LISE KLAVENESS: – Jeg var så redd for å ligge våken på kvelden og gruble over ting jeg ikke fikk landet. Da jeg begynte å spille fotball, sluttet jeg å ha søvnproblemer, sier Lise Klaveness. FOTO: Astrid Waller
LISE KLAVENESS: – Jeg var så redd for å ligge våken på kvelden og gruble over ting jeg ikke fikk landet. Da jeg begynte å spille fotball, sluttet jeg å ha søvnproblemer, sier Lise Klaveness. FOTO: Astrid WallerVis mer

Lise Klaveness «Årets banebryter» i KK:

- Jeg var så redd for å ligge våken om kvelden og gruble over ting jeg ikke fikk landet

Det var den overskyggende uroen for krig i verden, døden og hva som egentlig er meningen med livet som plaget lille Lise. En oransje ball skulle få henne til å tenke på helt andre ting.

Meland, 1990-tallet: Da hun var barn, kunne hun ligge og gruble om kvelden, kjenne frustrasjonen vokse i henne, og uroen fylle hele kroppen. Natt etter natt. Døden. Krig. Urettferdighet. Hvordan kunne folk gå rundt på jorden og late som ingenting? De visste jo også at de skulle dø? At barn drepes hver dag? Når de store spørsmålene fylte mørket, var det ikke en bamse Lise Klaveness grep etter, det var en oransje Select-vinterfotball. Med tanken på overstegsfinten hun skulle gjøre dagen etter, falt hun i søvn.

– Jeg var et grublende og søkende barn. Med fotballen fikk jeg en struktur i min store, lille verden. Den samlet meg, det har den alltid gjort, sier Lise Klaveness.

Hun kan fremdeles kjenne på denne uroen i dag, når tankene på alt som kan skje med barna hennes, dukker opp. Når hun kjenner andre mødres sorg på kroppen. Da er det overstegsfinter og fotball hun begynner å tenke på, det er som meditasjon.

Oslo, 2018: Den nye sjefen for norsk elitefotball kommer ned trappene hos Fotballforbundet med et varmt smil bak det store, røde håret. To måneder inn i den nye jobben begynner hun å komme seg igjennom alle møtene hun har satt seg mål om å ha, ikke mindre enn 50. Hun vil bygge et ledende kompetansemiljø innen elitefotball. Da må hun først bli kjent med hodene. Hun kan for lengst navnene på alle møterommene, og nå forsyner hun seg med en havrekjeks fra en tralle i gangen som er blitt til overs fra et av dem, innrømmer at hun ikke rakk lunsj, spør om «Frigg» er ledig fram til klokka 16.45, hun har en drøy time til rådighet, «Flott, da tar vi Frigg». Alt dette skjer i fart. Men likevel, på toppen av den akselererende kroppen: dette vennlige ansiktet, dette blikket som utstråler en ro som enhver kvinne og mann kunne ha drept for en måned før jul.

37-åringen, som mediene har beskrevet som heltinnen som skal løfte norsk toppfotball inn i en ny gullalder, virker oppsiktsvekkende avslappet til tross for forventningene til hennes nye mandat. Og attpåtil i en nyopprettet avdeling. Nå jobber hun systematisk med å få oversikten, slik hun alltid har jobbet – allerede fra da hun var liten og prøvde å forstå sammenhengene, eller som advokat, eller dommerfullmektig i Oslo tingrett. Juristen har skiftet bransje. Fotballen skulle jo bare være en hobby. Men da hun ble oppringt av tidligere fotballproff Erik Solér, som lurte på om hun kunne tenke seg denne høythengende toppstillingen, var det umulig å si nei. Eller som hun selv sier det: Når Norge ringer, så svarer du.

Hun har ikke sett seg tilbake.

LES OGSÅ: «Farmen»-vinneren: - Når man står frem som lesbisk er det lett å få spørsmål som «jaha, skal du liksom få kort hår og saggebukse nå?»

– Min metode er å ta eierskap til det jeg driver med, forstå min rolle

Den tidligere fotballspilleren med 73 landskamper for Norge er vant til å være første kvinne ut, jente blant guttene. Som 16-åring var hun første jente på Branns fotballgymnas, som 23-åring var hun første kvinne i TV 2s mannsdominerte «Fotball Xtra»-studio. I sommer brøt hun en ny barriere som første kvinnelige ekspertkommentator i et fotball-VM for herrer. Siden 2012 hadde hun vært NRKs ekspertkommentator under kamper og i studio. Men det var første gang hun satt i kommentatorboksen under et herre-VM. Der hadde aldri en kvinne sittet før henne. Det gikk ikke upåaktet hen. I kommentarfeltene på sosiale medier haglet det, ikke alle ville henne godt, noen ønsket henne tilbake til kjøkkenbenken, andre ønsket henne «mutet». Mediene hengte seg på, refererte til tv-serien «Heimebane», kalte det heksejakt. Selv kaller hun det en «spesiell greie».

– I fotballen er det et helt spesielt klima, et utrolig sterkt engasjement – på godt og vondt. Jeg har alltid vært i fotballen, og jeg har for lengst parkert at dette er en del av det jeg sier ja til. Publikum må få lov å eie sine reaksjoner. Fotballen eies av alle. Det impulsive er en del av kampopplevelsen, tastetrykkene sitter ekstra lett. Jeg var rustet til å ta det, fordi jeg visste at det kom.

Hun er blitt kalt kjerring, heks og hore før. Klart noe også treffer. Hun sier ikke at det er greit. Verden må selvfølgelig bli bedre. Men hun tillater seg ikke å gå i offerrollen.

– Min metode er å ta eierskap til det jeg driver med, forstå min rolle. Ta det som følger som en utfordring. Være analyserende i tilnærmingen til det. Det har hjulpet meg. Jeg finner styrke i å innse og omfavne min egen sårbarhet. Å føle seg dum, slik at det går kalt nedover ryggen, er en del av livet. Det handler om å finne verktøyene for å komme styrket ut av det.

LISE OM HETSEN UNDER VM: – Det var forstyrrende mer enn noe annet. For meg var det udramatisk. Men jeg er opptatt av at slike ting ikke skal lukke karriereveier for jenter, at det ikke skal virke skremmende. FOTO: Astrid Waller
LISE OM HETSEN UNDER VM: – Det var forstyrrende mer enn noe annet. For meg var det udramatisk. Men jeg er opptatt av at slike ting ikke skal lukke karriereveier for jenter, at det ikke skal virke skremmende. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Når hun går ut og snakker om å stå imot hetsen, snakker hun ikke på vegne av seg selv. Hun gjør det fordi hun ønsker å ta en for laget.

– Jeg gjør det for alle kvinner som føler at de ikke blir tatt på alvor, eller ikke får innpass, en eller annen gang vil oppleve ikke å få den grunnleggende respekten for deres kompetanse på grunn av kjønn. Fotball er Norges største kvinneidrett. Og det er viktig at dette også reflekteres i ekspertroller og styrerom. Jenter i fotballen kan ikke gå inn i et B-løp der de føler seg som B-varer hele livet. Det er ikke fair.

Like før VM ble det kjent at Lise Klaveness hadde fått jobben som direktør for den nye avdelingen for elitefotball. Mange trodde kanskje det skulle få sinnene til å koke over, det ble spådd at hun kom til å få langt mer hets enn under VM i Russland. Igjen var hun første kvinne. Det var det som skulle til for at Norge igjen ble satt på fotballkartet. Hun ble oppringt av utenlandske medier som lurte på hvordan det påvirket henne å være kvinnelig leder på verdens mest mannsdominerte arena.

– Her inne påvirker det meg overhodet ikke, avkrefter hun, igjen.

– Jeg opplever ikke at jeg må kjempe for respekten her. Det betyr ikke bare at jeg er sterk og føler meg tryggere enn da jeg var yngre, det betyr også at Fotballforbundet er kommet en lang vei, sier hun.

– Man kan ikke tro det verste om mennesker i en sånn jobb. Det høres kanskje naivt ut, men jeg velger å ha tillit til mennesker jeg jobber med.

LES OGSÅ: Blondinbella er Sveriges mektigste kvinne: - ADHD er min superkraft

– Jeg har aldri vært lykkeligere enn når jeg fikk til ting jeg hadde øvd på

Men tilbake til der det begynte. Til den oransje ballen som skulle bli hennes besettelse. Som skulle berge henne igjennom ungdomstiden. For Lise Klaveness har ikke alltid følt seg så trygg. Sinnsroen hun utstråler, har hun jobbet hardt for. Lenge følte hun seg i utakt med dem rundt henne.

Hun beskriver seg selv som et litt rart barn. På den ene siden klassens klovn, den som lette etter det humoristiske i alt. På den andre siden den som ble dratt mot store følelser som synd og skam. Den første boka hun leste, var «Kristin Lavransdatter». På barneskolen leste hun opp dikt hun hadde skrevet selv hver fredag. Det var hennes ritual. I sjetteklasse ble det til noveller om svik og begjær, som hun fikk på trykk i Hjemmet. Men det var før hun ble besatt av å spille fotball. Tolv år gammel ble hun nærmest tilfeldig med faren, som var fotballtrener, på en trening.

– Jeg begynte først da jeg var i ferd med å bli ungdom. Sent og brått. Det ble en besettelse, som jeg selv ikke forstår helt ut.

Hun prøver å forklare hva som skjedde, beskrive følelsen som hun fremdeles har, som samboeren synes er banal, som de begge kan le av. Hun er nærmest som en hund etter den ballen. Hun klarer fremdeles ikke å la være å ta på en ball når hun ser en.

– I denne vanskelige ungdomstiden tror jeg det handlet mye om å finne noe der kropp og sinn jobbet sammen. Det førte til at jeg sovnet når jeg la meg om kvelden. Det ble noe veldig målbart for meg, noe som i seg selv var meningsfullt, når jeg lå der og grublet over døden og livet.

Hun ble fort veldig opptatt av å få alt til med denne ballen.

– Jeg har aldri vært lykkeligere enn når jeg fikk til ting jeg hadde øvd på. Det hadde en egenverdi jeg ikke klarer å forklare.

Brått gikk all fritid med til å spille fotball. Hun husker det som et enmannsprosjekt, som hun hadde startet opp sammen med faren.

– Jeg skapte nok avstand til dem rundt meg, for jeg drev jo bare med dette. Jeg meldte meg litt ut av andre deler av ungdomslivet. Når andre var på fest, var jeg med den ballen.

Den oransje ballen ble hennes varemerke, den hun trikset med hele veien til skolen, sov med om natten, tok med i kirken når hun skulle konfirmeres. Den måtte være med overalt, som en lykkeamulett.

– Jeg fikk nærmest et buddhistisk forhold til den. Vi måtte bli ett, på et vis. Jeg hadde alltid kontakt med ballen. Hun smiler av det i dag, men ler det ikke bort.

Ballen, som til slutt bare var filler, ble det svært vanskelig å gi slipp på. Etter hvert som hun utviklet seg som spiller, ble den også med på samlinger.

– Der begynte egentlig problemene. Jeg ville bare varme opp med den, men fikk beskjed om å bruke sponsorballer. For meg var det et inngrep at de nektet meg å bruke den, jeg ble defensiv overfor trenerapparatet. Det sier noe om hvor selvlært jeg var.

– Jeg var veldig uskolert, hadde ikke sett en eneste kamp, kunne ikke navnet på noen landslagsspillere. Min fotballinteresse var innovervendt, utdyper hun.

Lise Klaveness hadde ikke begynt å spille fotball fordi hun skulle bli best, eller komme på landslaget.

– Jeg styres ikke av ambisjoner, men av det jeg har tro på. Slik er det fremdeles.

Nå sto hun plutselig der og forsto at til tross for at det ikke var ambisjonene som hadde ført henne dit, var landslaget et mulig mål.

LES OGSÅ: Ada Hegerberg: - Jeg liker ikke å si kvinnefotball. Det er veldig befriende når skillene oppheves

FOTBALLEN HAR EN SAMLENDE EFFEKT: – Ikke bare i vanskelige ungdomsår, når man sliter med å finne sin identitet. Man ser det også i kriminelle miljøer, i krigsområder. Å få kropp og sinn til å jobbe sammen er en god ting. Fotballen er dessuten et fint språk for integrering, det er noe som går på tvers av alder, kjønn og klasse, høyre- og venstrefolk, mener hun. FOTO: Astrid Waller
FOTBALLEN HAR EN SAMLENDE EFFEKT: – Ikke bare i vanskelige ungdomsår, når man sliter med å finne sin identitet. Man ser det også i kriminelle miljøer, i krigsområder. Å få kropp og sinn til å jobbe sammen er en god ting. Fotballen er dessuten et fint språk for integrering, det er noe som går på tvers av alder, kjønn og klasse, høyre- og venstrefolk, mener hun. FOTO: Astrid Waller Vis mer

På vei hjem fra VM i Kina fikk hun sjokkbeskjeden

16 år gammel debuterte hun på J16-landslaget. Der spilte hun til sammen 39 kamper før hun debuterte på A-landslaget i 2002. Fem år senere, på Gardermoen, på vei hjem fra VM i Kina, fikk hun sjokkbeskjeden fra daværende landslagssjef om at hun ble vraket. Hun passet ikke inn. Det knuste henne.

– Det var fryktelig sårt. Jeg passet ikke inn i et lag, det var slik jeg tolket det – at jeg ikke var en lagspiller.

I dag er hun glad det kom til overflaten. Det ble en vekker.

Men der og da forsto hun det ikke. Hun hadde vært fornøyd med egen innsats. Hun hadde ikke vært i noen konflikter. Hvorfor hadde da dette skjedd? Slik hun alltid hadde gjort, lette hun systematisk etter svar. Ringte lagvenninner, familie og venner for å få hjelp til å analysere seg selv, og ba dem om å være ærlige. «Hva sier folk når jeg ikke er der?»

– Noen veldig gode venner sa ting som at jeg var distré, at jeg for eksempel var for trygg i situasjoner der jeg kommer for sent. Det kunne oppfattes respektløst.

Den omfattende analysen ga henne mange aha-opplevelser. Hun forsto at hun ikke hadde vist nok interesse for rammene rundt lagspillet fotball.

– Jeg innså at jeg ikke hadde fokusert nok på hvordan jeg skulle gjøre andre gode, forstå spillet. Jeg var rett og slett for opptatt av ballen og mitt eget indre liv.

Selv om hun ble sparket ut av landslaget, ga hun ikke opp fotballen. To år senere fikk Stabæk-spilleren en ny sjanse på landslaget da Eli Landsem overtok kommandoen.

– Det ble mitt egentlige gjennombrudd. Jeg spilte bedre etter denne prosessen. De andre spillerne fikk tillit til meg, det førte faktisk også til at jeg fikk ballen mer, samtidig som jeg ble mer opptatt av å se og glede meg over at andre lykkes.

Hun forsto at hun hadde vært for fri.

– Jeg er fremdeles veldig fri fra mange ting, men i dag gjør det at jeg føler meg heldig. Jeg har lav nevrotisme og kjenner meg fri fra forventninger. Jeg går aldri og tenker på at ting må være perfekt.

Og nå skal hun lede norsk toppfotball.

Det er forventninger hun tar på største alvor. Men hvordan i all verden skal hun klare å løfte Norge som fotballnasjon igjen, få det norske folk til å få troen tilbake, sørge for stolte fotballøyeblikk?

Lise Klaveness vil ikke endre kurs. For det går bedre nå. Noe blir gjort riktig, og da handler det kanskje om å gjøre mer av det. Ikke noe helt annet.

Så hva blir gjort riktig? Hva er skjedd?

Klaveness beklager på forhånd at hun nå blir teknisk, noe annet er umulig når hun snakker fotball. Hun tror det handler om at det er blitt satset mer systematisk både kvalitativt og kvantitativt på spillerutvikling. At denne type satsing på klubbnivå har gjort spillerne bedre.

– Det viser seg at de klarer overgangen fra ungdom til voksen bedre. Samtidig ser vi at vi begynner å få flere trenere som har store analytiske evner. Slik som trenerne på 90-tallet, som Drillo og Nils Arne Eggen, som klarte å kombinere akademisk bakgrunn med fantastiske, praktiske evner som trenere. De var utdannede mennesker som samtidig var pedagogiske og veldig gode til å oversette det til spillerne. Flere av dagens trenere har også disse verktøyene, forklarer Klaveness.

– Den største ambisjonen for meg for eliteavdelingen er å sikre at vi er et ledende kompetansemiljø i internasjonal fotball. At vi skal virke inn i hverandres arbeidsfelt og dra nytte av hverandres kunnskap. Ikke tenke «hver mann sin tue».

Det andre hun mener er helt nødvendig for å lykkes, er å være tett på breddefotballen.

– Vi er det landet som proporsjonalt har størst antall barn som spiller fotball, det bør vi gjøre til et større konkurransefortrinn. Breddefotballen har en stor egenverdi. Vi må sørge for at vi har nok kontakt med kretser og klubber til at vi hele tiden når disse nye barna som spiller fotball.

Hvordan skal man lykkes i å løfte kvinnefotballen? Og hvordan tette gapet mellom hva en mannlig og kvinnelig fotballspiller får i lønn?

– Dette er jo et privatstyrt marked. Jeg har tro på at vi på sikt må endre holdninger til kvinnefotballen som skaper markedsinteresser for det. Selvfølgelig er jeg for lik lønn for likt arbeid. Mange fotballspillere tjener for mye. Ingen har godt av å tjene 40 millioner. Men det jeg er opptatt av, er at vi har forbilder i kvinnefotballen som kan satse fullt på idretten sin, og at de blir synlige for barn. Det gir dem forutsetninger til å holde ut lenge nok.

LES OGSÅ: Maria Mena: - Jul fremkaller vanskelige følelser for mange, også for meg

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: