Egentlig så jeg ikke på meg selv som tjukk. Jeg var jo en vanlig bygd jente. Jeg hadde aldri brydd meg om å veie meg engang. Men en stadig tilbakevendende tanke begynte å gjøre seg gjeldende sommeren før jeg fylte 15. Tanken som sa at jeg burde bli litt sunnere, få litt kontroll på hva jeg puttet i munnen – og at det hadde bare vært bra om jeg hadde gått ned noen kilo.

I starten var det mest på tull. Å slanke seg er vel noe de fleste jenter gjør iblant?

Men den nye, sunne livsstilen min skulle ikke bli en liten «sommeraktivitet». Den skulle føre til tre år i mørke. Den skulle ikke bare få meg til å rase ned i vekt, men også få psyken min til å tro at jeg bare ble tjukkere, selv om jeg veide 36 kilo. Den skulle få neglene mine til å gå i stykker, musklene til å tæres bort, hodepinen til å herje konstant, kroppsbehåringen til å øke og mensen til å forsvinne.

Den skulle få meg til å isolere meg, miste kjæresten min og alle vennene mine, lyve konstant for min egen familie, strigråte av angst over en kopp te, og den skulle få meg til å være forberedt på å sulte meg til døde om det var det som skulle til.