Margreth Olin

- Jeg ville blitt en annen person uten denne erfaringen

Selv om mørket er en del av hennes natur, tror Margreth Olin like fullt på det gode. I sin nye film «Barndom» har hun fulgt en gjeng seksåringer i barnehagen gjennom et helt år, et sted hun selv som liten mislikte.

MARGRETH OLIN: I et nytt intervju med KK forteller Olin om barndommen sin. At hun mislikte barnehagen. Nå er hun aktuell med filmen «Barndom», der hun har fulgt en gjeng seksåringer i barnehagen gjennom et helt år. Foto: Geir Dokken
MARGRETH OLIN: I et nytt intervju med KK forteller Olin om barndommen sin. At hun mislikte barnehagen. Nå er hun aktuell med filmen «Barndom», der hun har fulgt en gjeng seksåringer i barnehagen gjennom et helt år. Foto: Geir Dokken Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Åpningsscene. Kamera zoomer inn mot et gammelt fabrikklokale fra slutten av 1800-tallet, kledd i rød murstein. Innenfor døra, ned en trapp, står en kvinne med mobilen mot øret. Lepper i ivrig bevegelse. Hun titter opp, løfter hånda til en hilsen. I hovedrollen: Margreth Olin (46). 

Mobilen legges ned. Raske føtter forserer trappa, og på få sekunder er lufta mellom oss visket ut. Margreth tar regi i vant stil. 

– La oss gå til «Sara», sier hun. Slenger på seg det som i beste fall kan sies å være en vårjakke, til tross for at kuldegradene står opp fra Akerselva – byens evige pulsåre – som renner forbi oss. 

– Jeg er midt i etterarbeidet til den nye filmen «Barndom». Jeg synes alltid den fasen er rørende, sier hun. 

LES OGSÅ: Efva Attling: - Vi må våge å leve vårt eneste liv

Det lyse smilet står som kontrast til antrekket. Svart fra skotupp til ytterste hårstrå. Hun vokste opp sammen med mor, far og sin to år eldre storesøster i samme bygning som Stranda Handelslag nede på kaia, midt mellom kirka og fjorden.

Margreth var annerledes enn søsteren. Annerledes enn de fleste barna. I sin nye film «Barndom» har hun fulgt en gjeng seksåringer i barnehagen gjennom et helt år. Som liten var det ikke et sted hun mislikte mer.

– Jeg hatet å være i barnehagen! forteller Margreth. Forklaringen er todelt.

Jeg hadde et stort behov for å bli sett av voksne mennesker

– Jeg var et engstelig, forsiktig barn som helst ville være omgitt av mine egne. Dessuten følte jeg at jeg ble borte i mengden av barn. I barnehagen var vi en samlet flokk som ble tatt med hit og dit. Jeg hadde et stort behov for å bli sett av voksne mennesker, og ville heller ha dem for meg selv.

LES OGSÅ: Gørild Mauseth er kinoklar med «Karenina & I»

- Mye av fortellergleden min har sitt utspring herfra 

Da hun var fem, orket hun ikke mer. Margreth faller av huska, får den i bakhodet og slår seg. «Nå er det nok!» tenker hun. Så går hun med små, men bestemte skritt hjemover. Ikke til mamma eller pappa. Nei, hun oppsøker Emma, damen som bor i motsatt ende av Margreth og familien i 3. etasje, og som driver Grand Café i etasjen under. 

«Kan jeg få være sammen med deg på dagtid når mamma og pappa er på jobb?» spør Margreth med store, bedende øyne.

«Klart du kan!» svarer Emma. 

Så går Margreth ned til moren. Forteller at hun har sluttet i barnehagen og fått et sted å være. 

– Jeg ble Strandas yngste kafédame, sier Margreth, og fyller rommet med akkurat litt for høy latter. 

Dagene i kafeen gir henne et usminket og rikt innsyn i den voksne verden.

– Hit kom alle, også dem som ikke passet inn i A4-malen. Alle kom til Emma med sitt. Hun var en slags nyhetssentral, men de innerste hemmelighetene fant aldri veien ut. 

«Det vi har hørt i dag, må bli mellom oss, Margreth», pleide hun å si.

Vennskapet med Emma betydde noe helt spesielt.

– Hun var min beste venninne. Å bli tatt på alvor, og møtt med respekt av en voksen har vært med og forme meg. Mye av fortellergleden min har òg sitt utspring herfra – gjennom alle historiene som ble delt over bordene. Det var fantastisk å få være i dette universet, der alt skjedde på ordentlig.

GALGENHUMOR: Da Margreth møtte Roy, falt hun for lettheten og humoren hans. – Han har bevart disse kvalitetene. Vi ler mye hjemme hos oss. Galgenhumoren er aldri langt unna, forteller Margreth.  Foto: Geir Dokken
GALGENHUMOR: Da Margreth møtte Roy, falt hun for lettheten og humoren hans. – Han har bevart disse kvalitetene. Vi ler mye hjemme hos oss. Galgenhumoren er aldri langt unna, forteller Margreth. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Kristoffer Joner: - Skal jeg være dønn ærlig så har jeg vært inne på tanker om hvordan livet hadde vært uten barn

På de svakes side

Margreths empati og følsomhet, det som senere skulle bli hennes viktigste arbeidsredskap i livet, fikk god næring i denne perioden. Hun rettet tidlig blikket mot dem som ikke var så heldig stilt, dem som falt utenfor. Da den lille jenta forsto at de voksne ikke kunne gjøre noe med sultkatastrofen i Sudan, gråt hun seg i søvn.

Selv om verdens problemer kan føles uendelig store, tror Margreth vi er i stand til å endre.

– Jeg har alltid hatt troen på det gode, og at hver av oss kan utrette en forskjell med våre handlinger. Det tror jeg fortsatt, sier hun.

– Selv er jeg heldig stilt som kan nå ut til mange. Det å være kunstner innebærer å stille spørsmål. Forsøke å finne nye perspektiver. Nye modeller som kan føre til en bedre verden for flere. Det er jo en fantastisk side ved kunsten, at man kan skape bevegelse i mennesker, som kan bety en stor forskjell! Samtidig innebærer det et ansvar. Det er ikke noe jeg kan velge bort, sier hun.

En annen episode fra oppveksten som viste Margreths karakter, var da hele familien var blitt vist rundt i Oslo av morens fetter, Konrad. De hadde sett alle de vanlige attraksjonene, som Holmenkollen og Slottet, da Konrad spør: 

«Er dere fornøyd nå?» 

Margreth reagerer lynraskt fra baksetet.

«Skal vi ikke få se Oslo kretsfengsel?»

LES OGSÅ: Timbuktu: - Jeg har alltid vært en outsider

Hjemme på Stranda var Margreth tett knyttet til en som falt utenfor på en annen måte, nemlig Reidar, onkelen med Downs syndrom. 

– Jeg husker en gang vi tok bussen alene. Jeg merket hvordan alle så på onkel Reidar, som om han var skummel og ikke burde vært der. Da kviskra han til meg: «Du vet det, Margreth, jeg er ikke som alle andre.» 

– Mens jeg kjempet for ikke å begynne å gråte, sverget jeg at jeg skulle fortelle historien hans når jeg ble stor. At han ikke var som de andre, men mye bedre. 

Margreth sviktet ikke. I 1997 skulle verden få oppleve hennes første film, prisbelønte «Onkel Reidar».

På dagtid var jentungen fra Stranda høyst til stede i virkelighetens verden. Når natten kom, tok hun vingene på.

– Jeg drømte mye. Om verden på den andre siden av Sunnmørsalpene. Drømte at jeg kunne fly til andre steder og andre land. Så virkelige var drømmene at jeg våknet opp og trodde jeg kunne fly. For barn er drømmene en del av virkeligheten. Sånn var det for meg òg, sier Margreth mens et lurt smil vokser fram, og hun kommer med følgende betroelse:

– Det hender at jeg tror jeg kan fly fortsatt. Jeg har fløyet så mye i tankene og i virket mitt. Den spirituelle kraften har alltid vært en viktig del av meg, forteller hun.

På samme måte som mørket.

– Jeg har alltid vært trukket mot mørket. Følt at det har bodd mye mørke inni meg, forklarer Margreth.

– Etter som jeg ble eldre og beveget meg enda lenger inn i mørket, ble det noen bekymringssamtaler. Alle barn er ulike. Alle fortjener å bli tatt på alvor med sitt. Det opplevde jeg at både foreldrene og lærerne mine gjorde. Selv om mørket var en del av meg, var det ikke sånn at livet mitt var mørklagt. Jeg minnes barndommen som en fin og trygg tid.

FAMILIEN: Margreth med hesten sin gjennom 29 år, Fidel, og døtrene Maria (stående) og Milla (foto: Maria Hustad og privat). Foto: Geir Dokken
FAMILIEN: Margreth med hesten sin gjennom 29 år, Fidel, og døtrene Maria (stående) og Milla (foto: Maria Hustad og privat). Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: LES OGSÅ: Tuva Novotny: - Jeg driter i om jeg er kvinne eller mann

Reisen til Snåsa ble viktig 

Alt annet enn fint og trygt var det derimot da Margreth opplevde et av livets svarteste kapitler.

– Jeg opplevde et grunnleggende svik ved inngangen til voksenlivet. På en måte ser jeg at det nesten måtte skje. Fordi jeg var den jeg var, sier Margreth, uten å ville gå nærmere inn på sviket. 

En ting er i alle fall sikker.

Samtidig førte sviket til at jeg har båret med meg en stor uro

– Jeg ville blitt en annen person uten denne erfaringen. En grunnleggende opplevelse av svik gjør at man gjenkjenner noe i andre, som en ellers ikke ville vært i stand til. Det har gitt meg en retning i livet, selv om jeg ikke forsto det den gangen. Samtidig førte sviket til at jeg har båret med meg en stor uro. Først nå i det siste har jeg klart å legge det fra meg, forteller Margreth.

Hun gir Norges mest kjente healer og håndspålegger en god del av æren: mannen fra Snåsa.

Hennes forrige filmprosjekt handlet, som kjent, om Joralf Gjerstad. Underveis i prosessen åpnet hun opp for sin egen, innerste hemmelighet.

Joralfs reaksjon var:

«Du er ferdig med det. Du er en annen nå.» 

Et vart smil vokser fram hos Margreth. 

– Det var viktig for meg å legge det igjen hos noen, forklarer hun.

Reisen til Snåsa ble viktig for henne som privatperson, men også som filmskaper.

– Gjennom de seneste filmprosjektene hadde jeg opplevd så mye håpløshet, så mye mørke. I arbeidet med den forrige filmen, «De andre», hadde jeg sett på nært hold hva som skjer med mennesker når håpet blir tatt fra dem. Da fratas man også evnen til å ta vare på seg sjøl.  

For Margreth handlet portrettet av Joralf verken om varme hender eller synskhet, men om måten å møte mennesker på.

Hans måte å møte folk på har mange likheter med måten barn møter andre

– Han ser mennesker på en unik måte gjennom respekt, ydmykhet og nysgjerrighet. Hans måte å møte folk på har mange likheter med måten barn møter andre. Joralf møter folk med godhet, og minner dem på hvem de egentlig er. Jeg har alltid trodd på det gode selv, men etter «De andre» følte jeg at jeg var i ferd med å miste håpet i historiene mine. Det var nødvendig å bringe håpet tilbake, og holde mørket på avstand en stund, forklarer Margreth.

I GODE OG ONDE DAGER: Da Roy ble syk, sa datteren Maria: «Nå er du blitt voksen, mamma.» – Hun har nok rett i det, sier Margreth. 
 Foto: Geir Dokken
I GODE OG ONDE DAGER: Da Roy ble syk, sa datteren Maria: «Nå er du blitt voksen, mamma.» – Hun har nok rett i det, sier Margreth. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Vendela Kirsebom: - Det er ting ved skilsmissen jeg ikke er stolt over

- Vi er blitt påminnet om at tiden er tilmålt

Om mørket har omgitt henne i store deler av karrieren som filmskaper, er veien i alle fall blitt lyst opp av heder, ære og et stort antall priser. Men fantes det en pris for mest harmonisk privatliv, hadde hun garantert aldri vunnet. Ei heller vært nominert. 

– Hadde bare privatlivet mitt gått like mye på skinner som yrkeslivet …   

Massiv galgenhumor velter fram over bordplata. 

– Livet har fart hardt med meg. Det har vært en krokete vei, med til dels nådeløse erfaringer, sier hun.

Den aller mest dramatiske fant sted 12. juni 2015.

Onsdagen, to dager i forveien, sitter Margreth og samboeren Roy hjemme i Gamlebyen.

«Jeg er så rar i armen», sier Roy. 

Tre av fingrene er iskalde, to av fingertuppene blå.

Han som alltid er så varm. 

– Dra til legevakta! oppfordrer Margreth.

Der blir han sittende og vente i flere timer, før legen setter en stivkrampesprøyte, og Roy sendes ut igjen i sommernatten.  

Margreth svømmer på skjelvende laken denne natten. Mørket kommer med vonde drømmer der Roy får hjerneslag og dør.

«Du må dra på Volvat!» er det første Margreth sier når hun våkner.

Roy er først motvillig til enda et legebesøk, men gjør som kjæresten befaler.

Da kvelden kommer, føler han seg litt bedre. Temperaturen er begynt å komme tilbake i fingrene. Det er derfor en beroliget Margreth som drar på jobb fredag morgen. 

Klokken 10 ankommer hun jobblokalene på Grünerløkka. Det er tre uker igjen av klippearbeidet på «Mannen fra Snåsa». Rett før 11 ringer mobilen hissig.  

Roy har fått hjerneslag og falt om på gata. Grimme sirener forstyrrer sommeridyllen i hovedstaden. Noen holder seg kanskje for ørene. For Margreth er hele tilværelsen brått klippet i fillebiter. Alt henger i en skjør, tynn tråd.

Legene gjør en heroisk innsats, men kan ikke gi Margreth svaret hun ønsker. Roy er i koma etter operasjonen, og det er uvisst om han noen gang vil våkne. 

– Da legen sa at han kanskje ikke ville klare seg, åpnet avgrunnen seg. Det ble helt mørkt, minnes Margreth. 

Hun våker ved sykesenga. Henter fram all styrke som et menneske har i seg når livet krever det. Etter hvert blir det klart at Roy vil overleve, men de vet ikke i hvilken tilstand og til hvilket liv han våkner opp.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg begynte umiddelbart å tenke: «Hva kan vi bruke dette til? Hva lærer vi nå?» Jeg visste at livet aldri ville bli det samme, verken for ham eller meg, men jeg bestemte meg for at fokus skulle være på hva vi får, ikke hva vi mister.

Kreativiteten trer i kraft på et nytt område.

– Det handler om å skape noe av det som er brukket. Det kan overføres til de utfordringene verden står overfor. Klarer vi å tenke nytt? Bærer vi det? Tar vi ansvar? sier den alltid engasjerte 46-åringen, før vi vender tilbake til det nære.

- Det er på tide å vende tilbake til mørket 

Etter nesten tre uker våkner Roy opp fra koma.

«Er det noe du trenger?» spør legen. 

«En drink. En dobbel», svarer han.

– Da skjønte jeg at Roy var intakt, sier Margreth og ler. 

Latteren tones ned til et smil.

– Det er så fint å være med Roy. Han får alle til å le. Humøret hans er alltid så lett. Det var noe av det jeg falt for. Jeg trengte denne lettheten for å klare å stå i mørket. Han ga meg jording og var en bauta i tilværelsen.

Nå kom en tid for å gi tilbake.

– Du kan ikke sette deg ned på post, sier Margreth.

Hun står sterk i stormen, mens Roy kjemper seg tilbake til livet. Tre måneder etter slaget velter reaksjonen fram. 

– Roy hadde nettopp gjennomgått operasjon nummer to. Jeg kjente et veldig behov for at kirurgen skulle gi noen oppløftende svar, men situasjonen var fortsatt uviss.

«Jeg kan ikke gi deg de svarene du vil ha, Margreth», sier den hvitkledde.

Ser inn i et ansikt som kjemper. 

«Går det bra at jeg sa det?» spør kirurgen, før han forlater rommet. 

«Ja», svarer Margreth. 

Så kommer tårene.

Hun klarer ikke stoppe å gråte. Finner seg et stillerom. Der sitter hun i to timer. Gråter ut all redselen hun har båret på de siste månedene, og fortsatt må bære på.

– Det føltes som om jeg hadde holdt pusten siden 12. juni.

– Hvordan er situasjonen i dag?

– I skrivende stund er Roy på et kontrollopphold på Sunnaas. Han har en stor kraft i seg. Roy er fortsatt den han var, men han er mye annet også. Han har bevart det lyse sinnet sitt, og vi ler mye hjemme hos oss. Vi har mye galgenhumor. Humoren har båret Roy gjennom dette. Samtidig er det en alvorlig situasjon. Vi er blitt påminnet om at tiden er tilmålt. 

Vår tid er også tilmålt. Margreth har mer arbeid som venter. Hun reiser seg. Heiser den tynne jakka som beskyttelse mot hudløs kropp. Klar for å gå ut igjen i verden og utføre sitt samfunnsoppdrag.

– Hvor går du herfra?

– Nå har jeg laget to lettere feelgood-filmer på rad, sier Margreth. Smiler. 

– Det er på tide å vende tilbake til mørket.

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 10.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer