Eva Weel Skram:

– Jeg vet jo at det er vanlig å miste tidlig i svangerskapet

Det var bare fem minutter til hun skulle gå ut på scenen da Eva Weel Skram merket at noe var galt.

– Dette året har virkelig gitt meg perspektiv, sier Eva Weel Skram. Kjole fra By Timo og ringer fra Hasla og Enamel. FOTO: Astrid Waller
– Dette året har virkelig gitt meg perspektiv, sier Eva Weel Skram. Kjole fra By Timo og ringer fra Hasla og Enamel. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Eva Weel Skram (35)

Artist og låtskriver
Gift med Thomas Stenersen, som er produsent og gitarist. Sammen har de sønnen William (4).
Bor på Grefsen i Oslo.
Aktuell med sitt nye album «Sleppe tak» og konserter i store deler av landet.

Eva Weel Skram står i garderoben. Om bare noen få minutter skal hun på scenen for å skape jule­stemning et sted på Østlandet. Sammenlagt har hun og mannen Thomas holdt 39 julekonserter i 2020, mange av dem med en søt hemmelighet om bord: livet som vokser i Eva. Det tok tid å bestemme seg for et barn til. De var jo så glade for William. Og dessuten, siden de ble foreldre, har de turnert med over 100 konserter i året. Har de egentlig samvittighet til å få et barn til? Til slutt bestemte de seg. For tenk så fint å kunne gi William et søsken! Og han lider jo ingen nød, omgitt av tre sett besteforeldre som han er.

Eva hører det koronatilpassede publikumet begynne å ta plass ute i salen. Den vinterhvite jumpsuiten ­sitter pent og gir akkurat passelig juleassosia­sjoner. Det er da det skjer. Livet. Det lille hemmelige. Hun kjenner det forlate henne. Som en langtrukken dråpe.

– Det var bare fem minutter igjen til konsertstart da jeg merket at noe var galt. Jeg sprang på do og puttet papir i trusa, og håpet det skulle gå over. Så gikk jeg på ­scenen og lot som ingenting.

– Under koronaen har vi iblant, på grunn av restriksjonene, hatt færre i salen enn vi ellers har på en fest hjemme i stua. Men vi er jo vant til det intime formatet, så det har vært kjempegøy, sier Eva. Kjole fra Notes du Nord og øredobber fra H&M. FOTO: Astrid Waller
– Under koronaen har vi iblant, på grunn av restriksjonene, hatt færre i salen enn vi ellers har på en fest hjemme i stua. Men vi er jo vant til det intime formatet, så det har vært kjempegøy, sier Eva. Kjole fra Notes du Nord og øredobber fra H&M. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Totalt var jeg gravid tre ganger i 2020

Eva Weel Skram snakker på mykt sogne­mål. Fra under skipperlue-bremmen stikker korallfargede lokker, og blikket står i sjøgrønn kontrast til managementets urbane møterom. Hun er kommet ned fra studioet i etasjen over, der hun og mannen Thomas Stenersen legger siste hånd på verket på den nye platen «Sleppe Tak». Hun møter KK med et «hjertelig takk for sist». Etter at vi intervjuet henne i 2018, fikk Eva et hav av meldinger fra ­andre som også hadde opplevd utestengelse, mobbing eller spiseforstyrrelser.

Men nå møtes vi for å snakke om noe annet. I koronaens tidsalder skal vi ta oss gjennom et 2020 som har krevd mer enn bare på koronamåten. Eva forteller om håpet som hadde begynt å spire i henne og Thomas. Kanskje ville det gå bra denne gang?

Totalt var jeg gravid tre ganger i 2020. Det verste var da jeg mistet under juleturneen, mens jeg sto på scenen. Det tok tre dager og fem konserter før det var over. Det var veldig vanskelig å stå der og skulle spre juleglede og framstå så lykkelig når jeg egentlig ikke visste hva som skjedde inni meg, og om jeg hadde mistet eller ikke. Da det endelig var over, kunne jeg gå videre. Da var jeg glad for at jeg var på turné og ikke hadde tid til å sitte hjemme og tenke mer over det som var skjedd, forteller Eva.

– Jeg har skrevet en sang om det på den nye platen: «Danse med ein skygge». Vil du høre?

Stemmen hennes smyger seg over høyttaleren:

Her e alt øde
sei, kan du sjå det?
no e vi her igjen

... synger Eva med den klare, vare stemmen som har vært hennes varemerke siden hun slo gjennom i «Idol» i 2005:

du blei ein dråpe
og eg mista håpet
e redd det skjer igjen …

– Jeg har skrevet teksten så det høres ut som et brudd. Om det å miste noe, og gi seg selv en liten stund til å sveve i det vonde, før en kan samle seg og gå videre. Og at forhåpent­ligvis en dag vil alt bli bedre. Men jeg ble veldig lei meg. Jeg vet jo at det er vanlig å miste tidlig i svangerskapet, men jeg hadde kanskje ikke trodd det skulle skje tre ganger på rad.

Eva og Thomas eier rettighetene til platene sine. Det de tjener fra Spotify, kan de derfor bruke til å investere i neste plate, forteller Eva. Bluse og skjørt fra Untold Stories og smykker fra Hasla. FOTO: Astrid Waller
Eva og Thomas eier rettighetene til platene sine. Det de tjener fra Spotify, kan de derfor bruke til å investere i neste plate, forteller Eva. Bluse og skjørt fra Untold Stories og smykker fra Hasla. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Min mest personlige plate hittil

Eva ble født i Oslo i 1985. To år senere flyttet familien til Sogndal. Mamma var helsesøster og pappa lektor, og vesle Eva var ikke redd for å dele sin kunnskap med omgivelsene, verken om menneskelig anatomi eller om følelser.

Jeg var et overstimulert barn som kunne alle versene av «Den uheldige mannen» da jeg var to og et halvt år, forteller Eva.

Sist KK møtte henne til portrettintervju, fortalte Eva om tunge år på skolen og mobbing. Hun mintes jenta som pekte på henne da de skulle velge lag i bursdagsselskapet: «Jeg får vel ta hun feite grisen der, da.» Kommentaren skulle bli starten på år med bulimi, en sykdom Eva lenge greide å skjule for foreldrene da hun flyttet på hybel som 15-åring. Livet på musikklinja på Sandane ble en nøye planlagt runddans av hva hun skulle spise – og når hun skulle kaste det opp. Da mamma til slutt skjønte hva som var fatt, tok hun datteren med på kontoret og viste henne bilder av råtnende tenner og dårlige helseutsikter. Skremselen åpnet Evas øyne til en viss grad, men det skulle ta mange år og flere tilbakefall før hun ble kvitt skyldfølelsen og selvforakten for å spise.

Men derimellom skulle noe skinnende ta form. Etter at 19 år gamle Eva hadde danket ut tusenvis av konkurrenter, gikk ferden til «Idol»-finalerundene i Oslo. Som nykronet sjetteplassholder, nå med stjernestatus, bar det ut på turné. Og det var nå Evas liv virkelig begynte å tindre. For sang­stjerner kommer, og kanskje går de. Men kjærligheten, den består.

Thomas var innleid gitarist. Gjennom fergekøer og fjelloverganger landet rundt befant Eva seg plutselig i en forelskelsesrus hun aldri trodde skulle ta slutt.

– Thomas og jeg var stormforelsket, og jeg har lest at den intense kjærlighetsrusen vanligvis bare varer i ett til to år, men fem–seks år senere var vi like forelsket. Jeg gikk liksom og ventet på at det skulle gå over, men det gjorde ikke det.

Etter bare tre måneder forlovet paret seg. Tre år senere var de gift. Siden da har de to hatt sammenhengende suksess med musikken de lager sammen.

Det nye albumet heter «Sleppe tak». Tittelen kom til Eva da hun sto i skobutikken. Høsten var her, med parkdress og ruskevær, og det gjaldt å få i hus alt barnehagen trengte. Nå satt William der og dinglet med beina og ble tatt mål av.

– Plutselig så jeg at han hadde bikket størrelse 30, og jeg tenkte «Er det mulig! Jeg er jo størrelse 37, og han er bare fire og et halvt år?» Jeg gikk grinende ut fra skobutikken og rett hjem og skrev tittelsporet til plata, «Sleppe tak». Den handler om livets sirkel.

Hun spiller en strofe:

Eg skulle berre
kjøpe nye sko
Men brått så va han storleik trettito
å kor eg grua meg til
han blir stor.

– Først nå forstår jeg pappa, som begynte å gråte da jeg skulle gifte meg som 22-åring, sier Eva. Snekkerbukse fra One&Other, bluse fra Munthe og sandaler fra Zara. FOTO: Astrid Waller
– Først nå forstår jeg pappa, som begynte å gråte da jeg skulle gifte meg som 22-åring, sier Eva. Snekkerbukse fra One&Other, bluse fra Munthe og sandaler fra Zara. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Låten er til William, men også til foreldrene hennes, forteller Eva. For først nå, etter at hun selv ble mor, forstår hun den ubetingede kjærligheten deres.

– Kjærligheten deres til meg er jo den samme som jeg føler for William. Sorgen de følte da jeg ble stor, er den samme jeg føler for William. Når man får barn, skjønner man hva foreldrene har gått gjennom. Først nå forstår jeg pappa, som begynte å gråte da jeg skulle gifte meg som 22-åring, og så på meg og sa: «Du er jo bare den lille jenta mi!»

Hun smiler, med blanke øyne:

Nå forstår jeg hva foreldrene mine følte da jeg flyttet hjemmefra som 15-åring. Jeg har jo vært sammen med William en tredjedel av den tida allerede. Nå skjønner jeg hvorfor de var så knust da jeg dro. Det tok meg 20 år å forstå.

Hun spiller siste verset, der hun ser for seg moren ­eller ­faren på eldrehjem, og hun og William er på besøk:

No er det vi som syng for deg
nett som når du sang for meg
og altfor snart e den her visa slutt
men vi skal være her til du fær ut

– Dette er min mest personlige plate hittil, og jeg har også måttet gi litt slipp på meg selv. Det er tungt å tenke på at mamma og pappa kan dø. Jeg spør meg: «Var jeg oppmerksom nok da de mistet foreldrene sine?» Farmor ble gammel og var 97 da hun døde, men det var jo mødrene deres.

KK4 er i salg fra fredag 12. februar.
KK4 er i salg fra fredag 12. februar. Vis mer

– Jeg har alltid levd meg veldig inn i andres elendighet

Eva forteller om støttende foreldre, og at 2020 har vært en vekker for mange når det kommer til hva vi bruker tida vår på. Også henne selv.

– Det er ingen på dødsleiet som skulle ønsket at de hadde jobbet mer. Alle sier de ville brukt mer tid med familie og venner. Og det har vært tungt for mange at vi har måttet distansere oss fra familien.

– Det er kanskje ikke alle som er like heldig med foreldrene som deg?

– Nei, dessverre sier Eva med ettertrykk.

– Jeg har ofte kontakt med publikum, på Instagram eller ved scenen etter en konsert, og det er mange som ikke har hatt det så lett i oppveksten. En av låtene på den nye plata ble til etter en lang samtale med ei som ofte kommer på konsertene mine. Hun hadde det veldig tungt, og jeg visste liksom ikke helt hva jeg skulle si, så jeg dro rett hjem og skrev «Kom igjen» og sendte den til henne. Noen dager etter fikk jeg en sms med bilde av at hun hadde tatovert inn ord fra teksten.

Fra høyttaleren klinger det:

Du såg rett på meg
blikket sto i brann
Heilt aleine
Du holdt di eiga hand
Gøymer deg i mørket
Idet dagen går mot kveld
Men du skal vite
at eg ser deg likevel

– Vi har fortsatt en del kontakt, og det går bedre med henne nå. Hun skal faktisk gi ut en diktsamling, med tittel fra teksten min. Det synes jeg er innmari fint.

– Er det en fare for å bli litt tungsindig av å ha så tett kontakt med publikumet ditt?

Eva nikker:

– Det kom til et punkt der jeg kjente at jeg måtte koble litt fra, men stort sett er det jo folk som tar kontakt nettopp fordi en låt har berørt dem, og for meg som låtskriver er det veldig stort. Jeg prøver å svare så mange jeg kan uten å gi for mye av meg selv, men noen ganger dukker det opp mennesker som beveger meg veldig, som hun jenta, og da klarer jeg ikke å la være å la det bli personlig.

Da Eva var liten, hørte hun Halvdan Sivertsens låt «Tom, snart 10», om utstøtte Tom som prøver å se lyst på det, selv om han har det vanskelig hjemme. Så sterkt inntrykk gjorde teksten at Eva sendte et fanbrev til Sivertsen med tegning, og fikk svar på brevpapir med platecoverlogo. Nå har hun spilt inn en ny versjon av låten og tatt den med på plata.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg har alltid levd meg veldig inn i andres elendighet. Mulig det er låtskriveren i meg. Jeg liker å hjelpe, men det gir meg også en mulighet til å stenge mine egne ting ute. Det er jo ikke sånn at jeg er noen Mor Teresa akkurat.

– Er du muligens avhengig av en viss dose …?

– Melankoli? Ja, jeg tror det. En del av meg har liksom alltid hatt en plass reservert for å være trist. Så nå som jeg har det så bra, har jeg rom for andres problemer. Men det er viktig å kunne zoome ut til tider, for å se det store bildet. Selv om jeg har vært litt trist innimellom, er det stor forskjell på det, og på virkelig å ha det vanskelig.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun forteller om reisen til Rwanda med Plan Norge i 2019, der hun besøkte fadderbarnet sitt Queen.

– Hun er like gammel som William, og moren hennes spurte om å få se bilder av William. Jeg prøvde å velge bilder som ikke viste overflod, men selv et bilde av William alene i snøen viste jo en sunn og lykkelig gutt, med rene, varme klær og røde roser i kinnene. Da så moren på meg og sa: «You have such a good life.» Det er noe jeg ofte tenker ­tilbake på, som har gitt meg perspektiv.

Noe av det første Eva gjør når hun kommer inn i et rom, er å begynne å kartlegge andres liv.

Folk er vant til at jeg spør og graver, men jeg gjør det ofte fordi jeg er så redd for at det skal bli stille i rommet.

– Hvorfor er du redd for det?

– Jeg blir stresset og får sosial angst av at det blir stille. Så lenge noen andre styrer samtalen, kan jeg lene meg tilbake. Men i året jeg var taus, lærte jeg å trekke meg mer tilbake.

– Jeg kan tilgi det meste, men ikke utroskap

Eva forteller om polypper på stemmebåndet i 2017, noe som gjorde at hun ikke torde snakke på et helt år, og kun kommu­n­iserte med Thomas på post it-lapper og hvisket til William.

– Jeg så jo at folk klarte seg fint uten at jeg alltid måte styre samtalen. Haha. Så nå har jeg funnet en balanse i det.

Et intervju med Eva er å lytte seg gjennom låtene hennes. Gjennom livet hennes. På mange av spørsmålene ligger svaret i en låt. Hun forteller om marerittet her om dagen:

Thomas og jeg er i en fase der venner går fra hverandre. Vi har vært sammen i 16 år, og jeg drømte at det var vi som gikk fra hverandre. Jeg våknet helt fra meg, og pustet lettet ut da jeg så at Thomas lå ved siden av meg. Låten «Ustoppelig» handler om Thomas og meg og om hvor ustoppelige vi var da vi møttes.

Eva trykker på play:

Regnet pøste ned
men vi satt i ly frå det
og når du såg på meg
eg tenkte eg får aldri nok av deg
ååååå men kor blei vi av?
ååååå dei vi var …

– Jeg hadde sett på tv-serien «Normal People» og kjente meg så igjen i den stormende forelskelsen til paret. Jeg fikk en liten kjærlighetssorg, for Thomas og jeg er jo ikke sånn lenger. Men så roet jeg meg ned. Nå er vi på et helt annet sted i livet. Og selv om ikke vi kliner like mye som før, er kjærligheten vår i en helt annen liga nå. Tenk så mye gøy vi har opplevd i løpet av 16 år. Vi deler mesteparten av tida vår sammen, og får oppleve veldig mye som styrker forholdet vårt. Da tåler vi at det stormer iblant, synes jeg.

Det hender at det går en kule varmt i huset på Grefsen. Mest fra Evas side. Evnen til en god krangel er noe hun har med seg hjemmefra.

– Mine foreldre har alltid kranglet, og det har alltid løst seg. Første gang Thomas hørte meg krangle med mamma og pappa, var han overbevist om at jeg aldri kom til å snakke med dem igjen.

Hun har lest at det finnes fem ulike typer kjærlighetsspråk: tid, gaver, ord, tjenester eller ­fysisk nærhet. Og at man ofte viser sitt eget kjærlighetsspråk til den andre, altså at man gir det man selv ønsker å få. På spørsmål om hva som er hennes kjærlighetsspråk, svarer Eva:

– Før var det nok ord. Foreldrene mine har alltid gitt meg anerkjennende ord. De ville bygge meg opp siden jeg hadde det vanskelig på skolen og ikke likte meg selv. Men nå må det være ekte for at det skal treffe. Da er det mye koseligere når noen gjør noe. Thomas og jeg gir ikke hverandre gaver, men på morsdagen hadde han laget frokost, der egget var helt perfekt, akkurat riktig mengde melk i kaffen og en kule Ferrero Rocher, som er yndlingssjokoladen min. Han hadde sett alt jeg likte. Det betydde mye mer enn en gave.

Hun smiler:

– William hadde valgt en kopp med «Mamma» på. Det var helt fantastisk.

Om ett år begynner William på skolen. Har hun gjort seg noen tanker om det, hun som selv opplevde mobbing og utestengelse?

– Jeg tenker allerede altfor mye på det! utbryter Eva, og forteller om koronagrupper og hvor oppmerksom hun er på om noen faller utenfor.

– William er veldig inkluderende og glad, og han skal ­begynne på vanlig skole. Om det ikke skulle gå, får vi heller bytte, det som foreldrene mine ikke hadde mulighet til. Men det hadde nok gått bedre med meg om jeg hadde gitt mer f… Jeg prøver å ruste William ved å lære ham å la noe fare.

– Mener du at du selv kunne vært flinkere til det?

– Ja, det tror jeg. Jeg er blitt flinkere til ikke å ta meg nær av ting. Ikke at jeg skal legge skylden for mobbingen på meg selv. Men i dag ser jeg at folk kan ha hatt en dårlig dag. Jeg ser bedre hvorfor folk gjør eller sier noe som kan såre. Det tar jeg med meg inn i parforholdet også. Noen dager har jeg piggene ut og kicker på alt Thomas sier, men så skjønner jeg at det kanskje er fordi han har sovet dårlig.

I sånne situasjoner, hvordan har Eva det med å si unnskyld?

– Det er det letteste! Thomas sier at han aldri har møtt en som sier unnskyld så fort. Men så har han kanskje heller aldri møtt noen som har rasert huset så fort, heller. Haha. Ja, ikke i fysisk forstand, altså.

Hun utdyper:

– I starten, om jeg ikke fikk unnskyldningen akseptert med en gang, kunne jeg bli sint på nytt. Nå er jeg blitt flinkere til ikke å si ting jeg ikke mener. Og jeg har lært at Thomas trenger 20 minutter på å omstarte, men etterpå kan jeg stole på at det er greit. Du kan ikke si at du tilgir uten å mene det.

– Hva med deg, er det noe du ikke kan tilgi?

– Jeg kan tilgi det meste, men ikke utroskap. Så usikker som jeg til tider har vært, ville utroskap rokket ved den jeg er. Jeg ville aldri tort å være trygg på den andre igjen.

Hun mener at det er viktig å jobbe med forholdet underveis. Man må se på det som en ferskvare og ligge i forkant:

– Thomas og jeg fikk en følelse av å være på vei inn i et kjipt spor i mars–april, som sikkert mange andre da vi både skulle drive barnehage og jobbe samtidig. Jeg merket plutselig at jeg glemte litt å være vennlig og hyggelig. Så gjorde jeg noen endringer. Istedenfor å begynne dagen med å hakke ­laget jeg en kopp kaffe til ham og begynte dagen med et smil og en klem. Og automatisk gjorde han det samme for meg neste dag. Kommunikasjon er så viktig, både ord og det vi viser med kroppsspråket.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg er så takknemlig for livet jeg lever

Når Eva og Thomas spiller, er William enten hos ett av sine tre besteforeldre, eller han er med. Eva husker utekonserten i Langesund da William og barnevakten kunne se dem fra backstagevinduet:

– Midt under en låt hørte vi William rope fra vinduet: «Hei, mamma! Hei, pappa!» Hele publikum snudde seg.

Eva forteller at hun og Thomas gleder seg over valget de har tatt, om å få et barn til, selv om det ikke finnes noen garantier.

– Det får ta den tida det tar. Uansett har vi jo William, så det er bare en bonus om det skjer. Og om det ikke skjer, så er det nok en mening med det også.

Med 2020 som et tilbakelagt kapittel sitter Eva allerede klar med notisblokka for å skrive flere sanger. Om livets ­fasetter, skinnende som sprukne.

– Jeg vet hvor hardt jeg har jobbet med meg selv for å være lykkelig. I dag er jeg flinkere til å være trist med en tidsfrist. Ok, så er alt litt dritt nå, men i morgen må jeg ­faktisk stå opp! Jeg har folk å ta meg av, fine folk som er glad i meg, og jeg i dem, så det er ingen grunn til å deppe.

Hun smiler.

– Nei, dette året har virkelig gitt meg perspektiv, og jeg er så takknemlig for livet jeg lever.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer