ANNE-MARIE VEDSØ OLESEN: Anne-Marie Vedsø Olesen tjener bare cirka 100 000 danske kroner i året. Takket være et skilsmisseoppgjør med godt utbytte og en raus mann, som tar hoveddelen av regningen, kan hun bo på et slott. FOTO: Sif Meincke
ANNE-MARIE VEDSØ OLESEN: Anne-Marie Vedsø Olesen tjener bare cirka 100 000 danske kroner i året. Takket være et skilsmisseoppgjør med godt utbytte og en raus mann, som tar hoveddelen av regningen, kan hun bo på et slott. FOTO: Sif Meincke Vis mer

Anne-Marie Vedsø Olesen:

- Jeg var utro og det var feil

- Det verste var at jeg ikke kunne styre meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen,sier forfatter Anne-Marie Vedsø Olesen.

Danske Anne-Marie Vedsø Olesens liv er som skapt for et eventyr. Hun har lekt med ilden – og brent seg. Og så er hun attpåtil selv forfatter og skriver fantasyromaner. Det siste året har hun sågar bodd på et slott.

– Jeg er et bymenneske, så da mannen min Jakob begynte å snakke om å flytte på landet, sa jeg: «Jeg vil kun gjøre det hvis det er innenfor rekkevidde av København – og på et slott!» Jeg har alltid hatt lyst til å bo på et slott, men jeg trodde ærlig talt ikke at det ville la seg gjøre.

Inntil Vallø slott utenfor Køge måtte kaste inn håndkleet. Slottet pleide kun å være for eldre adelskvinner, men de er blitt mangelvare, så nå kan vanlige mennesker få leilighet der, så lenge man er over 50 år og ikke har hjemmeværende barn. Eller husdyr. Ikke engang en gullfisk.

– Da vi skulle til de ulike samtalene for å bli vurdert til leilighet, var jeg litt bekymret. Jakob hadde også sagt til meg før vi skulle dit: «Nå må du ikke si at du går på boksing eller at du liker heavy metal.»

Så Anne-Marie holdt seg til forfatterskapet og de ni romanene det har resultert i.

Og hun og hennes mann Jakob Levinsen kom igjennom nåløyet. Det er derfor hun nå kan vise fram sitt slottskontor. Et rom med sjeselong, der det er høyt under taket. Det er der hun skriver, og hun ligger mens hun gjør det. «Det føles best for kroppen», sier hun. Man kan ikke si imot henne, for hun er opprinnelig lege.

LES OGSÅ: Grethe reiste ti dager til Nicaragua for å operere barn med leppe- og ganespalte. Det forandret livet hennes

- Jeg er ateist

Hennes siste roman «Lucie» handler om en 1000 år gammel kvinnelig kannibal som slår i hjel mennesker og spiser av dem for å innta sjelen deres. Vi befinner oss med andre ord i et magisk univers. Ikke desto mindre, Anne-Marie tror ikke selv på noe som helst.

– Jeg er ateist. Jeg tror på naturvitenskapelige forklaringsmodeller og på Darwins teorier. Den menneskelige hjerne kan slett ikke oppfatte hvordan universet i det hele tatt er, men jeg tror at den naturvitenskapelige måten å se verden på, er den beste. Jeg tror ikke på noen religioner.

For Anne-Marie er det ikke noe paradoks å være ateist og realist og samtidig skrive fantasy. Hun bruker de eventyrlige elementene til å konkretisere og skape fornuft, sier hun. Og til å stille spørsmål om den tiden vi lever i, sier jeg.

– Hovedpersonen Lucie er selv et overnaturlig vesen, som kommer fram til at alt det overnaturlige bare er tull og ødeleggende for folk. Hun har sitt tusen år gamle liv å trekke på, og når hun kikker seg tilbake, ser hun fornuftens tidsalder, der vitenskapene begynte å ta over. Og hun ser at det virkelig var noe av det største som er skjedd mennesket. Det var håp for mennesket. Hvis mennesker i dag gir avkall på den fornuft, positivisme og rasjonelle tankegang, er det et stort tilbakeskritt.

– Men det er mange som søker etter det spirituelle nå, er det ikke?

– Jeg er faktisk blitt så lei av å sitte i middagsselskaper med mennesker som tror på det ene og det andre tullet. Og du sitter der og skal nikke høflig og la være å si noe slemt til dem. Mennesker er fri til å tro på hva som helst. Men hvis det leder til at man ikke lenger tror på den naturvitenskapelige bevisførselen, er det problematisk.

Det er viktig at vi fortsetter å undervise våre barn i de faktiske sannheter, og jeg synes ikke religion hører hjemme i skolen. Religion er en privatsak. Her er det jeg mener: At tro i alle avskygninger passer utmerket til tidens meg-meg-meg-tendens. At det kan definere menneskers selviscenesettelse og meg-prosjekt.

LES OGSÅ: Mina ble født i feil kropp og tenkte: «Hvordan kan noen elske meg?». Så møtte hun Martin

Utdannet seg til lege, akkurat som faren

Det var ikke meningen at Anne-Marie skulle bli forfatter, selv om hun allerede fra hun var liten, hadde en stor forkjærlighet for musikk, kunst og bøker og som tenåring skrev «dystre, fatalistiske noveller der alle hele tiden døde», som hun sier det.

– Jeg vokste opp i en legefamilie, så det er klart at det naturvitenskapelige var nærliggende. Allerede fra jeg var barn, hadde jeg fornemmelsen av at kunst var det fineste av alt, men i min familiesfære var dét aldri noe som rommet muligheter for en karriere.

Derfor ble hun lege akkurat som sin far. Men hun var søkende og tvilte. Og da hennes daværende mann fikk jobb i Brussel, tok hun fri de tre første månedene i den nye byen, tenkte seg grundig om og fant ut at hun ville bli forfatter. Hun skrev en roman, som «ikke var god nok språklig», tok et intensivt skrivekurs og kom på andreplass i en skrivekonkurranse der premien var en utgivelse. Og så debuterte hun.

– Da hadde jeg landet der jeg skulle. Og det var en utgivelse på Gyldendal forlag, og jeg hadde en pris i ryggen, så sånn sett sparket jeg virkelig opp døren på en måte så selv mine foreldre kunne akseptere det.

HAR IKKE SMARTPHONE: – Jeg faller også i fellen og bruker for mye tid på nettet, derfor har jeg innført restriksjoner for meg selv. Jeg har en telefon til 119 kroner, som jeg ikke kan komme på nett med. En smartphone er en vampyr som suger all tankevirksomheten ut av deg, sier Anne-Marie. FOTO: Sif Meincke
HAR IKKE SMARTPHONE: – Jeg faller også i fellen og bruker for mye tid på nettet, derfor har jeg innført restriksjoner for meg selv. Jeg har en telefon til 119 kroner, som jeg ikke kan komme på nett med. En smartphone er en vampyr som suger all tankevirksomheten ut av deg, sier Anne-Marie. FOTO: Sif Meincke Vis mer

– Jeg var utro, og det var feil

I sitt tredje ekteskap har Anne-Marie funnet en mann, Jakob Levinsen, som er like kulturinteressert som henne. Hun møtte ham i 2009, samme år som hun ble skilt fra andre ektemann.

– Hva har du lært om kjærlighet underveis?

– For mye … Det har vært mye turbulens. Hvis en roman skal ha substans og gjennomslagskraft, blir du nødt til å skrive om det som fyller deg akkurat der du er i livet ditt nå. Og fra 2005 til 2008 skrev jeg mye om begjær, hedonisme, estetikk og store følelser. Jeg skrev det jeg var opptatt av, inn i bøkene mine. I dag tror jeg at jeg nærmest må ha vært sinnssyk. Jeg håper at jeg aldri igjen kommer til å oppføre meg slik jeg gjorde i de årene der.

– Hva var det du gjorde?

– Jeg var utro, og det var feil. Det er jeg helt klar på i dag. Jeg klarte ikke å styre det. Men det verste var at jeg ikke kunne styre meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen over meg selv og lot meg styre av noe annet. Det var ikke noe annet som fylte hodet mitt. Det synes også tydelig når jeg ser bilder av meg selv fra den tiden.

- Til gjengjeld strålte jeg. Jeg hadde gjort meg selv til en slags femme fatale. Jeg kjøpte klær for 80 000 kroner på et år og visste hvordan jeg skulle framstå. Folk lot seg overbevise, og jeg trodde også selv på det. Det var fullstendig sinnssykt. Men jeg klarte ikke å skrive noe ordentlig. Til slutt var jeg i ferd med å bli knekt av det. Et menneskes indre selvtillit er helt grunnleggende et resultat av det du presterer. Men hvis du hele tiden søker ytre bekreftelse av typen «se, er jeg ikke fantastisk fin», hvis du er et slikt erotisk vesen som hele tiden har behov for å speile deg i beundring, så er du avhengig av den beundringen. Den avhengigheten fylte meg helt – og trakk til slutt gulvteppet vekk under meg.

Anne-Marie gikk til en psykolog som slo i bordet:

– «Anne-Marie, nå må du slutte å tenke på mennene, de er fullstendig uviktige – både mannen din og han du er utro med. Det eneste som betyr noe, er at du får tatt deg sammen og skriver boken din. Det er der du finner din styrke. Skriv boken din!» Og det gjorde jeg. Samtidig som alt var i ferd med å rase i hodet på meg, skrev jeg «Gudernes tusmørke» og fikk skrevet hele historien om det overveldende begjæret inn i den. Den skulle også skrives slik at jeg kunne finne meg selv igjen, finne ut av hvem jeg var.

– Og mannen din?

– Han var egentlig altfor søt. Og det var helt feil det jeg gjorde. Tenk at han kunne være så snill mot meg. Han visste ikke alt. Han visste noe, og han ante noe annet, og så ble han selv forelsket i en annen. Og det er ikke rart, for jeg var ikke til stede i det hele tatt.

LES OGSÅ: Google-direktør Malou Aamund: - I 2020 vil flere ha mobil i lommen enn rent drikkevann

#MeToo-kampanjen vekker en spesiell gjenklang hos henne

Anne-Marie har testet grensene, Og når man gjør det, møter man andre som gjør det samme. Og noen ganger går det altfor langt. #MeToo-kampanjen vekker en spesiell gjenklang hos henne, for det skjedde noe vondt da hun var i begynnelsen av 30-årene.

– Det var … voldsomt. Jeg hadde festet sammen med en mann en natt. Vi ble skikkelig fulle, og jeg visste godt da vi gikk rundt på Nørrebro i tre–firetiden om natten og han ville at jeg skulle bli med opp i leiligheten hans, at jeg ikke burde det. Så jeg sa «nei takk, takk for i kveld og ha det bra». Men så vred han armen min rundt og tvang meg inn i oppgangen og inn i leiligheten.

– Vi hadde snakket mye om dominans og SM i løpet av natten, og han begynte å skjære i meg med noen glasskår og ville sette på meg håndjern. Jeg gråt og skrek. På et tidspunkt gikk han ut på kjøkkenet for å hente noe. Jeg ville ikke rekke å løpe ut, det var som et mareritt, som på film. Så jeg kastet meg over telefonen og ringte til alarmsentralen, men rakk bare å rope «Politi!» og adressen før han var der og rev telefonrøret ut av hånden min. Jeg tenkte: «Det fikk de ikke med seg.» Da han så prøvde å tvinge hendene mine på ryggen for å sette håndjern på meg, kjempet jeg alt jeg klarte, for jeg visste at når hendene mine først var festet i håndjern på ryggen, var løpet kjørt. Da ville jeg ikke klare noen ting. Og i det jeg kjempet imot de håndjernene, banket politiet på døren, og jeg ropte så høyt jeg klarte. Politiet banket igjen, og han var fullstendig perpleks, for han trodde heller ikke at jeg hadde kommet igjennom på telefonen. Jeg tror fortsatt at han ville ha slått meg i hjel hvis de ikke hadde grepet inn.

– Men han ble ikke dømt. De sa at jeg selv hadde snakket om SM, så han kunne ikke vite at jeg ikke ville. Jeg hadde skjæremerker og rissemerker på låret, og politiet fant meg naken og halvt i håndjern. Og han fortsatte å si: «Jeg trodde hun ville det …» Og de spurte ham: «Undret du deg ikke over at hun gråt og sa nei?» «Nei, jeg trodde fortsatt hun ville!» Han satt i varetekt til å begynne med, men politiet droppet siktelsen. Det var helt horribelt. De tok ham jo på fersk gjerning.

– Etterpå oppsøkte jeg en institusjon som gir råd til kvinner som er blitt utsatt for vold og voldtekt. Men de sa også til meg: «Hvis du kjemper videre, skal du vite at det for de fleste ender med å bli et større traume enn selve overgrepet. For man kommer seg ingen vei, men vi støtter deg selvfølgelig.» Det endte med at de fikk rett. Jeg gikk til statsadvokaten, saken gikk høyt opp, og pressen gikk inn i det. Jeg tok opp kampen, men kom ingen vei.

Anne-Marie sier ærlig:

– Jeg har hatt et svært erotisk liv. Også med mine eksmenn. Vi har oppsøkt alle mulige slags spennende klubber og ting. Så jeg har hatt et avansert sexliv, og det var nok medvirkende til at politiet liksom sa: «Vi kan ikke ta det alvorlig. Vi er ikke i tvil om at du ikke ville, men vi kan ikke bevise at han ikke visste at du ikke ville.»

– Har du kommet over de traumene?

– Jeg merker fortsatt at jeg blir litt rystet når jeg forteller historien. Jeg har alltid tenkt: «Kriseterapi, er nå det så viktig?» Men det er det. For jeg fikk det med en gang da, og det hjalp virkelig. Jeg var nærmest paranoid og følte at alle kunne se det på meg når jeg gikk bortover Strøget. Og … jeg gikk rundt med en liten tøytiger hele tiden og gikk kun i hvite klær – jeg pleier alltid å gå i svart.

– En tøytiger?

– Ja, jeg hadde en tiger jeg kunne klemme, for det var ingen mennesker som fikk røre meg en periode. Men det kunne til gjengjeld den tigeren. Jeg var et voksent menneske, men selv når jeg var til avhør hos politiet, hadde jeg med meg tigeren.

– Ble du redd menn?

– Nei, men … seksualiteten … det tok litt tid før den kom på banen igjen. Så jeg har en av de ekstreme #MeToo-historiene som ikke bare handler om et klaps på rumpa. Jeg vet ikke om det er blitt bedre, det er ikke sikkert. Jeg synes i hvert fall #MeToo har vært på sin plass. Jeg synes også at det kommer en masse småting fram, men det er fascinerende hvis kampanjen kan endre synet på hva som er ok og hva som ikke er det. Det har vært en øyeåpner også for meg personlig å se at vi åpenbart har en kultur der det har vært normalt å akseptere grenseoverskridende ting.

LES OGSÅ: Like etter fødselen fikk Marthe borreliose: - Jeg var livredd for at barnet mitt aldri skulle få oppleve en frisk mamma

BOR I ET SLOTT: Her sitter – eller ligger – Anne Marie Vedsø Olesen og skriver sine bøker. På en sjeselong på kontoret på slottet der hun og mannen Jakob leier leilighet. FOTO: Sif Meincke
BOR I ET SLOTT: Her sitter – eller ligger – Anne Marie Vedsø Olesen og skriver sine bøker. På en sjeselong på kontoret på slottet der hun og mannen Jakob leier leilighet. FOTO: Sif Meincke Vis mer

– Jeg har hatt en god oppvekst, og jeg har vært gift med noen ordentlig gode menn

Det har ikke alltid vært lett, men Anne-Marie kaller seg et privilegert menneske.

– Jeg har hatt en god oppvekst, og jeg har vært gift med noen ordentlig gode menn underveis. Jeg har fortsatt vanskelig for å tjene det jeg bør tjene som forfatter. Folk tror ikke det når de hører at jeg har kjøpt en kabriolet og bor på et slott. Hun kan da ikke være fattig, tror de. Men min personlige inntekt er under fattigdomsgrensen. Jeg tjener cirka 100 000 danske kroner i året.

– Men hvordan kan du da bo på et slott og eie en kabriolet?

– Det er det som er spørsmålet. Jeg var så heldig å få med meg en pen porsjon penger fra den siste skilsmissen, og den nyter jeg fortsatt godt av. Jeg er forsiktig og fornuftig økonomisk. Og så tar Jakob to tredeler av husleien, og jeg betaler en tredel. Ellers har jeg ingen gjeld, og det er en brukt kabriolet jeg har kjøpt. Det ser ofte annerledes ut utenfra enn innenfra, gjør det ikke?

LES OGSÅ: Marte hadde selektiv mutisme: - Jeg ville så gjerne snakke, men klarte ikke å få ordene ut

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: