TALEANGST: En episode på barneskolen satte voldsomme spor i Hege. Hun ble livredd for å være i alles søkelys, redd for å gjøre feil. FOTO: Astrid Waller
TALEANGST: En episode på barneskolen satte voldsomme spor i Hege. Hun ble livredd for å være i alles søkelys, redd for å gjøre feil. FOTO: Astrid WallerVis mer

Taleangst:

- Jeg var livredd for å ha alles øyne rettet mot meg.

I 37 år var Hege så hemmet av sjenanse at hun kunne kaste opp hvis hun måtte ta ordet. Nå vil hun bli ordfører.

I dag kan hun av og til angre på alt hun ikke turte å si. På at hun brant inne med alt engasjementet. Gjennom et helt halvt liv. Som barn, da hun gikk på barneskolen og aldri rakk opp hånden, og heller hvisket svarene til venninnene sine. Som voksen, da hun unngikk å ta ordet, og gang på gang tok med seg meningene sine hjem fra foreldremøter, og heller luftet frustrasjonen med mannen sin.

- Men da fikk jeg jo ikke akkurat gjort noe med problemet, ler Hege Svendsen (40).

Hun har nettopp ønsket velkommen til grunnlovsbygda, ordførerkandidaten med rykende ferskt sertifikat, øver på å presentere kommunen sin, og har svingt forbi Eidsvollsbygningen og parkert utenfor Festiviteten, et lokalt kulturhus og møtested med bygdas beste hjembakte kaker.

Sjenansen som har plaget henne sørger hun for å utfordre så ofte hun kan. Det er det eneste som virkelig hjelper, mener hun. Men alt for lenge snek hun seg unna, ble beskyttet mot det hun var aller mest redd for – oppmerksomhetens lys.

LES OGSÅ: Slik skremmer du bort nervene og holder festens beste tale

Den sjenerte jenta-

Hun var den litt sjenerte jenta allerede i barnehagen. Men hvis hun tenker tilbake, på hvor denne overskyggende frykten for å ta ordet kommer fra, er det en episode som har brent seg inn i minnet.

- Det var en av de første dagene i første klasse. En klassevenninne ba om å få låne viskelær og jeg svarte henne høyt. Det resulterte i at læreren satte meg foran hele klassen på en stol. Jeg husker jeg gråt gjennom hele timen og skyldte det på et sår jeg hadde på kneet.

Episoden satte voldsomme spor. Hun ble livredd for å være i alles søkelys, redd for å gjøre feil.

- Etter det sa jeg aldri noe på skolen. Rakk aldri opp hånden.

Slik tok hun også rollen som klassens sjenerte, hun som slapp å ha fremførelser, eller stå på scenen når klassen satte opp teaterforestillinger eller hadde skoleavslutninger.

- Jeg husker jeg en gang ble nødt til å lese en setning høyt i fransktimen på videregående. «Qu´est-ce que tu fait ici? Tu travail?» Setningen har boret seg fast i minnet, så mye pugget jeg på den i forkant. Så dramatisk opplevdes det. Ellers ble jeg skånet av både lærere og av foreldrene mine. Det var legitimt at jeg var en slik person.

- Hadde du vært skoleelev i dag hadde du kanskje blitt utfordret på dette. Skulle du ønske at noen hadde pushet deg mer den gangen?

- Ja, på en måte. At jeg slapp unna gjorde jo ikke situasjonen noe bedre for meg. Tvert imot gjorde det ting verre. Men samtidig har vi jo en innebygd fluktmekanismen i kroppen. Hadde jeg blitt presset til å for eksempel holde en presentasjon hadde jeg nok motarbeidet det veldig, trolig sagt at jeg var syk.

NERVØS: Hege blir fremdeles nervøs når hun skal opp på talerstolen, men i dag tar ikke angsten lenger overhånd. FOTO: Astrid Waller
NERVØS: Hege blir fremdeles nervøs når hun skal opp på talerstolen, men i dag tar ikke angsten lenger overhånd. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Å føle frykt eller ubehag er vanligere enn man tror. Det finnes mindre høytidlige undersøkelser som viser at å tale i en forsamling er blant tingene nordmenn frykter mest, sier psykolog Per Andre Nørbech i Solid Utvikling.

Han understreker at det er ulike grader av taleangst, og hvordan du håndterer angsten er avgjørende for hvor mye plass den vil ta.

- Unngåelsesadferd forsterker angsten veldig. Mange lar fantasien om hvor galt det kan gå dominere. Men hvis man isteden utsetter seg for situasjoner der man må ta ordet, vil mange få korrigerende opplevelser som reduserer angsten. Du døde ikke, du besvimte ikke på scenen. Det blir mindre farlig for hver gang.

LES OGSÅ: Mange blir helt friske fra sosial angst

Umulige drømmer

Det var ikke slik at hun manglet svar, hun var skoleflink, og kanskje var det nettopp derfor læreren lot være å dra ordene ut av henne. Hege ville jo alltids klare seg. Selv om sjenansen etter hvert gikk utover den muntlige karakteren. Men inne i henne vokste frustrasjonen.

- Jeg hvisket jo ideene og svarene mine til venninnene mine, som førte til at de fikk æren og applausen.

Gjennom hele barndommen og ungdomsårene havnet hun i skyggen av sine utadvendte venninner. Men hun var likevel takknemlig for å ha venner å lene seg på. Sosialt, i mindre grupper, klarte hun seg bra.

- Det førte jo til at jeg fikk være med på ting. Det er nok verre for de som forsvinner helt og blir usynlige fordi de ikke tør å åpne munnen.

Men samtidig var sjenansen begrensende. Det at hun ikke turte å ta ordet i en forsamling utelukket så mye, hemmet henne i fremtidige valg.

-Jeg avskrev ønsket om å bli advokat, fordi det ville være umulig for meg å stå i en rettsal å prosedere, forteller hun.

Politikerdrømmen, hadde hun helt fortrengt. Det skulle en gestaltterapeut til, mange år senere, for å hale den ut av henne.

Et godt råd når angsten blir så overskyggende er å ta et valg. Spørre seg selv om man ønsker å fortsette å unngå situasjoner der man må ta ordet resten av livet, og bevisstgjøre for seg selv hva man i så fall må gi avkall på, sier psykolog Per Andre Nørbech.

- Mange vil komme fram til at konskvensene blir for store. Det begrenser deg ikke bare i yrkesvalg, men det kan også gå ut over relasjoner.

ØVELSE GJØR MESTER: Hege får mye tale-trening i sin nye hverdag som lokalpolitiker. Nå sikter hun mot ordførerrollen i Eidsvoll. FOTO: Astrid Waller.
ØVELSE GJØR MESTER: Hege får mye tale-trening i sin nye hverdag som lokalpolitiker. Nå sikter hun mot ordførerrollen i Eidsvoll. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

- Jeg har brukt alt for mye tid i livet på å grue meg.

Det var ikke slik at hun vokste av seg sjenansen eller sceneskrekken. Da hun fikk jobb på IKEA under studiene og måtte snakke til kundene i høyttaleren ble hun fysisk syk. Det tok flere uker før det gikk seg til. Men det var først som 27-åring, da hun ble gründer at hun forstod at hun måtte jobbe med seg selv, utfordre angsten.

- Jeg har brukt alt for mye tid i livet på å grue meg. Det verste er jo all energien du bruker i forkant. Slik forsvinner alt det positive, fordi du kun tenker på den presentasjonen.

Firmaet hun startet produserte bærekraftige handlenett, som Hege fikk ideen til på en reise i Australia. Mange ble nysgjerrige på de innovative og miljøvennlige bæreposene. Forretningsideen hadde et stort potensiale, men prisen var høy, - nå var hun nødt til å ta ordet, selge seg selv og produktet.

- Den første prøvelsen kom da jeg skulle fortelle om firmaet til samarbeidspartnere av Right to Play som Johan Olav Koss hadde startet. Jeg var så nervøs at jeg ikke fikk ut et ord.

Da den tidligere skøyteløperen oppfattet situasjonen, reiste han seg opp, stilte seg ved siden av henne som et stødig fjell, tok et handlenett over skulderen, og begynte å stille henne spørsmål. Slik kom hun i gang.

- Han intervjuet meg gjennom presentasjonen, og reddet meg inn. Det var en grusom og fin opplevelse på en og samme tid.

Men den mest selsomme opplevelsen kom da firmaet hennes i 2010 uventet vant prisen Årets damebedrift under Oslo Innovation Week i Oslo Rådhus.

LES OGSÅ: Mange er mer redd for å stå foran et publikum enn å dø

Og vinneren er…

Du vet de drømmene der du blir kastet ut på en scene eller talerstol , uten manus? Panikken som slår ned i magen som en tung stein. Hege har hatt mange slike. En av dem er fra virkeligheten:

Over 30 år senere sitter den sjenerte jenta som har vært livredd for offentlighetens oppmerksomhet, i et fullpakket Oslo Rådhus, da noen helt uventet roper opp navnet hennes. Hu hadde vunnet en pris. Åh nei! Tenkte hun. Rakk ikke en gang å bli glad. Fordi hun plutselig forstod at hun måtte opp på scenen. Stå foran et hav av dresskledde mennesker, totalt uforberedt.

- Tenk å ikke glede seg over en slik pris? Men alt forsvant i en forferdelig frykt.

I salen så hun Trygve Hegnar. Der satt finanseliten. Hun fikk mikrofonene i hånda, hva hun sa inn i den, husker hun ingenting av.

- Jeg var helt ute av konfortsonen. Sa noen ord, fikk noen blomster, og satte meg ned igjen og tenkte hva skjedde?

Det er ofte dette øyeblikket hun trøster seg med hvis nervene trenger seg på når hun skal holde tale: «Hva er det verste som kan skje? Det verste har jo allerede skjedd»

UT AV KOMFORTSONEN: Da ungenes skole stod i fare for legges ned, skjønte Hege at hun ikke kunne tie lenger. Det ble veien inn i politikken. FOTO: Astrid Waller.
UT AV KOMFORTSONEN: Da ungenes skole stod i fare for legges ned, skjønte Hege at hun ikke kunne tie lenger. Det ble veien inn i politikken. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

Vendepunktet

Det var da hun innså at hun måtte ha hjelp, og oppsøkte en gestaltterapeut.

- Jeg måtte ut av denne rollen. Terapeuten spurte meg om hva jeg egentlig hadde lyst til. Da svarte jeg at jeg innerst inne hadde lyst til å bli politiker.

Hege hadde brent inne med engasjementet sitt lenge nok. Det var på tide at noen andre enn mannen hennes lyttet til meningene hennes. En mellomløsning ble e-poster, til både lokalpolitikere og stortingsrepresentanter. Så lenge hun slapp å reise seg opp i møter gikk det greit. Da det ble foreslått at skolen barna hennes gikk på skulle legges ned, sendte hun en lang og sint e-post til ordføreren i Eidsvoll. Dagen etter fikk hun svar, han inviterte henne på kaffe, slik at de kunne snakke om det. Hun forstod at hun ikke lenger kunne slippe unna, og møtte skrekkslagen opp på ordførerens kontor.

- Han sa «du burde engasjere deg istedenfor å være frustrert».

Slik overtalte Arbeiderparti-ordføreren henne til å stå på listene for partiet. Allerede året etter ble hun nominert og havnet langt opp på listen.

-Han visste ikke at jeg hadde taleangst, før senere. Han hadde vel tenkt at «hun her kan vi kanskje dra nytte av i politikken», smiler Hege.

Med hjertet i halsen og vill puls kastet hun seg inn i lokalpolitikken.

- Det var skremmende, men det ga meg masse energi. Jeg gikk inn i valgkamp, og jeg jobbet med politiske saker. Det var kjempegøy.

LES OGSÅ: Derfor hjelper trening mot angst

Kastet opp før kommunestyremøte

Da det gikk opp for henne, under et intervju i lokalavisen, at hun kunne bli valgt inn i kommunestyret, at det betød at hun måtte opp på en talerstol, begynte den lille djevelen på skulderen å hvese.

- Den sa «du må ikke bli valgt inn». Jeg begynte å dytte alle de andre på lista foran meg, og markedsføre dem isteden, forteller hun. Men samtidig oppdaget hun at hun stadig turte litt mer, at hun begynte å få igjennom saker. I 2015 ble hun valgt inn i kommunestyret.

- Det var det skumleste jeg noen gang hadde gått inn i. Men samtidig så utrolig spennende. Ordførerne som jeg hadde kjeftet på, ble min mentor. Han ble selv varaordfører denne perioden og tvang meg opp på talerstolen i det første møtet mitt. Jeg kom meg opp med et elendig forslag som ble nedstemt av mine egne. I ettertid kan hun le av det hele.

- Jeg kastet opp før møtet og var utmattet etterpå.

Etterpå valgte hun å dele øyeblikket på Facebook.

- Barndomsvennene fikk helt sjokk. For dem var jeg fremdeles den sjenerte.

Ut av skyggen

Rollen har ofte hjemsøkt henne når hun treffer vennene fra barndommen.

- Det er forventet at du er den samme. Det er nesten slik at det ikke føles riktig, at du har blitt en annen person. At du føler at du nærmest må gå tilbake i den gamle rollen.

For en stund siden var hun i et bryllup, der hun var forlover, og måtte holde tale. Forsamlingen holdt pusten, mange var nervøse på hennes vegne.

- Flere sa «Herregud Hege, skal du holde tale, hvordan skal dette gå?» De var ikke vant til å se meg i den rollen.

Talen var en suksess. Treningen har gjort henne tryggere.

- Det hjelper å være forberedt. Og jeg forbereder meg kanskje fremdeles mer enn mine politikerkolleger. Jeg blir fremdeles redd, men jeg er mindre redd for hver gang. Det eneste som virkelig hjelper er å utsette seg for frykten. Men jeg bruker ikke lenger to uker på å grue meg.

- Jeg tror det også er viktig at de som tilsynelatende er sterke og selvsikre, fra statsråder eller artister, også kan være åpne om at de er nervøse, at man kan prate om det, le litt, og gjøre nervøsiteten til noe ufarlig og normalt.

Siri Skyttemyr i Talehjelperen har kurset personer med taleangst i 15 år. Hun mener en gradvis tilnærming kan være lurt hvis man er mye plaget med nervøsitet.

- Man kan finne et sted der man kan trene uten fallhøyde, for det er trening og eksponering som skal til.

Samfunnet vi lever har forventninger om at vi skal være ekstroverte, at vi skal stikke oss fram. Hvorfor skal vi egentlig presse oss selv til å ta ordet?

- Mange av de jeg har kurset kjenner seg utilfreds med å ikke få brukt de ferdigheten som de vet de sitter inne med. De forteller også at taleangst i noen tilfeller kan føre til begrensninger på andre områder, for eksempel at man blir mindre sosial. En guru på feltet har uttalt: "Det å trene på å ta ordet i forsamlinger er kongeveien til økt selvtillit" , sier Skyttemyr.

Hege Svendsen kan kjenne seg igjen i dette. Men det som kanskje har hjulpet mest er å merke at stemmen, som hun endelig har sluppet til, virkelig blir lyttet til.

- Det er så lett å bli hindret i å få gjort en endring fordi du ikke får sagt noe. Jeg tror det er mange som går hjem fra møter og er kjempefrustrerte. Kanskje de til og med sitter på løsningen på et problemP men ikke får sagt det. Det er så viktig å få frem at man kan faktisk utgjøre en forskjell. Ikke bare i politikken. Hvis man bare tar ordet. Det har vært den aller største motivasjonen.

LES OGSÅ: - Jeg ble alltid sett på som den sjenerte jenta.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: