ROLIGERE DAGER: Marit Bjørgen hadde trodd hun skulle komme til å trene mye mer enn det hun har gjort etter at hun la opp i vår. Dørstokkmila er blitt tung å forsere også for tidenes vinterolympier. FOTO: Astrid Waller
ROLIGERE DAGER: Marit Bjørgen hadde trodd hun skulle komme til å trene mye mer enn det hun har gjort etter at hun la opp i vår. Dørstokkmila er blitt tung å forsere også for tidenes vinterolympier. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Marit Bjørgen «Årets Kvinne» i KK:

– Jeg venter liksom bare på at Vibeke skal dukke opp igjen

Sorg og glede har preget 2018 for Marit Bjørgen. Sorg over å ha mistet sin gode venninne gjennom 24 år, Vibeke Skofterud, og glede over å vinne OL-gull – og å bli gravid igjen.

Vinteren 2017. Marit Bjørgen står i stua hjemme i Holmenkollen og tar på seg skiklær. Sønnen Marius er to år og skal være hjemme sammen med pappa. Det er der han er mens mamma gjør jobben sin – å gå på ski for Norge. Egentlig hadde Marit bestemt seg for å legge opp når hun ble mor. Men det var dette suget etter å komme tilbake. Vise at det gikk an. Og det gikk! Etter at Marius ble født 26. desember 2015, var Marit tilbake i sporet innen en uke. Og til tross for en oppstart preget av skader, vant hun det meste som var sesongen etter. Utkonkurrerte sølvmedaljevinner Charlotte Kalla med 41 sekunder på 10 kilometer klassisk i VM i Lahti, tok en suveren seier på tremila i Holmenkollen og avsluttet verdenscupsesongen med to etappeseire og sammenlagtseier i finalen i Quebec. Men midt oppi seiersrusen er det noe som skurrer. Noe som veier tyngre enn gullmedaljene. Noe som skinner sterkere enn smilet på pallen. For på stuegulvet hjemme står Marius, med lyse krøller og stabbete små bein, og han kikker på mamma mens hun trekker opp glidelåsen på skijakka og snører på seg skisko. Og nå gjør han det han har gjort hver eneste dag den siste tiden.

– Marius begynte å hale av meg skiklærne hver gang jeg skulle på trening, sier Marit Bjørgen (38).

– Så gikk han i skapet og hentet vanlige klær. Han ville at jeg skulle skifte og være hjemme sammen med ham.

Hun blir blank i øynene:

– I dag også, når jeg tar på meg treningsklær, kan han si: «Mamma ikke ha på det». Jeg kjente mye på samvittigheten overfor Marius de siste to årene jeg satset. Det var en del av grunnen til at jeg la skiene på hylla.

LES OGSÅ: – Livet ble plutselig veldig skjørt. Vibeke Løkkeberg om da Terje fikk benmargskreft:

Årets kvinne i KK

KK har kåret Marit Bjørgen til «Årets kvinne 2018». For det innlysende, selvsagt: Med 15 OL-medaljer er hun tidenes mestvinnende vinterolympier, og 26 VM-medaljer gjør henne til den mestvinnende VM-medaljør i langrenn. Marit har rett og slett gitt nasjonen ulidelig spennende idrettsøyeblikk vi aldri kommer til å glemme. Men hun får prisen også for det minst like innlysende: hennes omtanke, lagånden, sjenerøsiteten og ydmykheten. Kvaliteter man ikke nødvendigvis forbinder med en toppidrettsutøver som gjennom 20 år i skisporet med intens medieoppmerksomhet er blitt gitt alle muligheter til å la et brautende ego få blomstre:

– Jeg har vel egentlig vært sånn helt siden jeg var liten.

BABY I MAGEN: Marit var fire måneder på vei da bildene ble tatt. I desember er det tre måneder til babyen kommer. Hun er ikke fremmed for at familien flytter nordover etter hvert: – Man reflekterer jo over hva man vil gi videre til barna. Friheten vi hadde på gården. At alle må bidra. Men så lenge sønnen til Fred bor hjemme, blir vi her, sier Marit, som bor i Holmenkollen i Oslo. FOTO: Astrid Waller
BABY I MAGEN: Marit var fire måneder på vei da bildene ble tatt. I desember er det tre måneder til babyen kommer. Hun er ikke fremmed for at familien flytter nordover etter hvert: – Man reflekterer jo over hva man vil gi videre til barna. Friheten vi hadde på gården. At alle må bidra. Men så lenge sønnen til Fred bor hjemme, blir vi her, sier Marit, som bor i Holmenkollen i Oslo. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Marit smiler. Blikket er blått som den innerste stripa i norgesflagget. Stemmen er trøndermyk, som det stillferdige partiet i «Ja, vi elsker». Det om fedrene som har kjempet og mødrene som har grett.

– Jeg har aldri satt meg selv fremst, og alltid brydd meg om dem omkring meg. Som liten var jeg veldig sjenert og tilbaketrukket, og jeg har aldri likt å være en frontfigur som tar all oppmerksomheten. Jeg kunne gjerne holdt meg i bakgrunnen, men gjennom prestasjonene mine har jeg vokst med oppgaven. Jeg har måttet lære meg å håndtere mediene.

Hun legger til, som en forklaring på mangelen på hybris:

– Hjemme hos foreldrene mine har jeg alltid fått være bare Marit. Ikke skiløperen Marit. Hos mamma og pappa er det ingen pokaler. Ingenting som framhever meg framfor søsknene mine.

Baby kommer i mars

Marit stikker gaffelen i cæsarsalaten. Har begynt å tenke litt på hva hun spiser etter at hun la opp i vår. Ikke det at hun bryr seg om advarslene i mediene om hvordan Marit Bjørgen nå bør spise og trene for ikke å ese ut. For Marit har tatt siste stikk. Hun eser ut og har alle planer om å fortsette. I mars kommer nemlig et lite søsken til Marius.

– Det er utrolig koselig, sier Marit og legger hånden på magen.

Godt synlig allerede i september da intervjuet gjøres. Forteller at både hun og samboer Fred Børre Lundberg ønsket seg barna såpass tett.

– Jeg er jo ikke ung lenger, og tiden er inne nå. Marius gleder seg til å bli storebror, men han vet ikke helt hva det vil si. Når jeg sier at babyen er i magen, sier han: «Men, mamma, jeg har jo kommet ut.» Han forstår ikke at det er en annen baby.

LES OGSÅ: Jorun Stiansen: Jeg har aldri følt behov for å oppsøke moren min

Har hun egentlig vinnerinstinkt?

Da KK brakte babynyheten i september, eksploderte det i mediene. Selv tar Marit livet med ro. Har trent mindre enn hun planla etter at hun la opp, og å spise sunt gjør hun mest for at kroppen skal få det den trenger. I det hele tatt er det ikke mye med Marit Bjørgen som minner om den målrettede seiersmaskinen fra skisporet. Det er nesten så man er nødt til å spørre om hun egentlig har et vinnerinstinkt. Sånn medfødt?

– Jeg har alltid likt å drive med idrett, og jeg lyktes tidlig med det jeg gjorde. Jeg kjente at jeg ville være førstemann over målstreken, sier Marit.

– Du ville det?

– Ja. Og jeg har jobbet mye med idrettspsykologen for ikke å være for resultatorientert. At det går an å være fornøyd med selve prestasjonen. Som liten var jeg aldri fornøyd om jeg ble nummer to eller tre. Det kunne godt gå dårlig i Ludo eller når vi spilte kort, men i idretten har jeg alltid ytt maks.

Var fødselshjelp på gården

Minus ti grader og laber bris fra sør. Det var været hjemme på gården Bjørga på Rognes i Trøndelag da Marit kom til verden 21. mars 1980. Faren drev med kyr og senere sauer, og Marit og de to søsknene utgjorde ti prosent av elevmassen på en skole med 30 elever. Marit husker en barndom med slåttonn om høsten, beste- og oldeforeldre som bodde i kårbolig og lillesøster som trillet kopplam i dukkevogna.

– Broren min og jeg kunne passe fjøset alene, og jeg tok imot lam på egen hånd fra jeg var 12–13 år. Jeg kan være veldig hard mot meg selv og er veldig hardtarbeidende. Kanskje er det gjennom gårdsarbeidet jeg har fått mye av min styrke.

Moren var svømmelærer og drev treningsstudio i bygda. Pappa jobbet fullt ved siden av gårdsdriften og kjørte skispor på jordene hjemme med skuter. Og i sporet, der fant man Marit.

– Jeg begynte å gå skirenn fra jeg var sju. Jeg var jo større og sterkere enn de andre på min alder, så jeg vant det meste. Og jeg spilte håndball og fotball i tillegg, sier Marit.

LES OGSÅ: Else Kåss Furuseth: – Det føltes som et nederlag å skulle gå til psykolog

Kysset på tribunen

Foreldrene kjørte henne til skirenn, men Marit husker aldri at de pushet. Likevel, i tenårene var hun ikke bare å finne i løypa. Ikke det at hun rånet rundt og drakk heimkok. I hvert fall ikke mer enn ungdom flest. Men hun hadde et liv utenom.

– Jeg har hatt kjæreste siden jeg var konfirmant. Og da jeg bodde hjemme, var jeg samboer med en lokal gutt, sier Marit.

Det var dog en riksstørrelse som skulle vinne gullbilletten. «Idretts-Norges nye superpar», skrev VG da Marit Bjørgen og Fred Børre Lundberg kysset på tribunen under en fotballkamp i august 2005. Han var kombinertløper fra Bardufoss, med to OL- gull og tre VM-gull bak seg. Og 11 år eldre. Marit hadde nettopp slått igjennom i VM i Oberstdorf, med tre gull, ett sølv og en bronse.

– Fred og jeg hadde gått skirenn sammen opp gjennom og visste av hverandre, forteller Marit, og røper at de ble sammen allerede i Oberstdorf.

Kjæresten med heim til gards

Det er ett sted en landsens jente er nødt til å ta med seg nykjæresten: hjem til gården.

– Rognes ligger på toppen av en bratt bakke. Mange oppfatter det nok som ganske øde. Fred Børre … han syntes jo det var … hehe … Jeg tror han ble litt overrasket da han var med meg hjem første gang.

Hun forteller om bildet over senga på pikerommet, som hun hadde vunnet da hun gikk NM i Bardufoss. Av et fjellmassiv med fire topper.

– Da Fred så bildet, sa han: «Det der er jo Istinden.» Det viste seg at han kan se det fjellet fra kjøkkenvinduet der han kommer fra.

Da Marit og Fred Børre ble sammen, hadde han akkurat lagt opp. Hun var på full fart forover.

– I 12 av de 13 årene vi har vært sammen, har jeg satset, sier Marit, og skryter av mannen som har holdt fortet hjemme.

– Det kunne ikke gått i et hvilket som helst forhold. Fred har hatt forståelse for det fordi han selv har drevet med idrett, mener Marit.

BABYKLAR: Om de kunne tenke seg flere barn? – Man vet aldri, men jeg tror det er stopp nå. Det er vanvittig mye glede, men småbarnsperioden er tøff. Man er frustrert det ene øyeblikket, og det neste er de til å spise opp, sier Marit. FOTO: Astrid Waller
BABYKLAR: Om de kunne tenke seg flere barn? – Man vet aldri, men jeg tror det er stopp nå. Det er vanvittig mye glede, men småbarnsperioden er tøff. Man er frustrert det ene øyeblikket, og det neste er de til å spise opp, sier Marit. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Bommet på kjærestens øyenfarge

Omtrent sånn kunne en hverdag se ut for Marit mens hun var aktiv: Opp klokken sju, trene to timer, enten på rulleski i Sørkedalen eller på Olympiatoppen. Dusje. Hvile. Ny trening fra 16 til 18. Sammenlagt hadde hun mellom 18 og 30 treningstimer i uka.

– Fred har laget mest mat hjemme hos oss. Det ville ikke gått ellers. Etter at jeg la opp, har jeg måttet lære meg noen nye retter. Han synes nok jeg har vært mye borte. Jeg hadde jo 200–250 reisedøgn i året.

For en idrettsutøver i verdenseliten er det en ting som er fy-fy: Å ha besøk av kjæresten under de store mesterskapene. Ingenting får forstyrre yteevnen til idrettsesset som hele nasjonen – og sponsorene – setter sin lit til. Sånt gir ikke akkurat gode kår for kjærligheten?

– Jeg husker kanskje ett skirenn der Fred har vært med, sier Marit.

– Men jeg fikk etter hvert et spesialopplegg fra Olympiatoppen siden jeg skulle satse videre som mor. Da kunne Marius og Fred bli med meg.

Hun innrømmer at praten hjemme går mye i sport. På spørsmål om de er romantiske, rynker hun på nesa:

– Nei. Jeg husker at jeg i et intervju ble spurt om hva slags øyefarge Fred har, og da måtte jeg tenke meg om. Jeg svarte «brune?» Men han har jo blå.

Hun ler. Skynder seg å pynte på:

– Men vi kan godt lage mat og tenne lys og drikke vin sammen. Og det er artig å invitere folk hjem på middag. Vi har hatt langrennsjentene mye på besøk.

– Gitt reisedøgnene, har dere egentlig vært mer borte fra hverandre enn sammen?

Hun nikker. Fastslår det med selvfølgelighet:

– Jeg har vært mer sammen med jentene på laget enn med Fred. Skijentene har vært min andre familie. Jeg ville ikke hatt de resultatene jeg har hatt, om jeg ikke hadde hatt jentene omkring meg. Styrken i det norske damelaget er at vi løfter hverandre.

LES OGSÅ: Maria Menas trygge havn

Savner Vibeke

Mye har vært skrevet om slagene som har rammet langrenns-jentene. Broren til Astrid Uhrenholdt som tok livet sitt mens jentene var i OL i Sotsji. Therese Johaugs utestengelse etter dopingdommen. Venninnen Ida Eide som døde av hjertestans under et mosjonsløp. Og så i sommer, da lagvenninne Vibeke Skofterud omkom i en vannscooterulykke. Marit og Vibeke hadde vokst opp sammen i skisporet. Reist utallige busskilometer på vei til skirenn og verden rundt på de store mesterskapene.

– Jeg leste på Dagbladet.no at det hadde vært en dødsulykke i Arendal. Jeg visste jo at Vibeke var der, og jeg fikk en dårlig magefølelse, forteller Marit.

Legger hendene om kaffekoppen.

– Jeg fulgte med på nettet og sendte en melding til Vibeke: «Hei, går det bra med deg?» Men hun fikk jo aldri den meldingen …

Marit pauserer.

– Så leste jeg på nett at det var henne. Det var utrolig tøft og er fortsatt veldig vanskelig. Vibeke og jeg hadde gått løp sammen siden vi var 14 år og vært der for hverandre hele veien. Jeg skulle besøke henne. Hun hadde pusset opp en gård. Men jeg rakk aldri det, og jeg har tenkt mye: «Hvorfor dro jeg ikke? Hvorfor gjorde jeg det ikke?» Det var så vanskelig å ta innover seg at hun er borte, for det skjedde så brutalt. Det er et savn som kommer og går.

Kjenner på redselen over å miste

I begravelsen bar fire landslagsvenninner Vibekes kiste. Kristin Størmer Steira, Therese Johaug, Ingvild Flugstad Østberg og Marit Bjørgen. Sterke, unge idrettsarmer som sammen hadde staket seg fram, båret bører og karet seg over kneiker. Armer som hadde holdt om hverandre og klappet hverandre fram. Nå var det bare fire par armer igjen. Og nå måtte de bære.

– Jeg må innrømme at jeg var helt utladet etterpå, sier Marit.

– Det var en vakker begravelse, og man fikk se hvor mye Vibeke har betydd for andre. Men vi snakket om det, vi venninnene, det skulle jo ikke være sånn. Vi skal jo ikke være i begravelse til hverandre før om 40–50 år.

Hun rister på hodet.

– Jeg venter liksom bare på at Vibeke skal dukke opp igjen. Jeg er blitt påminnet i høst om hvor sårbart livet er. Jeg kjenner på redselen over å miste Marius, og over at han skal miste meg. Men man må prøve å skyve det fra seg og heller benytte seg av hver eneste dag. Gi en ekstra klem.

LES OGSÅ: Ada Hegerberg: – Jeg liker ikke å si kvinnefotball. Det er befriende nås skillene oppheves.

Ble likegyldig til å gå på ski

Godt oksygenopptak, hurtighet, styrke og evnen til å bygge muskler. Det mener Marit er kombinasjonen som gjorde henne til en allrounder som gikk fort på både kort og lang distanse. Hvordan føles det egentlig å omtale seg selv i fortid?

– Jeg er veldig tilfreds med avgjørelsen om å legge opp, forsikrer Marit.

– Det hadde vært en prosess over tid. I desember 2014 var første gang jeg tenkte på å legge opp. Jeg lå på rommet på hotellet og kjente at jeg heller skulle gjort noe annet. Vært hjemme og bakt sju slag eller noe. Det begynte å bli kjedelig å være 24-timersutøver. Jeg ble litt likegyldig til å gå på ski.

Hun legger til:

– Jeg skjerpet meg til OL, men til VM og verdenscupen ble jeg litt likegyldig. Skal jeg være med, så er det for å vinne.

– Det høres litt godt ut å slippe, også?

– Eh, ja! sier hun og slår gluggene på vidt gap.

– Etter at jeg fikk Marius, følte jeg ikke at jeg fikk gjort det jeg skulle. Jeg følte at jeg hadde nådd toppen min. Jeg kunne klart å holde meg der oppe, men ikke kommet meg videre. Og det å få Marius endret mitt syn på å ta medaljer. Mesterskap betydde ikke like mye lenger.

– Ikke kjedet meg etter at jeg la opp

Hjemme på Rognes har bestemor spart på avisutklipp fra Marits mangfoldige meter i skisporet. Fra hun på stutte ski vant onsdagsrennet på Rognes og fram til OL-triumfene. Satt det ryddig inn i en perm.

– Det meste er fra lokalavisene, fra jeg var 12–13 år. Utklippene er blitt helt falmete og gule, forteller Marit.

– Det blir noe å vise barna etter hvert?

– Ja, sier hun, en tanke beskjemmet.

– De får nok høre hva foreldrene har drevet med. Marius så på ski på tv i vinter og skjønte at det var jeg som gikk. Da snudde han seg mot meg og sa: «Marit Bjørgen, det er du det, mamma.»

Når man har trent hver dag hele livet, hvordan var første dag etter at hun la opp? Hva gjorde hun?

– Nei, det var godt, ja! utbryter Marit.

– Jeg hadde trodd at jeg skulle komme til å trene mye mer, men det har vært tyngre å komme seg ut. Dørstokkmila har vært tung å forsere. Men jeg er ikke blitt stresset av ikke å trene. Jeg har ikke kjedet meg en dag etter at jeg la opp.

MORSLYKKE: MArit Bjørgen og sønnen Marius etter at hun vant 15 km skiatlon kvinner i Lahti i 2017. FOTO: NTBScanpix
MORSLYKKE: MArit Bjørgen og sønnen Marius etter at hun vant 15 km skiatlon kvinner i Lahti i 2017. FOTO: NTBScanpix Vis mer

Roligere barseltid enn forrige gang

Om noen spør henne hva hun jobber med i dag, hva svarer hun? Hva er egentlig yrket til Marit Bjørgen nå for tiden?

– Jeg holder foredrag og leder treninger og bruker kunnskapen fra toppidrett i samarbeid med noen gode samarbeidspartnere, forteller Marit.

– Jeg vil motivere til fysisk aktivitet og utdanne og kurse barnehageansatte og foreldre i hvilke aktiviteter man kan gi til barn. Lære dem å gå fiskebein og sånne ting. Det er jo nyttig for meg også når det kommer til Marius.

Første gang Marit Bjørgen var gravid, var hun tilbake i skisporet etter en uke. Hun husker turene i lysløypa om ettermiddagene og kveldene. Marius som var hjemme med pappa og fikk melk på flaske.

– Det var veldig godt å få trene og befriende å komme seg ut og få en time alene. Marius hadde det jo bra sammen med Fred. Men denne gang gleder jeg meg til å ha mye mer ro rundt å ha en liten en. Til en roligere barseltid, sier Marit.

– Skal du være med på barselgruppe?

Hun ler.

– Jeg var ikke med forrige gang, men kanskje jeg skal vurdere det denne gang.

– Du risikerer å gå fra de andre?

– Ja. Haha. Kanskje jeg kan start en treningsgruppe.

Vil ikke pushe barna

Hvordan er det for en som har tatt gull i omtrent alt hun har tatt i, blir det vanskelig å stå på sidelinja og se på at poden kanskje ikke kommer først i potetløpet i barnehagen? Marit ler sildrende. Blir litt varm om kinnene.

– Ja, det blir jo spennende å se, da. Hvordan jeg takler det. Haha. Når jeg skal følge med Marius på fotballbanen eller i løypa.

– Så det blir ski på ham?

– Det blir ski.

Hun legger til:

– Jeg skal selvsagt ikke pushe, og han skal få velge selv, sånn som jeg fikk. Men han skal nok bli med på skitreninger, ja.

Men hva om sønnen til to skiess heller vil dra på «The Gathering» i Vikingskipet på Hamar og spille dataspill hele påsken? Hva om eplet faller langt fra stammen og regelrett triller av gårde?

– Vi kan påvirke noe, men vi vil jo at barna skal velge det de har lyst til. Og om det er det han vil, så skal han få det. Vi skal i hvert fall kjøre ham til Hamar.

MARIT BJØRGEN ÅRETS KVINNE I KK 2018: Se flere av de fantastiske bildene av Marit Bjørgen i KK nr 26, i salg fra 21. desember. FOTO: Astrid Waller/KK
MARIT BJØRGEN ÅRETS KVINNE I KK 2018: Se flere av de fantastiske bildene av Marit Bjørgen i KK nr 26, i salg fra 21. desember. FOTO: Astrid Waller/KK Vis mer

Marius på skitur med mamma

Når den første snøen faller over huset deres i Holmenkollen i årene framover, da vet Marit Bjørgen hvor hun blir å finne. Ikke på trening i kondomdress sammen med Olympiatoppen. Ikke susende på ski innover Nordmarka før barne-tv. Heller ikke på et fly på vei mot Oberstdorf.

For når snøen endelig legger seg i Holmenkollen, da er det en som venter på henne, ute i yttergangen: Marius, som har kledd på seg de røde og blå skiklærne helt selv, og som står klar på parketten med et par gule og svarte sprintski i minste størrelse på beina.

Marit lyser opp og smilet hennes røper egentlig alt:

– Jeg gleder meg sånn til å gå på ski sammen med Marius. Da skal vi ta oss små turer i lysløypa sammen, bare han og jeg. Jeg sa det til ham da jeg hadde lagt opp: «Til vinteren, da skal mamma gå på ski sammen med Marius».

HØR OGSÅ: KK-poddens julekavalkade med alle høsten høydepunkter

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: