Norges tøffeste

- Jeg var overbevist om at ingen kunne bli glad i meg

Elizabeth var bare fem år gammel da hun mistet moren sin. Siden har hun gjort alt hun kan for å gjøre moren stolt.

NORGES TØFFESTE: Elizabeth var ikke den som kom lengst i Norges tøffeste, men det er ingen tvil om at hun er en sterk person som har stått i mange kriser. Foto: Ida Bergersen
NORGES TØFFESTE: Elizabeth var ikke den som kom lengst i Norges tøffeste, men det er ingen tvil om at hun er en sterk person som har stått i mange kriser. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

Det er en grå, tåkete høstdag i Oslo. KK har avtalt å møte Elizabeth Joli Rahel Varkøy (25) på en kafé ved Birkelunden. Elizabeth har de siste ukene har vist sin styrke og smidighet på NRK i beste sendetid – fredager og søndager. Hun var en av de 10 deltakerne i Norges tøffeste, men det gikk ikke helt slik hun hadde ønsket.

- Prestasjonsmessig gjorde jeg det skikkelig dårlig. Folk sendte meldinger og sa at de heiet på meg, og jeg tenkte bare: Jeg vet hvordan det kommer til å gå – det er unødvendig å bruke energi på det, sier hun, og ler godt.

Elizabeth er ikke store dama, med sine 154 centimeter, men hun har en utstråling, og et blendende hvitt smil, som kan lyse opp et helt rom.

NORGES TØFFESTE: Elizabeth var en av deltakerne i årets sesong. Foto: Ida Bergersen
NORGES TØFFESTE: Elizabeth var en av deltakerne i årets sesong. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Til tross for at hun ikke kom så langt i konkurransen som hun hadde håpet på, er hun glad for at hun tok sjansen.

- Opplevelsen var veldig fin, og jeg lærte mye om meg selv. Etter en veldig hektisk periode, med innlevering av bachelor, fikk jeg tid til å koble av, og bruke tid på nøyaktig det jeg ville, uten forstyrrelser i form av mobil og lignende. Jeg brukte tid på meg selv, istedenfor å sosialisere så sykt mye.

Er vanligvis «litt mye»

For Elizabeth var ikke den deltakeren som tok mest plass – noe hun vanligvis gjør.

- Vanligvis kan jeg være litt mye, så den rollen jeg inntok der inne var ganske ny for meg. Alle deltakerne hadde store personligheter, men det var egentlig bare spennende. Jeg kjente at jeg hadde mer behov for å ta det med ro og bruke tid på meg selv, enn å tvinge meg selv til å sitte oppe og spille kort til langt på natt. Det var litt egoistisk, kanskje, men i ettertid er jeg veldig glad for at jeg gjorde det, istedenfor å pushe meg til å gjøre noe jeg er ukomfortabel med.

- Hvordan var det sosiale spillet?

- Jeg forstår dem som brukte mye tid på taktikk og spill, men for meg var det uvant. Jeg tror ingen hadde en intensjon om å utestenge noen, men det ble litt sånn fordi man ønsket å frede dem man hadde best kontakt med. Det var ikke alle som hadde dette behovet, og jeg personlig så på det som en individuell konkurranse.

UNNGIKK ALLIANSER: Elizabeth valgte å fokusere på seg selv i konkurransen, fremfor å danne allianser. Foto: NRK/Erlend Lånke Solbu
UNNGIKK ALLIANSER: Elizabeth valgte å fokusere på seg selv i konkurransen, fremfor å danne allianser. Foto: NRK/Erlend Lånke Solbu Vis mer

Elizabeth kom godt overens med blant annet Hangi og Bente, som heller ikke fokuserte på taktikk eller allianser i særlig grad.

- Vi hadde samme mindset og like verdier på mye. Det var hyggelig å bli kjent med noen som tenker litt på samme måte.

Ukjent grunn til deltakelsen

Det var spesielt én person som kan ta æren for at Elizabeth valgte å bli med på Norges tøffeste. Kompisen, kalt JD, lærte henne å elske livet, og gi blaffen i hva andre mener.

- Han lærte meg at man må slutte å bry seg så mye om hva andre vil si om en, fordi folk vil ha gode eller vonde tanker om deg uansett hva du gjør.

JD ble rammet av ondartet kreft, og døde etter en seks måneder lang kamp mot kreften.

- Da jeg fikk tilbud om å være med i årets sesong, hadde han nylig gått bort, så da tenkte jeg: Vet du hva, JD? Er det noe jeg er god på, så er det å drite meg ut og leve livet. Så når du ikke får mulighet til det, får jeg ta over stafettpinnen og kaste meg ut i nye eventyr og opplevelser. Fordi det vet jeg du hadde ønsket. Og jeg tok lærdommen hans på ordet «Life is short, make history».

Holdt yrket skjult

Elizabeth snakket ikke høyt om at hun er politi til de andre i gruppa. Det var kun de som spurte henne direkte, som fikk vite det.

- Hva var grunnen til at du holdt det litt skjult?

- Folk har mange tanker om hvordan man skal se ut og oppføre seg når man er politi. Jeg ser ikke ut som en typisk politi, og jeg hadde ikke noe behov for å få det stempelet. Om jeg gjør noe negativt, kan det bli veldig forsterket. Jeg ville ha litt kontroll, og ikke bare være politi – jeg er så mye mer enn yrket mitt.

Harde krav

For å komme inn på politihøgskolen, må man igjennom mange krevende tester. Det er mange som konkurrerer om plassene, og Elizabeth var en av dem som kom gjennom nåløyet da hun startet på studiene for tre år siden.

Hun har alltid hatt en drøm om å bli politi, og lot seg ikke skremme av høyt snitt og krevende opptaksprøver.

- Jeg elsker å jobbe med mennesker – spesielt barn og unge. Jeg føler at det er mitt kall. Jeg vil være en figur som er en del av «mannen i gata», og kanskje har en litt annen tilnærming til jobben. Jeg vil vise at det går an å være seg selv, og at det ikke gjør noe å skille seg ut.

FULGTE POLITIDRØMMEN: Elizabeth har alltid hatt et ønske om å bli politi, og hun danket ut mange konkurrenter på veien. Foto: Ida Bergersen
FULGTE POLITIDRØMMEN: Elizabeth har alltid hatt et ønske om å bli politi, og hun danket ut mange konkurrenter på veien. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Mistet mor tidlig

Elizabeth har hatt en vanskelig oppvekst. Hun var bare to år gammel da hun kom til Norge som flyktning, sammen med familien. Hun ble født i Sør-Afrika, men røttene hennes er i Etiopia og Kongo.

- Jeg er en spesiell miks, sier hun og ler godt, før hun får en mer alvorlig tone når samtalen dreier tilbake til hva som skjedde da familien ankom Norge.

- Det var mye kaos hjemme. Mamma døde da jeg var fem år gammel.

BARNDOM: Elizabeth har hatt en tøff oppvekst. Foto: Privat
BARNDOM: Elizabeth har hatt en tøff oppvekst. Foto: Privat Vis mer

Elizabeth har to søsken, og moren døde kort tid etter at sistemann ble født.

Selv om Elizabeth var ung da moren døde, er hun veldig bevisst på alt hun lærte av sin mor. Hun hyller moren i et Instagram-innlegg, 20 år etter at hun gikk bort:

«Jeg har blitt spurt om hva tøffhet er for meg, men det er jo deg, mamma. Du er definisjonen på tøffhet for meg, på alle mulige måter. Håper med tiden at jeg vil rekke å bli som deg. Sterk, modig, ærlig og med en rå stil. En dame som forsto at om man skal kunne få leve fritt, må man noen ganger forlate alt for det bedre, uansett hvor farlig eller skummelt det vil bli.

20 år har gått siden din bortgang, og jo mer jeg har lært og forstått om deg og din historie, jo mer vondt gjør det. Du er en dronning, en gudinne og fy fader, en heltinne!

Det er nå min tur til å være like sterk, modig og tøff som du en gang var.»

Ble plassert i fosterhjem

Da moren døde, ble søsknene plassert i fosterhjem. Fosterforeldrene valgte å adoptere dem.

Elizabeth beskriver familien som god og stabil, men at hun var tynget av bagasjen hun hadde med seg fra sine første leveår.

- Jeg brukte mange år på å forstå meg selv og andre folk, på grunn av traumene mine. Jeg hadde mistet mange gjennom oppveksten, og derfor blitt overbevist om at ingen kunne bli glad i meg. Spesielt voksenpersoner, fordi jeg kom til å miste dem uansett.

Elizabeth ble raskt knyttet til fosterforeldrene sine, men likevel var det vanskelig for henne å forstå at de var glade i henne.

- Jeg har brukt 20 år på å forstå at de faktisk er glad i meg. Det er fascinerende å se hvordan traumer kan snu om på virkelighetsoppfatningen din. Jeg har jobbet mye med det i voksen alder, og nå vet jeg innerst inne at folk faktisk bryr seg om meg.

TATT TID: - Jeg brukte mange år på å forstå meg selv og andre folk, på grunn av traumene mine, sier Elizabeth. Foto: Ida Bergersen
TATT TID: - Jeg brukte mange år på å forstå meg selv og andre folk, på grunn av traumene mine, sier Elizabeth. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Ville satse på dans

Elizabeth har holdt på med dans fra hun var veldig liten, og hun forteller at det er en stor del av henne.

- Jeg var veldig uredd som liten, og elsket å kaste meg ut i ting. Gymlæreren min sa at jeg burde begynne med ekstremsport, men jeg valgte å bruke all tid på dans. Planen var å satse på dans, og så utdanne meg til politi da jeg pensjonerte meg som danser. Men det gikk ikke helt etter planen, og da valgte jeg å starte på utdanningen litt tidligere enn planlagt.

I disse dager blir det ikke like mye tid til dans, da jobben som politi, og gruppetreningsinstruktør på SATS, krever mye.

- Når hverdagen er kaotisk, pleier jeg å koble av med dans. Jeg har alltid danset mye i stua. Og så danser jeg masse på byen, det er det beste jeg vet, sier hun med en latter.

Det er heller ingen overraskelse at Elizabeth trener mye styrketrening, noe hun har holdt på med i fire år.

- En kompis introduserte meg for ordentlig styrketrening, og jeg ble veldig gira, da jeg kunne trene som gutta, og det var veldig gøy. Mange jenter tenker at de må trene lett styrke, men vi kan pushe oss så mye hardere enn vi tror. Jeg vet at jeg alltid har mye å gi, og jeg elsker å pushe grensene.

Gikk aldri helt i kjelleren

- Hva var mest utfordrende under Norges tøffeste?

- Jeg rakk ikke å oppleve noe som jeg tenkte var skikkelig tungt, eller som fikk meg helt i kjelleren – jeg følte mer på at jeg ikke fikk gitt nok. Bårebæringen var øvelsen som var mest langdryg, hvor jeg kjente at jeg måtte jobbe med hodet for å komme meg igjennom. Den øvelsen likte jeg – jeg skulle ønske det var mer av slikt. Først da begynte folk å få litt knekken, sier hun, og tilføyer:

- Min største styrke er mentaliteten min. Jeg skulle ønske jeg ble testet mer mentalt.

BÅREBÆRING: Øvelsen var veldig krevende for mange, men Elizabeth skulle ønske at de fikk flere lignende utofrdringer under Norges tøffeste. Foto: NRK/Erlend Lånke Solbu
BÅREBÆRING: Øvelsen var veldig krevende for mange, men Elizabeth skulle ønske at de fikk flere lignende utofrdringer under Norges tøffeste. Foto: NRK/Erlend Lånke Solbu Vis mer

- Han ventet ikke på meg

Uken før intervjuet var Elizabeth i Roma med en mann – noe som via Instagram kunne ligne på en kjærestetur. Når KK spør om det var tilfellet, bryter hun ut i latter.

- Nei, nei – alle tror det! Vi har kjent hverandre i mange år, mange år, og tuller veldig mye. Men det er bare en kompis.

Så det er altså ikke denne mannen Elizabeth refererer til i episoden hvor hun sitter i glassbur med meddeltaker Sondre, hvor hun forteller at hun dater en fyr og at hun håper at han venter på henne når hun kommer tilbake.

- Jeg hadde et håp om at produksjonen skulle klippe bort den samtalen, men det gjorde de selvfølgelig ikke, sier hun lattermildt, og legger til:

- Han ventet altså ikke på meg. Så jeg er singel for å si det mildt.

Elizabeths vanskeligheter med å knytte seg til folk, kan vise seg i datingsituasjoner også.

- Om ting blir veldig fint, kan jeg pushe det vekk fordi jeg tenker at det ikke vil fungere uansett. Jeg er god til å tenke «i verste fall» med én gang. Så det er noe jeg må jobbe med, sier hun med et smil.

NOE Å JOBBE MED: - Om ting blir veldig fint, kan jeg pushe det vekk fordi jeg tenker at det ikke vil fungere uansett. Så det er noe jeg må jobbe med, sier Elizabeth. Foto: Ida Bergersen
NOE Å JOBBE MED: - Om ting blir veldig fint, kan jeg pushe det vekk fordi jeg tenker at det ikke vil fungere uansett. Så det er noe jeg må jobbe med, sier Elizabeth. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Lært mye etter deltakelsen

Elizabeth synes det er gøy å tenke på hvordan de, ifølge henne selv, dårlige prestasjonene under konkurransen, har lært henne så mye om å nyte livet til det fulle.

- Det har ikke bare vært vondt å delta og se seg selv på skjermen, jeg fikk jo tross alt noe igjen for det. Selv om jeg har savnet noen frierbrev, sier hun ironisk, med et lurt smil.

Deltakelsen har utvilsomt lært henne mye: Hun har blitt god til å lytte til seg selv, gjøre ting som gir henne glede, og kaste seg ut i nye utfordringer.

- Jeg syklet alene fra Oslo til Valdres i sommer, og besøkte blant annet rakfiskkongen Trygve (deltaker i Norges tøffeste). Jeg har også syklet oppover Lofoten, fra Å til Henningsvær, i solnedgang og kraftig nedbør.

Byjenta som foretrekker storbyferier, vin i glasset, fargerike outfits og dansing på byen, har nå lært seg å elske skog, fjell og hav.

- Som jeg liker å si: «En asfaltjente kan også klatre til fjells».

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer