ALLERS.NO: Døden. Frykten for døden. I tiden før slankeoperasjonen i februar 2012, var Mari-Mette rett og slett redd for at hun ikke ville overleve.

Dagen før hun dro til Oslo for å bli operert, tok hun farvel med barna sine, Marius (17) og Maria (10). Kanskje ville det bli den siste gangen hun så dem. «Kommer jeg ikke tilbake, hjelp Maria til å huske de gode minnene», sa hun til sønnen. 

Hun var klar over at det var en stor risiko for at noe kunne gå galt under operasjonen, men det var bedre å dø i forsøket enn å leve med en frykt for å dø fordi hun var for stor.

Før Mari-Mette ble trillet inn til operasjon ba hun og samboeren, Svend-Inge, Fader Vår.

– Da jeg våknet igjen, følte jeg en enorm lettelse. Jeg hadde overlevd! Dette var begynnelsen på noe nytt, sier Mari-Mette Graff (48) fra Tromsø, som i juni ble valgt til ny leder for Landsforeningen for Overvektige (LFO).

LES OGSÅ: Lillian gikk ned 60 kilo

Ble mobbet

I barndommen var Mari-Mette normalvektig. Hun ble ikke lubben før hun kom i puberteten, men medelever hadde lenge kommentert hvor tjukk de syntes hun var. Det gjorde Mari-Mette usikker. Hun så jo ikke på seg selv som stor.

- Som 13-åring begynte jeg å slanke meg etter å ha hørt hvor tjukk andre synes jeg var. Jeg ville forandre meg for å bli akseptert.

Mye er fortrengt fra oppveksten. Mobbingen fikk henne til å miste troen på seg selv og det gode i mennesket. Foreldrene visste ikke eller forsto ikke hva som foregikk. Mari-Mette var god til å skjule hvordan hun egentlig hadde det.

– Jeg ville ikke belemre foreldrene mine med mine plager. Jeg trodde jo – etter å ha hørt gjentatte ganger hvor dum jeg var, at det var meg det var noe galt med.

Den indre usikkerheten var vond. Hun følte seg alene. Fettet på kroppen fungerte lenge som en slags beskyttelse.

– Jeg ble usynlig. Jeg var ikke Mari-Mette, men «hun svære». Fettet ble identiteten min.

Jojo-slanker

Gjennom årene slanket Mari-Mette seg gang på gang. Det var kur etter kur. Hun var like håpefull hver gang. Var hun heldig, kunne hun gå ned en stund, men så kom kiloene tilbake.

- Skal du få et varig resultat, må du endre livsstil. Jeg forsto ikke det. Ikke da.
«Det er bare å spise mindre og trene mer». Mari-Mette aner ikke hvor mange ganger hun har hørt det, og utsagnet provoserer henne kraftig.

- Hadde det bare vært så lett. Det er ingen som frivillig ønsker å være stor. De fleste overvektige vil ned i vekt, men det er vanskelig uten å forstå kroppen og hvordan den fungerer. Det er så individuelt hva som fungerer og ikke når man skal ned i vekt.
Derfor handler det ikke om dårlig viljestyrke eller om å «skjerpe seg», mener hun.

– Det er ikke det moralske spørsmålet som bør stå i sentrum, men det medisinske, sier hun.

LES OGSÅ: Se Lenas store forvandling

Veide 150 kilo

I 2006, etter at Mari-Mette hadde fylt 40 år, spurte hun seg selv om hvor hun var i livet  – i forhold til hvor hun kunne tenke seg å være. Kroppen var fortsatt stor. Hun veide 150 kilo. Ville hun ha det sånn? Med den vekten var hun redd hun aldri ville bli 50 år.

- Jeg følte at jeg gikk en sikker død raskt i møte hvis jeg ikke tok drastiske grep.

I løpet av to år gikk hun ned 55 kg. Det var en stor seier! Hun begynte med et lavkarbokosthold og var fast bestemt på å få en varig endring. Men å legge om kosten var tøft i starten. Suget etter mel og sukker ga seg ikke. Bare lukten av brød kunne få henne til å skjelve.

- Jeg var en karbojunkie. Etter hvert, da abstinensene ga seg, gikk det lettere. Jeg fikk kontroll.

Men hun hadde glemt å jobbe med en ting. Selve spiseforstyrrelsen – det mentale. Etter tre måneder la hun på seg igjen alle kiloene.

- Jeg hadde vært så motivert og sikker på at denne gangen skulle jeg klare det. Å ikke klare det, var et stort nederlag.

Hun var tilbake til start. Skammen var tung å bære. Hva tenkte andre om henne nå?

- Jeg følte at andre så på meg som «hun tjukke med dårlig viljestyrke».

LES OGSÅ: Det var min sjanse til å få et bedre liv

Gikk til psykolog

Første gangen Mari-Mette hørte om fedmeoperasjon, var for 20 år siden. Den gangen slo hun tanken fra seg. Dette måtte da finnes andre måter å gå ned i vekt på? Da hun ti år senere fortsatt var stor, vurderte hun det på nytt. 

- Jeg trodde i årevis at det var meg det var noe galt med og at det var jeg som måtte ta meg sammen. 

Det første Mari-Mette bestemte seg for å ta tak i var selve spiseforstyrrelsen og årsaken til den. Tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult.

– Jeg begynte hos psykolog samtidig som jeg ventet på en offentlig operasjon.

Ventetiden var lang, og Mari-Mette orket ikke å vente. Hun ville begynne å leve. Nå. Hun hadde brukt nok tid på å være usikker og misfornøyd. Derfor bestemte hun seg for å betale for operasjonen av egen lomme. 

27. februar 2012 kom dagen hun hadde ventet på. Hun hadde klart å gå ned en del og veide 127 kilo. Og selv om hun var så redd som hun aldri har vært i hele sitt liv, var det nå det gjaldt.

Nå – etter operasjonen, veier hun 79 kg.

Bedre helse

– Det psykiske aspektet er undervurdert i dagens behandling. Og selv om jeg ble operert og slank, kunne jeg fort gått opp igjen, hvis jeg ikke hadde jobbet med meg selv. Det er ikke noe problem for meg å spise meg opp igjen, hvis jeg hadde ønsket det, sier Mari-Mette og utdyper: – Det handlet ikke om å bli tynn, men å få en bedre helse.

Sultfølelsen forsvant da hun ble operert. Nå spiser hun fordi hun vet hun må. Mat er medisin. Som fedmeoperert må Mari-Mette ha fokus på å prioritere proteiner.

– Kostholdet mitt består av proteinrik mat med langsomme karbohydrater. 

– Det er viktig å kose seg, men kos kan handle om helt andre ting enn mat. Å nyte livet. Være sammen med gode venner. Ha det bra med seg selv, sier Mari-Mette som også blogger om sine erfaringer på marimettegraff.blogspot.com.

Ned 12 størrelser

En gang spiseforstyrret, alltid spiseforstyrret, mener Mari-Mette. Hun vet hun må passe seg hele livet for ikke å havne tilbake der hun var. Før brukte hun størrelse 64. Nå bruker hun alt fra 38–42. 

– Den største utfordringen har vært å se endringen i meg selv. Jeg går fortsatt til psykolog. Det har vært viktig for meg. 

Flere ganger har hun spurt seg selv om hvordan hun kunne la det gå så langt. 

– Jeg tror det handler om selvverdet. Hvis jeg hadde tenkt at jeg var mer verdt, så hadde jeg ikke latt det skje. 

Hun ser i ettertid at hun holdt mye inne og spiste der hun skulle ha stått opp for seg selv. 

– Jeg brukte mat som følelsesavleder, ikke som trøstespising. 

Til andre i samme situasjon har Mari-Mette en klar oppfordring. 

– Aldri mist troen på deg selv. Stå på i forhold til legen og ikke slå deg til ro med at «det er bare å spise mindre og trene mer». Det skal mer til for å få de varige endringene.

LES OGSÅ: Ingrid (32) ønsket seg barn men fikk beskjed om at hun var for tjukk

Fedmefordommer

– Det er dessverre en del fordommer knyttet til fedme, nemlig at det er selvforskyldt på grunn av livsstil, sier barnelege Ane Kokkvoll ved Finnmarkssykehuset, som har drevet med banebrytende forskning på overvektige barn.

Ifølge Kokkvoll viser all forskning at det er en betydelig arvelig komponent i dette.

– Noen er derfor mer sårbare for de miljøendringene vi har hatt i samfunnet generelt – slik som god tilgang på kaloririk mat og drikke samt mindre daglig hverdagsaktivitet. De vil derfor lettere utvikle fedme, sier hun. 

På samme måte som diabetes type 2 og hjerte-/karsykdom – noen har folkelig sagt «anlegg» for å legge på seg, mener legen.

– Dette kan man se for eksempel hos søsken i samme familie. Det betyr ikke at man ikke kan gjøre noe, tvert imot må disse da være ekstra forsiktige med kaloririk mat og sukker, samt være i mye aktivitet, sier Kokkvoll.

Hjelp å få

Landsforeningen for Overvektige (LFO) er en landsomfattende demokratisk og ideell bruker- og interesseorganisasjon for alle som er, eller har vært sykelig overvektig. 
For kontakt, besøk Facebook-siden: Landsforeningen For Overvektige eller send e-post til: overvektige@hotmail.com