldig opptatt av at han skal få vite sannheten om dette, og at han skal få vite den av meg. Om noen år kommer han til å kunne ta i bruk Internett, og dermed ha mulighet til å søke opp ting som omhandler hendelsen. Vi har vært såpass heldige at det som står i media stort sett er ting vi har bidratt til selv. Det er jeg veldig glad for, fordi jeg tenker at det er veldig viktig at den informasjonen de får skal være så riktig som mulig, slik at han får et helhetlig bilde av bestefaren sin. Han skal ikke bli fremstilt som en ond mann. Han skal bli fremstilt som en mann som i utgangspunktet var snill. Han var omsorgsfull og varm, men på et eller annet tidspunkt gikk det galt, han ble syk og var ikke seg selv.

I en artikkel i VG kommer det frem at i perioden 2000-2018 ble 144 kvinner og 18 menn drept av sine partnere. Partnerdrap er dermed blitt et velkjent begrep i media de siste tiårene. Veronika håper at mediene kan bidra til at de pårørende, og spesielt barna, kan danne sitt eget bilde av den personen som er gått bort, og personen som er gjerningsmann.

- Jeg håper barna som sitter igjen får muligheten til å forme sitt eget bilde av både offeret og gjerningsmannen, enten han eller hun lever eller ikke. Pappa var jo mye mer enn en drapsmann. Den pappaen jeg vokste opp med ville aldri gjort noe sånn hadde han vært seg selv og frisk. På et vis er det riktig å si at han var en syk mann, for psykisk var han ikke seg selv, men samtidig var han ikke et ondt menneske. Han var ikke et monster.

SYK, MEN IKKE OND: - Han var ikke et monster, sier datteren Veronika til KK. FOTO: Privat
SYK, MEN IKKE OND: - Han var ikke et monster, sier datteren Veronika til KK. FOTO: Privat Vis mer

Veronika forklarer at faren var en mann som hadde stor fallhøyde, og at han ramlet skikkelig.

- Dessverre tok han et kjempedårlig valg på slutten av livet, men det er dumt hvis det skal definere hele livet hans. Jeg tror veldig mange mennesker vil omtale pappa som en omsorgsfull og varm person. Alle de menneskene som han har hjulpet eller reddet livet til som lege, jeg tror ikke de vil si noe annet enn at han var en person som var snill og hjelpsom.

- Hvordan tenker du at mediene bør gå frem i sånne type saker?

- Det der er kjempevanskelig, fordi jeg er glad for at det er fokus på partnerdrap generelt. Det skjer jo, og det skjer altfor ofte. I de fleste tilfellene er det menn som dreper sine kvinnelige partnere ved eller etter et brudd. Det finnes også tilfeller der kvinner dreper. Jeg er kjempeglad for at det er fokus på det, fordi det er viktig at det snakkes om menn som taper stoltheten og ender med å drepe. Kanskje det skal være mer åpenhet rundt menn og følelser? sier hun retorisk.

Veronika påpeker viktigheten med å kunne bearbeide ting og snakke om ting, noe hun selv har hatt stor nytte av.

- Samtidig synes jeg det er utrolig vondt når man ser bilder av kvinner som ligger ute på en gangsti og omtrent bare er dekket av et laken. Eller åstedsbilder av blodig håndavtrykk og bilder av lik som blir båret ut i sorte poser. Hva er behovet for å vise akkurat denne delen av det? For de pårørende som sitter igjen, enten det er foreldre, barn, søsken eller venner, ser ikke bare en bil eller et vindu med håndavtrykk på, de ser kanskje et hjem. Sin datter. Sin mor. For dem er ikke dette noe klinisk, det er noe veldig personlig. Så å vise denne type bilder i media, det synes jeg er helt unødvendig. Det er ikke samfunnsopplysning. Det er bare sosialporno, spør du meg. «Her skal vi ha klikk, og dette skal selge», sier Veronika oppgitt.

Hun føler veldig ofte at det blir fremstilt som at mennene som begår partnerdrap er en gjeng med gærninger, tikkende bomber.

- Og det er ikke alltid slik det er, sier hun og sukker.

ENGASJERT: Veronika håper at hun ved å være åpen om familietragedien kan bidra til at mediene tenker over hvordan de fremstiller slike saker, og at etterlatte i lignende situasjoner kan føle på at det er lov å se på gjerningsmannen som en god person også - til tross for handlingen som er blitt gjort. FOTO: Astrid Waller
ENGASJERT: Veronika håper at hun ved å være åpen om familietragedien kan bidra til at mediene tenker over hvordan de fremstiller slike saker, og at etterlatte i lignende situasjoner kan føle på at det er lov å se på gjerningsmannen som en god person også - til tross for handlingen som er blitt gjort. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Det er klart at når du dreper noen, så er det ikke fordi at du våknet opp og hadde det veldig bra med deg selv, det er jo noe som ikke er som det skulle ha vært. På et eller annet tidspunkt skulle de hatt hjelp og det skulle ha vært avverget. Men vi må også huske på at før drapene har de levd et liv, og at det er så mye mer ved disse menneskene.

LES OGSÅ: Tobarnsmoren Alice ble beskyldt for å ha drept barna Eddie (5) og Missy (4)

Går det an å tilgi?

Veronika forklarer at hun og søsknene var såpass voksne da hendelsen skjedde, og at de allerede hadde rukket å danne sitt eget bilde av faren. Med tiden kom minnene tilbake om den sprudlende faren som trådte til når skrubbsår måtte renses eller snøret på fiskestangen måtte knytes opp.

- Men hvis man som for eksempel 12-åring opplever at faren tar livet av moren sin, mister man uansett pappaen sin på mange vis. Da er det farlig at media tegner et ensidig bilde av denne mannen. De viser ikke pappaen som kanskje stilte opp på fotballkamper, var med på dugnader eller blåste på skrubbsår. De viser bare monsterdelen, og det blir så skjevt. Er du en 12-åring da, er det veldig lett å tenke at «pappaen min bare har vært slem og er et monster». Han er jo mye mer enn det. Jeg håper at min historie og mine erfaringer kan bidra til at mediene tenker over hvordan de fremstiller slike saker. Jeg håper også at noen etterlatte kan kjenne at det er lov å tenke på pappa som en god person også.Det trenger ikke å bety at du har tilgitt drapet. Det er veldig stor forskjell på det, forklarer hun.

- Går det an å tilgi ham fordi han var pappaen deres?

- For meg er ordet tilgi veldig sterkt. Det er en ganske stor ting å gjøre. Jeg kan ikke si at jeg har tilgitt pappa, i hvert fall. Det tror jeg er opp til hver enkelt person, hvordan de føler på det. Selv føles tilgivelse som en ganske... hva skal jeg si... jeg føler at jeg har min rett til å velge å tilgi eller ikke. Jeg er ikke der at jeg kan tilgi pappa for det han har gjort, men jeg er kanskje ikke like sint som jeg var heller. Selvfølgelig er jeg sint på pappa fordi han drepte mamma, men etter hvert som jeg er blitt eldre, synes jeg mer synd på ham. Han må ha hatt det utrolig vondt. Men tilgi? Nei, det er jeg ikke klar for. Om andre føler at det er riktig for dem, så er jo det kjempefint, men jeg er ikke klar for det, sier hun ærlig.

KK gjør oppmerksom på at søsknene er inneforstått med at saken omtales.

SMILER: I dag er Veronika 33 år gammel, er gift og har to sønner. Hun har valgt å være åpen om hendelsen som skjedde i 2004, og mener at det har vært et viktig verktøy for henne for å komme seg videre. FOTO: Astrid Waller
SMILER: I dag er Veronika 33 år gammel, er gift og har to sønner. Hun har valgt å være åpen om hendelsen som skjedde i 2004, og mener at det har vært et viktig verktøy for henne for å komme seg videre. FOTO: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Når ektemenn dreper: - Jeg har møtt kvinner som har endt med å bli drept

Til forsiden