Norsk folkehjelp:

- Jeg visste at mennesker var savnet

Hvordan føles det å redde et liv? Det vet Eileen mye om. Hun var til stede etter både 22. juli og Gjerdrum-katastrofen.

Eileen Tennebø ute i felten, på et av sine mange oppdrag som frivillig for Norsk Folkehjelp. FOTO: Norsk folkehjelp
Eileen Tennebø ute i felten, på et av sine mange oppdrag som frivillig for Norsk Folkehjelp. FOTO: Norsk folkehjelp Vis mer
Publisert

Det var i fjor høst en mann som bare skulle ut for å lufte hunden sin ble meldt savnet. Etter to døgn ute, ble han funnet av en turgåer i en svært forkommen og nedkjølt tilstand - noe som i verste fall kan være livsfarlig.

Blant de som rykket ut for å bidra til redningsaksjonen, var Eileen Tennebø (40) for Norsk Folkehjelp.

Til vanlig jobber tobarnsmammaen med førstehjelpsundervisning og som ordensvakt. Som aktiv frivillig i over tjue år, og med over 200 aksjoner bak seg, er hun også en av våre mest rutinerte redningskvinner.

Da Eileen og en kollega kom fram til mannen, var en gjeng fra Sivilforsvaret allerede på plass.

Med seg i sekken hadde hun pakket tykk redningsfolie, sovepose, aktive varmebrikker og en lue. Nå tok hun ledelsen, og hjalp til med å pakke inn den nedkjølte turgåeren, med raske, målrettede bevegelser.

De vekslet mellom å se på mannen og på hverandre. Ville de klare å få varmen tilbake i kroppen hans? Ville de klare å redde ham?

22. juli

Det er et mildt og blidt ansikt som møter oss på Zoom. Når vi bekjenner at vi trolig hadde grått oss i hjel før vi hadde fått løftet en finger for andre, ler hun og peker mot hodet sitt.

- Jeg gråter jeg også - jeg er følsom. Men man setter på seg en jobbgreie.

Noen aksjoner glemmer hun imidlertid aldri. Som den bekmørke natten etter 22. juli, da taket løftet seg på Sundvolden Hotel.

Eller synet av dronebildene fra leirskredet i Gjerdrum, som viste restene av det som hadde vært noens hjem.

-Det er fascinerende å se leger og sykepleiere i aksjon - og så kommer lille meg, som kan enkel førstehjelp, sier Eileen. FOTO: Norsk folkehjelp
-Det er fascinerende å se leger og sykepleiere i aksjon - og så kommer lille meg, som kan enkel førstehjelp, sier Eileen. FOTO: Norsk folkehjelp Vis mer

De som reiser seg ved middagsbordet

Da jordraset gikk i Gjerdrum, natt til 30. desember, og tonnevis med kvikkleire tok med seg flere hus og menneskene som bodde i dem, rykket en rekke etater ut for å delta i redningsarbeidet.

Også hjemme hos en rekke frivillige gikk alarmen denne natten. Side om side med etatene, ble avgjørende innsats gitt også av folk fra Heimevernet og Sivilforsvaret, fra Røde Kors, Norske Redningshunder og av Norsk Folkehjelp.

Det er denne organiserte frivilligheten Eileen er en del av, og som står så sterkt i Norge.

- Det er de som reiser seg ved middagsbordet, og som ringer naboen for å høre om de kan hente i barnehagen, beskriver Eileen.

Hun hadde telefonen på lydløs den natten raset skjedde, men meldte seg umiddelbart til tjeneste da hun våknet.

- Hvordan forbereder du deg mentalt på å dra ut på en aksjon som i Gjerdrum?

- Jeg prøver å legge lista lavt. Jeg visste at det var et ras og at mennesker var savnet, men prøvde å fokusere på de oppgavene vi skulle gjøre.

Sterke inntrykk

Da Eileen ankom skredområdet, startet hun umiddelbart på samarbeidet med innsatsledere fra politi, helse og fra Forsvaret, som alle jobbet på spreng for å samle informasjon, og med å planlegge redningsaksjonen.

Etter mange år som frivillig, har Eileen gjennomført lederkurs i Norsk Folkehjelp, og har tittelen operativ leder.

Sammen med andre frivillige kollegaer i hennes område, rullerer hun på å ha dette ansvaret.

Hovedoppgaven er å støtte innsatslederne fra de offentlige etatene med innhenting og sortering av informasjon, slik at de sammen kan ta de riktige beslutningene.

- Målet er å finne de savnede så fort som mulig, samtidig som det også er svært viktig å ivareta sikkerheten til redningsmannskapene. Det er et veldig krevende arbeid, forteller Eileen.

Kvikkleiren gjorde arbeidsforholdene nesten umulige. Ved hjelp av dronebilder, klarte de likevel å skaffe seg viktig informasjon om hvordan raset så ut.

- Hvordan var det å se bildene?

- Det var sterkt å se noens hjem være nesten ugjenkjennelig. Og ikke minst hvor stort det var.

- Organiserte frivillige er de som reiser seg ved middagsbordet og som ringer naboen for å høre om de kan hente i barnehagen, beskriver Eileen. FOTO: Norsk folkehjelp
- Organiserte frivillige er de som reiser seg ved middagsbordet og som ringer naboen for å høre om de kan hente i barnehagen, beskriver Eileen. FOTO: Norsk folkehjelp Vis mer

En trøst i det å finne

I løpet av de første timene etter skredet ble 13 reddet opp fra skredkrateret. Da formiddagen kom var over tusen mennesker blitt evakuert fra hjemmene sine.

Men 26 stykker var ikke gjort rede for. Så sank tallet til ti. Etter noen dagers intensiv leting, ble syv personer funnet omkommet. I skrivende stund er en person fortsatt savnet.

- Mange var savnet lenge - var det noe du tok innover deg mens du satt der?

- Vi har en jobb å gjøre, og det er å finne de som er savnet. Det skjer at de vi finner ikke lever. Men det er viktig likevel å finne de. Det er en trøst i det.

En annen ting som også gjør det mulig å holde motet oppe i en slik situasjon, er folkene hun jobber sammen med.

- Jeg var så imponert over alle som deltok. Det var full guffe natt og dag. Det var et imponerende crew å jobbe med.

Tungt etter Gjerdrum

Den første økta Eileen hadde på Gjerdrum, var et nattskift. Da hun satte seg inn i bilen for å dra hjem, kjente hun på en tunghet i kroppen.

Rutinert som hun er, visste hun at mat og søvn ville hjelpe. Da det fortsatt var tungt, innså hun raskt at hun måtte snakke med noen, og ringte sin leder.

Da hadde også en av de hun jobbet sammen med fanget det opp - at Eileen trengte noen å snakke med.

Hun legger hjertet på hånda.

- Det er magiske folk man jobber med … Det er så viktig med den praten. Etterpå kom jeg tilbake til meg selv igjen. Da kjente jeg at kroppen roet seg. Så var det rett på og leke med barna.

Eileen har deltatt i over 200 redningsaksjoner som frivillig - og rykket ut da leirskredet gikk i Gjerdrum. FOTO: Norsk folkehjelp
Eileen har deltatt i over 200 redningsaksjoner som frivillig - og rykket ut da leirskredet gikk i Gjerdrum. FOTO: Norsk folkehjelp Vis mer

Blir klartenkt i kaos

Hun gikk på videregående skole på Stryn, da interessen for førstehjelp ble vekket. To gutter fra samme skole mistet livet i en alvorlig bilulykke. I et lite samfunn, berørte det alle.

For Eileen var det et spørsmål som traff henne hardt: Vet jeg egentlig hva jeg skal gjøre om ulykken inntreffer?

Det sier noe om handlekraften, at hun alene dro i gang en førstehjelpsdag for hele skolen.

- Hva var det som traff deg? Hva var det som gjorde deg så engasjert?

- Det høres kanskje rart ut, men mye handler om mestring. Jeg er en som var middels god i alle fag på skolen - men med en gang det skjedde mye rundt meg, var det lett å tenke klart. Jo mer kaos det var, jo klarere ble jeg.

- Det fine med førstehjelp er at alle kan lære seg det. Alle kan uansett gjøre noe, og å ringe 113.

Kunsten å si nei

Eileen bor på Hurum, men er medlem av Norsk Folkehjelps lokallag i Follo, som er blant lagene som har flest aksjoner i løpet av et år. På landsbasis er Østlandet den landsdelen som har flest redningsaksjoner i løpet av et år.

I fjor ble Eileen varslet om over 70 aksjoner, og rykket ut på cirka halvparten av dem. Kunsten å si nei til noen av aksjonene, er noe hun har bruk t tid på å lære seg. Totalt har hun likevel vært med på over 200 redningsaksjoner.

- Det er nesten flaut å si det, det høres jo ikke ut som om jeg har et liv.

- Mannen min pleier å si at han er gift med Norsk Folkehjelp. Det hadde ikke gått uten den støtten jeg får fra han. Han er ikke medlem, men uten han kunne jeg ikke vært frivillig.

- Hva er det som gjør at du velger å dra ut igjen og igjen? Du kunne jo bare ha slappet av på sofaen?

- Jeg liker å få den utfordringen. Jeg må hele tiden lære nye ting. Spesielt når du skal lede, så må du kunne en del. Det gir meg noe hele tiden - spesielt det å møte de som er med og leter, og å se den fantastiske jobben de gjør.

- Organiserte frivillige er de som reiser seg ved middagsbordet og som ringer naboen for å høre om de kan hente i barnehagen.

-Det fine med førstehjelp, er at alle kan lære seg det. FOTO: Ellen Johanne Jarli
-Det fine med førstehjelp, er at alle kan lære seg det. FOTO: Ellen Johanne Jarli Vis mer

- Skal du gå midt under middagen?

Fortsatt husker hun en av de første middagene hjemme hos svigerforeldrene. Alt var gjennomsnakket med kjæresten - men for dem kom det litt brått da alarmen gikk.

«Skal du gå nå midt under middagen?», spurte svigermor.

- Når man ikke har vært borte i det selv, er det rart at noen skal ut og lete når det passer minst. Det er et stort apparat som blir satt i gang med mange mennesker som leter og hjelper til. Ofte vet man ikke om dette apparatet før det rammer en selv.

«Hva holder du på med», har hun av og til spurt seg selv, når innkallelsen til en redningsaksjon alarmen har gått midt på natta, og hun er trøtt som en dupp.

- Men så kommer du fram, får være med på å hjelpe og møter mennesker som er lik deg selv … Du ser politiet som er så takknemlige og de frivillige som sier « Ja, selvfølgelig kan jeg gå opp i den bratte, gjengrodde skrenten der.»

- Du får en veldig respekt for dem du jobber med. Jeg har jobbet tett med folk både fra Norske Redningshunder og fra Røde Kors. Vi er så tette. Vi har blitt en gjeng. Det gjør at vi har blitt gode også. Og bedre skal vi bli.

Få kvinner på ledernivå

For Eileen har veien ikke vært rett fram. Det er mange kvinner blant de frivillige - men få på ledernivå.

- Men man må brøyte seg vei. Det har vært tungt til tider. Jeg er ofte redd for at det jeg gjør ikke er godt nok - av og til har jeg også fått høre det.

- Men for å få erfaring må man hoppe i det og tørre. Jeg har måtte lære meg mye på egenhånd, og lest meg opp på teori og ledelse. Og å se hver aksjon som noe og lære av.

Før intervjuet har hun ringt rundt til flere kvinnelige kolleger for å nøste opp i noen felles erfaringer.

- Vi som jenter kan bli flinkere til å hoppe i det, og si at den jobben kan jeg ta. Ofte er det gutta som roper høyest der, og som dermed får lederjobbene. Jeg prøver å tenke at dette mestrer jeg. Og så er google min beste venn.

Hun ler.

- Skulle ønske jeg visste det da jeg var yngre. Jeg synes det er skummelt å stikke hodet mitt fram. Men kanskje jeg kan gi flere jenter guts til å hoppe inn som ledere?

- Jenter har et annet tankesett enn gutter, som passer godt inn i krisesituasjoner der man må jobbe med flere ting samtidig.

Sterke inntrykk fra 22. juli

Blant de mange aksjonene, er det selvsagt noen som har etset seg fast i minnet. Eileen var blant dem som rykket ut til Sundvolden Hotel 22. Juli 2011 - da flere hundre ungdommer flyktet for livet fra Utøya, la på svøm og livredde tok seg i land ved hotellet.

- Det som reddet meg da ... de historiene som de fortalte, kunne jeg ikke relatere til. Jeg klarte ikke å forstå det.

Hun snakket med ungdommene, skaffet mat, skaffet ladere til fortvilte foreldre som ventet og ventet på livstegn.

Aldri glemmer hun natten som fulgte, da omfanget av tragedien begynte å komme fram, da en politimann i tre-tiden på natta holdt et statusmøte og bekreftet det mediene hadde begynt å rapportere om - at flere titalls ungdommer var drept. «Er det så mange» spurte en fortvilet pappa som hadde ventet og ventet på å få se igjen sitt barn. «Ja», svarte politimannen.

- Det er sjelden man ser så mye følelser blant nordmenn, men da tror jeg vi gråt alle sammen.

Flere år senere møtte hun igjen et foreldrepar som mistet barnet sitt den fatale dagen. De sa det som det var. «Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt deg. Men er veldig glad for at jeg gjorde det.»

Vet jeg egentlig hva jeg skal gjøre om ulykken inntreffer? spurte Eileen seg selv da to medelever døde i en bilulykke. Nå har hun deltatt i over 200 redningsaksjoner. FOTO: Norsk folkehjelp
Vet jeg egentlig hva jeg skal gjøre om ulykken inntreffer? spurte Eileen seg selv da to medelever døde i en bilulykke. Nå har hun deltatt i over 200 redningsaksjoner. FOTO: Norsk folkehjelp Vis mer

Har reddet liv

Så har det også hendt flere ganger, at Eileen har bidratt til å redde liv.

Sist gang det skjedde, var i fjor høst. Mannen som luftet hunden sin var altså meldt savnet, og ble funnet etter to døgn ute.

En gjeng fra Sivilforsvaret var allerede på plass, da Eileen og en makker kom. Nå tok hun ledelsen, og hjalp til med å pakke inn den nedkjølte turgåeren, med raske, målrettede bevegelser.

Gradvis så de hvordan ansiktet hans igjen fikk farge, de så kroppen som så smått begynte å røre litt på seg.

- Det var magisk å se. Jeg synes det er flott å bidra til å finne de savnede uansett - men å kunne jobbe med førstehjelp, og se at det hjelper, er veldig spesielt. Det var en ordentlig boost. Det levde jeg på i flere måneder.

Mannen ble hentet i helikopter. De frivillige, politiet, ambulansearbeidere og alle de som var med, gjorde en fantastisk jobb, forteller Eileen, som trolig synes det er lettere å verdsette andres innsats enn sin egen.

Så var det også et par andre ting hun la merke til. Mens de jobbet med å få varme og liv i turgåeren, satt en fra Sivilforsvaret og varmet hunden hans under jakken sin.

Og da redningshelikopteret hang rett over dem, holdt en politimann hunden for ørene.

Eileen smiler.

- Mennesker altså. Vi gir alt vi har.

- Hvordan kjennes det - å redde en annens liv?

Hun blir stille i noen sekunder, det er første gangen noen har spurt.

- Ja, si det … Det er veldig stort. Det er de ordene jeg klarer å finne. Det er stort.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer