ALKOHOLISME: - Å drikke er et valg, men når du ikke lenger klarer å velge det vekk, er det blitt en sykdom, sier Elisabeth Grønningsæter til KK. FOTO: Charlotte Wiig
ALKOHOLISME: - Å drikke er et valg, men når du ikke lenger klarer å velge det vekk, er det blitt en sykdom, sier Elisabeth Grønningsæter til KK. FOTO: Charlotte Wiig
Alkoholisme

- Jeg ville ikke latt sønnen min møte mamma hvis hun fortsatt drakk

Elisabeth sto i fare for å aldri få møte barnebarna sine. Så kom vendepunktet.

Elisabeth Grønningsæter ser lenge på datteren sin. Et blikk som rommer fortvilelse og anger. Meldingen fra datteren er knallhard og oppriktig: hadde Elisabeth fortsatt å drikke, ville hun ikke hatt kontakt med barnebarnet sitt. Det er helt udiskutabelt. 29 år gamle Catherine Grønningsæter, nå mamma til Theo, lar det ikke henge noe tvil i luften.

– Jeg ville stått ved det jeg sa den gangen. Jeg ville ikke latt han se mamma slik hun var.

Men mamma Elisabeths blikk rommer også lettelse. For hun drikker ikke lenger, og barnebarnet sitter på andre siden av bordet og leker intetanende med en ipad. Treåringen har aldri opplevd mormoren beruset.

LES OGSÅ: Les de hjerteskjærende juleønskene fra Crystal (7)

– Jeg nådde bunnen

Det er gått over ti år siden Catherine og søsknene hadde samtalen om å nekte sin egen mor å se fremtidige barnebarn. Ti år er gått siden Elisabeth kjørte inn i en fjellvegg etter å ha skysset Catherine til jobb på morgenen. Politiet kom. Elisabeth hadde promille.

Det er ti år siden hun fikk hjelp. Siden siste glass med alkohol ble drukket. Det var ikke ett minutt for tidlig. Tilliten fra de tre barna var tynnslitt.

Etter ulykken satte vi oss ned og sa «nå du få hjelp. Vi orker ikke mer». Men hvis folk ikke vil ha hjelp, er det ikke lett å gjøre noe med, sier Catherine.

Så skjør var tilliten at Catherine ble med i bilen til Trasoppklinikken der moren skulle legges inn, bare for å se at hun faktisk ble innlagt.

Barna var lettet. Endelig ble det tatt grep. Endelig skjedde det noe. Noe som kunne gi dem moren tilbake.

– Det var kjempedeilig, sier Catherine.

– Det tok noen år før jeg sluttet å vente på at mamma skulle begynne å drikke igjen.

Nå vet hun at moren har klart det. Klarer det. At hun virkelig har sluttet for godt.

– Jeg trodde de hadde troen på meg, sier Elisabeth. Ti år etter kan det ennå føles fælt å høre at familien ikke helt stolte på at hun skulle bli edru for godt. Men Elisabeth har aldri hatt tilbakefall. Til det har hun det for godt nå.

– Jeg nådde bunnen den gangen, men har fått det så godt etterpå. Jeg har jobbet med meg selv, og nå jobber jeg som gruppeterapeut for andre.

Personen som drakk er fjern for henne.

– Det er ikke meg. Av og til kan det komme en liten stemme som tenker «det hadde vært godt med et glass vin til maten», men livet mitt uten alkohol er så godt at det aldri vil være verdt å ta et glass. Jeg vet ikke hva utfallet vil bli.

LES OGSÅ: Forfatter Alex Schulman: - Ingen kjente mammas nykker og luner som meg

STOLER PÅ HVERANDRE: Ti år har gått siden Elisabeth sluttet å drikke. Catherine har tillit til at mamma Elisabeth ikke begynner å drikke igjen. Foto: Charlotte Wiig
STOLER PÅ HVERANDRE: Ti år har gått siden Elisabeth sluttet å drikke. Catherine har tillit til at mamma Elisabeth ikke begynner å drikke igjen. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

Kvinne, mamma og alkoholiker

I høst var Elisabeth med i programserien «Forført av spriten» på NRK, som tok opp kvinner og rusmisbruk, og som fikk Helseprisen, ExtraStiftelsens årlige utmerkelse til et helseprosjekt.

Elisabeth forteller gjerne historien sin flere ganger, fordi hun vil hjelpe de som nå trenger den hjelpen hun til slutt fikk.

– Jeg ville komme meg bort, og skjønte at jeg trengte hjelp, men ikke hvor jeg skulle søke.

Henvendelsene har ikke latt vente på seg etter NRK-programmet. Elisabeth forsøker å ta vare på og hjelpe alle som trenger hennes innsikt, erfaringer og ekspertise. Hun har kjent på den samme fornedrelsen som de kjenner nå. Ikke bare var hun en person med et alkoholproblem. Men en kvinne med alkoholproblemer. En mamma.

– Jeg har alltid tenkt at jeg skulle være til stede for barna mine da de ble tenåringer.

Sånn gikk det ikke. På den tiden jobbet Elisabeth i akuttpsykiatrien. Hun var sliten. I tillegg til de tre barna, tok hun vare på sin mor, som da bodde i underetasjen hos familien. Da søskenflokken begynte å teste grensene, slik alle ungdommer gjør, gjorde på mange måter også Elisabeth det.

– Jeg følte ikke at jeg strakk til, verken på jobb eller hjemme.

Elisabeth begynte å lengte hjem til vinglasset på kvelden. Når hun endelig skulle sette seg ned og slappe av. Men så ble vinglasset til to glass, tre glass, en flaske, to flasker…

– Jeg kunne sitte oppe og se film og drikke til langt på natt, forteller hun.

– Jeg tenker at den vanen med vinglasset er skummel for alle.

– Kan det skje alle?

– Ja. Å drikke er et valg, men når du ikke lenger klarer å velge det vekk, er det blitt en sykdom.

LES OGSÅ: Et fall på isen endret livet totalt for Ann- Katrin (37)

– Du kan være en rollemodell

Nylig gjorde den frivillige, rusforebyggende organisasjonen, IOGT, en holdningsundersøkelse om alkohol blant den norske befolkningen over 18 år. Her kommer det blant annet frem at seks av ti mener det drikkes for mye rundt barn i julen.

IKKE OVERRASKET:-Det handles og drikkes mye alkohol i julen, påpeker Hanne Cecilie Widnes fra IOGT. Foto: Presse
IKKE OVERRASKET:-Det handles og drikkes mye alkohol i julen, påpeker Hanne Cecilie Widnes fra IOGT. Foto: Presse Vis mer

– Jeg er dessverre ikke overrasket. Folkehelseinstituttet beregner at rundt åtte prosent av alle norske barn, altså 90 000 barn, lever sammen med foreldre som misbruker alkohol. Når Vinmonopolet samtidig omsetter dobbelt å mye i desember som gjennomsnittet er for resten av årets måneder, er det ikke overraskende at mange voksne erfarer at det drikkes for mye selv om det er barn tilstede, sier generalsekretær i IOGT, Hanne Cecilie Widnes.

– Hvordan kan man ta opp med folk at de drikker for mye – enten generelt eller spesielt foran barna?

– Det kan være et godt utgangspunkt å ta tak i konkrete hendelser og åpne for en samtale om alkoholbruk utfra dette. Eksempler på dette kan være at du observerte at hun eller han ble hissig, ubehagelig, utleverte seg eller ødela noe. Drikkes det foran barn, kan man gjerne fortelle hvordan man har observert at barna reagerer eller hvordan du selv opplevde situasjonen, sier Widnes.

– Spør gjerne hva hun eller han tenker om det som skjer under alkoholpåvirkning. Snakk gjerne også om hvilke regler du selv ønsker deg for alkoholbruk når det er barn tilstede. Det er også mye man kan bidra med ved å ikke drikke alkohol selv. Da er du en god rollemodell, demper drikkepresset og tar ansvar for at det i alle fall finnes minst én edru voksen til stede for barna, anbefaler generalsekretæren.

Et sinne som lå der

- Nå kan jeg være en ressurs i stedet for en byrde. Barnebarna er hos oss ofte, sier Elisabeth til KK.
- Nå kan jeg være en ressurs i stedet for en byrde. Barnebarna er hos oss ofte, sier Elisabeth til KK. Vis mer

Det er ikke lett å innse – innrømme – at man har et alkoholproblem. Det er heller ikke så lett å si til noen at de har et alkoholproblem. Det var det heller ikke for Elisabeths familie. Det kunne heller falle vonde kommentarer i krangler. De fortvilte søsknene kunne kalle sin mor en alkoholiker. Det var et sinne som stadig kom frem i små og større drypp.

– I begynnelsen tok jeg det ikke til meg. Men til slutt var det jo det som førte til en endring. Særlig den gangen de sa at jeg ikke skulle få passe barnebarna. Det var sårt, medgir hun.

Sammen med trafikkulykken ble kommentaren avgjørende for at Elisabeth søkte hjelp. Først ringte hun til en behandlingsklinikk hvor ingen svarte på telefonen. Det kunne fort blitt med det ene forsøket, men Elisabeth ga heldigvis ikke opp. På Trasoppklinikken fikk Elisabeth blant annet vite at hun ikke er alene om å jobbe i helsevesenet og ha et problem. Det var en lettelse.

Men først mente Elisabeth at hun ikke trengte innleggelse, at hun kunne klare det med bare hjelpen hun fikk uten det. Da satte Catherine ned foten.

– Mamma, du skal legges inn! Befalte hun.

– Var det noe hun var redd for å miste da du sluttet å drikke?

– Ja, jeg tenkte at det sosiale skulle bli vanskelig. Men jeg tok et valg om at jeg ikke skulle la være å være sosial, men alltid heller ha en plan B for å komme meg hjem.

Tro, håp og stolthet

Eva Karin Løvaas er klinikksjef ved Stiftelsen Bergensklinikkene. Hun vet at det første skrittet til å få hjelp med alkoholproblemene kan være vanskelig.

Fastlegen kan for eksempel være til hjelp.

– Det er mulig å ta uforpliktende kontakt med enten fastlege, tilhørende sosialkontor, NAV eller en institusjon som jobber med rusproblematikk og be om konkrete råd for hvordan en skal gå frem. Systemet kan noen ganger være vanskelig å forstå og en kan bli forvirret i forhold til hvordan en skal gå frem.

– Hvordan kan pårørende best støtte de som er i behandling?

– Ved å uttrykke tro og håp, være støttende. Gi den det gjelder tid og behandlingsro, og finn en annen «adresse» enn den det gjelder for din egen uro, for eksempel redsel for at det ikke skal gå bra.

Også pårørende kan få hjelp fra institusjonene som behandler rusavhengige, opplyser Løvaas.

– Mange vil ha behov for å søke egen hjelp. Dette er ofte et tilbud ved de ulike behandlingsinstitusjonene. Få profesjonell hjelp til hvordan du kan være støttende i den vanskelige endringsprosessen den som er i behandling skal gjennomgå. Ta vare på deg selv!

– Er det noe spesielt de nærmeste bør tenke på i tiden rett etter at personen er ferdigbehandlet?

– Mange som nylig har vært gjennom en behandlingsprosess kan gjennomgå perioder med følelse av tomhet og ensomhet. De vil ha behov for nære og støttende omgivelser og at tiden fylles med positive gjøremål, råder Eva Karin Løvaas.

LES OGSÅ: Hege (39) var mamma og amfetaminmisbruker

Gi en hjelpende hånd

Catherine, broren og søsteren fikk moren sin tilbake. Og deres barn har fått en trygg bestemor.

– Jeg er heldig å ha fire barnebarn. Den eldste er åtte år, sier Elisabeth med lett stemme.

Og Elisabeth kunne dra hjem til både jobben og familien etter innleggelsen på Trasoppklinikken.

– Jeg fikk tillit og oppbacking.

Men etter 25 år som hjelpepleier i akuttpsykiatrien, ville Elisabeth videre. Hun har også utdannet seg til familieterapeut, og jobber nå i Kirkens bymisjon som gruppeterapeut for andre som trenger hjelp.

– Jeg er så takknemlig for at jeg er ferdig med alkoholen, og at jeg var ferdig med den før det første barnebarnet ble født. Nå kan jeg være en ressurs i stedet for en byrde. Barnebarna er hos oss ofte.

– Føler du deg trygg når Theo er hos mormoren sin?

– Ja! Helt trygg, forsikrer Catherine.

De har ingen annen oppskrift på hvordan et forhold skal bygges opp igjen, enn tid. I starten fikk de også hjelp fra Trasopklinikken. De tilbød familieterapi. Hvis ikke de hadde reddet moren, tror ikke Catherine at hun ville hatt noen kontakt med Elisabeth i det hele tatt i dag.

– Det er forferdelig å høre, men det er jo sant, sier Elisabeth.

– Hvordan kan familie og venner ta grep?

– Det er viktig å sette seg ned og ta en skikkelig prat. Ikke komme med slengbemerkninger. Snakk ordentlig med den som har et problem. En venninne sa til meg «du drikker for mye», men hun gjorde ikke noe mer.

Sånne bemerkninger gjør bare den det rammer irritert, ikke tørrlagt.

– Folk er redd for å prate med den det gjelder, og så blir det heller snakk om folk. Gi heller en hjelpende hånd, oppfordrer Elisabeth Grønningsæter.

LES OGSÅ: For 20 år siden ble Louise (19) dømt for drap på lille Matthew. Var det riktig?

Til forsiden