FARGEGLAD: – I mange år etter ulykken kledde jeg meg bare i svart. En dag jeg så på gamle bilder der jeg hadde på meg en fargeglad kjole, sa jeg: «Hva er det jeg har på meg!» Mamma sa: «Det er jo sånn du egentlig er, Lill.»   Foto: Charlotte Wiig
FARGEGLAD: – I mange år etter ulykken kledde jeg meg bare i svart. En dag jeg så på gamle bilder der jeg hadde på meg en fargeglad kjole, sa jeg: «Hva er det jeg har på meg!» Mamma sa: «Det er jo sånn du egentlig er, Lill.» Foto: Charlotte WiigVis mer

å Miste Et Barn

- Jeg vil alltid være mamma til ei lita jente

For 14 år siden så Lill Gjerstad datteren Aurora (2) bli drept i en traktorulykke. Sjåføren var Lills egen far.

- Jeg tenker på Aurora hver dag, forteller Lill Victoria Gjerstad Anderson. Hun smiler mot bildet over sofaen. Av en ett år gammel jente med lyse krøller og et forsiktig smil. 

– Hva skulle hun vært i dag? Hva ville hun likt? Hvordan ville hun sett ut? Da sønnen vår skulle på 10.-klasseball og jeg så de unge jentene som hadde pyntet seg, tenkte jeg på Aurora. På hva slags kjole hun ville ha valgt. Hvor fin hun ville vært. 

16. desember 2001. Tredje søndag i advent. Lette gjøremål. Pynte litt til jul? Sette en brøddeig? Etterpå skal de tenne adventslys. For lengsel, håp og glede. Lill kler på Aurora, sin lille toåring. Ikke for mye, for været er deilig. Snart ser hun de lyse krøllene vippe baki nakken under luekanten, på vei ut i solen. Datteren som tusler på små føtter etter pappa Kent. Hun liker å gjøre det. Holde seg nært. Bestefar er på traktoren. Kjører fram høy til hestene. Lill er inne, i huset som Kent har bygd med egne hender. Lill og Kent, ungdomskjærestene som kjørte Cadillac kabriolet til bryllupet og ble velsignet med de to barna de hadde håpet på. Som til og med har overskudd til et fosterbarn. Ute på tunet, storebror Aleksander på fem år, og Aurora, med blå øyne. Store og runde over alt som vinteren har med seg. At hun skulle være så heldig, Lill. Å få alt dette.

LES OGSÅ: Astrid mistet to barn i en bilulykke

Et blikk ut kjøkkenvinduet. Traktoren med grove hjul på grusveien. Aurora som stabber seg opp av grøfta. Det lille sekundet. Hvor alt snur, og ingenting kan gjøres, og ingen kan klandres. Lill ser det. Forhjulet. Bakhjulet. Og barnet hennes. Aurora. Et lite menneske som
ikke lenger er. 

– Først skrek jeg og tenkte at det kan bare ikke skje. Så ble jeg livredd og hadde et håp om at det hadde gått bra. Jeg løp ut, men visste at hun var død. 

AURORA: Her er hun ett år gammel.  Foto: Privat
AURORA: Her er hun ett år gammel. Foto: Privat Vis mer

Lills blikk er blått. Som Auroras. Klart, som de lyse fargene hun endelig har begynt å bruke, etter fjorten år i svart.

Kommer ikke tilbake

– Alle de lette tingene forsvant da vi mistet Aurora, fra da av kunne alt skje. Vi var hjemme, der vi skulle være trygge. Etter det var det ikke noe som var lett lenger. 

Lill byr på kaffe og smørbrød. «Love» står det stablet i bokstaver på en hylle. En engel har landet på liftgardinene. Og over sofaen, tre store bilder av barna hennes fra da de var ett år. Aleksander, Wyn Elias – og Aurora. 

– Hun var så rolig og finlemmet, med lette krøller. Når jeg ser på guttene i dag, hender det at jeg tenker: «Det der kunne Aurora også ha gjort».  

Lill forteller om ulykken. Hvordan hun ble den som tok seg av de andre. Som ropte at dette måtte ikke storebror Aleksander se. Som ringte 113 og sa at Aurora var død, men at de måtte komme likevel. Som var der da ambulansepersonalet bar den lille kroppen inn på stua. 

– De hadde kledd på henne en rød strømpebukse og genser og la henne på sofaen. 
Lill nikker. Mot enden av skinnsofaen. Puten der datteren før hoppet opp og ned. Nå lå hun her. I en rød strømpebukse. Ansiktet hadde de dekket til. Hvor lenge var puten varm? Hvor lenge varte avtrykket? Kanskje helt til Aurora var reist med ambulansen samme dag, for obduksjon. Og hun, mamma Lill, satt igjen, ved datterens siste leie. Ved en pute, lun, som etter en formiddagslur, der barnet har våknet, gnidd seg i øynene og på stutte toåringsbein krabbet ut. Men Aurora skulle ikke komme tilbake. 

LES OGSÅ: På ett år mistet Therese moren, søsteren, farfaren og onkelen

– Der hun lå siste gang, der satte jeg meg og skrev. Det ble et sted jeg kunne skrive ned tankene mine, forteller Lill.

Hver dag skrev hun. Ord hun leste opp for Kent om kvelden når hun ikke fikk sove. Ord om savnet, skylden og angsten. Og om bildet av traktoren og Aurora, som aldri syntes å ville forlate henne. Ord som senere skulle bli til blogg og bok, men som nå kun var et redskap for å klare livet. 

– Skrivingen er der jeg har hentet krefter. Det var min eneste måte å greie å snakke om at vi hadde mistet Aurora. Det første jeg skrev, var et dikt. Jeg ville lage en hilsen til Aurora og lese i begravelsen. 

20 desember 2001. En bitte liten kiste i en stor kirke. Solisten sang «So ro lille mann» og «Sov godt min lille skatt», nattasangene Lill brukte å synge for Aurora. Og som hun aldri siden orket å synge igjen. 

– Begravelsen kan jeg se helt fra utsiden. Jeg vet at jeg var framme ved kisten og leste opp fra sløyfen på kransen. Og at Aleksander rakk opp hånda og gikk fram og ba om å få si noe til søsteren. Jeg fikk det ikke med meg, men jeg har fått høre etterpå hva han sa: «Vi sees i himmelen.» 

Diktet. Lill greide ikke å framføre det. Men første juledag sto det på trykk i avisen:

Mamma vil aldri deg glemme
var du for god for denne jord?
En engel jeg fikk bære frem,
så liten, men likevel ubeskrivelig stor. 

Lill gråter ikke når hun snakker om Aurora. I hvert fall ikke like ofte. 14 år har det tatt henne, å bli en som ligner den hun var før ulykken. Til å greie å unne seg noe uten det straffende mørket: Du fortjener ikke noe godt. Du som ikke kunne passe på.

– Når du sørger så mye, er du nær ved å være gal. Jeg fikk god hjelp av en psykolog, og vi hadde et kriseteam som rykket inn. Men jeg ble jo gravid en måned etter at vi mistet Aurora, så det ble en utsatt sorg. Under hele svangerskapet var jeg sikker på at det skulle gå galt. 

IKKE SÅ OFTE PÅ GRAVEN: – Jeg er ikke så ofte på Auroras grav. Jeg har ikke hatt noen følelse av at det er der hun er, sier Lill Gjerstad.  Foto: Charlotte Wiig
IKKE SÅ OFTE PÅ GRAVEN: – Jeg er ikke så ofte på Auroras grav. Jeg har ikke hatt noen følelse av at det er der hun er, sier Lill Gjerstad. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: Pia-Camilla skulle bare bade med mannen sin. Sekunder etter skjedde det fatale

Mistet kontrollen over følelsene

Mindre enn ett år etter at Aurora døde, ble Lill mor på nytt. Hun så søskenlikheten. Og måtte beskytte. Ville aldri orke å miste igjen. Konstant beredskap. Hønemor. Hønsehauk. Skvatt til ved den miste lyd. Uro over forandringer. Sønnen fikk navnet Elias. Helt til Lill leste et dikt. Mormoren hadde også mistet et barn, og Lills onkel hadde skrevet diktet om sin sørgende mor:

Hun satt ofte og tenkte på gutten, når solen seg senket mot kveld. Hun kunne våkne midt på natten, og hviske hans navn for seg selv. Han forlot henne aldri den lille, hun gjemte han dypt i sitt sinn. Av og til syntes hun at han ropte, og lo gjennom vårluftens vind.

– Slik onkel så mormor, var akkurat sånn jeg følte meg, forteller Lill.

– Gutten het Wyn Terje, uten at jeg vet hvor mormor hentet navnet fra. Etterpå gikk jeg hjem til Kent og sa: Han heter ikke Elias. Han heter Wyn Elias. «Ja vel», sa Kent. 

Reaksjonen på Auroras død fikk Lill først da Wyn var blitt ti måneder. Knust selvfølelse, angst, migrene, katastrofe­tanker. Gråt slik som menn gråter. Store følelser ute av kontroll. 

– Da vi mistet Aurora, skulle jeg bli den sterkeste kvinnen som fantes. Jeg skulle hjelpe alle som trengte det – det skulle være det gode som kom ut av det. Istedenfor ble jeg livredd, hjelpeløs og raste sammen. 

Jo da, hun sto opp om morgenen. Hadde tross alt to barn. Men drakk hun kaffe med søstrene, satt hun fjern og tenkte at hele verden kunne se hvilken dårlig mor hun var. At alt hun sa og gjorde, ble satt i sammenheng med ulykken. Gjennom sorggruppen «Vi som har et barn for lite» ble hun anbefalt å søke familieopphold på Modum Bad. Lill smiler. Sammenligner de tre månedene på rehabilitering som en «leirskole for hele familien». 

– Jeg var livredd de første dagene og tenkte: Hvordan skal jeg få igjen selvtilliten som mamma? Jeg følte at jeg overbeskyttet Aleksander og fulgte etter ham på alle aktiviteter, men da vi kom til Modum, spurte de ham: «Hvorfor er du her?», og han svarte: «Fordi mamma bare ligger på sofaen.» Den sved. 

Hvordan går man videre som par når man har mistet et barn? Hvordan styrker man båndene i stedet for å slite dem i stykker?

– Med en gang etter ulykken sa Kent: «Dette må vi klare sammen, Lill» De ordene betydde så mye for meg. 

Lill forteller at de hver for seg har måttet finne en mening med å komme seg videre. 

– Vi kan ikke dele med hverandre hvordan vi håndterer sorgen, for vi får ingen svar. Men
Kent er veldig tålmodig. Og en flink husfar i tillegg, og har tatt i et tak når jeg har ligget på sofaen.

Hun smiler.  

– Og han er så stolt av meg nå. Han tåler at jeg har reist meg igjen også. 
I perioder fikk hun hjelp av antidepressiver, men etter hvert som hun skrev, begynte hun å trappe ned.

I fjor bestemte Lill seg for første gang å la noen andre enn Kent lese det hun hadde skrevet. Med god hjelp av Aleksander lagde hun bloggen «Etter natt kommer dag», og la ut alt hun hadde skrevet etter Auroras død.  

– Jeg brukte lang tid på å gå gjennom tekstene, og redigerte ingenting. Alt måtte være med for at folk skulle kjenne seg igjen. Det var tungt å lese gjennom, og jeg trengte nok de 14 årene for å bli klar.

EN LITEN ENGEL: Ei lta jente med lyse krøller og knallblå øyne. Foto: Privat
EN LITEN ENGEL: Ei lta jente med lyse krøller og knallblå øyne. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Fra vinduet så jeg et redningshelikopter som fløy inn i dalen. Da visste jeg at de skulle hente ham

Skrev som terapi

«Du er så sterk, Lill, og det du skriver, gir meg pågangsmot.» Leserne roste henne for åpenheten, og kimen ble sådd til en bok. I februar i år kom den ut. I tusen eksemplarer med lansering for 180 sambygdinger på samfunnshuset. Lill forteller om klemmer som ikke var medlidende eller stakkarslige. Om folk i bygda som kom bort. Følte at de ble bedre kjent med henne nå. 

– Det var som en klump ble borte inni meg. Jeg hadde jo følt at jeg ble satt i sammenheng med ulykken, uansett hva jeg gjorde. Mamma sa: «Det stråler av øynene til Lill i dag», og både hun og pappa var glad over å se hvor mye energi det ga meg. 

Lill smiler:– Gjennom å skrive føler jeg at jeg har funnet tilbake til den jeg var. At jeg har tatt vare på Aurora og familien min. Og om noen kan bruke det i faser av livet sitt, om det kan hjelpe noen, så er det verdt prosessen.

Lill jobber med psykisk utviklingshemmede. Da ulykken skjedde, jobbet hun i skolen og tok lærerutdannelse. På forelesningene i Halden hadde hun med seg Aurora, men etter ulykken ble det umulig å kjøre den samme strekningen – uten Aurora. Hun fortsatte i lærerjobben, men slet med tanken på at foreldre umulig kunne ha tillit til en som hadde mistet et barn. 

– På en kirkevandring med elever i første til fjerde trinn hadde mange hørt om ulykken. Barna gikk bort til graven til Aurora og spurte: «Hvor stor skulle hun vært nå?» Jeg svarte på det de lurte på, og det var en fin opplevelse. Men samtidig ble jeg engstelig. Hva tenkte foreldrene? Trodde de at det var jeg som hadde satt det i gang? 

Kunne hun gjort noe annerledes den førjulsdagen? Lill har spurt seg selv mange ganger.

– Jeg har slitt mye med selvfølelsen. For at jeg ikke passet bedre på. Jeg har følt at jeg frarøvet Aurora muligheten til livet. Til å bli en ung jente. Det har vært tungt å godta at livet ble sånn som det ble. Og at Aurora ikke fikk være en del av det. Men jeg har gjort det beste ut av det, og alt jeg har gjort, har jeg gjort for familien.

Faren, som satt bak rattet. Har hun noen gang klandret ham? 

– Nei, sier Lill og rister på hodet.

– Jeg så jo at det skjedde. Pappa kjørte ikke fort eller uforsvarlig eller noe. Jeg kan ikke klandre ham. Etter ulykken mistet vi ikke bare Aurora, vi har også fått en som skal sitte igjen med en enorm skyldfølelse. 

Hun forteller om en far som gikk fra å være trygg og sterk, til sårbar og hudløs.

– Da jeg skulle lansere boken, hadde han lyst til å bli med, men han visste ikke om han orket å bli der og møte mennesker etterpå. Men så ble han der til siste slutt. Folk kom bort til ham og sa: «Så tøff du er», og han kjente også at klemmene ikke var stakkarslige.  

Bildet da hun kikket ut av kjøkkenvinduet, blir hun noen gang kvitt det? Er det mulig å viske det ut? 

– Jeg kan fortsatt se det for meg like sterkt, sier Lill. – Men det tvinger seg ikke fram som det gjorde da jeg ville straffe meg selv. Og jeg er ikke så redd for det lenger.

Sist var for noen uker siden, da hun nesten hadde sovnet. Etter en lett og fin dag. Så, et mørkt blaff. 

– Jeg hadde fått mye oppmerksomhet og gitt ut bok. Og kanskje var jeg opptatt av hvordan jeg så ut på håret på et bilde? Plutselig kom det over meg, og jeg ble svett og uvel. Men det er veldig sjelden nå.

 IKKE SÅ REDD LENGER: Lill er mye tryggere nå enn før.  Foto: Charlotte Wiig
IKKE SÅ REDD LENGER: Lill er mye tryggere nå enn før. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg hadde fortsatt barna å leve for

Sakte tilbake til livet

Jentetur? En kveld ute, bare hun og Kent? Fram til for to år siden var det utenkelig. Alt kunne jo skje med barna da. Det snudde nesten umerkelig. En bedre natts søvn. Det ene glasset hun unte seg i venninnens 40-årsdag, etter å ha vært avholds i mange år. Nå ble hun til langt på natt. Uten mørket som sa at dette hadde hun ingen rett til. Så kom bilturen til Göteborg. To timers kjøring hjemmefra og én natt på hotell med venninner. Ikke noe stort steg for menneskeheten, men for Lill! I sommer reiser de til Syden. Lill, Kent og sønnene. 

– Tidligere har jeg vært redd for å glede meg, for noe kommer sikkert til å gå galt. Nå er halve moroa å glede seg. Når vi er på ferie, er vi mest lik den familien vi kunne vært. 

25. mars. Auroras bursdag. I år ville hun fylt 16. Kanskje spilt håndball, sagt «LOL» og «Skjer’a?» og sett iPhone-versjoner komme og gå. 

– Det er alltid verst noen dager før bursdagen, men så kommer den og er lik andre dager, sier Lill. – Vi tenner et lys her hjemme og drar til graven, og jeg har med roser. På steinen er det engler. Hun var jo slik av utseende, Aurora, som en engel. 

«Er det hun jenta di? Hun som døde?» spurte den vesle niesen her om dagen og pekte på bildet. «Ja», svarte Lill. Det er sånn hun ønsker det, at minnet skal leve videre.

Hvordan balanserer hun mellom å huske minnene og å leve i det som kunne vært? 

BOK TIL DETTEREN: «Etter natt kommer dag» av Lill Victoria Gjerstad Anderson (kr 349, Alpha Forlag).
BOK TIL DETTEREN: «Etter natt kommer dag» av Lill Victoria Gjerstad Anderson (kr 349, Alpha Forlag). Vis mer

– Jeg har vært opptatt av ikke å dyrke sorgen. Ikke å sammenligne de andre barna med henne. De skal ikke måtte leve opp til Auroras minne. 
Hun smiler.

– Av og til når guttene krangler, tenker jeg at Aurora hadde vært fin å ha hatt imellom. Hun hadde en sånn ro rundt seg og ville sikkert sagt: «Skjerp dere!» Men det er godt å ha kommet dit at jeg kan bruke kreftene på de to som er mine nå.

I dag kan det gå timer uten at hun sjekker mobiltelefonen. Når guttene ikke kommer hjem til avtalt tid, er hun ikke lenger overbevist om at det verste er skjedd. Tanken kan slå henne, men den tar ikke overhånd. På spørsmål om hvordan hun vil beskrive livet sitt nå, smiler Lill. Aurora-blått. 

– Jeg hadde ti år der jeg bare eksisterte. I dag tør jeg si meningen min og er ikke redd for å bli dømt for den i forhold til ulykken. Jeg har en god familie, venner og jobb. Nå er det godt å kjenne at jeg lever igjen. Nå har jeg så mye jeg må rekke. Så mye å ta igjen.
Hun titter bort på barnebildene på veggen. Over den tomme puten i sofaen: 

– Der er mine tre barn, sånn vil det alltid være. Jeg vil alltid være mamma til ei lita jente. Og jeg håper at jeg har Aurora med meg i det gode jeg gjør. At jeg på den måten kan ta vare på henne.

Lills far, hennes ektemann og sønnen Aleksander har lest og godkjent intervjuet.

Denne reportasjen er også publisert i KK nr 27, 2016

Spørsmål? Kontakt redaksjonen@kk.no 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: