NÅR BARNA FLYTTER UT: Da datteren Asta-Maja flyttet til Roma for et år, var mamma Maise Njor kjemperedd for at de ikke skulle ha så nær kontakt lenger. Men slik gikk det slett ikke. FOTO: Claus Boesen
NÅR BARNA FLYTTER UT: Da datteren Asta-Maja flyttet til Roma for et år, var mamma Maise Njor kjemperedd for at de ikke skulle ha så nær kontakt lenger. Men slik gikk det slett ikke. FOTO: Claus Boesen
Når barna flytter ut:

- Jeg var redd vi ville gli fra hverandre

Mange foreldre opplever det som en stor sorg når barna blir voksne og flytter ut. For Maise Njor ble det så sterkt at hun skrev bok om det.

Når barna dine tilfeldigvis også er dem du har det best sammen med, kan det gjøre vondt når de flytter hjemmefra og plutselig er borte. Slik var det i hvert fall for Maise Njor da hennes eldste datter Asta-Maja pakket to store kofferter og flyttet til Roma. Det er det kommet mange gode tanker og en bok ut av.

Knaggrekken er fylt opp med jakker, og gulvet i gangen er dekket med sko i størrelse 37, som på forunderlig vis passer alle husholdningens beboere. Kanskje med unntak av Karl, husets eneste hanndyr – og hund. Akkurat nå huser leiligheten Maise og hennes tre døtre. Og Karl, da.

Men for ikke så lenge siden var de bare tre, for Asta-Maja flyttet til Roma for å bo der et år. I løpet av den tiden så de bare hverandre tre ganger, men nærheten forble intakt takket være e-poster om kjærlighet, italienske kjønnsroller og en hel del andre ting som man ikke alltid får sagt eller spurt om når man sitter overfor hverandre.

– Hvordan hadde dere det sammen like før du flyttet til Roma?

– Jeg var kanskje litt … jeg vil ikke si klynkende … men jeg klamret meg til deg, sier Maise.

Asta-Maja: – Jeg var ikke så mye hjemme på den tiden.

Maise: – Nei, det kan jeg godt forstå når du hadde en mor som bare gråt fordi du var på vei bort.

Asta-Maja:– Vi møttes mest i døren, så vi hadde heller ikke så mye tid til å snakke om alt det som foregikk. Jeg og mamma har alltid hatt et godt forhold, og vi har snakket om alt. Men mamma er også en som deler mye. Det er ikke vanskelig å finne ut av hvordan hun har det. Man må nærmest be om ikke å få vite det. Faktisk var det nok det vanskeligste.

Maise: – Jeg stolte på at Asta-Maja skulle klare det. Selvfølgelig. Jeg vet hvor god og klok hun er og at hun saktens ville klare å flytte til et annet land. Bekymringene mine gikk mer på om hun aldri kom tilbake. Egentlig synes jeg at de bekymringene er enormt egoistiske.

Asta-Maja: – Du var redd for at det ville bli vanskelig for oss når vi skulle være sammen.

Maise: – Ja, at vi ville gli fra hverandre. Asta-Maja: – Du sa mange ganger at hvis det ikke gikk, så kunne jeg bare komme hjem igjen. At jeg alltid kunne få igjen rommet mitt og slikt. Det var faktisk skikkelig irriterende, for jeg ville jo reise ut for å få til noe, og så sa du «hvis det ikke går», som om du regnet med at det ikke ville fungere. Jeg vet jo hvorfor du gjorde det. Det er fordi du var redd for å gi slipp.

Maise: – Jeg husker min egen mor da jeg selv flyttet hjemmefra. Jeg sto med kofferten, og så sa hun: «Det er bare å komme tilbake», og jeg trodde hun ville stikke til meg 1000 kroner, men i stedet rakte hun meg en folder og sa: «Vær så god, her er noen øvelser for nakke og skuldre nå som du skal være journalist og sitte og skrive hver dag. Det kan man fort bli anspent av.» Og så dro jeg av gårde.

Asta Maja: – Det hadde kanskje vært rart hvis du ikke hadde sagt noe.

Maise: – Jeg var ikke i tvil om at du ville klare det, men jeg var usikker på hvor lenge du ville kunne være i et fremmed land uten vennene dine.

Asta-Maja: – Og uten deg?

Maise: – Ja, og uten meg.

Asta-Maja: – At jeg ville bli ensom.

Maise: – Ja. Du er jo så kjedelig at det ikke er noen som gidder å være sammen med deg. De ser på hverandre og ler.

Nå som Asta-Maja er tilbake i Danmark, er de solfulle piazzaene og den mørkristede cappuccinoen blitt erstattet av nordisk gråvær og fulltidsjobb i barnehage.

– Hver morgen er det foreldre som lager en stor, følelsesladet seanse av å si ha det til sine barn. Det er akkurat som om de håper at barna deres skal fortelle dem at de er uunnværlige, sier Asta-Maja.

LES OGSÅ: Når barna flytter hjemmefra: - Dagen Stine gikk ut døra, innså jeg at et kapittel i livet var over

VILLE FLYTTE UT HJEMMEFRA: – Er det slemt å si at jeg var glad for å flytte? Jeg så bare fram til å komme ut og til Italia, sier datteren Asta-Maja. FOTO: Claus Boesen
VILLE FLYTTE UT HJEMMEFRA: – Er det slemt å si at jeg var glad for å flytte? Jeg så bare fram til å komme ut og til Italia, sier datteren Asta-Maja. FOTO: Claus Boesen Vis mer

– I boken skriver du til Asta-Maja at du er redd for å bli overflødig. Har du på noe tidspunkt følt at du var det?

– Egentlig er det nettopp det det å få barn går ut på. Å bli overflødig. Fra de blir født, er hele reisen at de skal klare seg selv, og så kan man sette et kryss når det ser ut til å gå bra. Og så håper man bare at de fortsatt har lyst til å være sammen med deg. Det er altså ikke slik at jeg håper at hun ikke skal finne ut av ting, slik at hun skal be meg om hjelp. Det er jo sykt nok at jeg gjerne vil at du skal bo hjemme for alltid, sier Maise.

Asta-Maja: – Ja, takk. Men noen ganger utbryter du: «Jeg er redd for at du aldri vil skrive eller ringe», som om du ikke har tiltro til at jeg vil gjøre det. Jeg skjønner ikke hvordan du kan tenke at jeg bare vil forsvinne.

Maise: – Det er kanskje også fordi dere er dem jeg synes det er kjekkest å være sammen med. Dere er de morsomste menneskene jeg kjenner. Det er også litt blærete sagt, siden jeg selv har laget dere. Jeg synes bare at dere er de morsomste jeg kjenner. Når dere sier at dere elsker meg, så blir jeg oppriktig glad. Jeg har ikke tenkt at jeg kunne være så viktig.

Asta-Maja: – Du er ikke overflødig for meg. Jeg kan huske at du på et tidspunkt skulle beskrive deg selv med tre ord, og der sa du «mor» som det første. Det er artig at du synes at det er en så stor del av din identitet. Jeg har bare ikke tenkt på deg som en slik kvinne, skjønner du. Du er jo så mye annet også, synes du ikke?

Maise: – Jo, men det er definitivt en av de tingene jeg har hatt mest suksess med. Det kan virkelig merkelig, men jeg har alltid vært trygg i den rollen. Så jeg kan fort tenke: «Hvis jeg ikke skulle være mor, hva skal jeg være da?»

– Hva ville du helst: At Asta-Maja forble barn for alltid, eller at hun ble født som voksen?

Maise: – Hvis jeg skal være helt ærlig, ville jeg helst at du var barn for alltid. Jeg vet at det er litt klamt, og det er egoistisk at jeg alltid har villet at dere skulle være små. Da Asta-Maja reiste bort, var det med følelser som ikke matchet morens. Hun gledet seg. Følte seg klar, og leiligheten føltes plutselig for trang til en voksen pluss tre halvvoksne mennesker.

– Jeg syntes selv at jeg var rimelig voksen da. Når jeg ser tilbake, kan jeg se at jeg var umoden når det gjaldt enkelte ting. For eksempel dro jeg med 2000 kroner i lomma, og burde kanskje ha spart mer på forhånd.

Maise: – Det har du ikke fortalt meg …

Asta-Maja: – Avstanden var merkelig. Å komme helt bort. Det er stort å flytte hjemmefra, men kanskje er det foreldrene som gjør det til en grunnleggende ting. Er det slemt å si at jeg var glad for å flytte? Det var selvsagt mye jeg fortsatt var i tvil om, men jeg så bare fram til å komme ut og til Italia, og ville bare prøve å leve.

– Når du ser på Asta-Maja, ser du et barn eller en voksen?

Maise: – Jeg kan rett og slett ikke se den nåværende alderen på noen jeg har kjent i mange år. Når jeg ser på Asta-Maja, ser jeg henne som nyfødt, som femåring, som 13-åring. Det er egentlig rart at man ser summen av det levde livet. Men jeg behandler deg ikke lenger som et barn.

Asta-Maja: – Nei, det synes ikke jeg heller. Men du har heller aldri umyndiggjort meg.

Maise: – Det er jeg glad for.

Asta-Maja: – Jeg kjenner ingen som har det vanskeligere med å bli eldre enn min mor. Og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Jeg kan bli nervøs for om du ikke klare å bli eldre. Det mener jeg faktisk. Du kan jo bare fortsette å gjøre det du gjør. Det er jo ingen som sier at du skal gjøre det på en bestemt måte.

Maise: – Jeg har tenkt på at jeg er vel den første generasjonen som går i samme klær og hører på den samme musikken som mine barn. Jeg går i det samme som Asta-Maja kunne gå i. Det er jo litt spesielt at det ikke er det skillet lenger. Det er også du som gjerne vil se nyhetsprogrammer, mens jeg helst vil se «Modern Family», fordi jeg ikke kan forholde meg til virkeligheten hver dag.

– Er du på noe punkt mer voksen enn din mor?

Asta-Maja: – Det er noen ganger jeg tenker at mamma gjerne kunne engasjere seg litt mer i ting.

Maise: – Det er morsomt det der, jeg er så barnslig, og det er du som vil forandre verden. Du er opptatt av politikk, og jeg husker ikke engang hvem som er undervisningsminister.

Asta-Maja: – Jeg tenker bare, du jobber i en avis, og jeg skal tørke barnerumper hver dag.

Maise: – Du har rett. Vi burde bytte!

– Vi skal bry oss

Det kan være vanskelig å finne ut av hvordan kontakten skal være framover når barna har flyttet ut.

– For å bevare den gode relasjonen er det viktig å anerkjenne og bearbeide «sorgen». Vi kan komme til å invadere den unge for å oppfylle våre egne behov, eller vi blir for forsiktige og oppgir nesten å ta kontakt, fordi vi feilaktig tror at den unge vil være i fred. Men det er viktig å innse at vi ikke skal forandre selve relasjonen. Det er ikke rollen som mor eller far som er endret, men oppgavene i relasjonen som er annerledes. Det kan ofte hjelpe å tenke på at den relasjonen man hadde før barnet flyttet hjemmefra, er bevart i barnet, sier psykolog og familierådgiver Charlotte Diamant.

Hun mener at vi skal tørre blande oss i våre voksne barns liv, for å vise dem at vi er interessert i dem. Vi skal se på dem som likeverdige og respektere deres beslutninger og livsvalg. Vi har vist dem våre verdier, og nå skal de finne sine egne.

– Vi skal være litt insisterende på kontakten i stedet for å tenke at de ikke lenger har bruk for oss, for det har de. Mange unge er ensomme når de flytter hjemmefra, og derfor er det bra at de vet at vi er der når de har problemer. Unge tror ofte at de skal klare problemene selv, for nå er de jo voksne. Og så er det fint å vise dem at de er velkommen til å be om hjelp. Vi skal bevare båndene vi har, og være der for dem, sier Charlotte Diamant.

LES OGSÅ: Mange må bli kjent med partneren litt på ny når barna flytter

Til forsiden