Tove Nilsen:

- Jeg visste aldri hvilket humør moren min var i, når neste storm brøt ut

Tove Nilsen vokste opp som enebarn mellom foreldre som slet i et turbulent ekteskap. Det har satt preg på både barndommen, voksenlivet og forfatterskapet hennes.

TOVE NILSEN: Når man har levd en stund er det viktig å kunne se tilbake på livet med forsonende blikk – og sette pris på motet og alt man fikk med seg av livet, mener Tove Nilsen. Her er hun ved blokkene på Bøler der hun vokste opp. Foto: NTB
TOVE NILSEN: Når man har levd en stund er det viktig å kunne se tilbake på livet med forsonende blikk – og sette pris på motet og alt man fikk med seg av livet, mener Tove Nilsen. Her er hun ved blokkene på Bøler der hun vokste opp. Foto: NTB Vis mer
Publisert

Alt må ta den tiden som må til, mener Tove Nilsen. Det gjelder ikke minst for ens selvforståelse over de valgene man har tatt i livet.

- Vi som er oppvokst i tiårene på 60- og 70-tallet er heldige i forhold til foreldregenerasjonen. Mulighetenes tid med fremtidshåp og frihet. Men når vi har passert den såkalte middagshøyden – og ser tilbake på livet – er det klokt å være realist. Om man unngår å hengi seg til sutring og klaging, eller bitterhet over de rare valgene man kanskje tok, oppnår man større grad av sjelefred, sier forfatter Tove Nilsen.

Det er i tillegg noen fordeler ved å ha kommet til sjels år og alder, mener hun.

– På fordelslisten er å kjenne seg mer sanselig til stede. Virkeligheten står mer i ro, og man legger mer merke til detaljer. Det være seg å oppleve skjønnhet i naturen, for eksempel å gå under kastanjetrærne, eller gleden ved at man fortsatt kan gå rundt. Det siste gjelder ikke bare rent fysisk, men også i hodet. For egen del er jeg takknemlig for at jeg har det bra og kjenner meg vital.

Dikter om på virkeligheten

Tove Nilsen regnes som en av vår tids fremste forfattere. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk, og hun når ut til et stort publikum. I tillegg har hun høstet anerkjennelse fra kritikerhold. Hennes siste roman, «Den Eneste Broren», som ble utgitt i september 2020, har fått toppscore av kritikerne. I over fire tiår har hun også gjort seg gjeldende som skribent i dags- og ukepressen – og selv blitt flittig intervjuet i mediene. Hun er ett av tidenes ikoner her til lands.

Likevel er det ingen fetert og selvhøytidelig åndssnobb som møter oss hjemme i rekkehuset på Lille Langerud, rett ved Østmarka utenfor byens heksegryte. Ikke langt unna der hun også har sine røtter. Nærmere bestemt drabantbyen Bøler, der hun vokste opp på 1960-tallet – og som har formet henne som forfatter og menneske. De fleste som kjenner hennes forfatterskap og biografi vet at hun i flere av sine romaner har gjendiktet virkeligheten under oppveksten. Imidlertid er ikke bøkene virkelighetslitteratur.

Et gjennomgangstema i hennes forfatterskap er for øvrig at hun dikter om på virkeligheten, på basis av menneskemøter og opplevelser. Også i sin siste roman, der hun har skrevet et rørende portrett av onkelen Leif Jakobssøn som døde altfor tidlig, benytter hun samme grep.

– Min onkel Leif var yngstemann i søskenflokken til min mor og døde bare 19 år gammel i 1942, i flukt over fjellene fra Trondheim til Sverige. I familien ble det et ikke-tema, og for meg har det vært et mysterium hvem han var og hva som skjedde med ham. Jeg har aldri kommet til bunns i hva fortielsen skyldes. Boken tar utgangspunkt i nåtid, og går hovedsakelig tilbake til årene 1939–42 blant vanlige mennesker som oss. Jeg opplever at denne tiden har en del paralleller til vår egen tid. Også i dag preges virkeligheten av uvirkelighet og fremtidsfrykt. Pandemien, politisk og økonomisk turbulens, og følelsen av at alt er blitt snudd fullstendig opp ned er en del av vårt tidsbilde, sier hun.

«Også i dag preges virkeligheten av uvirkelighet og fremtidsfrykt.»
PARALLELLER: Tove Nilsens siste roman handler om de første årene av andre verdenskrig, en tid hun mener har flere paralleller til vår egen tid. Her leser hun et utdrag av boka ved lanseringen i 2020. Foto: NTB
PARALLELLER: Tove Nilsens siste roman handler om de første årene av andre verdenskrig, en tid hun mener har flere paralleller til vår egen tid. Her leser hun et utdrag av boka ved lanseringen i 2020. Foto: NTB Vis mer

Enebarn mellom turbulente voksne

De som aldri tidligere har møtt Tove Nilsen ansikt til ansikt i fysisk forstand vil bli slått av hennes nærmest ungpikeaktige vesen når de møter henne. Men skinnet bedrar. Hun er en skarp iakttaker, og hun har evne til å transformere inntrykk av mennesker og omgivelser med inderlighet og psykologisk innsikt, men også med drama og nådeløs ærlighet. Typiske karakterer i hennes romanunivers er gjerne mennesker som er reflekterte, som har mot og er nysgjerrig på verden – som tørster etter kunnskap og lengter etter noe usigelig. Ofte dyrker de også spesielle interesser og er outsidere, og som gjerne bidrar til et skjevt blikk på norske samfunnsverdier. At bøkene hennes vekker en stor grad av gjenkjennelse blant lesere henger også sammen med at språket i romanene flyter lett og gjengir sansekvaliteter – og refleksjoner mot et bakteppe av alt som forblir usagt.

Tove ble tildelt Amalie Skram-prisen i 2011, særlig for sine fire romaner om livet og oppveksten i drabantbyen, var blant annet dette en del av begrunnelsen: «Tove Nilsens engasjement for de svakeste i samfunnet, hennes forståelse og medfølelse for dem som faller utenfor, og hennes overbærenhet med alt det menneskelige er forbilledlig».

– Vi vokste opp i drabantbyblokker vis-à-vis hverandre. Jeg husker deg som en søt og beskjeden jente. Drømte du allerede den gang om å bli forfatter?

– Som barn lå det ikke i kortene. Den drømmen kom først sent i tenårene. Men oppveksten som enebarn mellom to foreldre som levde i et turbulent ekteskap satte spor som senere har gitt materialet til forfatterskap. I tillegg ga miljøet i en drabantby mye lærdom. Folk som bosatte seg der, kom fra alle kanter av landet – og vi som var barn vokste opp i en helt annen form for frihet enn unger i dag. Vi lekte i skogen blant blokkene, og samtidig kom vi tett inn på andre menneskers måte å leve på. Ikke minst det siste gjorde oss robuste og fri fra snobberi og fastlåste normer.

– Men du var ingen rampejente – eller?

– For egen del spilte jeg den blide og flinke jenta. Mye på grunn av usikkerhet og utryggheten hjemme. Jeg kunne aldri vite hvilket humør moren min var i, når neste storm brøt ut, eller om hun hadde gode eller dårlige perioder. Blant annet husker jeg hvordan jeg kunne løpe hjem etter skolen for å kjøpe blomster til henne slik at hun skulle bli glad. Selv om jeg i ettertid som voksen har forstått at foreldrene mine gjorde så godt de kunne, og at de selv var preget av sin fortid og krigen, ble det formende for min utvikling. Det førte til at jeg allerede tidlig fikk en oppdrift; til tross for miljøet og utryggheten visste jeg at jeg måtte gjøre noe bra ut av livet mitt. Samtidig har jeg måttet jobbe med den siden av meg som frykter avvisning. Spesielt etter en tøff periode i livet, da jeg var gjennom skilsmisse og min mor døde, fikk jeg god hjelp av terapi.

«Jeg har måttet jobbe med den siden av meg som frykter avvisning.»
BØLER-FORFATTERE: Tove Nilsen og Anne-Cath. Vestly under feiringen av Vestlys 70-årsdag. Begge har skrevet bøker med drabantbyen Bøler som bakteppe. Foto: Aftenposten/NTB
BØLER-FORFATTERE: Tove Nilsen og Anne-Cath. Vestly under feiringen av Vestlys 70-årsdag. Begge har skrevet bøker med drabantbyen Bøler som bakteppe. Foto: Aftenposten/NTB Vis mer

Befrielse å droppe ut av skolen

Tove Nilsen tenker likevel aldri på bøkene sine som terapi, eller brukt til å håndtere en turbulent barndom. Heller ikke var hun noen skolehelt, dertil var hun for utålmodig og kjedet seg på skolen. Etter ett år på videregående sluttet hun, og tok deretter eksamen som privatist, etter å ha vært gjesteelev på Forsøksgymnasiet. Hun husker det som en befrielse da hun endelig kunne legge skolegangen bak seg, og gleden ved å kunne hengi seg til forfatterdrømmen. I begynnelsen som gjesteskribent i Dagbladet, og senere da hun i 1974 debuterte med sin første roman, i en alder av 22. Ved siden av studerte hun noen også år litteraturvitenskap på universitetet på Blindern.

– Det tok litt tid før jeg kunne leve av skrivingen, og i starten tok jeg tilfeldige jobber ved siden av, alt fra å vaske på danskebåten til vikarjobber på Glassmagasinet. Men etter hvert fikk jeg fast jobb som bokanmelder i Dagbladet. Da var jeg 24 – og siden har jeg vært forfatter og skribent på fulltid, forteller hun.

Etter ekteskap og to barn, senere skilsmisse, noen samboerskap og brudd, lever Tove Nilsen i dag alene. Hun har kjæreste og har valgt særboskap. Det krever selvstendighet – og ikke minst at hun har rom for skrivetid. Det vil si skrivestunder om morgenen og formiddagen, så et avbrekk hvor hun kan gå turer som klarner tankene. Deretter tar hun gjerne en ny skriveøkt på tidlig kveldstid, omtrent når andre setter seg foran TV-apparatet eller surfer på nettet. Hun er ikke på sosiale medier.

– Jeg finner mye glede og overskudd ved å gå i Østmarka, og pleier å si at det ikke er den sykdom eller dyster tanke jeg ikke har gått fra. I tillegg til at det gir vitalitet rent fysisk, og at det er en lystbetont aktivitet, er det godt for sanseapparatet. For egen del holder jeg litt tilbake med all informasjonsstøy og dårlige nyheter. Det holder med å bli oppdatert i passelige doser.

Både eventyrer og hverdagsmenneske

Tove er opptatt av å holde seg i gang. I tillegg er det viktig å huske på å leve livet her å nå – fordi alt kan plutselig være over. Vi kan ikke gardere oss, og hun tror det er viktig å tenke over døden. Være bevisst på at tiden på jorden er begrenset.

– Samtidig går jeg ikke rundt og tenker at jeg er en aldrende kvinne. I likhet med psykolog Sissel Gran, i boken «Inni er vi alltid unge», har jeg en opplevelse av aldersløshet inni meg. Før gikk mye energi bort på å bekymre meg over ting som aldri skjedde. I dag har jeg mer fokus på tilstedeværelse. Sansene er sterkere, og jeg setter pris på hver dag jeg kjenner kropp og hode fungerer – og opplever livet skjønnere. Min gode venn, fotograf Morten Krogvold, har en gang sagt at «virkelig uskjønnhet er når man begynner å leve usanselig». Det mener jeg er klokt sagt.

«Egentlig føler jeg meg sykt heldig som kan holde på med det jeg liker aller mest.»
ALDERSLØS: Sansene er sterkere nå, mener hun, og Tove Nilsen kjenner seg på mange måter aldersløs. Her med sin gode venn Morten Krogvold på Aschehougs hagefest i 2016. Foto: NTB
ALDERSLØS: Sansene er sterkere nå, mener hun, og Tove Nilsen kjenner seg på mange måter aldersløs. Her med sin gode venn Morten Krogvold på Aschehougs hagefest i 2016. Foto: NTB Vis mer

Hun verdsetter vanlige hverdagssysler. Helst de rolige og jevne dagene hvor hun kan følge de vante rutinene. Under normale tilstander, med fravær av pandemi, reiserestriksjoner og smittevern, er hun dessuten en reiseglad person. Steder hun har vært og møter med mennesker som hun aldri glemmer og andre kulturer har gitt inspirasjon til flere av hennes bøker. Tanken på hvor mange i verden man aldri skal få hilse på, høre om, ta i hånden se inn i øynene eller snakke med, er nærmest utålelig, mener hun. Hun fabler om nye reiser i fremtiden – og et av stedene hun lengter til er den evige stad Roma. Den greske landsbyen Paleochora på Kreta er også et sted som står hennes hjerte nær. I boken «Øyer i hjertet» beskriver hun hvordan hun føler seg hjemme der.

– Jeg har mye av eventyreren i meg, men samtidig kan også enkle hverdagslige opplevelser, som en tur i nærområdet eller lese en god bok, være lykkestunder. Optimal tilstedeværelse kjenner jeg også når jeg skriver. Egentlig føler jeg meg sykt heldig som kan holde på med det jeg liker aller mest – og kan ikke se for meg en tilværelse uten.

– Jeg føler meg også heldig for at jeg fikk vokse opp i en tid med kvinnefrigjøring som ga muligheter til et annet liv enn våre mødre. Når jeg ser tilbake på livet ser jeg samtidig at frigjøringen hadde sin pris, blant annet tristhet ved mange oppbrudd. Men man kan også se på det motsatt: Vi har vært modige og tatt for oss av livet! Vi har masse erfaringer og fikk utfolde oss.

Å være bitter og sint, slik mange av våre uforløste mødre ble, har ingen hensikt, mener Tove. Riktignok kan det av og til være uvirkelig å tenke tilbake på der hun var som ung, men det er det ingen grunn til å piske seg selv for.

– Man kommer best ut med forsonede tilbakeblikk.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer