– En adopsjon starter med å bli forlatt. Alltid. Jeg ble forlatt, og livet mitt ble satt på omstart, sier Eli Therese Gran da KK besøker henne hjemme i huset på Otta, der hun bor med sin ektemann og katten Sophus.

– Femten måneder etter at jeg ble funnet i en pappeske, kom det nytt oppbrudd. Jeg bodde da i en fosterfamilie i Sør-Korea, men ble adoptert bort til et fremmed land, Norge.

Eli Therese forteller uten bitterhet om et traumatisk og vanskelig liv. Hun sier hun har levd i skyggen av det hun mistet en vinterdag i Sør-Korea i 1968. Hun har fått mye, men savner det viktigste. Tilhørighet. Å være adoptert går aldri over, men ingen spør en voksen adoptert om det finnes sorg, savn eller traumer.

Boken «Skyggebarn», som Eli Therese ga ut i 2020, er historien om å vokse opp med forventningen om at du som adoptert er heldig og skal være takknemlig. Forfatteren stiller spørsmål ved dette. Er ikke de mer heldige, de som får vokse opp med sin biologiske foreldre? Som kan være seg selv, uten redsel for ikke å passe inn i familien?

- Kroppen husker at jeg ble forlatt

Vet lite om bakgrunnen

Eli Therese har tatt vare på de dokumentene som finnes om adopsjonen. Det er ikke mange. I papirene står det at babyen, altså hun, ble funnet på et sterkt trafikkert område i byen Chung Ju. Noen overleverte henne til et barnehjem i nærheten, der fikk hun navnet Sook.

Et knapt år senere ble hun plassert i fosterhjem. Eli Therese vet ingenting om forholdene der. Men det fremgår av rapportene at hun var mye syk og innlagt på sykehus flere ganger. Hun hadde polio, en virussykdom som har gitt henne varig funksjonshemming. Dessuten hadde hun mange betennelsessykdommer og var stadig underernært. På bakgrunn av alderen da hun kom til barnehjemmet, er fødselsdatoen satt til 23. januar 1968.

– Jeg kom til Norge med eskorte og landet på Fornebu 5. august 1969, sier Eli Therese.

– Der ble jeg møtt av mine adoptivforeldre, og vi tok taxi til mitt nye hjem på Gran på Hadeland. Dette husker jeg selvsagt ikke noe av, men som voksen tenker jeg at det må ha kostet en liten formue med taxi så langt.

Adopsjonsprosessen gikk gjennom Misjonsalliansen. Eli Therese føler at adopsjonen var en barmhjertighetsgjerning for adoptivforeldrene. Det ga anseelse å ta til seg et forlatt og funksjonshemmet barn fra fattige Sør-Korea. Eli Therese vokste opp i et religiøst hjem.

Trivdes på sykehuset

– Mamma og pappa, som jeg kalte mine adoptivforeldre, hadde en biologisk datter og en norskadoptert sønn da jeg flyttet inn til dem, sier Eli Therese.

– Vi var fem personer som bodde sammen. To voksne og tre barn. Jeg følte dessverre aldri noen familietilknytning. Heldigvis hadde jeg gode venner jeg kunne prate med.

På skolen ble Eli Therese kalt «krykkefantomet», og hun prøvde å gjøre det samme som venninnene. Hun opplevde aldri tilnavnet som mobbing. Eli Therese har alltid brukt krykker på grunn av poliosykdommen hun fikk som barn, og hun fant teknikker som gjorde at hun både kunne løpe og hoppe på krykkene.

Likevel var det sosiale vanskelig, mye fordi Eli Therese stadig var innlagt på sykehus. Det ble mange operasjoner, og hun var innlagt fra én uke til fire måneder. Da var det vanskelig å finne sin plass når hun kom tilbake til klassen. Familien flyttet et par ganger, og Eli Therese vokste opp i Bærum.

– Jeg husker oppholdene på Kronprinsesse Märthas Institutt som veldig fine. Det var et lite sykehus, og personalet hadde kjent meg fra jeg var to år. Jeg opplevde at pleierne så hele meg og hadde tid til meg, sier Eli Therese.

– Det var slik jeg ønsket å ha det. Smertene ble glemt.

Flyttet 36 ganger

16 år gammel dro Eli Therese på folkehøgskole, og hun flyttet aldri hjem igjen. Hun sluttet på videregående etter et halvt år, og tok ulike typer jobber. Foreldre og søsken hadde hun mindre og mindre kontakt med. Da de sluttet å feire bursdager og høytider sammen, skled det ut.

Nå er begge foreldrene døde, og Eli Therese har mistet kontakten med søsteren. Om broren vet hun nesten bare hvor han bor, de snakker sjelden sammen. Dette skyldes ikke spesielle hendelser eller uvennskap, men at de tre aldri følte seg som en vanlig søskenflokk.

– Jeg tok mange dumme valg i årene som fulgte. Mennene jeg falt for var ikke alltid de beste for meg. Og jeg har alltid blitt redd når relasjonene blir for tette. Da er det bedre å rømme, sier Eli Therese, som har flyttet 36 ganger.

– Uansett hvor jeg bodde, slet jeg med å finne tilhørighet. Jeg var aldri lenge i samme jobb, var altfor rastløs og søkende. Kanskje søkte jeg min egen identitet?

Den vanskelige morsrollen

Eli Therese fikk to døtre i hhv. 1997 og 1999. Hun syntes morsrollen var ekstremt vanskelig. Det begynte allerede da hun gikk gravid med den første. Hun ante ikke hvilken biologiske arv hun førte videre, og hun hadde ingen mor som hun følte kunne veilede og støtte henne.

– Jeg var livredd for ikke å mestre det store ansvaret jeg ville få som mamma. Og selvsagt ønsket jeg at barna skulle få et bedre liv enn det jeg hadde hatt, sier Eli Therese alvorlig.

– Etter samlivsbruddet med barnas far, ba jeg selv om at jentene våre skulle komme i fosterhjem. De var da ti og tolv år gamle.

Eli Therese presiserer at det ikke var Barnevernet som foreslo denne ordningen, men at hun selv ønsket at barna skulle få bedre muligheter enn hun kunne gi dem. Tiden etterpå var tung. Eli Therese bodde på en knøttliten hybel og slet økonomisk. Hun følte seg som verdens verste mor, og slet med følelser som skyld, skam og dårlig samvittighet.

Eva vil alltid være preget av at hun ble adoptert bort: - Vi deler en sorg

Trengte hjelp

– I denne perioden døde også pappa, som var den i familien jeg hadde best forhold til. Jeg gikk alene i begravelsen.

– Barna var hos meg annenhver helg, og det ble mange hyggelige stunder i et ellers miserabelt liv.

Eli Therese forteller at hun fikk nødhjelp på sosialkontoret, bilen ble solgt på tvangsauksjon og hun spiste stort sett spagetti med ketchup når hun var alene. Hun fikk også god hjelp av en veileder i Barnevernstjenesten, for å håndtere situasjonen med at barna ikke var der.

– Har du hørt om tilknytningsforstyrrelse? Spurte veilederen.

Det hadde ikke Eli Therese. Men jo mer hun lærte, desto sikrere ble hun på at det er denne diagnosen hun har. Eli Therese hadde tidligere gått til psykolog, men gjennom veilederen i Barneverntjenesten fikk hun en helt annen tilnærming til problemene. Det løste ikke noe, men Eli Therese forsto mer. Hun har i dag et godt forhold til døtrene sine.

Fellestrekk hos mange adopterte

– I de 13 årene organisasjonen Adopterte har eksistert, har vi registrert en del fellestrekk hos mange adopterte, uavhengig av om de er nasjonalt eller internasjonalt adoptert, uavhengig av fødeland, bakgrunn før adopsjonen og oppvekst i adoptivhjemmet, sier leder for organisasjonen Adopterte, Marilyn Førsund, som selv er adoptert.

Blant fellestrekkene nevner hun ensomhet, følelse av utenforskap og opplevelsen av å stå i takknemlighetsgjeld til adoptivforeldre og til samfunnet generelt. Frykt for avvisning, kombinert med en forventning om avvisning, går igjen hos svært mange.

Forventningen om å bli avvist er kanskje det mest ødeleggende, da den ofte resulterer i at adopterte ubevisst lar seg behandle urettmessig både i det daglige og i mer alvorlige juridiske saker. Forventningen om å bli avvist gjør i en del tilfeller at adopterte avviser relasjoner som i utgangspunktet er gode og solide.

Om disse fellestrekkene skyldes tidlige og flere relasjonsbrudd, mangel på tilhørighet i adoptivfamilie og lokalsamfunn og/eller en iboende sårbarhet hos den enkelte, er til nå ikke dokumentert. Sannsynligvis vil det være en kombinasjon av flere av disse faktorene, men her trengs det kunnskap.

– Dessverre finnes det svært lite forskning på adoptertes erfaringer, og dermed minimalt med kunnskap om disse fellestrekkene hos besluttende myndigheter og i behandlingsapparatet, sier Marilyn Førsund.

– Mange adopterte opplever at de verken blir hørt eller forstått når de oppsøker hjelpeapparatet, og de gir opp. Etter mer enn hundre år med adopsjon i Norge, har det forsiktig startet med litt forskning. Forskningen har allerede dokumentert mangelen på kompetanse og kunnskap, så det er håp for framtiden.

Savner ettervern

Ønsket om et stabilt hjem har hele tiden vært sterkt hos Eli Therese, og i en periode flyttet døtrene hjem til henne. Nå er de i ferd med å skape sine egne liv. Det er også Eli Therese, som i 2008 giftet seg med kjæresten fra Otta.

– Jeg håpet jeg ville klare å nyte tryggheten og bli fornøyd i relasjonen, men de samme spøkelsene dukket opp igjen. Det førte til at vi ble skilt etter noen år, sier Eli Therese og sukker.

– Vi var fremdeles gode venner, og fortsatte å holde kontakten. Så fant vi ut at vi skulle møtes. Da fikk vi pratet skikkelig ut, og vi giftet oss igjen i 2017.

Eli Therese sier hun ikke helt skjønner greia med relasjoner, og at hun må tåle å kjenne på følelsen av å ville flykte igjen, uten å gjøre det. Hun og mannen går i parterapi, og Eli Therese poengterer at utfordringene ikke har noe med den snille mannen hennes å gjøre, det skyldes hennes egen tilknytningsforstyrrelse. Det kjennes ekstremt utfordrende å være låst i en relasjon.

Gjennom boken «Skyggebarn» ønsker Eli Therese å fortelle om alle hvite løgner og alt hun har båret på i det skjulte. Hun har triggere som kan utløse voldsom angst og ubehag. Høye lyder hun ikke har kontroll på slår henne i brystet. Hun har nyhetsvegring, og unngår aviser og nyhetsoppdateringer på tv og nett.

– Jeg har vanskelig for å regulere sterke inntrykk og faresignaler, og kan få ekstreme katastrofetanker. Dette har forsterket seg de senere årene, jeg krisemaksimerer mer og mer, sier Eli Therese.

– Jeg er takknemlig for all helsehjelp jeg har fått i Norge. I Sør-Korea hadde jeg trolig ikke fått noe, og kanskje ville jeg dødd ung. Jeg vet ikke om jeg ville ha følt meg mer hjemme der heller. Men jeg ønsker mer åpenhet om at adopsjon ikke alltid er til barnets beste. Og jeg håper alle, både adoptivforeldre, søsken og adoptivbarn, automatisk blir fanget opp med ettervern i fremtiden.