Hjertetransplantasjon

– Jeg vil leve mens jeg lever!

Ann Christin ble mobbet i barndommen fordi hun var syk. Da hun fikk nytt hjerte som 14-åring, skulle problemene være over. Men også det nye hjertet sviktet.

– Jeg har sett døden i hvitøyet flere ganger. Jeg har vært der mange med nær døden-opplevelser har vært: Jeg har sett det sterke, varme og intense lyset som omsluttet meg, men så kom jeg tilbake til virkeligheten igjen. Da jeg kom til meg selv igjen, husker jeg at jeg tenkte; «brr, så kaldt det er». Der jeg kom fra, var det bare varme og gode følelser, sier Ann Christin ­Wilhelmsen (31) fra Trondheim. 

TILSYNELATENDE FRISK: Foreldrene hadde sine mistanker om at noe var galt med jenta deres, men legene fant ingenting.
TILSYNELATENDE FRISK: Foreldrene hadde sine mistanker om at noe var galt med jenta deres, men legene fant ingenting. Vis mer

Les også: – Jeg kunne umulig være verdt å elske


Hjerte som en mann
Det har gått over seks år siden den siste transplantasjonen, og Ann Christin ser uforskammet frisk ut. 

– Jeg har plager som ingen ser, og må resten av livet gå på medisiner som gir bivirkninger. Når folk ­klager over å måtte ta en paracet, tenker jeg: «Så heldige de er». 

Foreldrene Svein (64) og Anne Britt (57), og brødrene Christian (27) og Eirik (23) har vært viktige støttespillere hele livet. 

– Som barn sov Ann Christin unormalt mye. Det hun fikk i seg av mat, kom gjerne opp igjen. Ikke i form av gulp, men av oppkast som nærmest sprutet ut av munnen hennes, forteller Anne Britt. 

Flere ganger opplevde familien at Ann Christin ble blek, kald og tufs. De var hos mange leger, og flere barnespesialister, men ingen tok tegnene på alvor. 

– Årsaken var vel at blodprøvene var helt fine, at Ann Christin ofte hadde normal ansiktsfarge når vi var innom og heller ingen typiske smerter der og da.
 
Da familien omsider fikk datteren innlagt, lurte legene ved sykehuset på hvorfor de ikke hadde kommet før. Hjertet til Ann ­Christin var på størrelse med hjertet til en mann på 90 kilo. 

– Da vi fikk det spørsmålet, «klikket» det for meg, sier Svein. 

– Jeg har tenkt mye på hva utfallet hadde vært hvis legene hadde tatt oss på alvor før. Kanskje ville jenta vår kunne beholdt sitt eget hjerte, sier Anne Britt. 

TETT SØSKENFORHOLD: To lettede småbrødre, Eirik (t.v.) og Christian, etter Ann Christins første hjertetransplantasjon.
TETT SØSKENFORHOLD: To lettede småbrødre, Eirik (t.v.) og Christian, etter Ann Christins første hjertetransplantasjon. Vis mer

Les også: – Det er et under at jeg lever


Grov mobbing
På sykehuset viste det seg at det var lekkasje i den ­venstre hjerteklaffen, ­mellom hjertekammer og forkammer. Da hun kom hjem etter tre måneder, satt hun i rullestol. Legene mente at det var best at hun fikk hvile så mye som mulig, samtidig som det var viktig at hun rørte på seg for å holde andre organer i gang uten å belaste hjertet for mye. 

– Jeg var mye borte fra skolen, blant annet fordi jeg var ­plaget av migrene. Det var vanskelig å forutsi hvordan skoledagen kom til å bli. På barneskolen ble det ­skaffet en madrass til meg. Den ble, i mangel av et annet sted, plassert på røykerommet. Poenget var at jeg heller kunne benytte meg av den enn å gå hjem hver gang jeg ble dårlig, sier Ann Christin. 

Enkelte av medelevene mobbet henne grovt over flere år. Fordi hun fikk taxi til skolen, fordi hun satt i rullestol, fordi hun kunne sitte inne når det var kaldt, fordi hun var ­skolelys og fordi foreldrene presset skolen til å anskaffe en heis. 

– Det var en tøff tid. I bursdager ble jeg gjerne utestengt fordi jeg ikke var en del av gjengen. Det ble lagt lapper i postkassa hvor de kalte meg «hemma», og det var bilder som skulle forestille meg uten bein. De gjorde alt for å gjøre hverdagen vanskelig for meg. Jeg hadde få ­venner, bortsett fra min gode venn Thomas, som er som en bauta for meg. 

FORELDRE: – Dere har vært mine viktigste støttespillere, sier Ann Christin til mamma Anne Britt og pappa Svein.
FORELDRE: – Dere har vært mine viktigste støttespillere, sier Ann Christin til mamma Anne Britt og pappa Svein. Vis mer

Les også: – Jeg har forsonet meg med sykdommen


Redd for å dø
Sommeren 1996: Ann Christin sto foran sin første hjerteoperasjon, hvor de skulle prøve å sy igjen lekka­sjen. Men kardiologen var redd for at hun ikke vil leve lenge uten et helt nytt hjerte. En måned etter operasjonen er hun medtatt, tungpustet og trøtt. Familien bestemmer seg for å muntre henne opp og tar henne med seg på ­hyttetur. 

– På kvelden skulle jeg bare se til Ann Christin da jeg oppdaget at øynene hennes var rare og at hun hadde surstoffmangel. «Jeg tror jeg dør», sa hun til meg, sier Anne Britt. 

Den natten kommer foreldrene aldri til å glemme. En løpende, livredd Svein kommer opp trappa, men dette var før mobilens tid, så hvordan skulle de få tak i hjelp? Svein løp ut til en telefonkiosk i nærheten, men kom på at han i panikken ikke hadde penger med seg. Før han kom på at det var ­gratis å ringe nødnummer. Ann Christin fikk hjelp i siste liten. Hun hadde alvorlig hjertesvikt. 

Det ble en lang sykehusrekonvalesens. De måtte få tak i et nytt hjerte. I denne perioden sov Svein hos henne på sykehuset.
 
– Jeg var så dårlig og tynn. Jeg husker at jeg var redd for å dø, dø alene, sier Ann Christin. 

AKTIV: Ann Christin holder i dag et høyt tempo og trener flere ganger i uken. – Det gjør godt for både kropp og sjel, sier hun.
AKTIV: Ann Christin holder i dag et høyt tempo og trener flere ganger i uken. – Det gjør godt for både kropp og sjel, sier hun. Vis mer

Les også: Nå er livsgleden tilbake!


Komplikasjoner
Hun gikk på blodfortynnende som forårsaket at blodet bare piplet. Hun hadde farlige rytmeforstyrrelser som bare ble verre, i tillegg til væske i kroppen. Etter press fra foreldrene ble hun flyttet til Rikshospitalet og rett på overvåkningen, hvor hun ble liggende med surstoff og flytende medisiner.

– Før vi visste ordet av det, ble hun i hui og hast kjørt ned en kveld til operasjonsstua. Vi var for­beredt på alt, sier Anne Britt. 

Transplantasjonen tok åtte timer. Klokka syv sa legen at alt så bra ut. En time senere gjentok han at alt fortsatt så veldig bra ut. Ved 11-tiden ble det komplikasjoner og hun måte reopereres.
 
I seks døgn lå Ann Christin i koma. «Skulle jeg ikke være piggere», tenkte hun da hun våknet opp. Formen var dårlig. 

– Alt «forfalt» over natta, og jeg måtte ta i bruk rullestolen igjen. På forhånd hadde jeg blitt forespeilet et helt nytt liv. Var dette det livet, tenkte jeg. 

Ann Christin var 14 år. Året etter skulle hun være konfirmant. 

– Jeg husker at jeg tenkte mye på om jeg fikk oppleve å se henne som konfirmant. For oss var ikke det noen selvfølge, sier Anne Britt.
  

Fra 2003–2007 bodde Ann Christin i Bergen, etter at hun kom inn på juridisk fakultet der. 

– Der gikk jeg fra å være hun litt ensomme til hun som nå er hypersosial og har stor omgangskrets. 

I 2005 merket Ann Christin at helsen begynte å gå nedover igjen. Hun slet med å bære vasken opp på hybelen, hun måtte spørre venner om de kunne gå på butikken for henne, og hun tok taxi hjem fra skolen. Julen 2006 fikk hun hjertestans på hybelen. 

– Jeg våknet og kjente at jeg ikke fikk puste. Jeg gikk tom for puls og kjente at kroppen dovnet. Jeg klarte akkurat å ringe etter en ambulanse før jeg «forsvant». 

Ann Christin kom seg igjen, men formen hanglet. Året etter, da hun var hjemme på juleferie, fikk hun hjertestans på nytt. 

– Pappa kan førstehjelp og reddet meg den kvelden. Hadde det ikke vært for ham, ville jeg ha vært død innen ambulansen kom. 

STOLT JURIST: Ann Christin fullførte juristutdannelsen i 2011 og fikk drøye to måneder senere jobb i Fiskeridirektoratet.
STOLT JURIST: Ann Christin fullførte juristutdannelsen i 2011 og fikk drøye to måneder senere jobb i Fiskeridirektoratet. Vis mer

Les også: – Vi prioriterer gleden framfor sorgen


Endelig bedre
Sommeren 2007 ble hun transplantert for andre gang. 

– Allerede da jeg våknet, følte jeg meg helt annerledes. Jeg hadde vondt, men følte meg bedre enn på mange år. Seks timer etter at jeg våknet sto jeg og tok knebøy. 

Studiene fullførte Ann Christin for to år siden, og hun fikk jobb i Fiskeridirektoratet i Trondheim. Siden hun ble transplantert andre gang har hun reist og levd livet. Hun går med planer om å skrive bok, hun holder foredrag om det hun har opplevd og trener mye. 

– Jeg hadde ikke klart det jeg har vært gjennom uten mine fantastiske engler på Rikshospitalet og alle mine andre støttespillere. Mange sier til meg; så sterk du har vært. Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, jeg er sterk, men også sårbar. Jeg har lært meg til å ta en dag om gangen. Og å leve når jeg lever! 

Har du en sterk historie?
Da vil vi gjerne høre fra deg! Skriv til oss på redaksjonen@allers.no

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: