MØRKE TENÅRINGSÅR: Som anorektiker kunne hun få angstanfall over å skulle drikke en kopp te. I dag er svenske Elin Liljero (31) lykkelig gift, har en datter på to år og jobber som kronikør og frilansjournalist — blant annet for KK.  Foto: Rikard L. Eriksson / All Over Press Norway
MØRKE TENÅRINGSÅR: Som anorektiker kunne hun få angstanfall over å skulle drikke en kopp te. I dag er svenske Elin Liljero (31) lykkelig gift, har en datter på to år og jobber som kronikør og frilansjournalist — blant annet for KK. Foto: Rikard L. Eriksson / All Over Press Norway
Anoreksi

- Jeg veide bare 36 kilo

Les KK-journalist Elin Liljeros (31) sterke fortelling om hvordan hun ble sugd inn i anoreksiens grep som 15-åring.

Egentlig så jeg ikke på meg selv som tjukk. Jeg var jo en vanlig bygd jente. Jeg hadde aldri brydd meg om å veie meg engang. Men en stadig tilbakevendende tanke begynte å gjøre seg gjeldende sommeren før jeg fylte 15. Tanken som sa at jeg burde bli litt sunnere, få litt kontroll på hva jeg puttet i munnen – og at det hadde bare vært bra om jeg hadde gått ned noen kilo.

I starten var det mest på tull. Å slanke seg er vel noe de fleste jenter gjør iblant?

Men den nye, sunne livsstilen min skulle ikke bli en liten «sommeraktivitet». Den skulle føre til tre år i mørke. Den skulle ikke bare få meg til å rase ned i vekt, men også få psyken min til å tro at jeg bare ble tjukkere, selv om jeg veide 36 kilo. Den skulle få neglene mine til å gå i stykker, musklene til å tæres bort, hodepinen til å herje konstant, kroppsbehåringen til å øke og mensen til å forsvinne.

Den skulle få meg til å isolere meg, miste kjæresten min og alle vennene mine, lyve konstant for min egen familie, strigråte av angst over en kopp te, og den skulle få meg til å være forberedt på å sulte meg til døde om det var det som skulle til.

Dette er min historie om hvordan jeg ble rammet av Norges mest dødelige psykiske sykdom for unge kvinneranorexia nervosa.

LES OGSÅ: Har du en spiseforstyrrelse?

Starter oftest med slanking

I Norge lider cirka 50.000 kvinner av spiseforstyrrelser, om lag 2700 kvinner har selvsultsykdommen anorexia nervosa. Det kan være flere årsaker til at man blir rammet av sykdommen.

– Oftest begynner det med at man vil ha en slank figur. Man bestemmer seg for å slanke seg, og så spiser man veldig lite. Enten sulter man seg, eller man spiser og kaster opp maten, som er det som kalles bulimi. Til slutt føler man en avsmak overfor mat. Dette gjør at det etableres en kraft i tankene. Man får problemer med å vurdere seg selv, og opplevelsen av en selv blir påvirket. Man blir veldig opptatt av ikke å legge på seg.

- Andre årsaker kan være at man har blitt utsatt for overgrep eller andre traumer, slik at man ikke klarer å spise nok mat. Mange vil da få ernæringsforstyrrelser, sier Stein Frostad, seksjonsoverlege ved Seksjon for spiseforstyrrelser i Helse Bergen HF, Haukeland universitetssykehus.

LES OGSÅ: Overspising er den vanligste spiseforstyrrelsen

Følte seg middelmådig

Selv er jeg vokst opp i en stor familie med to nesten jevngamle brødre og en ti år yngre søster. Foreldrene mine er lykkelig gift, og oppveksten min kan nok beskrives som ganske perfekt. Men i en familie med mange søsken er det alltid kamp om oppmerksomheten. Brødrene mine fant raskt sine interesser og talenter. Én i musikken, den andre i idretten. Noe som sikkert bidro til at de fikk det man virkelig lengter etter som tenåring: venner, glede og bekreftelse.

PÅ VEI INN I ANOREKSIEN: Elin, 15 år gammel, mens hun ennå kledde seg i kjole uten å dekke til kroppen.
PÅ VEI INN I ANOREKSIEN: Elin, 15 år gammel, mens hun ennå kledde seg i kjole uten å dekke til kroppen. Vis mer

Men jeg, som nok var et typisk mellombarn, trengte luft og å gjøre meg selv hørt. For et eller annet. Hva som helst!

For jeg hadde jo ingenting å bli elsket for, følte jeg.

Jeg var middelmådig. Identitetsløs. Som tenåring var jeg en middels populær jente. Jeg hadde passe mange venner og ikke spesielt vanskelig for å få mannlige beundrere, selv om jeg selv sjelden turde å bli sammen med noen.

LES OGSÅ: Føler du at alle andre er bedre enn deg?

Kun antall kalorier som telte

Men alt ble forandret den sommeren jeg begynte å tenke på mat.

Omtrent på den tiden skolen skulle begynne igjen, stilte jeg meg på vekten. Bare for å få litt oversikt. Det skulle jeg aldri ha gjort. For hver uke som gikk, ble det mer og mer spennende å se om tallet hadde endret seg. Om selvdisiplinen min hadde lønnet seg. Det var en verden av muligheter til å lykkes med den nye, sunne livsstilen. Treningsøkter, slankeoppskrifter – og ikke minst alt det interessante lesestoffet på matvareemballasjen.

Kalorier, det var det man skulle tenke på. Og fett. Jo mindre av disse to, desto større sjanse for at et tall skulle flytte seg nedover på vekten.

Hver dag var en kamp mot vekten: Hvis jeg ikke tar smør på brødskiven til frokost, håver jeg inn noen poeng. Hvis jeg drikker vann i stedet for juice, leder jeg. Og hvis jeg tar sykkelen i stedet for bussen til skolen fem kilometer unna, kan jeg til og med trekke fra brødskiven jeg spiste til frokost. Jeg noterte ned alt og tegnet opp pluss- og minustabeller. Alt sammen i min egen lille verden.

Det var fantastisk. Hver dag åpnet for nye muligheter til å minimere antall kalorier, og dermed få enda mer bekreftelse på hvor bra jeg var. Brødet vi spiste til frokost, hadde flere gram fett i seg, så jeg begynte å bake mitt eget brød. Mel, vann, gjær og salt. Perfekt! Ordet næring fantes ikke i min verden, det var bare antall kalorier som telte. Jeg syklet to mil hver dag, først fram og tilbake til skolen og så til treningssenteret for å trene.

Når foreldrene mine, som jobbet fulltid, lurte på om jeg hadde spist, sa jeg at jeg spiste når de ikke var hjemme, for å rekke treningen.

LES OGSÅ: Disse jentene får spiseforstyrrelser

Fra uskyldig lek til blodig alvor

Da vinteren kom, begynte alt å bli annerledes – fra å ha vært en spennende, uskyldig lek til å bli på blodig alvor. De destruktive tankene hadde fått kloa i meg og kunne – og skulle – styre meg ned i mørket. Jeg skulle bli en slave under dem.

Kaloritabellene ble snart dopet mitt. Som pornografi som jeg ikke klarte å la være å lese – og jeg memorerte alt.

Det hendte ofte at jeg gikk inn i matbutikker bare for å lese om hvor mange kalorier det var i matvarene. Jeg kunne i søvne si hvor mye en klatt hamburgerdressing inneholdt.

Nå handlet det ikke lenger om å føle seg bra når jeg stilte meg på vekten – nå handlet det om ikke å føle angst. Alt jeg kunne kutte ned på, ga meg større sjanse for å slippe ubehag når jeg hver dag skulle stå overfor «Domstolen Vekten».

Mensen sluttet å komme, men jeg brydde meg ikke. Det var verre med puppene, som knapt eksisterte lenger. Jeg fylte bh-en med papir og noen ganger strømper. Olabuksene ble løsere. Men følelsen av å gripe tak i en skikkelig håndfull av det overflødige stoffet mot beina mine, var ... spesiell. Ikke i det hele tatt slik som jeg hadde trodd at det skulle føles. Jeg ble verken lykkelig eller stolt. Det var snarere en puh-følelse av at jeg hadde bestått en «prøve», at jeg var godkjent.

Jeg lagde gjerne middag til familien. Det var i seg selv en nytelse. Å røre i gryter og lukte på herlighetene. Jeg spiste bokstavelig talt med øynene. Det var på en måte utrolig tilfredsstillende å lage og servere mat til andre. Se dem spise. Selv fikk jeg kvelningsfornemmelser av å få i meg maten. «Jeg hadde jo prøvesmakt så mye mens jeg lagde den», var unnskyldningen min for å slippe.

LES OGSÅ: Ikke tell kalorier

Ble skolens nest beste elev

Da vekten nærmet seg 45 kilo, begynte jeg å skjule kroppen. Store gensere og luftige joggebukser ble mine følgesvenner. Jeg skammet meg. Jeg begynte å leve livet mitt mer og mer i hemmelighet. Mest på rommet mitt. For å fortrenge angsttankene søkte jeg tilflukt i studiene.

Når jeg ikke trente, gjorde jeg lekser. Det var deilig å ha kontroll og føle seg flink, noe som gjorde at jeg fikk beste karakter i nesten alle fag og ble skolens nest beste elev.

Ettersom familien min var stor, og alle var opptatt med aktiviteter på dagen, var det enkelt å komme med unnskyldninger for å slippe å spise. Hodepinen kom stadig oftere, til den mer eller mindre flyttet inn permanent. Jeg frøs hele tiden, og det gjorde mer og mer vondt i kroppen å trene ettersom musklene var blitt svakere. Det hatet jeg kroppen min for. Håret mitt begynte å falle av. Bare ved å dra fingrene gjennom det, fikk jeg med meg en stor tjafs. Det stresset meg enormt. Jeg sluttet å børste det og prøvde å minimere dusjbesøkene, siden jeg visste at det ville innebære en stor hårball på badegulvet. De gangene jeg måtte dusje, gråt jeg meg gjennom det.

LES OGSÅ: Mister du mye hår?

Mamma fikk sjokk

Så hvordan reagerte foreldrene mine? Så de ikke hva som foregikk? Jo. Men de visste ikke hvordan de skulle håndtere det. Kanskje fordi de ikke våget å tenke tanken om at datteren deres kunne ha en spiseforstyrrelse.

Men en natt vekket min tre år eldre bror dem. Han var så bekymret at han ikke fikk sove. «Mamma, pappa, ser dere ikke hva som skjer med Elin? Dere må gjøre noe!»

Morgenen etter kom mamma inn på rommet mitt. Hun pleide alltid å banke på, men denne gangen bare åpnet hun døren. Da fikk hun se noe som gir henne frysninger fremdeles.

Der sto jeg, foran speilet, i bare trusa og så på meg selv. Kragebeina stakk ut, og det samme gjorde hoftebeina og skulderbladene. Hendene var blå, kinnene innhule, magen oppblåst, rumpa og puppene var mer eller mindre forsvunnet.

– Jeg ble livredd. Jeg så denne magre kroppen. Ryggvirvlene som stakk ut, og skulderbladene ... Jeg fikk helt sjokk, forteller min mor Helena i dag.

LES OGSÅ: Når skjer det igjen... Drømmer jeg?

Ville være syk

I flere måneder hadde hun sett meg i løse gensere. Nå fikk hun se den nakne sannheten. Hun fikk ikke fram et ord. Bortsett fra: «Unnskyld.» Så skyndte hun seg å lukke døren. Jeg falt sammen, og tårene rant. Innerst inne forsto jeg at jeg ikke hadde det bra – men jeg var hjelpeløs. Tankene presset meg. Jeg ville bli kvitt dem, men absolutt ikke være nødt til å spise. Jeg hadde havnet på en blindvei. Hvordan skulle jeg noensinne kunne leve normalt?

Mamma tok kontakt med en lege. Legen ramset opp typiske symptomer for anoreksi: Har hun kalde hender? Pirker hun i maten? Mister hun hår? Er hun ambisiøs på skolen? Er hun innesluttet? Har hun mistet mensen? Svaret ble ja på samtlige spørsmål.

Jeg ble både forferdet og fornøyd på en gang over å måtte gå til legen. Det er det som er så paradoksalt med sykdommen. Man vil være syk, for det er en bekreftelse på at det harde arbeidet har gitt resultater og at man er blitt sett. Samtidig er man livredd for å bli oppdaget, ettersom det antakelig vil innebære at man blir nødt til å gi seg.

LES OGSÅ: Vanskelig å se når du trenger hjelp

«Kom tilbake hvis hun kollapser»

– Mange anorektikere er redde for å få behandling fordi de er redde for å miste kontrollen når behandlingen starter, forteller Stein Frostad.

– Men de siste årene har vi sett en positiv utvikling i Norge, der stadig flere ønsker og krever å bli behandlet. Mennesker har mer kunnskap om sykdommen og ser at man kan bli frisk.

Foreldrene mine var forferdet over beskjeden om at datteren deres hadde anoreksi. Hva hadde de bommet på i oppdragelsen? Og hva kunne de gjøre?

FORELDRESJOKK: Elins foreldre fikk sjokk da de forstod hvor syk datteren var. Her er Elin med pappa Jan - i stor genser og luftige joggebukser som hun så ofte tydde til da hun var syk.
FORELDRESJOKK: Elins foreldre fikk sjokk da de forstod hvor syk datteren var. Her er Elin med pappa Jan - i stor genser og luftige joggebukser som hun så ofte tydde til da hun var syk. Vis mer

– Vi fikk en enorm følelse av avmakt, redsel og skyldfølelse. Først trodde vi at vi kunne løse det selv, bare vi pratet med Elin. Men snart forsto vi at vi var hjelpeløse, forteller min far Jan Liljero.

– Jeg ringte til forskjellige sykehus. Men helsetjenesten trer først inn når pasienten er helt underernært og kollapser. «Dere får komme tilbake hvis/når det skjer», var svaret vi fikk.

En kveld ba pappa meg sette meg i sofaen og sa, i beste mening: «Elin, nå skal vi finne ut av dette. Jeg vil at du skal begynne med å spise denne halve brødskiven.»

Var han helt fra vettet? Skjønte han INGENTING? Hvis jeg spiste den, ville det bare bli verre. Jeg ville ligge med angst en hel natt og måtte løpe langt for å få kaloriene ut av kroppen..

LES OGSÅ: Bekymrer du deg mye?

Var redd hun skulle dø

Anoreksi har den høyeste dødeligheten av alle psykiske sykdommer blant unge kvinner, og den største aldersgruppen som blir rammet, er mellom 15 og 44 år. Anoreksi er en av de tre vanligste dødsårsakene blant unge kvinner i Europa. Anorektikere dør av er sult, hjertearytmi, akutt hjertesvikt, hjerteinfarkt eller selvmord.

– I Norge kan det se ut til at vi har lavere dødelighet fordi vi har et bedre tilbud til de mest alvorlig syke, sier overlege Stein Frostad.

– Vi forsto at spiseforstyrrelsen er bunnet i noe som sitter i hodet. Tankene hadde funnet et destruktivt spor som vi ikke kunne løse. Vi trengte hjelp og henvendte oss til BUP, barn og ungdomspsykiatri, forteller mamma Helena.

Jeg fortsatte å rase ned i vekt, til tross for psykologisk hjelp og støtte fra familien. Jeg klarte ikke å spise, jeg ble frastøtt av å føle meg mett. Helst drakk jeg bare vann, for det dempet hodepinen litt.

Da vekten en dag viste 36,8 kilo, begynte likevel hjertet mitt å slå litt hardere. For første gang ble jeg redd. Tenk om jeg dør? Desperat ringte jeg pappa: «Pappa, jeg har gjort noe fælt!» gråt jeg.

Han dro rett hjem. Da vi hadde lagt på, løp jeg til kjøleskapet og helte i meg alt jeg kunne komme over: fløte, melk, ost ... Men midt i spiseanfallet var det som om jeg våknet opp. Hva hadde jeg gjort? Helt i meg masse kalorier? Jeg løp tilbake til vekten. 36,9. Ett hektogram mer. Stakk to fingre i halsen. Til slutt falt jeg sammen på badegulvet. Tårene rant. Det var der og da jeg forsto det. At jeg trengte hjelp.

– De seneste årene har vi oppdaget at kognitiv terapi for spiseforstyrrelser er en god behandlingsmetode. At man kan bli fri gjennom å finne andre ting i livet som gir en glede, og spise uten regler. For barn og unge er familiebasert terapi en god metode, sier Stein Frostad.

LES OGSÅ: Fem ting du skal si til deg selv hver dag

Stemt fram som «Ballets dronning»

Etter tre års kamp ble jeg frisk. Takket være mye kjærlighet og profesjonell, psykologisk hjelp fra BUP.

I KK 38: Saken er hentet fra KK 38, som er i salg fredag 19. september.
I KK 38: Saken er hentet fra KK 38, som er i salg fredag 19. september. Vis mer

– Vendepunktet var da vi skjønte at vi måtte lytte til og snakke med Elin på en ny måte. Gi henne oppmerksomhet. Hun hadde behov for samtale, bekreftelse og berøring, forteller Jan.

Etter mange samtaler og total åpenhet begynte jeg langsomt å bli glad i meg selv og kroppen min. Og forstå at den trenger næring for å ha det bra. Jeg kom til skoleballet i niendeklasse 15 kilo tyngre, diskré sminket og kledd i en secondhandkjole. Som kronen på verket ble jeg uventet stemt fram som «Ballets dronning». At skjønnhet kommer innenfra, må være en klisjé, men det er ingen myte. Siden jeg begynte å akseptere den jeg er og forstå min verdi, kunne jeg begynne å smile igjen. Og det er attraktivt.

I dag er jeg 31 år, gift med en fantastisk mann og har en datter på to år. Min bønn er at hun alltid skal forstå hvor verdifull, unik og elsket hun er.

Trenger du hjelp?

Her kan du henvende deg:

Spiseforstyrrelsesklinikken, tlf. 67 58 00 01, spiseforstyrrelsesklinikken.no

Capio Anoreksi Senter, tlf. 69 36 19 00, capioanoreksisenter.no

IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse), tlf. 22 94 00 10, iks.no

ROS–Rådgivning om spiseforstyrrelser, tlf. 948 17 818, nettros.no

Denne saken er hentet fra KK38, i salg fra fredag 19. september!

 

Til forsiden