Sykepleieren Merete Fjellaksel (40) fra Tromsø er livredd for å bli avslørt. Hun er sykepleier på Akershus universitetssykehus og tiltrodd mye ansvar. Men hun går med en konstant frykt i kroppen. Så, en dag i februar 2012, blir hun oppringt av sjefen. «Merete, jeg må snakke med deg.» «Nå er jeg avslørt», tenker hun. 

Det er vanskelig å vite hvor historien starter. Et år etter skilsmissen i 2006 møter hun en ny mann. Bare et halvt år inn i det nye forholdet blir kjæresten syk. Det viser seg å være en svulst i hjernen. Merete jobber på denne tiden på en kreftavdeling. De planlegger å flytte sammen. Hverdagen tårner seg opp, de lever i en konstant krise. Merete tenker mye. Kan hun trekke seg fra å flytte sammen med ham nå? Hva med datteren på seks år? Er det rettferdig å dra henne med på denne reisen som mest sannsynlig får et tragisk utfall? Samtidig kan hun ikke svikte ham. 

– Når du har hoppet på det toget, må du bli med om du vil eller ikke. Dette skjer et halv år etter at vi har møtt hverandre. Vi hadde knapt sett en dårlig dag hos hverandre. Vi kjente hverandre ikke sånn. Jeg satt med en følelse av at dette kan jo ikke gå bra. 

LES OGSÅ: Har noen du er glad i fått kreft?

- Jeg ble trøtt av Pinex forte og det var behagelig 

Merete står i det. Etter halvannet år blir han erklært frisk. Da tar forholdet slutt. Etter få måneder får han tilbakefall og vender seg til Merete.

– Jeg var så sliten, men måtte hjelpe. Det ble for mye for meg.

Hun balanserer mellom ham og datteren på seks år. Til slutt blir hun sykmeldt. Etter hvert får hun jobb på sykehuset A-hus. Hun orker ikke lenger å jobbe med kreft. 

– Jeg kunne ikke jobbe med det samme som jeg levde i hjemme. Summen av alt er grunnen til at jeg havnet der jeg gjorde. Da han fikk diagnosen, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde hodepine i flere dager, knakk sammen hos legen. Da fikk jeg en resept på Pinex forte. Jeg ville gjerne ha det, for du vil ha noe, sier Merete. 

LES OGSÅ: Hege tok amfetamin flere ganger om dagen

Medisinene blir et filter mellom henne og virkeligheten. 

Jeg var som innpakket i bomull, verken glad eller lei meg

– Jeg ble trøtt av Pinex forte. Det var behagelig. Inni meg var det kaos og krise. Jeg prøvde å sørge for at alle var fornøyde. Med tablettene gikk ikke ting sånn inn på meg. Jeg var som innpakket i bomull, verken glad eller lei meg. Det begynte med to tabletter når jeg hadde vondt i hodet. Så tok jeg fire i løpet av en dag. Det bygde seg opp. Opiater kan gi en følelse av lykke. Jeg fikk en god følelse og klarte å sove på sofaen. 

Merete fikk raskt mye ansvar på A-hus, og blant annet ansvaret for medisinrommet. 

– Jeg skulle levere på jobben og samtidig stå i rollen med en syk person som trengte meg, og være mamma. Det var en kaotisk hverdag. Men jeg var opptatt av at de rundt skulle fortsette å synes at det jeg gjorde, var beundringsverdig. Det ga næring. 

Det ble til slutt helt umulig å leve opp til bildet andre hadde av henne. 

– Da jeg var oppe i åtte tabletter om dagen, tenkte jeg da jeg la meg om kvelden: Skal jeg ta to til? Skal, skal ikke … Jo, jeg gjør det. Jeg skjønte at det hadde gått for langt. Jeg oppførte meg som en narkoman og hadde tabletter i bh-en. Måtte hele tiden ha noe tilgjengelig. Med de to ekstra tablettene fikk jeg sove. Jeg ville bare våkne neste dag og så var det ikke vanskelig og vondt lenger. Det var behagelig å være utilgjengelig følelsesmessig. Da gikk ikke ting sånn inn på meg.

LES OGSÅ: Slik kan smertestillende skade deg

Mistet virkelighetsoppfatningen 

Sommeren 2010 dør ekskjæresten. Da går det skikkelig galt. Merete begynner på videreutdanning innen barnesykepleie. 

– Jeg måtte videre, måtte gjøre noe for meg selv. Jeg flyttet på en liten studenthybel i Oslo. 

Merete har store søvnproblemer. Kollegene blir vant til at hun kommer for sent. 

– Jeg har forsovet meg til å hente datteren min på SFO. Du får dårlig hukommelse av å ta så mye tabletter. Det er mye jeg ikke husker. Det er vondt nå. Jeg kan se på et bilde eller videosnutter datteren min har på Ipad-en av meg og henne, som jeg ikke kan huske.

Hun snur døgnet, og sover på dagen når datteren er på skolen. 

– Da han døde, tok jeg to sovetabletter om kvelden hver dag. Jeg fikk det aldri ut av kroppen. Var ting skjedd i virkeligheten, eller hadde jeg bare tenkt eller drømt det? Du mister virkelighetsoppfatningen. Studiene gikk dårlig. Jeg var den eneste av 70 som strøk på eksamen i barnesykepleie til jul, sier hun.

Misbruket øker, og Merete er oppe i 30 Pinex forte om dagen, i tillegg til to sovetabletter. Hun begynner å skrive ut egne resepter på jobben. (Psst: Sovepiller kan gjøre deg trøtt dagen derpå og gi deg abstinenser)

– Du vet at du gjør noe ulovlig. Jeg tenkte: Blir jeg tatt for dette, må jeg sitte i fengsel. Er du villig til å gjøre det? Ja, jeg tar sjansen. Det er jo avhengigheten som snakker. Du vil gjøre alt for den avhengigheten.

- Jeg skrev resepten, printet det ut, fant et legestempel på jobb som jeg stemplet det med og lagde en falsk signatur. Da jeg kom til apoteket på kjøpesenteret, sto en politibil på utsiden. Jeg var sikker på at nå ble jeg tatt. Likevel gikk jeg inn. De var jo ikke der på grunn av meg. Da den første resepten gikk greit, tenkte jeg at nå trenger jeg aldri å gå tom for tabletter. 

Hun kunne skrive ut 100 Pinex forte på en resept, og så føye på ting hun ellers hadde bruk for. 

Det var viktig å fortsette å lure legen, så han ikke ble mistenksom

– Du blir kynisk. Jeg måtte planlegge misbruket. Det var viktig å fortsette å lure legen, så han ikke ble mistenksom. Han kunne jo begynne å lure hvorfor jeg ikke kom dit mer. For å opprettholde løgnen gikk jeg dit innimellom og fikk en resept.

LES OGSÅ: 3 ting du IKKE bør bruke smertestillende til

- Jeg visste ikke hvor jeg skulle få hjelp og for hva

Merete utviklet etter hvert en toleranse for medikamentene. 30 Pinex forte er langt over dødelig dose.

– Man kan spørre seg: Vil man egentlig leve når man driver sånn. Det var aldri sånn at jeg ville dø. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle få hjelp og for hva? Jeg hadde jo ikke et spesielt problem? Det var summen av alt som ble for mye.

På sykehuset oppdages det svinn i medisinskapet. Et apparat på A-hus jobber med å finne ut hvem det er.

– Det kan nok ha vært mistanke mot meg, uten at det har kommet meg for øre, sier Merete. 

Apoteket reagerer på at samme lege fra barneavdelingen skriver ut så store mengder tabletter, og varsler sykehuset. Merete blir innkalt til møte med sjefen sin. «Hva kan det være hun vil meg? Jeg er ikke på jobb», tenker Merete.

– Jeg tror at jeg veide 200 kg fra parkeringshuset på vei til møtet. Jeg lot boksen med Pinex forte ligge i bilen. Da hadde jeg i hvert fall det etterpå. Jeg var sikker på at jeg kom til å miste jobben.

Det er lederen hennes, Irene Gynnild Ponton, som har innkalt til møte.

– Det var en helt uvirkelig situasjon da det ble oppdaget. Det var opplagt noen med medikamentproblemer. Da det kom fram at det var Merete, reagerte jeg med sjokk og vantro. Er det henne? Er det mulig? Det var helt uvirkelig. Merete var ansett for å være en svært kompetent og flink sykepleier. Hun var faglig dyktig. Hun hadde et utvidet ansvar for legemiddelrommet. Det er et stort ansvar, sier Irene.

Merete sitter med jakken på. Det et lite rom. Merete og Irene sitter overfor hverandre. Merete sier nesten ingenting. Bare sitter der og hører Irene snakke. Hun forventer det verste, men Irene er rolig og ikke sint. Merete skjønner ikke da at Irene vil hjelpe henne. Irene forklarer situasjonen. «Du trenger ikke å si om det stemmer eller ikke, men dette er situasjonen nå. Jeg vil sterkt anbefale deg at du tar kontakt med noen i familien eller noen du stoler på som du kan snakke med. For uansett om det er sant eller ikke, så skjer dette akkurat nå», sier Irene. 

LES OGSÅ: - Uten rusen ble livet mitt deprimerende og tomt

- Nå mister jeg jobben, jeg kommer i fengsel 

Hun hadde vist Merete stor tillit, og kunne lett følt seg sviktet. Men for Irene handlet det om å vise en menneskelig side som arbeidsgiver og håndtere det med respekt. 

– Når noe så alvorlig skjer, er det fordi noe er kritisk i livet. Det har aldri vært i mine tanker å sparke en som ligger nede, sier hun.  

Under møtet er Merete påvirket av medikamenter. Hun synes det er forferdelig å sitte der, men knekker ikke sammen før neste dag. 

– Jeg skulle levere datteren min til eksmannen min. Jeg måtte fortelle ham alt. Jeg tenkte på datteren min. Tenkte at nå mister jeg jobben, jeg kommer i fengsel … Nå blir det dårlig med morspoeng her. Noen ting husker man veldig godt. 

Merete tør ikke dra hjem. Hun er livredd for at politiet kommer. Hun sover på sofaen til eksmannen den natten. 

«Hva gjør jeg nå?» tenker hun. Hvor går man når grunnen under føttene blir revet bort? Når verden raser? Hun har ikke lyst til å gå til legen. Det er viktig for henne at han skal ha et godt inntrykk av henne. Men hun har et dilemma. Hun er snart fri for tabletter. Hun kan ikke lenger skrive ut resepter. Hun bestiller time hos legen. Eksmannen blir med.

– Jeg var så redd. Visste ikke hva som ventet meg. Da jeg sa hva det gjaldt, svarte han rolig: «Du har tatt såpass mange tabletter, og du kan ikke bare slutte.» Jeg fikk en nedtrappingsplan og en resept på 50 Pinex forte. Den helgen kjørte eksmannen min til meg en gang om dagen, og leverte tabletter for ett døgn om gangen. Jeg gikk fra 30 Pinex forte til 16 med en gang. Det føltes som ingenting. Og i den situasjonen følte jeg at nå trenger jeg jo virkelig de 30. 

LES OGSÅ: Hjelpeløs tilskuer til at søsteren ruset seg

- Du vet det er alvorlig når det dukker opp folk fra direktørgangen

Korthuset har falt. Merete føler lettelse. 

– Du har drevet med så mye som er feil og ulovlig, og ikke minst har jeg ikke levert det folk har forventet av meg. Jeg har sviktet og gått bak ryggen på folk som har stolt på meg. Jeg følte meg som et forferdelig menneske. Plutselig føltes livet helt annerledes. Jeg fryktet aller mest sykehusmiljøet. Tenkte at nå kan jeg aldri jobbe på sykehus igjen. Kanskje jeg måtte flytte til Nord-Norge eller utlandet? Jeg hadde ikke noe annet alternativ enn å slutte med tablettene. 

Merete trapper gradvis ned. Den første helgen ringer sjefen hennes daglig og takker Merete for at hun tar telefonen. 

– Jeg trodde at de skulle være kjempesinte på meg. Men de var ikke det. Jeg bestemte meg for å ha et nytt møte med dem og legge alle kortene på bordet. Jeg ville fortelle at det faktisk var mye verre enn de trodde. A-hus visste kun om fire resepter som det aktuelle apoteket hadde rapportert om, ikke om alle de andre reseptene jeg hadde løst inn på andre apotek. Det ville være et karrieremessig selvmord. Men jeg hoppet i det fullt og helt. Kalte inn venner og familie på besøk hele helgen. Hver gang jeg skulle fortelle det, føltes det som verdens ende. 

På neste møte stiller flere fra sykehusledelsen.

– Du vet at det er alvorlig når det dukker opp folk som har kontor i direktørgangen. Jeg fortjente å ha det forferdelig. Jeg følte at jeg fortjente å miste jobben, fortjente at ingen vil ha noe med meg å gjøre.

Irene visste at en avvisning fort kunne forsterke krisen Merete var i. Samtidig var det Merete hadde gjort, svært alvorlig.  

– Vi var i en ledergruppe som hadde lik tankegang når det gjelder hvordan vi skulle møte henne. Vi var enige om strategien. Vi skulle ikke avvise, men hjelpe. Vi var opptatt av å håndtere saken basert på medmenneskelighet. Man vet jo at noe av det viktigste i ens liv er jobben. Den er et viktig holdepunkt for en normal hverdag og grunnen til at vi står opp om morgenen. Derfor ble det viktig for meg å støtte henne, og jobbe for at hun skulle klare å komme tilbake til arbeidslivet. 

Merete mistet autorisasjonen som sykepleier i fire år. Helsetilsynet anmeldte henne for dokumentforfalskning. Hun fikk en betinget dom og en bot. I over et år gikk hun i behandling på en klinikk for avvenning. Hun måtte ta urinprøve en gang i uken i tre og et halvt år. Prøvene måtte tas under observasjon. Fastlegen var med på do. Det var bare å svelge stoltheten. 

– Jeg kunne ikke tillate meg å føle så mye rundt det. Jeg måtte bare gjøre det. Det var min eneste mulighet for å få tilbake jobben som sykepleier. 

Hun kunne ikke lenger kalle seg sykepleier. Hun fikk i første omgang komme tilbake som assistent. Første gang hun gikk inn på sykehuset igjen, var hun redd, skalv og gruet seg. Hun måtte bare komme seg gjennom dagene og ukene, og så ble det sikkert bedre. 

– Jeg satt på morgenmøtet og sa at jeg var tilbake, men at jeg ikke hadde autorisasjon og at jeg skulle være assistent. Kolleger tok det bedre enn jeg fryktet . Jeg gruet meg til fallet, der du blir degradert og ikke er en person man regner med. Jeg informerte i alle de ulike etasjene ved min klinikk, og hadde møte med legene jeg hadde misbrukt navnet til. Ingen ble sinte. De syntes bare det var trist. Jeg ble tatt godt vare på. 

LES OGSÅ: Marias pappa levde som narkoman i flere år

I dag er hun tilbake på samme avdeling: - Jeg ER sykepleier 

Hun jobber et og et halvt år uten autorisasjon og får ikke kalle seg sykepleier. 

– Inni meg var jeg jo sykepleier. Identitet er så sterkt knyttet til yrke. Jeg jobber ikke som sykepleier, jeg ER sykepleier.

I dag jobber Merete som sykepleier på samme avdeling. Irene har full tillit til henne. Merete kan ikke få rost arbeidsgiveren sin nok. 

– Min arbeidsgiver håndterte det forbilledlig. Hun er et fantastisk menneske, sier hun.

Det er viktig for Irene å presisere at det er Merete selv som har gjort jobben. 

– Hadde hun ikke hatt den innstillingen hun hadde, ville det vært vanskelig. Merete ville tilbake, hun ville ha hjelp og ville at dette skulle gå bra. Hun gjorde det lett for meg som arbeidsgiver ved å være åpen for rehabilitering. For det må man være. Jeg har vært en støttespiller på sidelinjen. Men det er hun som har gjort jobben!

– Jeg er heldig som kom meg ut av medikamentmisbruket. Jeg har lært mye. Ikke bare om meg selv, men også om andre. 

Merete bruker livserfaringen sin, og er godt rustet når det oppstår en krise. 

– Jeg er opptatt av de pårørende. Jeg tror jeg er blitt mer klar over hva som gjør folk sårbare, sier Merete. 

– Dette er en person med masse ressurser. Hun hadde jo allerede så mye kompetanse den gang. Som sykepleier utvikler man seg og lærer hver eneste dag. Da hun kom tilbake på jobb, begynte hun som assistent. Etter fire år fikk hun autorisasjonen tilbake, og i dag kan hun jobbe overalt. Hun har opparbeidet seg en enda større kunnskapsbase. Hun en svært kompetent sykepleier. Hun er rett og slett superdyktig og en kjemperessurs, sier Irene.

LES OGSÅ: Nathalie Brodahl (45) led av smertefull migrene

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 21, 2017