- Mange heiste flagget, feiret og tenkte at nå lå verden for mine føtter. Men selv var jeg utslitt og følte meg som en sviske. Jeg husker at jeg tenkte «hva skal jeg kjempe for nå».
Da hun ble erklært frisk etter kreftbehandlingen, heiet alle på henne. Nå måtte hun jo leve, jobbe og fungere. Mange trodde at hun skulle fungere på et høyt plan, og kanskje enda høyere enn før enn hun ble syk.
- Det er faktisk etterpå jobben begynner. Når man står midt i det, har man et godt støtteapparat. Idet man går ut døra med friskmeldingen i hånden, står man alene. Det er som å stikke nålen i en luftballong, beskriver Ingrid.
«I dag starter ditt nye liv. Lykke til!», sa stemmen i telefonen
En annerledes bursdagsfeiring
I dag bor Ingrid i Trondheim sammen med sine to barn. Det er åtte år siden hun ble syk. Livet har endret seg mye siden den gang, og det tok lang tid før Ingrid følte seg som seg selv igjen.
Dagen før hun fylte 40 skulle livet bli snudd på hodet. Ingrid satt og ammet sitt yngste barn. Melken var treg, og Ingrid masserte melkegangene. Da oppdaget hun en kul i brystet og ringte legen med en gang. Lenge hadde hun kjent på at noe ikke var som det skulle, uten å kunne sette fingeren på hva det var.
Alt gikk raskt; hun tok med seg en venninne til sykehuset, der det ble tatt mammografi og biopsi. Ingrid hadde ikke røyket på 10 år, men denne dagen kjøpte hun seg en pakke røyk, satte seg ved Nidarosdomen og røykte to sigaretter. Hun visste hva prøvene ville vise.
- Jeg tenkte at nå var det ikke farlig å røyke, jeg skulle jo dø uansett.
Ingrid hadde brystkreft. Ingen sa noe om prognosene, men legen lovte henne at hun skulle få feire påske ett år senere. 40-årsdagen ble langt fra slik som hun hadde sett for seg.
Cellegift kan ikke forklares
Etter noen få uker begynte Ingrid på cellegift. I alt hadde hun 18 cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger. Cellegiften husker hun som det var i går; den røde posen, væsken som skal inn gjennom venflon, den første dråpen som entrer kroppen – Ingrid blir kvalm når hun snakker om det.
- Det blir som at du er på en reise, og skal beskrive hvordan landet er. Men man må oppleve landet. Cellegift må også oppleves for at man skal forstå.
I etterkant av behandlingene måtte hun passe på at hun ikke ble syk. Hjemme hadde hun to små barn. Heldigvis var hennes daværende svigerforeldre hjelpsomme med henting i barnehage, fotballkamper og handling – slike hverdagslige gjøremål som Ingrid ikke kunne utsette seg for på grunn av smittefaren.
Dette er aktiviteter som Ingrid savnet. Hun husker at hun sto utenfor gjerdet til barnehagen og vinket til jenta si, for hun kun ikke gå inn i fare for å bli syk.
Det ble noen harde runder dette året. Men Ingrid bestemte seg for å gjøre alt for å føle seg vel. Før hver cellegiftkur dusjet hun, sminket seg, tok leppestift på. Uansett form så tok hun beina fatt for å komme seg til sykehuset – med Maria Menas «fuck you» på øret – et klart budskap til kreften.
Den ukjente kampen
- På mange måter måtte jeg lære meg å leve på nytt, ensom, med medisiner og bivirkninger og mange plager. Man blir kastet ut i en helt ukjent verden, overlatt til seg selv.
Tilbake sto en tilsynelatende frisk kvinne, som ikke var klar for å ta fatt på livet. Forventningene fra omgivelsene virket nærmest utopiske. Noen påpekte at nå hadde hun fått livet i gave, nå måtte hun leve og gjøre alt hun hadde lyst til. Ingrid hadde mest lyst til å sove.
Det snakkes ikke mye om tiden etter at man blir friskmeldt, påpeker Ingrid. Ensomheten slår hardt, for man har kjempet i lang tid for å overleve. Man greier på et vis å holde hodet oppe når man står i det, forklarer hun videre, og legger til at man ikke vet utfallet, hva som kommer etterpå, og derfor er ikke det et fokus – før man plutselig står der.
Bivirkninger av medisinene styrte hverdagen. Ingrid forklarer at mange må gå på medisiner i opptil ti år etter friskmelding. Lavt stoffskifte er ikke uvanlig, og nå må hun også ta medisin mot dette. Cellegiften hadde gjort at hun mistet tåneglene og håret. Vippene har kommet tilbake, men øyenbrynene har ikke blitt som de var før.
Medisinene gjorde at leddene ble smertefulle – bare å ta på sokker var en kamp. Prikkingen i fingrene gjorde det vanskelig å kneppe knapper. Hormonene ga henne tidlig overgangsalder.
- Midt på vinteren, på vei hjem fra butikken, vurderte jeg flere ganger å kle av meg i trusa fordi jeg svettet sånn.
Hun var mye lei seg. Det var vanskelig å akseptere denne nye, sårbare versjonen av seg selv. Hun savnet den gamle Ingrid, kanskje på grunn av energien hun før hadde til å mestre hverdagens gjøremål. Hun ønsket å henge med på alt som skjedde, men det var umulig. Heldigvis hadde hun et stort nettverk. Foreldre på sønnens håndball- og fotballag stilte opp, og trenerne var uvurderlige. Uten dette nettverket hadde hun ikke greid seg gjennom denne perioden, tror Ingrid.
Forventningen om at hun skulle fungere bedre enn før, lå hele tiden og ulmet – og Ingrid begynte å jobbe igjen bare en måneds tid etter at hun ble friskmeldt.
- Det var altfor tidlig. Jeg var ikke klar. Og det tror jeg at jeg lider for nå.
- Vi drømte om utdanning, barn og familie. Nå sitter jeg igjen alene
Senskader kan forringe livskvaliteten
- Senvirkninger etter kreftbehandling er svært vanlig, og det er individuelt hvor hardt man rammes. Den manglende kunnskapen omkring senvirkninger i befolkningen kan gjøre det vanskelig for de som rammes å få forståelse hos familie, venner og på arbeidsplassen.
Det sier Solveig Hoff, overlege ved kreftklinikken ved St. Olavs Hospital, forteller at kunnskapen omkring senvirkninger etter kreftbehandling er for lav blant helsepersonell. Det kom inn i pensum for medisinstudentene bare for 6 år siden. De som jobber i faget har ofte god kunnskap, men informasjon omkring senvirkninger blir erfaringsmessig ikke prioritert under kreftbehandlingen, da er jo fokus å overleve kreftsykdommen, forklarer Hoff.
Hun påpeker at fokuset på rehabilitering heldigvis har blitt større de siste årene. Ved St. Olavs Hospital er det nylig opprettet en poliklinikk for seneffekter etter kreftbehandling. Hit kan pasienter med alvorlige senvirkninger henvises for symptomkartlegging og vurdering av spesialiserte tiltak, forklarer Hoff, og legger til at seneffektpoliklinikken også skal jobbe med å øke kompetansen innenfor fagfeltet mot helsepersonell og pasienter i helseregionen.
- Det er viktig å søke hjelp der kunnskapen finnes, slik som hos kreftforeningen, fysioterapeut, kreftkoordinator, fastlege eller der man har gjennomgått kreftbehandling. Det eksisterer mange tilbud om rehabilitering etter gjennomgått kreftbehandling, men det er ikke alltid så lett for en sliten pasient å finne fram.
Å gjennomgå kreftbehandling er tøft, påpeker Hoff. Det innebærer en endring i mange sider ved livet. Ofte blir man sykemeldt, man endrer rolle både i familielivet, blant venner og ikke minst på arbeidsplassen. Det kan være utfordrende å tilpasse hverdagen til de ulike forventningene som kommer utenfra, samtidig som man sliter med senvirkninger. Vanlige senvirkninger etter brystkreftbehandling er for eksempel fatigue, smerter, nevropati, søvnvansker, seksuelle problemer og angst. Alt dette kan bidra til forringet livskvalitet, helse og arbeidsevne, forklarer overlegen.
Relasjonene endret seg
Ingrid endret seg i alle roller i livet, både som mamma, venn og kjæreste. Statistikken på samlivsbrudd er høy etter behandling, påpeker Ingrid, og dette skjedde også med henne.
Kreftlegen sa at livet kom til å bli svært tøft, og at Ingrid måtte kvitte seg med det han kalte «sitronmennesker», altså mennesker som ikke gjorde henne godt. Flere ganger ble Ingrid overrasket over hvordan folk taklet sykdommen. Mens noen venner og bekjente kom med råd om hva Ingrid burde gjøre, ble andre helt stille.
Men det vondeste var de som ikke sa noe, de som ikke tok kontakt.
- En del trakk seg unna meg. Jeg har alltid vært sterk og klart meg selv. Plutselig ble jeg syk og sårbar, og jeg tror det var vanskelig for mange å vite hvordan de skulle forholde seg til det.
Ingrid tror for mange tenker at de må ha en fasit på hvordan de skal opptre og hva de skal si, når noen de er glade i blir syke. Men Ingrid mener at det er nok å bare være der. Ord spiller ingen rolle, påpeker hun. De nære relasjonene ble færre, men de vokste seg enda nærmere. Det ble tidlig tydelig for Ingrid hvem hun kunne regne med.
Ensomhet preget den første tiden etter friskmeldingen. Etter samlivsbruddet tok det lang tid før hun var tilgjengelig for kjærlighet igjen. Men når hun først fant kjærligheten, var den ekte og intens.
Mister en del av feminiteten
Man mister litt av kvinneligheten, feminiteten, når man mister et bryst, mener Ingrid, og hun forstår at dette for mange er svært belastende, kanskje særlig for yngre jenter. Hun tror det kan endre hvordan man ser på seg selv, for man blir påmint det hver dag når man ser seg i speilet.
Da hun møtte sin nåværende kjæreste, sa Ingrid ingenting om det manglende brystet. Hun fryktet reaksjonen hans, var redd for at han ikke ville like henne.
- Jeg ville jo finne en å bli gammel med. Men kroppen så ut som et lappeteppe, og det er vanskelig å vite når man skal kommunisere dette – «Hei, jeg heter Ingrid og har en pupp» er liksom ikke naturlig å si.
Han sa heller ingenting på lenge. Men da han sa noe, forsto Ingrid at brystene ikke hadde betydning for kjærligheten de følte for hverandre.
- Han sa at han ikke ville at jeg skulle ligge med hånden min over arret, for han var ikke sammen med meg på grunn av brystene mine.
En ny vår
Nå har Ingrid og kjæresten vært et par i fire år. Ingrids selvfølelse er bedre, hun er tryggere på seg selv og egen kropp. På stranden går hun i bikini og bærer kroppen med stolthet – den har jo tross alt overlevd kreft. Kjæresten sier ofte at han er stolt av henne. Også ungene er mer stolt av henne nå, kanskje fordi hun er mer stolt av seg selv?
Da Ingrid ble frisk, skrev hun en «bucket list» - små og store ting hun ville gjøre, både alene og med barna. Hun innså hvor skjørt livet er, og begynte å sette mer pris på de små, betydningsfulle tingene. Ingrid har mange planer fremover, planer som gjør henne lykkelig, og igjen som gjør hennes nærmeste lykkelig.
I 2020 sa Ingrid opp jobben hun hadde hatt i 14 år. Lenge hadde hun presset seg for mye, både fysisk og mentalt. Hun er mye hjemme, maler bilder og sysler i eget selskap. Før greide hun ikke å finne roen når hun var alene. Ingrid tror mange synes det er vanskelig å være alene fordi man da kjenner på egne følelser. Ved å hele tiden være sammen med andre, slipper man å ha fokus på seg selv – en unnvikelsesstrategi hun selv levde etter i mange år.
- Jeg trenger mer ro rundt meg nå. Jeg koser meg alene. Det tror jeg er fordi jeg stoler mer på meg selv, og fordi jeg kun har mennesker i livet mitt som gir meg energi.
Maleriene stiller hun ut rundt om i Trøndelag. Interessen for kunstterapi har vokst – for selv har hun kjent på hvordan malingen har hjulpet henne gjennom vanskelige tider. Nylig donerte hun et maleri til Kreftforeningen. Da hun gikk på cellegift, mistet hun håret og vippene. Hun etterspurte gratis vipper fra ulike sminkeprodusenter, men ingen hadde en slik ordning.
- Ved å belyse hva kreften kan gjøre med selvfølelsen og femininiteten vår, håper jeg å rette søkelyset mot nettopp dette. Og kanskje får jeg i gang et prosjekt sammen med Kreftforeningen snart, hvem vet?
