– En adopsjon starter med å bli forlatt. Alltid. Jeg ble forlatt, og livet mitt ble satt på omstart, sier Eli Therese Gran da KK besøker henne hjemme i huset på Otta, der hun bor med sin ektemann og katten Sophus.

– Femten måneder etter at jeg ble funnet i en pappeske, kom det nytt oppbrudd. Jeg bodde da i en fosterfamilie i Sør-Korea, men ble adoptert bort til et fremmed land, Norge.

Eli Therese forteller uten bitterhet om et traumatisk og vanskelig liv. Hun sier hun har levd i skyggen av det hun mistet en vinterdag i Sør-Korea i 1968. Hun har fått mye, men savner det viktigste. Tilhørighet. Å være adoptert går aldri over, men ingen spør en voksen adoptert om det finnes sorg, savn eller traumer.

Boken «Skyggebarn», som Eli Therese ga ut i 2020, er historien om å vokse opp med forventningen om at du som adoptert er heldig og skal være takknemlig. Forfatteren stiller spørsmål ved dette. Er ikke de mer heldige, de som får vokse opp med sin biologiske foreldre? Som kan være seg selv, uten redsel for ikke å passe inn i familien?