Olga Ravn:

– Jeg ville så gjerne være en god mor

Olga følte ingen kjærlighet da hun fikk sin førstefødte lagt til brystet. Så begynte hun å skrive, skrive og skrive – i håp om å finne igjen seg selv.

– Jeg hadde alltid hørt at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket, og så var jeg helt i sjokk, sier Olga Ravn, som gikk inn i en dyp fødselsdepresjon etter å ha født sitt første barn. FOTO: Mathilde Schmidt
– Jeg hadde alltid hørt at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket, og så var jeg helt i sjokk, sier Olga Ravn, som gikk inn i en dyp fødselsdepresjon etter å ha født sitt første barn. FOTO: Mathilde Schmidt Vis mer
Publisert

Olga Ravn (34)

Forfatter
Gift, mor til to gutter – en på fire år og en på fire måneder.
Aktuell med romanen «Mit arbejde».

Kjære Olga

Da jeg hadde intervjuet deg, mens din lille, nyammede sønn lå og sov i sin hengevugge, og jeg etterpå kom tilbake til redaksjonen, gikk det opp for meg at din nye bok, «Mit arbejde», er en gave til så mange kvinner. En ting er at du er så åpen om den fødselsdepresjonen du gikk inn i da du skulle få din førstefødte – du fiksjonaliserer en del i boken, men likevel. Det er deg vi følger helt inn i fødselsdepresjonen, og den er kaotisk, vill og labyrintisk, mørk, angstfull, avmektig, svær og ensom. Noe annet er at du tar så bestemt tak i morsrollen, den som er så helliggjort at kvinner tror de skal føde sitt barn i smerte, elske barnet fra første øyeblikk, være perfekte mødre, være den moren som samfunnet og helsevesenet forlanger, og yte uendelig omsorg uten selv å få noe igjen. Det er løgn. Det må ikke være sånn. Du stikker hull på alt dette. Ut flyter store, fete spørsmål til oss selv: Hvorfor innbiller vi oss at kvinner og menn er like i foreldreskapet når det ikke er sånn? Hva betyr hele morsrollerammen for kvinners ­risiko for å havne i et svart hull etter fødselen. Og hvem ­bestemmer hva en god fødsel og en god mor er? Takk. Jeg håper haugevis av kvinner tar imot din gave.

Kjærlig hilsen Tine

Scenen ser sånn ut: Jeg har lest Olgas nye bok, «Mit arbejde», og jeg møter opp i leiligheten hennes. Hun har ikke brukt tiden, som en mor ikke har, til å rydde fordi jeg skulle ­komme. Og takk og pris for det. Mannen som er far til ­deres to barn, er på jobb. Olga er avslappet, glad og sier at det er utrolig å oppleve hvor annerledes det er å bli mor andre gang.

– For jeg fikk jo en fødselsdepresjon med mitt første barn.

Tegnene viste seg allerede under graviditeten den gangen i 2015. Olga har lidd av angst i perioder, og derfor ble hun fulgt opp litt tettere fordi hun var en såkalt ­sårbar gravid.

– Jeg fikk raskt en idé om at det finnes gode mødre, og det finnes dårlige mødre, og ikke noe imellom. Det var en tanke som var svært dum. Syk var den. Så jeg gikk hele ­tiden og undersøkte meg selv som gravid: Er jeg en god eller dårlig mor nå? Hver gang jeg fikk angst, tenkte jeg: «Uff, det er den dårlige moren.»

- Jeg følte ingen kjærlighet til ham

Hennes første barn kom til verden etter en lang og vanskelig fødsel og med en jordmor som Olga opplevde som usikker. Og det var vondere å føde enn hun i sin villeste ­fantasi hadde forestilt seg.

– Jeg fikk en etter-fødsel-reaksjon med en gang jeg fikk ham opp til meg. Altså … jeg følte ingen kjærlighet til ham. Jeg har funnet ut at det er helt normalt, men det ­visste jeg ikke. Jeg hadde alltid hørt at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket, og så var jeg helt i sjokk: Å, dårlig mor, det er noe feil med meg, og de må ikke oppdage det, for da tar de ham. Man er helt inne i en eller annen merkelig logikk. Jeg fikk også et voldsomt angstanfall et par ­timer etter fødselen, jeg klarte ikke å sove og fikk beroligende medisin. Jeg var så sjokkert over graviditeten og fødselen, og jeg fikk et fullstendig identitetstap. Jeg opplevde at jeg forsvant inne på den fødestuen. Det var så radikalt å føde at jeg fullstendig mistet meg selv, og jeg hadde ikke noe språk for det. Jeg klarte ikke å forklare det til mannen min. Vi lå på sykehuset i fem dager, og allerede der begynte jeg å skrive på telefonen. Å skrive, det var det eneste stedet hvor jeg kunne føle den gamle Olga. Holde fast i meg selv. Så jeg skrev og skrev, nærmest som om det gjaldt livet. Det var bare helt uformelig. Dikt, små romanscener, journal­utdrag. Alt mulig.

- Jeg fikk raskt en idé om at det finnes gode mødre, og det finnes dårlige mødre, sier Olga. FOTO: Mathilde Schmidt
- Jeg fikk raskt en idé om at det finnes gode mødre, og det finnes dårlige mødre, sier Olga. FOTO: Mathilde Schmidt Vis mer

- Jeg skammet meg noe helt vanvittig

Det som skjedde, får man levende inntrykk av i boken «Mit arbejde».

– På et tidspunkt var det 800 sider. Jeg følte at jeg var nødt til å skrive for å overleve, jeg ville dokumentere alt. Men i noen år tenkte jeg at dette, dette kan ingen få lese.

– Fordi?

– Både fordi det var noe jeg i så stor grad skrev for min egen skyld, men også fordi jeg skammet meg noe helt vanvittig. Jeg skammet meg over at det var så vanskelig å elske mitt første barn, for man kan jo ikke si at det er vanskelig. Jeg elsket ham selvfølgelig, men jeg var rett og slett for opptatt av hva som var det riktige å gjøre. Også fordi vi har hørt historier om at hvis vi ikke behandler barna våre ordentlig de første tre årene av deres liv, så blir de sosiopater. Jeg var bare så redd for å gjøre noe feil. Jeg ville så gjerne være en god mor, jeg ville så gjerne elske barnet mitt på den rette måten. Så jeg hadde ikke kontakt med meg selv oppi det hele. Og så fikk jeg den doble følelsen: Jeg kan ikke være meg selv når barnet mitt er her, men jeg holder heller ikke ut å være uten ham. Hva skal jeg gjøre?

– Å være fødselsdeprimert betyr ikke at man går rundt og er mørk til sinns og lei av alt og ligner på eselet i Ole Brumm. Jeg klarte å fungere og kunne ta meg av barnet mitt, men innvendig var jeg bare helt frakoblet.

Situasjonen ble intensivert etter at Olga og mannen hennes flyttet til Sverige på grunn av jobben hans da sønnen deres var fire–fem måneder gammel.

– Det var der jeg begynte å få det ordentlig dårlig. Jeg møtte ikke foreldrene mine, jeg hadde egentlig ikke noen venner der. Vi bodde litt isolert i en forstad, og Stockholm er en rimelig tøff by. Meningen var at jeg skulle skrive, men nei … Jeg hadde det så dårlig.

– Hva gjorde mannen din?

– Vi kranglet helt vilt. Jeg fortsatte å vende tilbake til det øyeblikket da jeg fikk gutten vår opp til meg etter fødselen og ikke følte noe. Og jeg fortsette å vende tilbake til å se mannen min ta ham og se ham elske ham, og bli så sjalu. Jeg tenkte mye på at barnet mitt ikke elsket meg, at han likte ­faren sin bedre, og det var så ubehagelig å gå og tenke at det var noe feil med meg som gjorde at det var sånn. Og dessuten at jeg fortjente det også, og at det også var best sånn.

– At du ikke var der.

– Ja, for det var bare jeg som lagde bråk. Jeg satt alltid og gråt, og hvis jeg ikke hadde gjort det, ville de sikkert hatt det fint. Jeg tenkte at alle sikkert ville synes at det var best hvis jeg ikke var der. Og det gjorde meg så trist.

Olga ble langtidssykmeldt da den eldste gutten deres var et år og begynte i barnehage.

– Da var det som om jeg kunne få lov til å gi slipp. Og så fikk jeg bare et totalt sammenbrudd. Jeg hadde angst hele ­tiden. Jeg holdt ikke ut å gå på jobb. Jeg hadde hjertebank, fikk ikke sove, hadde sinnssykt mange tvangstanker og var enormt engstelig for å avlevere ham.

De første to årene av guttens liv var det vanskelig for Olga å være alene med ham. I en periode var hun ambulant tilknyttet en psykiatrisk avdeling. Og kuren het terapi, terapi og terapi.

– Hvordan holdt ekteskapet?

– Vi hadde noen harde kamper. Men vi flyttet tilbake til Danmark, og det var godt for meg. Og så tror jeg vel bare at vi er veldig glad i hverandre. Og vi er sterke sammen.

– Men uansett: Hvordan torde dere få et barn til?

– Jeg har hele tiden hatt det slik at jeg måtte gå inn i det igjen. Det har stått svært sterkt i meg. Helt banalt ville vi også gjerne gi den store gutten vår søsken. Jeg tok mange livsvalg etter at jeg hadde begynt å få det bedre etter fødselsdepresjonen. Jeg sa opp jobben og ble selvstendig næringsdrivende, og det var godt. Jeg la vekk alt det som nå er blitt «Mit arbejde», og skrev boken «De ansatte», som solgte bra, og det var utrolig deilig. Så det skjedde masse bra ting. Og så har jeg altså brukt 100 000 kroner på terapi. Det er jo forferdelig at man må skrape sammen så mye for å få det bedre. Tenk på dem som ikke har penger.

Fødselen varte i 27 timer

Da hun var sju måneder på vei med sitt andre barn, opplevde hun likevel en nedtur, fordi hun ble livredd for at det skulle skje igjen.

Da begynte jeg å ta medisin for å være på den sikre siden. Fødselen varte i 27 timer, og det var et tidspunkt da jeg tenkte: «Pokker, skal jeg inn dit igjen?» Men så hadde jeg likevel mentalt overskudd og sa til mannen min: «Jeg vil ha en annen jordmor, fordi jeg opplevde jordmoren som usikker. Det ga meg liksom en boost, og jeg følte: «Ai, jeg har kontroll!» Så fødselen var en utrolig god opplevelse, selv om ­forløpet lignet mye på den første. Og det var jeg overrasket over, ­siden den første fødselen min var så traumatisk. Jeg ­føler meg egentlig veldig helbredet av det.

– Jeg skammet meg over at det var så vanskelig å elske mitt første barn, sier Olga Ravn. FOTO: Mathilde Schmidt
– Jeg skammet meg over at det var så vanskelig å elske mitt første barn, sier Olga Ravn. FOTO: Mathilde Schmidt Vis mer

Og så snakker vi om hvem det egentlig er som presser kvinner til å akseptere myten om den gode mor.

– Det kommer så mange merkelige og underlige ting fra både myndighetene, staten, sykepleierne, jordmødrene, men også fra kvinner selv. Alt er liksom noe «vi anbefaler». Hvorfor er det egentlig «best» å føde uten smertelindring? Jeg deltok på fødselsforberedende kurs begge gangene, og møtte førstegangsfødende som sa: «Målet mitt er å føde uten smertelindring.» Jeg tenkte bare: «Men ­hvorfor?»

– Det der med at man glemmer smerten etterpå?

– Det er jo løgn. Jeg husker godt hvor vondt det gjorde under fødselen, og det var heller ikke fordi det sluttet å gjøre vondt etterpå. Jeg fikk epidural under begge fødslene, og jeg kjempet jaggu for det den andre gangen. Man må ha tale­gavene i orden. Jeg lå der og hadde sju centimeter åpning og hadde uregelmessige, sinnssyke rier og lukket øynene og presset hodet ned i puten. Kjempesvett og helt naken, fordi jeg hadde vært nede i et jævla kar, og jeg var sånn: «JEG VIL HA EPIDURAL!» «Kan du ikke prøve å stå i en time?» sa jordmoren da. Jeg svarte: «DET SKAL JEG TENKE OVER!» Det er noe jeg har lært i terapi, at hvis det er vanskelig å si nei, så kan man si: «Det skal jeg tenke over.» Så etter neste ri hveste jeg: «JEG VIL HA EPIDURAL!» Og så: «Ok, er du ­sikker?» «JA, FOR HELVETE!» Så ringte de etter anestesilegen.

– Det kan oppstå noen bivirkninger. Men en fødselsdepresjon fordi fødselen din var traumatisk, er også en veldig stor bivirkning. Det viktigste er at du går fra fødselen med en følelse av at du ikke mistet deg selv, at du ikke mistet kontrollen fullstendig, at du ikke nærmest ble utsatt for et eller annet overgrep.

Olga kan ikke fatte hvordan man i Danmark kan sende nybakte mødre hjem bare fire timer etter at de har født. Hvorfor de ikke får omsorg. Hvorfor man ikke anerkjenner nybakte mødres sårbarhet. Hvorfor man – i et velferdssamfunn – ikke pleier og hyller kvinner etter den store livsomveltningen en fødsel er.

Og så nærmer vi oss noe essensielt i kvinners liv: Hvorfor boken heter «Mit arbejde».

– Hitler og Knausgård har begge en som heter «Min kamp». Og jeg har aldri noensinne følt meg så mye som kvinne som da jeg ble gravid og skulle føde mitt første barn. På godt og vondt. På godt fordi det er fantastisk å oppleve at kroppen din kan gjøre det, og du føler deg forbundet med din egen mor. Men samtidig også vondt fordi jeg plutselig følte at det mer og mer begynte å overta min rolle i samfunnet. Jeg viste meg å være fødedyktig, og så var det likegyldig hvem jeg ellers var. Jeg var bare en av dem som skulle videreføre samfunnet med noen gode borgere. Hvis det var Karl Ove Knausgårds oppgave å gå ut og kjempe for et eller annet, så er man som heteroseksuell kvinne sannelig bare hjemme og arbeider i huset. For kvinner er det husholdningen, men også – med et fancy uttrykk – det reproduktive ­arbeidet. Både å føde barn, men også sørge for at de har det bra. Sørge for at familien har det ok. Sørge for at man får en noenlunde variert kost og at det ikke er altfor skittent. Alt det vi tradisjonelt har sett ned på og som ikke er betalt arbeid. Man er helt nede på bunnen av næringskjeden arbeidsmessig. Det er på en måte en hel kvinneverden av slitasje og fysiske defekter som åpner seg når du er gravid og får barn.

Kan ikke være samfunnets ­perfekte mor

Olga og hennes mann har delt fødselspermisjonen. Hun sier de er svært like. Og at det kanskje er derfor hun i boken har kunnet skrive om hvilke områder de ikke er like på.

– Fordi han i det minste prøver. Noe av det vanskelige da vi fikk den første, var at vi hadde vært sånn: «Vi er feminister, vi skal dele ansvaret!» Allerede da jeg ble gravid, gikk det opp for meg at det er verdens største løgn. Jeg var så rasende på alle menn. Det gjorde så vondt, og jeg hadde bekken­løsning og isjiassmerter og gud vet hva, og jeg kunne ikke gå. De siste to månedene måtte jeg ligge. Jeg var rasende. Og han var liksom: «Skal vi ikke dra til Mexico etter at du har født?» «NEI, DET KAN VI IKKE!»

Olga mener at det er mye av det ansvaret som vi legger på den enkelte mor, som vi burde ta i fellesskap.

– Der er jeg veldig 1970-tallsaktig. Du får flust av hefter om hvor mye skadelig kjemi det er i mat, og der vil jeg si: Det kan ikke være den enkeltes ansvar, så dere må lage lover, slik at vi kan kjøpe mat uten å være redd for om barna våre kan spise det eller ikke. Det er jo en bekymringsmaskin! Jeg syntes det var så ensomt å få barn, og det er et stort paradoks, for det burde det jo ikke være. Men vi legger bare alt ansvaret på et menneske, ikke sant? For det er kvinnene som tar barselen, og det er supersmart gjort av samfunnet at vi har mennesker som ikke blir betalt for å bruke ufattelige mengder energi på å oppdra barn slik samfunnet vil at de skal være.

Hvis vi tenker litt tilbake et øyeblikk, så er det – når vi snakker om den perfekte mor – interessant at hun ikke er en fast størrelse. Det forandrer seg.

Moren min fikk høre at hun skulle drikke et glass rødvin om dagen da hun gikk gravid med meg i 1986. Det sier bare noe om de verdiene vi har når det gjelder ­fødsel, moderskap og spedbarnspleie, ikke er faste.

Så Olga har innsett at hun ikke kan være samfunnets ­perfekte mor. Hun kan kun være sin egen.

– Hvordan har det vært å være så tett på deg selv i boken?

– Kjempevanskelig. Men på et tidspunkt fant jeg ut at det ikke er en bok som handler om min historie – det er også alt mulig, det er fiksjon i den. Men jeg vil gjerne fortelle om den erfaringen jeg har til felles med så mange kvinner. Om å være fødselsdepressiv, men egentlig også bare om å få barn – hvor vanvittig det er. Jeg har ikke noe imot å blottlegge meg. Jeg tror at man er nødt til å gjøre det, og jeg føler at jeg har skriften på min side som min støttende kraft. Men samtidig har jeg selvfølgelig stadig en usikkerhet: Kan en mor si dette? Kan jeg skrive dette? Det kan jeg bli nervøs for. For jeg er heller ikke hevet over skam, og jeg skammet meg så mye da jeg skrev den boken. Jeg kastet den i søpla mange ganger. Jeg gråt til mannen min og sa: «Det er så ­dårlig, det blir aldri til noe, hvorfor kan jeg ikke bare ­skrive noen små, formfullendte dikt?» Men samtidig har det vært et materiale som har herjet med meg. Jeg har vært nødt til å skrive om det. Jeg kunne ikke gjøre noe annet, kunne jeg?

PS. Skal hilse og si at Olga ble svært glad for brevet.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer