FRI: Lajla Rolstad fant helbredelse fra angst og depresjon blant ulver og bjørner i Canada Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
FRI: Lajla Rolstad fant helbredelse fra angst og depresjon blant ulver og bjørner i Canada Foto: Geir Dokken / All Over Press NorwayVis mer

Depresjon

- Jeg var så langt nede som et menneske kan komme

Ble innlagt på psykiatrisk klinikk for andre gang da hun var 25 år - men det var alenetiden i Canadas villmark som ga Lajla (36) sjelfred.

KK.NO: Det er ikke lett å se Lajla Rolstad for seg helt i alene i Canadas villmark, ansikt til ansikt med ulv i bekmørket. Eller at hun har sovet en hel vinter i en hytte som ikke kunne låses, langt fra folk og med øks under senga. Men slik er altså Lajlas historie, som nå er blitt til boka «Ulveøya».

To vintre valgte hun å leve nesten i isolasjon i Canadas villmark, mens hun skrev. Hun reiste også rundt i egen bil, sov i bilen og oppsøkte den euforien naturen og selve reisen har å by på.

Men før alt dette, var Lajla langt inne i sitt eget mørke.

BLE INNLAGT: Lajla ble innlagt på psykiatrisk to ganger på grunn av depresjon og angst.  Foto: Geir Dokken
BLE INNLAGT: Lajla ble innlagt på psykiatrisk to ganger på grunn av depresjon og angst. Foto: Geir Dokken Vis mer

Depresjon og angst

– Depresjon og angst preget livet mitt helt fra de tidlige tenårene, sier Lajla.

25 år gammel blir Lajla innlagt på psykiatrisk klinikk. Det er hennes andre innleggelse. Hun er deprimert, har sluttet å sove, spiser nesten ikke.

Hun må ha hjelp, og hun skammer seg. Tenk å ikke fikse livet sitt! Denne gangen blir hun på klinikken i seks måneder.

– Jeg fikk medisiner, og det trengte jeg nok. Men det viktigste jeg fikk var omsorg og varme og en frihet til bare å være, uten å leve opp til andres krav. Det er jeg veldig takknemlig for.

LES OGSÅ: Tok pilleoverdose som 19-åring

Legene anbefalte medisiner

Etter seks måneder skulle Lajla ut i den travle hverdagen igjen. Og det var da hun fikk beskjeden fra legene: Du vil trolig trenge medisiner resten av livet. Du er en sårbar type, og trenger faste rutiner og et skjermet liv.

I starten klang det greit for Lajla. Medisinene dempet angsten og tungsinnet, hun fungerte. Men var det nok? Var det den eneste måten å leve livet for henne?

– Jeg begynte å meditere, og merket at det ikke burde kombineres med medisiner. Så jeg sluttet på medisiner, ganske brått. Det anbefales ikke for noen, men jeg valgte altså det, selv om jeg var livredd for å bli syk igjen.

RO: Da forfatter Lajla Rolstad bodde alene i villmarken, kjente hun at tankene stilnet. - Naturen hadde en sunn rytme Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
RO: Da forfatter Lajla Rolstad bodde alene i villmarken, kjente hun at tankene stilnet. - Naturen hadde en sunn rytme Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway Vis mer

Året etter, på en organisert reise i Canada, møter Lajla guiden «Jay» (alle navn i boken er fiktive, red anm.), og Lajla og han blir kjærester. Lajla, hvis friluftserfaring begrenser seg til turer på hytta og i skogen, lærer mye av Jay. Men fortsatt virker det helt fjernt å reise ut alene.

– Da det ble slutt med Jay, kjente jeg fortsatt dragningen mot naturen. Villmarka hadde rørt meg så dypt, jeg ville tilbake, jeg ville ta sjansen.

LES OGSÅ: Slik kjenner du igjen en depresjon

Ulv og grizzly

Via bekjente får Lajla tilbud om å være vaktmester på en resort i skogen på en canadisk øy en vinter. Da hun kommer fram, forstår hun at det er meningen at hun skal være her helt alene. Uten bil, uten mobil, men med en telefonlinje som er utsatt for naturens krefter. Nærmeste sivilisasjon ligger en times gangavstand unna. Men mest skremmende av alt er dette: Alle som bor i nærheten, vet at Lajla bor på resorten alene. En spinkel ung kvinne, langt hjemmefra. Og det er derfor Lajla begynner å sove med øks under senga.

– Min største frykt var at noen skulle komme inn mens jeg lå og sov. Men det skjedde heldigvis ikke.

- Hva med dyrene?

– Frykten for dyrene forsvant ganske fort. Jeg ble veldig overrasket over hvor trygg naturen føltes og hvor mye glede det ga meg å være omgitt av dyr, sier Lajla.

– Du gikk deg på både ulv, grizzlybjørn og en farlig slange – hva gjorde det med deg?

– Da vi gikk på bjørnene, kom vi over en kolle, og plutselig så vi en bjørnemamma med sine to bjørnunger bare noen meter fra oss. Hun reiste seg på to, men heldigvis klarte vi å være rolige og trekke oss sakte tilbake, og hun løp inn i skogen etterfulgt av bjørnungene sine. Når det gjelder slangen, følte jeg at den var reddere enn jeg. På mange måter føler jeg at jeg hadde englevakt.

GLAD I SEG SELV: - Da jeg bodde i skogen i enkle, men funksjonelle klær og uten sminke, ble jeg etterhvert glad i mitt eget utseende, sier Lajla Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway
GLAD I SEG SELV: - Da jeg bodde i skogen i enkle, men funksjonelle klær og uten sminke, ble jeg etterhvert glad i mitt eget utseende, sier Lajla Foto: Geir Dokken / All Over Press Norway Vis mer

– Var du redd for tilbakefall til sykdommen din?

– Ja, det var veldig tøft der ute en periode, jeg måtte tvinge meg opp og tvinge i meg mat. Da følte jeg at jeg balanserte på en tynn line, men jeg valgte å ha tillit til livet, holde fast i de hverdagslige oppgavene og håpe at også dette ville gå over.

LES OGSÅ: Syv veier til lykke

Ikke lenger ensom

– Hvor fant du styrke?

– Naturen ga meg helbredelse. Hver dag følte jeg at naturen ønsket meg velkommen, uten å kreve noe tilbake. I stillheten møtte jeg bare mitt eget indre, og for hver gang jeg kjente på sårbarheten, jo lettere ble det bare å la den være der. Jeg sluttet å dømme meg selv fordi jeg var sårbar. Og mantraet mitt var bare å fortsette. Et steg av gangen.

Hogge ved, fyre i ovnen, koke vann, lage mat. Når du lever i naturen, er oppgavene dine jordnære og umulig å skulke unna. For Lajla var det en stor ro i disse konkrete gjøremålene. På kvelden sovnet hun til lyden av ulver og ugler.

– Var du ensom?

– Vet du, da jeg var syk hjemme i Norge, følte jeg meg veldig ensom. For jeg gikk og bar på dette mørket og angsten, men tviholdt på en fasade, og higet etter å fikse et liv med jobb og fullt trøkk, slik som andre gjør. Dermed følte jeg avstanden til menneskene rundt meg hele tiden. Der ute i naturen var jeg alene, men følte meg som en del av en helhet. Jeg ble mindre og mindre ensom, og nå føler jeg meg aldri mer ensom.

LES OGSÅ: Tre veier ut av ensomheten

Indre stillhet

Den siste vinteren I Canada bodde Lajla alene i en hytte inne i et av indianerreservatene, enda mer isolert enn den første vinteren.

KK 18, i salg fra 30 april
KK 18, i salg fra 30 april Vis mer

– Jeg følte en veldig raushet og ro fra de innfødte, jeg ble inkludert i fellesskapet selv om jeg bodde for meg selv.

– Hva har du med deg fra livet i villmarka nå som du er hjemme igjen?

– Åh, det er mye. Den største endringen er at nå er gleden grunnstemningen i livet mitt. Og takknemligheten. Jeg er blitt glad i meg selv, og har lært meg å være god mot meg selv.

– Tenker du at det er mulig å finne den roen som du hadde i villmarken også i et vanlig liv?

– Jeg tenker at bakenfor det travle og hektiske, har vi alle en indre stillhet. Med ønsker og drømmer. Alle kan ikke overvintre i villmarken, men alle kan gå seg en tur, sette seg ned og kjenne vinden mot ansiktet og lukten av skogen. Flytte fokus fra å gjøre til å være.

– Men du skal tilbake?

Lajlas ansikt brytes opp av et strålende smil.

– Å ja, mitt eventyr har jo akkurat begynt.

LES OGSÅ: Drømmer du om å dra på ekspedisjon

Denne saken ble publisert i KK18 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: