- Det er vel første gang vi snakker åpent om det?

Bjørg Thorhallsdottir sitter på den store solfylte uteterrassen hjemme på toppen av Ormøya og myser mot moren sin, Herdis Palsdottir. Rammen er idyllisk. Gjennom furutrærne kan vi se Oslofjorden blinke, et par sommerfugler svirrer rundt sommerfugltreet med sine hengende lilla blomster, men vi er her for å snakke om det forferdelige som skjedde med Bjørg da hun var barn, og som i så mange år har vært den store elefanten i rommet, for smertefull til å berøres.

- Jeg har spurt deg om du vil snakke om det, men det har du ikke ønsket, presiserer Herdis, og fortsetter:

- Bjørg har ikke ønsket at jeg får bilder i hodet. Det er jeg takknemlig for. Det ville jeg ha trengt å bearbeide.

Mor så ikke tegnene

At de nå stiller til intervju sammen, handler om flere ting. I nesten ti år bar Bjørg på den store, mørke hemmeligheten alene. Nå vil hun gjerne dele erfaringen med at det å være åpen om det som er skamfullt og tabubelagt, er det som kan sette deg fri.